Heterofeil?

Jeg har nu da blitt sexologistudent, og i den forbindelse gjør man (les; jeg) seg mange nye tanker omkring alt som har med seksualitet å gjøre; det være seg -filier, identiteter, kjønn, tiltrekninger, adferd, holdninger osv osv osv. I det hele tatt, man tenker mye omkring sex – eller mer riktig; man tenker mye rundt sex. Selve pulingen blir på en merkelig måte litt uinteressant, hvilket høres mer deprimerende ut enn det er. Nei, altså, der man før kanskje i større grad syntes andres puling var spennende og morsomt å forholde seg til, om enn litt distansert og lettere nysgjerrig, så blir gjerne spørsmålene man gjør seg: Hvorfor gjør de det på det viset? Hva ligger egentlig til grunn for den tanken, eller handlingen? Skal tro om denne personen har behov for å lufte sine tanker og følelser i et rom av tillatelse og åpenhet?

Det blir kanskje litt som under sykepleieutdanningen, nærmere bestemt sykdomslæren, der man jo gikk gjennom symptomer på symptomer, til kaldsvetten rant og angsten ikke bare angikk eksamen og fremførelser, men på hvilken forferdelig måte man kom til å dø på, eller enda verre: På hvilken grusom måte skulle man fortsatt tvinges til å bli holdt i live på? Man ser -filier, tendenser, tiltrekninger og uttrykk, eller som våre undervisere sier det: ulike talenter for så mangt og meget i våre nestes øyne. Det være seg talenter for variable kjønnsuttrykk eller ulike former for -filier.

Men også innover skuer man hen (pun intended). «Hvem er jeg egentlig oppe i alt dette? Lever jeg ut mitt fulle potensiale?» Jeg føler meg egentlig veldig trygg i min seksualitet – jeg har strandet, med en viss oppgitthet, på min heteronormative strand og trives sågar som mann. Men så er jeg heller ingen typisk mann, sett med de tradisjonelle maskuline vs feminine brillene. Jeg kan ikke mye om biler, og selv om jeg har en stor tiltrekning til, og i mine øyne et stort talent for– oppblåst ego, som i seg selv er et typisk maskulint trekk – å fikse på ting, dog kanskje ikke med ypperste kvalitet og detaljstyring. Jeg har ingenting av det jeg kaller halvautistiske hobbyer, der jeg evner å i detalj avklare være eneste, for andre, fullstendig uinteressante del av det man holder på med, men jeg har litt halvautistiske trekk i det at når jeg konsentrerer meg om noe, så forsvinner jeg helt. Og dersom jeg kommer over noe, som minner litt om en utfordring, så må jeg prøve å finne ut av det, helst først og selv om det er totalt ute av kontekst og helt meningsløst.

Så er det det andre…Jeg har relativt sterke meninger om interiør, min tidligere svigermor ble lettere overrasket da jeg la ned veto om blomstrede gardiner i stua, jeg liker estetikk, jeg gråter av følelsesladde scener på film, jeg liker dramafilmer – dog ikke for «klissete» (man er da tross alt mann), jeg elsket å være hjemme i pappapermisjon, jeg foretrekker familietid fremfor en «øl med gutta». Ikke liker jeg øl heller, men foretrekker rødvin, cider og til og med rusbrus! Jeg trives bedre å snakke om forhold og personlig utvikling, enn om musikk, lydsystemer og teknologiske spesifikasjoner, selv om jeg kan bli litt seminerdete når det kommer til superhelter og tegneserier. Jeg elsker kunst og har en liten fetisj over arkitektur, da fortrinnsvis med store bjelker, vakre utsmykninger, høyde under taket og grovt treverk – å kunne innrede en kirke fra hine dager, til et personlig hjem, er en stor drøm.

Seksuelt…jeg liker nytelsen langt mer enn orgasmen. Nærheten, intensiteten, glimtet i partnerens øyne; gleden, viljen til å nyte, til å tilfredsstille hverandre. Jeg blir tidvis mer gledelig stimulert av ulike erogene soner, enn appendiksen normalt forbundet med menns seksualitet, jeg opplever nytelsen hos partneren som minst like tilfredsstillende som min egen. Og i porno, så er det langt mer interessant det som foregår før kjønnsorganene iverksettes. Det er for meg langt mer interessant i forspillet av enhver erotisk scene; den oppbyggingen av følelser som legges til grunn, spenningen som oppstår mellom to, eller flere, og derfor blir porno nokså kjedelig etter tre minutter.

Men her er jeg også mann. Jeg liker å se kvinnekroppene, jeg liker erotiske uttrykk i medier, jeg kan relatere meg til oppstyret omkring det formfulle dophuet som forårsaket trafikkuhell på 90-tallet i H&M’s reklameplakater, jeg har snudd meg skamløst etter vakre kvinner på gaten og jeg sliter med å se opp fra en vakker kløft. Faktisk, så synes jeg singleter er guds gave til den erotiske estetikken i verden.

Joda, jeg er altså såkalt heterofil, men jeg føler meg ikke helt hjemme der. Eller mer riktig, jeg føler jeg ikke helt passer inn i den heteronormative formen for hva en mann skal, og ikke skal, være. Så, jeg er kanskje derfor "heterofeil"?

Ikke misforstå. Jeg er ikke feil. Men det innholdet i det begrepet den kulturelle normen jeg befinner meg, passer ikke meg. Som et kulturelt begrep er jeg feil, men som individ er jeg nok som alle andre: jeg er den jeg er. Og helt ærlig, jeg føler meg helt riktig.

Takk til deg Anders, for denne oppfordringen i det som strengt tatt burde være for normal folkeskikk å regne

Her oppfordrer Anders oss menn til å ta oss sammen, og te oss som ekte menn. Hovedproblemet er altså at kvinner regnes som fritt vilt på byen, og at menn jakter på fitte (et noe avkortet resymé dette altså). Vi menn bør vokse opp og ta i hu de gamle regler for gentlemen; det være seg å spandere med minimum 10% tips, tilby damen jakken, sørge for at hun kommer seg trygt hjem og ikke utnytte henne dersom hun ender opp stupfull og ute av stand til å ivareta seg selv.

Alt dettte er selvsagt greit nok, relativt selvsagt. Det kan sies litt kortere: Drit i hva folk mener, te deg med et minimum av respekt til dine omgivelser og med litt mer integritet enn en rabiat elefant på viagra. Joda, jeg - en noe surmaget middeladrende mann(?) -synes at dette innlegget er nokså meningsløst.

Alltid hyggelig å spandere på date, Anders, men ikke alle går nødvendigvis på steder med en hovmester, og jeg regner selvsagt med at de fleste kvinner i mer eller mindre grad er i stand til å ordne seg både bordplass, taxi og hva det nå enn måtte være. Så i forhold til hva man innehar av ressurser, så handler det vel i bunn og grunn være noe oppmersom mot daten, og forholde seg til denne i henhold til personlighet og dialog.

Ikke alle menn dater nødvendigvis kvinner, og det vil fort se merkelig ut når to ekte menn står der og holder stolen fremme for daten, eller ikke enes om hvem som skal gå etter hovmesteren. Ikke alle kvinner er kvinner heller, og ikke alle kvinner er porselensdukker som synes det er greit at en mann tar på seg en gentlemannsansikt, vel vitende om at hverdagen ikke fungerer på dette nivået - dog, det er alltid hyggelig å bli satt pris på, men det er alltid relativt i forhold til den du er på date med om hva som er å verdsette og hva som er å parodiere.

Selvsagt skal man ikke pule bevisstløse kvinner. Ikke bevisstløse menn heller, kort sagt skal man ikke gjøre noe med bevisstløse personer annet enn å sørge for at de er trygge, det burde ikke være nødvendig å si. Dessverre er det mange overgrep som skjer i forbindelse med "hyggelige" lag, men jeg tror ikke disse tar til seg det du skriver, Anders. Jeg tror de gir faen, og ikke ter seg med hverken respekt eller integritet for noe som helst.

For meg handler det å være en ekte mann, om man skal tviholde på denne stereotypien, å ta vare på sin familie, ta ansvar og holde på det. Men dette er ikke eksklusivt for menn! Dette handler om å være et medmenneske; å forholde seg til sine omgivelser, ikke etter et obskurt manus, eller fordums holdninger om skikk og bruk, men i samhandling med den personen du har foran deg, fullstendig uavhengig av genetalia og kulturelt uttrykk.

Det handler om å være medmenneske.

PS
Går man på date i 10 minusgrader, så bør man jaggu ha vett nok til å ta med seg en jakke...

Glemte minner

"Det er fint jeg ikke husker, alt det som en gang var" begynner den veldig fine lille visen til delillos, om å ikke glemme det man ikke vil huske som man egentlig vil huske fordi det var egentlig veldig hyggelig når man husker det, selv om det kanskje er litt sårt.

Jeg fikk beskjed hjemmefra om å kjøpe cola, fordi det er et barn som grunnet fysiske forhold trenger litt cola i ny og ne. "Kjøp med noen små colaer" lød meldingen. I hylla så jeg da disse småflaskene, som jeg jo har lagt merke til tidligere. Siden jeg ikke er noen colafan, men forholder meg helst til den brusen som bare hjelper mot tørsten, så har jeg tenkt "artig", "kynisk utnytting av sentimentalitet" og "Ooooh...glassflasker!". Jeg har derfor heller ikke kjøpt disse sentimentale, glassbeholderne for en væske jeg fortrinnsvis holder meg unna.

Men nå kjøpte jeg den da. Mest fordi jeg syntes det var en litt morosom gest til den lille der hjemme som ikke hadde det så morosomt.

Så skjedde det rare. Jeg tok ut flasken, og med ett var jeg tilbake på  Benser'n på Stovner. Bensinstasjonen vi pleide å snike oss til i storefri, gjennom hagen hvor vi også gjerne tok med oss noen epler fra et laglig plassert epletre. Benser'n, hvor vi dro ned på søndagene da ingen butikker var åpne. Benser'n hvor muttern fyllte bensin og så feil på liter og kroner, Benser'n som lå rett ovenfor Irma - som forøvrig et radioprogram sendte meg ut i nostaligens verden irma 1000; "det var innmari guffent ass". 

Den tiden da jeg var 8-10 år, da en cola og en toy var lørdagskos, og vi sjekka hvem som klarte å ta'n på styrten - noe som utviklet seg videre til andre væsker fra glassbeholdere. Den tiden da det gikk an å dele en 0.33 liters brus med en kompis, så lenge man ikke kyssa tuten (det hørtes verre ut enn det var).

Da vi sjekka hvem som kunne ta'n raskest på styrten, noe som siden utviklet seg videre til andre væsker i glassbeholdere.

Det var da også store flasker var laget av glass. En liter med brus er ganske tungt når den befinner seg i en glassflaske. Men det var denne lyden da. Klirringen av glassflasker da man satte posen fra seg for å ta en hvil på vei opp bakken, fra Stovnersenteret, forbi barnehagen og fyllikhaugen, opp den bratte stien ved brua. Brua som bar myter om krigene mellom Stovnerlia og Fossumberget, der hoder skulle vært knust og minst én var blitt kastet over. Denne klirringen av glassflasker, egentlig ganske lik den fra posene med øl som vi kjøpte noen år senere, denne lyden, som jeg fordi jeg ikke drikker øl egentlig ikke har hørt på en god stund.

Det vil si, jeg har hørt den, men den har liksom ikke hatt noen kontekst, før i dag. I dag hørte jeg igjen lyden av barndom, da sola skinte langt oftere enn det regnet og verden var ny og spennende.

Det var en fin lyd.

...så takk til den plagede sjelen her hjemme som hadde behov for cola. Din smerte bragte en litt sol inn i sinnet mitt i dag.

Google maps. Takk!

Gutter og deres leketøy...

Frasen ble nevnt etter at jeg la ut dette praktbildet på facebook.

Oversatt fra engelsk, hvor det rimer litt bedre (boys and their toys), så er dette da et uttrykk som ofte sies med et litt overbærende tonefall, antakelig litt slik vi gutter, eller vel mer riktig i min alder; menn, sier om kvinner og deres hang til skotøy, klesplagg, ansiktsmaling og alskens mer eller mindre behagelige dufter - jo et hjem er et hjem uten duftlys!

Vel, uansett, så må jeg si at jeg liker verktøy. Har heldigvis en samboer som også liker verktøy, så jeg kan alltids forsvare innkjøp av et verktøy som svigerfar ikke har overtall av i arveskuffen, fordi verktøy rett og slett er gøy! Særlig når de bråker og potensielt kan føre til store stygge ulykker med avkuttete lemmer og store mengder med blod.

Her er en vinkelsliper jeg fikk for en billig penge på et varehus som selger mange rare ting for relativt lave priser. Varehuset som for anledningen var i Kristiansand, som er en hyggelig by med hyggelige Sørlendinger er fine på den mennesker, hvor jeg tilbrakte en koselig helg. Sørlendinger er fine poå den måten at deres dialekt gjør at de kan fortelle deg at verden går under, men det høres likevel behagelig ut. Så, jo det var en behagelig helg.

Men altså verktøy!

Jeg har den siste tiden innredet min lille bod. Jeg har nemlig et lite hus, med små rom, og dermed også en liten bod, som jeg etter at min sykkelglede har fått lov å blomstre, har satt i fore å lage meg et lite "verksted". Nå er jo ikke sykler det eneste jeg liker å dille med, så det har etterhvert blitt noen verktøy. Det neste håper jeg er et sveiseapparat, for hvor vanskelig kan det være?

Da kan jeg begynne med å føye sammen en rekke sykkeldeler til en hel sykkeldel, som på alle måter kommer til å være unik. Muligens nokså ubrukelig, men ganske sikkert morsom.

Men, joda, jeg liker litt snekring, og litt skruing og fiksing. Jeg lefler sågar med ledninger og rør, men har forståelsen for at det er litt begrenset med tanke på forsikringer og slikt. Jeg er jo blitt en tilnærmet ansvarlig middelaldrende mann.

Men, her har jeg altså laget meg et lite verksted:

Gleden over å henge ting opp på veggene, der jeg faktisk for brukt verktøyet jeg har kjøpt; slik at innkjøpet, utover det faktum at det er gøy, fint kan forsvares med at jeg trenger det for å få det på plass.

På bildene ser dere forøvrig en gammel wokpanne, hvor jeg har slipt bort teflonbelegget, og har tenkt å se om jeg får til en morsom liten sak etterhvert. Jeg må bare kjøpe litt mer tilbehør til verktøyet jeg har, da det jeg har ikke dekker det jeg trenger.

Legg også merke sykkelstativet (som kunne fungert litt bedre), jeg brukte overflødige materialer til å bygge; hvilket forsvarer at det er ikke alt som skal kastes selv om det ikke ser så pent ut der det ligger.

Det er så mye moro man kan gjøre når man har litt verktøy å leke med, man kan bygge en trapp, som strengt tatt ikke er så vakker, men som enn så lenge fungerer til en viss grad...jeg har etter noen opplevelser funnet ut at jeg må endre litt på sikkerhetsdesignet, men den fungerer så lenge man ikke bærer tunge huggestabber på vei opp trappen.

Kabeltrommer fungerer veldig fint som møbler. Enn så lenge er det kun bord jeg har laget, men går i tanker om en gyngestol

 Motorsager er selvsagt stor moro! Mer er det nesten ikke å si om den saken, annet enn at om du bruker kilt under arbeidet, så må man regne med litt sagmugg på vedhenget...

Av mer seriøse saker, som egentlig førte til behovet for et noenlunde velfungerende verksted, var innkjøp og innsettelse av vinduer. Når man da gjennom vinteren endelig kan følge at det ikke er en fare for at vinduet ramler ut, og når det blåser som verst, så knaker det ikke i altfor gamle og altfor

stygge vinduer, satt inn av noen som på ingen måte hatte estetisk sans. 

Poenget er at med litt innsatsvilje, fullstendig manglende innsikt i egne begrensninger og stor tro på mestring, så er det nesten ingenting som er umulig å få til. Selv om jeg ofte tar ordene "ER DET MULIG?!?" i min munn når jeg holder på. Klumsete, distre og med stor hang til prøve-og-feile-før-man-tenker-seg-om-metoden, så hender det at bannskap er noe jeg ofte tyr til, selv om jeg anser bannskap som litt unødig tidsfordriv.

Men det jeg ville frem til her: 

"Gutter og deres leketøy": jeg har seks velfungerende sykler, to velfungerende vinduer, en tett vegg, et verksted der ting henger på veggen, rør som ikke lekker, et lite bad som også fungerer noenlunde greit...

"Jenter og deres leketøy"...Astmaanfall, tette porer, såre tær og frustrasjon over at det er "ingenting som passer lengre".

Heh...

Nei, jeg er ikke død....

..Ikke at noen har spekulert i det altså, da mine følgere er hverken ivrige eller mangfoldige.

Men det er halvannet år siden jeg skrev noe i denne bloggen. Har brukt noe mer energi på berkisene på tur, og jeg må innrømme at den siste tiden har jeg ikke hatt noe særlig å skrive om.

Men nå starter det jo snart et nytt år, så da får jeg kanskje være litt mer aktiv her.

Nå får sykehjemmene gjennomgå!

Den siste tiden har jeg registrert at avisene (her representert av VG) skriver om den elendige servicen, manglende kvaliteten og sviktende rutiner, som våre eldre får ved norske sykehjem. Ja sågar hjemmetjenesten, altså hele kommunehelsetjenesten får på pukkelen i flere artikler som beskriver død og elendighet.

Sykehusene er heller ikke utenfor avisenes opplysningstørst, og vi får vite om feilbehandlinger, korridorpasienter, overarbeidede ansatte, misfornøyde ansatte osv osv.

Kommentarfeletene på nettavisene er gjerne delt litt opp i bolker. De som mener at slikt er forferdelig i 2013, de som mener at pleiepersonell bør takle jobben de har valgt og slutte og klage, de som mener at pleiepersonellet er engler som burde få lønna mangedoblet og de som mener at politikerne må legge mer penger i helsevesenet, de som mener at det bør privatiseres, de som mener at privatiseringen er gått for langt osv osv osv

Så har vi helseministeren vår. Han har hatt bare gode erfaringer på legevakta, så det kan jo ikke være så ille. Bemanningsproblemet kan jo løses ved at de ansatte jobber mer, særlig helger er uproblematisk, mener han.

Sykehjemsplassene som Jens lovet før, og i, sine 8 år som sjef for en flertallsregjering, lar vente på seg. Nå er det regjeringsskifte på gang, muligens, og jeg skal innrømme at troen på disse plassene er ikke all verden, selv om jeg personlig stemmer på Erna.

Vi har sett regjeringer komme og gå, og eldrebølgen har de gnålt om siden 80-tallet, og korridorpasienter og helsekøer har ingen klart å gjøre noe større med. Min tillit til norsk helsepolitikk er ikke enorm, uansett hvilken farge det er på partiene.

Men altså. Nå snakkes det om feilmedisinering, underernæring, manglende tilsyn, sviktende faglighet osv. Ting som pleiere har pekt på i årevis.

Pleierne blir stadig oftere nå pekt på som ikke nødvendigvis lavtlønnede, men lavtarbeidende. Deltid er i følge enkelte latskap i system, og helgefri er ingen menneskerett i følge helseministeren - som sikkert snakker utifra sin egen erfaring som minister, som vi vet aldri har fri. Tre helger ekstra i året? Hva i all verden er det å klage på? Det er tross alt 52 helger i året, en av de har vi feriekrav på, så da er det 51 igjen. 17 av de jobber man allerede, så da er det faktisk 34 helger igjen, og hvem trenger mer enn 31 frihelger i løpet av et år?

Annenhver helg er sikkert det optimale! 26 helger på jobb, 26 helger hjemme. Hvem kan egentlig klage på det, for det er tross alt ingen menneskerett å ha helgefri!

At man som pleier gjerne jobber kvelder, netter, pinse, påske, jul, 17 mai m.fl., går glipp av skoleavslutninger, foreldremøter, tilstelninger for ungene, at man hver eneste uke, gjerne hver dag i perioder, blir spurt om ekstravakter, at man ofte går på akkord med sin egen fagkunnskap og samvittighet i jobben på grunn av feilmedisinering, underernæring, manglende tilsyn, sviktende faglighet og er i høyrisikogruppen for belastningsskader, det er da ingeting å klage på.

Herr Støre, du må gjerne komme hit og vikariere for mitt toalett, slik at også du kan kjenne på hvordan det er når noen driter ned i halsen din.

Fakta:
Sykehusene er mer attraktive for sykepleiere på grunn av alt du lærer.
Geriatri er derprimerende lite bemannet fagfelt i gNore.
Mobilisering og sansestimulering, f.eks. fysioterapi er sjelden prioritert, og ikke noe en sykehjemspasient har krav på.
Tilbereding av mat blir gjort på sentraliserte storkjøkken og kjørt ut i mange kommuner.
Legene er ofte ikke spesialister i geriatri, der er ingen ordning med psykiatrisk tilsyn, og mange sykehjemspasienter med psykiske lidelser er uinteressante for psykiatrien fordi det er ikke noe å hente behandlingsmessig.
4 som personer skal serve 15-20 pasienter, med stell, matservering, medisinering, til brukere med svært ulik grad av funksjonsnivå; fysisk og psykisk, er ikke uvanlig.

Samhandlingsreformen gir stadig flere oppgaver til kommunene, uten at midlene følger pasienten, fagre ord og løfter fra Storting og regjering skal følges opp uten friske ressurser.

Hva som må til på sykehjemmene?

Slik jeg ser det, så trenger vi mer pleiepersonell. Vi trenger flere hjelpepleiere og helsefagarbeider, som kan avlaste sykepleieren, slik at det gode, og viktige stellet, ikke blir en hastejobb på vei til medisinrommet.

Vi trenger sykepleiere og leger som kan geriatri, som sammen kan medisinsk behandle den geriatriske pasienten korrekt, slik at feilmedisinering er en sjeldenhet.

Vi trenger en psykiatrisk tilsynstjeneste som kan tilføre spesialkunnskap innen medisinering av psykotiske eldre, og gode adferdstiltak.

Vi trenger en fysiologisk tilsynstjeneste som kan jobbe med den enkelte beboers manglende mobilisering, og tilføre fagkunnskap til pleiepersonalet, både generelle og individuelle.

Vi trenger kjøkkenpersonell som kan servere og holde matrom og mat ren og velsmakende, og som kan tilpasse individuelle behov i f.eks. kreftbehandlingen.

Kort sagt: Helsevesenet trenger mer personell i alle ledd, og det kommer til å koste et bøttelass med penger.

Eller...

Vi kan poltisk sette strenge grenser for hva det offentlige skal ha av ansvar, herunder i forhold til mobilisering, ernæring, medisinering, behandling med mer, slik at grensene for helsevesenets ansvarsområde er tilpasset de faktiske ressurser, og dermed kan informere pårørende og presse om at denne kreftbehandlingen koster for mye, fysioterapi er ikke et satsingsområde; din gamle mor må derfor immobilseres frem til hun dør av immobiliseringskomplikasjoner.

Sykehjemspersonalet må ha tillatelse til å dope ned de gamle, slik at man kan få stelt de i fred og ro og slik at den eldre ikke tar ut ernæringsslangen som han/hun må ha for å kunne få administrert medisiner.

Etter 80 år, eller det som til enhver tid er forventet levealder i gNore, har ikke det offentlige lengre noe ansvar for behandling av befolkningen på noe plan, og de pårørende må ordne videre behandlingsopplegg om så ønskelig, eventuelt at man lar den offentlig døde brukeren faktisk dø.

Satt på spissen selvsagt. Men faktum er at Staten kan spy inn endeløse millioner i helsevesenet, men det vil aldri være nok, all den tid man ikke setter grenser for hva det offentlige helsevesenet skal behandle og på hvilken måte.

Man må sette krav til behandlingstilbudet som står til ressursene tilbudet har, og man må sette standarder i forhold til bemanning og fagkunnskap i alle ledd, og man må sette grenser for hva som skal aktivt behandles, og hva som skal gå under lindrende behandling.

Bruno Mars - tøfler og granater

Advarsel: Dette er min ærlige mening om det grusomme makkverket som produsentene og låtskriverne til Bruno Mars kaller musikk. Jeg liker heller ikke Justin Bieber, og uttrykker dette i teksten som følger.

(foto: GQ -antar jeg)

Jeg har skrevet om Bruno tidligere, hvor jeg analyserte den fryktelig irriterende granatsangen hans. I dag hørte jeg stemmen til denne sutreguruen på radioen, og merket at jeg begynte å bli irritert. Skjønte ikke med en gang hvorfor, i og med at jeg ikke visste hvem artisten jeg hørte var, men så kom de suicidale minnene over meg og jeg tenkte: "Dette må vel være Bruno Mars! Det er kun han, og vokalisten i Coldplay, som gjør meg så deprimert." Og etterhvert som jeg fikk med meg noe av teksten, så ble jeg stadig mer sikrere i min sak

Cause all you wanted to do was dance

Now my baby's dancing
But she's dancing with another man

Although it hurts
I'll be the first to say that I was wrong
Oh, I know I'm probably much too late
To try and apologize for my mistakes
But I just want you to know

I hope he buys you flowers
I hope he holds your hand

Dette var det jeg fikk med meg før stønningen min, og skrikene fra verdens døende manndom, overdøvet torturen fra høytalerne.

Jeg orker ikke å sette meg ned å analysere denne teksten. Da jeg analyserte selvmordssangen ble jeg henvist til en annen sang -en eller annen sang om været: der første verset handlet om at objektet må legge igjen morfin ved døra når hun går, for han trenger å medisineres kraftig for å kunne fatte at hun ikke orket mer av den evinnelige klagingen hans. Å utsette seg for så dårlig poesi må sammenlignes med selvskading, og jeg nekter å gjøre det igjen.

Nå vet jeg ikke hva som får noen til å spille slik dritt på radioen, og jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig begeistret for plastikkpopmusikk, som f.eks. Bruno Mars og Justin Bieber. Det hender jo at noe gøy kommer ut, og som faktisk er tilnærmet bra musikk, men det er så lenge mellom hver gang at det på ingen måte veier opp for den torturen man skal måtte gjennomgå for å få med seg de korte øyeblikkene.

"Så ikke hør på det da!" - sier kanskje noen. Vel, gjerne det, men det spilles på radioen, UTEN nå-kommer-tortur-musikk-varsling, og jeg er for lat til å gidde å skru ned lyden hver gang det dukker opp. Dessuten, så må jeg ha noe å skrive om, for jeg lever et ellers innholdsløst liv. Så om du ikke vil høre på konstruktiv kritikk om den dritten du fôrer hjernen din med, så ikke les dette; du ble advart!

"Hva er bra musikk da?" Må du spørre, så kan du bare kaste aipådd, empetrespiller, avslutte abonnementet på spåttifai og andre musikkspillelistesteder, sett deg ned og les en jævla bok og ta en titt på verden rundt deg, men husk å ta av deg de rosa brillene du har på deg.

Baby hit me one more time!

Gratulerer med dagen Even

VG: Foto: Sebastiano Tomada/SipaUSA

Ahmed (7) år. Jeg vet ikke når han har bursdag, men jeg går utifra at det ikke er poppende ballonger ikke er det mest skremmende lydene og at kake antakelig ikke står på menyen. Godt mulig han ikke kommer til å feire bursdagen, eller oppleve den. Kan godt være han ikke tenker så mye på det i det hele tatt.

En sjebne han deler med millioner av barn over hele verden. Barn som etter våre målestokker har rett på en trygg og kjærlig oppvekst, men som aldri kommer til å våkne av at mor, far og søsken kommer inn om morgenen og synger "Happy birthday", gir de varme klemmer og gaver.

Jeg tror klemmene er det de savner mest, om da ikke de er så underernærte og redde at de ikke tenker lengre. Men jeg tror at trygge, kjærlige armer er det de savner aller mest om de får tenkt seg om.

Gratulerer med dagen ja...

Helseuvesen og boksehansker

Etter over ti års erfaring som sykepleier og drøye 15 år i helseuvesenet, så fikk jeg en åpenbaring her forrige nattevakt. Det skal sies at åpenbaringen kan være et resultat av svak dømmekraft etter å ha dratt nytte av 4-5 timers søvn på da rundt 40 timer eller der omkring, men likevel en åpenbaring altså:

Boksehansker!

For dere uten særlig erfaring fra pleie og stell av oldinger med hjernen på halv tolv, så la meg forklare:
En del demente (dog ikke nødvendigvis demente heller) menn har et sterkt kjærlighetsforhold til tissen sin, og det å tisse. Hvor man tisser, eller hva man bruker tissen til, er ikke nødvendigvis essensielt i denne sammenhengen, men at man kan få tak i tissen sin og tisse; det er viktig og antakeligvis den siste kroppslige, og mer eller mindre bevisste, funksjonen som forsvinner innen den grimme innhøsteren stikker av med sjel og det siste åndedraget, før valkyriene drar han av gårde til Valhall og de evige slosskamper, før Jesus tar deg med til himmelen, eller Satan piner deg i all eve...om man da tror på slikt vissvass. Nok om de åndelige aspektene ved døden; her er det tissing og tissefanter det dreier seg om.

Men ikke bare tissefanter. På den mer alvorlige siden av pleieyrket, så er det pleiere som blir utsatt for vold fra demente, ondskapsfulle oldinger - OK - ikke ondskap kanskje, men det ligner i alle fall veldig til tider. Det kan vanke både slag, klyping, lugging, kasting av diverse effekter, hvorav det mest morsomme kan være et breddfult bekken, eller tisseflaske, gjerne fylt med mer faste saker enn grumset urin.

Og, så har man da disse som elsker å kle av seg, eller utøve det vi kaller plukking. Det vil si at siden ingenting gir noen særlig mening for mange av disse menneskene, så blir man jo gjerne nysgjerrig på hva ting kan være, om det er bæsj, knapper, snorer, dingser, ja alt man egentlig kan tenke seg at det går an å plukke på, så skal det gjerne utforskes, som sådan en tissefant. Og er man da i tillegg inkontinent for urin og avføring, men fysisk oppegående og da selvsagt mentalt ikke oppegående, så kan vel de fleste forestille seg hvordan det kan være å vandre inn på et pasientrom. Noen ganger er det mye verre.

For eksempel kan jeg fortelle om en pasient vi hadde på sykehuset for mange år siden. Han ble innlagt etter at han hadde pådratt seg en lungetbettennelse - om jeg ikke husker feil altså - etter å ha ligget mer eller mindre i koma i flere uker. Denne natten var preget av fullstendig kaos, og da særlig på grunn av en akutt forvirret mann med pusteproblemer, angst og et særdeles utagerende adferd, så jeg og min kollega, samt legen, var fullt opptatt med å slukke alt av branner og samtidig behandle den gale mannen.

Så tar min kollega et tilsyn inn til komapasienten, som hadde stått opp, tatt ut det intravenøse dryppet og smurt blod utover alt av vegger og gulv. Som min kollega sa; det så ut som et slakterhus. Heldigvis var det ikke alltid slik.

Men det var altså en liten forhåpentligvis oppklarende digresjon på hvorfor min åpenbaring var så genial.

BOKSEHANSKER!

1. Vold:  Å bli slått av noen med boksehansker gjør ikke så vondt, som å få seg en knyttneve over nesa, og kloring er fullstendig utelukket. Prøv å plukke opp noe som helst å kaste det noe sted med boksehansker på; jeg tror du straks vil se at det krever mer arbeide enn man stort sett gidder.
2. Plukking: Sier seg selv er umulig med boksehansker på.
3. Kle av seg: Vel, prøv å utføre et vellykket strippeshow for hvem som helst med boksehansker.
4. Lek med tissefanter: Er den tilgjengelig og stor nok, med tilhørende erektile funksjoner, så kan det kanskje være morsomt, men for de fleste av oss, og for de som har rundet demensalder, så er det hverken størrelse eller funksjon nok til at lek med tissefant er særlig interessant med boksehansker på

Det er jo selvsagt ikke alt som er like bra med boksehansker på, for eksempel ved spisesituasjoner - om man er såpass velfungerende, så kan det by på problemer, men jeg vil tro at innovative ergoterapeuter og ingeniører vil kunne finne egnede "apper" til boksehansker, som kan lette disse vanskene, og man kan jo i visse situasjoner, under nøye kontroll og tilsyn, kanskje kunne ta boksehanskene av.

Eventuelt, så kunne man jo bemanne helsevesenet i forhold til de utfordringene man står ovenfor. Men boksehansker er mye billigere.

Cruise control er livets lykke

Lenge siden jeg har blogget nå, men noen ganger suger livet pnnekaker og dårlige bær, og da blir man nødt til å proritere, og nå har har jeg da altså siden sist prioritert å kommentere dritt på facebook. Ja, og familielivet også da, i alle fall på en god tredje, eller fjerdeplass. Eller noe, men drit nå i det!

Her forrige fredag, tok jeg jobben som sjåfør for min mor og leide en bil som ville klare turen Sandefjord-Ålesund-Sandefjord langt bedre enn min egen lørje, som antakelig ville ha ramlet fra hverandre før Drammen. En Huyindiayjjggss, eller hva den heter, den som ligner på Honda uten å være det.

Vi fikk tak i bilen og prøvde først å få ordnet blåtannsystemet, slik at jeg kunne bruke bilen som telefon, men det funka dårlig. Så var det masse knapper på rattet, som jeg måtte finne litt ut av. Bruksanvisningen ble skumlest, så jeg visste egentlig ikke hva noe var, men gøy er det likevel med knapper.

Åkke som, vi startet på turen og jeg trykket gassen lystig inn, og bilen akselererte som gal opp til 40. Da ville den ikke gå fortere, før jeg panisk trykket på knappene jeg fant på rattet, og bilen hoppet av gårde som den skulle. "Kult!" tenkte jeg. "Nå slipper jeg å uroe meg for å kjøre for fort når jeg er fartsblind,"

Så ut på motorveien bar det, og jeg trykket vilt og hemningsløst på knappene, men bilen gikk alltid fortere enn hva jeg hadde ment at den skulle gjøre - men så skjedde det: KRUSKONTROLL!

Plutselig gasset bilen opp uten at jeg tråkket på gasspedalen, riktignok 10 km/t for fort, og den holdt seg der. "Weeheeeheeeeheheheeeee!" sa jeg, og min mor lurte på hva i all verden jeg styra med nå; det skal jo sies at under utforskingen av rattknappene så kunne jeg nok blitt mistenkt for fyllekjøring.

"kruskontroll!" sa jeg til min engstelige mor. "Den har kruskontroll!"

Imponert spurte hun: "Hva er det?"

Så fulgte en av mine lengre forklaringer som hun ikke forstår, og samtalen ble fort uinteressant for alle andre enn oss -og antakelig for oss også.

Men, etterhvert, så forsto hun min glede: Jeg kunne stille farten inn på ønsket hastighet, og deretter lene meg tilbake, slappe av i høyrefoten, som jo ikke er 20 år lengre, og kun konsentrere meg på å bremse i tide og styre noenlunde etter veien.

Gjennom Vestfold og Buskerud fôr det, før vi entret galskapen i Akershus og Oslo, før vi entret sameland , lenge hadde vi to av fire felter å boltre oss i, og kruskontrollen gledet meg meg enormt. Jeg nøt virkelig å bare styre bilen som på en playstationkontroll, og vurderte sterkt å legge bena høyt inntil jeg fant ut at jeg nok måtte bremse også. Dessuten måtte jeg huske å gire, noe som viste seg å være vanskelig å huske med kruskontroll, og en motor som var langt mindre krevende på hørselen enn den i min 2.4 diesel WV Multivan - uten kruskontroll. Jeg hørte rett og slett ikke at den ba tynt om et høyere gir, men heldigvis så var det et display som tydeligvis var skreddersydd slike som meg, som fortalte at 5.gir antakelig ikke var så dumt.

Så, ble fire felter til to, og en ny glede åpenbarte seg. Rumperyttere! Disse halvtomsete idiotførerne som synes at hemoroidene mine antakelig smaker så godt, at de må kjøre så nær at de kan kjenne smaken om de lener seg litt frem. Med kruskontrollen, så visste jeg at jeg holdt fartsgrensa, jeg slapp å kjenne på kilingen i rasshølet og spenningen i nakken ved å følge med på fart, idiot og vei. Nå kunne jeg kun konsentrere meg om veien, for jeg visste jeg holdt fartsgrensa og dermed også kunne jeg gi fullstendig blaffen i neandertalidiotene bak meg, og jeg så at det var godt!

Man skulle hatt kruskontroll i livet også. En knapp som gjorde at man slapp å uroe seg for irritable rævkjørere med høy puls, og som tillot en å kunne fokusere på oppgaven foran seg: Å komme seg trygt frem til Ålesund.

NRK: Sykepleierne bruker for mye tid på dokumentasjon.

I en sak på NRK's morgennytt, basert på en artikkel i Aftenposten får vi vite at sykepleierne bruker i snitt 8 timer i uka på å dokumentere  den jobben de gjør; tid som kunne vært brukt på pasienter.

I en bisetning får vi også vite at der man før kunne ringe til fysioterapeut, må vi nå henvende oss skriftlig.

Relaterte artikler:
Rapporter blir sjelden lest
Jeg bruker 12-15 timer på rapportering

Dokumentasjon først: Dokumentasjonen er pleiernes kommunikasjonsverktøy der de planlegger, rapporterer og legger til rette en mest mulig effektiv behandling av den enkelte pasient. Den skal sikre kontinuitet, sikkerhet og kartlegging av pasientens helsetilstand, og den er ofte mangelfull om noe annet fordi pleierne ofte må prioritere direkte pasientkontakt fremfor å dokumentere det som skjer.

Dokumentasjonen skal altså være et verktøy som gjør pleien mer effektiv, målrettet og individuell; en bedre pleie.

Når det gjelder fysioterapi, så mener jeg det er et større problem at det ikke er et krav om en egen fysiotjeneste i institusjonene, som kan sikre en vedvarende, målrettet fysioterapeutisk behandling av mennesker som så absolutt har enorme behov for trening og terapi, et tilbud pleietjenesten på ingen måte har forutsetninger til å ivareta.

Om NRK i det hele tatt skulle bry seg med å lage en sak om hvor lite tid pleierne har til pasientene, så burde de lage en sak om bemanningssituasjonen i institusjonene rundt om i landet. At det på et sykehjem er en bemanning på 1:15-20 (en pleier på 15 til 20 pasienter) om natten er ikke uvanlig.

Det finnes kun anbefalinger om krav til antall pleiere pr pasient, det er ingen krav om hvor mange pasienter en pleier skal ha ansvaret for, og det er i mange institusjoner rundt om hvor man hører om pasienter som dør alene fordi det ikke er penger til fastvakt i livets sluttfase.

Kravet er  visstnok at det skal være "forsvarlig drift". Hva som er forsvarlig for en økonom er tydeligvis veldig annerledes enn hva jeg mener er forsvarlig.

En pleiers hverdag går med på å hjelpe pasienten med stell, påkledning, mat, aktivisering, pleie av ulike tilstander og problemer. Man skal takle adferdsproblematikk, vold og trusler, og man skal forholde seg til ulike psykiske tapsreaksjoner som depresjoner. Man skal  Noen pasienter er mer oppegående enn andre, men poenget med et sykehjem er at her bor mennesker som ikke er i stand til å bo hjemme selv med besøk av hjemmetjeneste.

Det er vel godt å vite at den pleieren som serverer bestemor frokost i timen før har hjulpet en 4-5 pasienter med dobesøk og sårskift, fordi det ikke er penger eller krav til eget kjøkkenpersonell.

Det er jo ikke noe å bry seg om at pleierne bruker tid på å vaske klær, rullestoler og så videre i stedet for å pleie pasienten, fordi det ikke er penger til en renholdstjeneste som gjør noe annet enn å vaske gulv og toaletter.

Det er fint at pleierne må prioritere basisoppgaver som mat og toalett fremfor aktiv trening og aktivisering, hvilket fører til immobilisering og sykdomsforverring, fordi det ikke finnes noen fysiotjeneste eller aktivitører som kan noe annet enn bingo og brodering til folk som er istand til å komme seg ned på Aktiviteten mer eller mindre på egenhånd.

Jodda, jeg skjønner det er begrenset på hva vi kan bruke av midler på helsetjenester, men da må det også være politkere som har baller nok til å si "Sykehjem er dødens forgård, og for å holde budsjettet bør beboerne dø raskest mulig med hjelp av mest mulig morfin.", og legge de etiske og kvalitetsmessige krav til sykehjemsdrift i forhold til dét.

Skal vi opprettholde den livskvalitet og etikk som det blir predikert fra politisk hold, så må det også prioriteres økonomisk.

Helse koster penger. MANGE penger! 

Norge TAPTE mot Island. HA HA HA!

Marerittstart for de norske foppalherrer!

(Foto: Daniel Sannum Lauten, VG)

"Stå på nå gutta, dere er jo teoretisk klare for VM..eller EM...er litt usikker. Kom igjen! Spark ballen inn i det andre målet og gi meg litt arbeidsro her!"

Ok. Jeg er ingen foppalfan, selv om jeg som supporter for Runar Jenter 7 tar helt av, men det er noe helt annet.

Overskriften "Vi taper for et lag vi burde ha slått", slår meg som til dels arrogant med tanke på at vi ha har slått Brasil (ja jeg vet litt foppalhistorie - skyt meg!), som vel er et lag vi ikke burde kunne ha slått under noen omstendigheter - rent teoretisk.

Til dels latterlig, i og med at vi med norskblå øyne går inn i hver eneste kvalifikasjonsrunde med innstillingen: "Det er teoretisk mulig å komme til sluttspill, dersom atte om atte hvis." Det er en teoretisk mulighet for absolutt alle (vi slo jo Brasil) kan komme til et sluttspill. Kanskje ikke alle på en gang, et ville vært litt merkelig, men hver sin gang. F.eks. om et lyn drepte alle de andre lagene, så kunne hvem som helst ha blitt verdensmestre.

Og, så er det til dels litt patetisk denne troen på at det norske herrelandslaget skal klare det.Jeg overhører stadig supportere som spekulerer i hvordan Drillos burde gjøre det. hva han gjorde/gjør feil, og hvem som burde/ikke burde spille, og hvilke lag vi burde slå og ikke slå, for å komme til VM, EM eller hva det nå enn måtte være. Beklager, men de norske herrer er ikke gode nok.

De eneste utøverne her til lands som hevder seg i toppen av tradisjonelle herreidretter av internasjonal interesse er kvinnene.

Så Frem til Drillos tar seg en kjønnskorrigerende operasjon, så må vi nok bare infinne oss med at dersom vi kvalifiserer oss til et sluttspill av noe slag, så har vi jævlig flaks! Og dessverre er det få som vinner noe som helst på pur lykke; man skal være litt god også.

Puppelinni skal danse!

Linni Meister til skal vi danse!

Jeg er glad for at programmet ikke heter "Skal vi synge".

20 års fengsel for overfallsbarbering

Saken er altså at en gruppe amishfolk, som er dypt uenige med andre amishfolk som er dypt uenige med de igjen, har gått rund og klippet skjegget til de amishfolka som de var dypt uenige med, fordi skjegget i amishmiljøet har en viktig symbolsk betydning.

Lederen for de onde amishfrisørene sier at han burde få lov til å straffe kirkens folk, siden Staten kan straffe folk for å bryte bl.a. trafikkregler. Noe sier meg at enkelte kirkeledere setter rimelig stor pris på seg selv.

Samuel Mullet, som sjefen sjøl heter, tok med seg tre sønner, en svigersønn og andre (ikke definert i artikkelen) familiemedlemmer og klippet i vei fordi han var misfornøyd med at hans bannlysing av åtte familier som ikke likte lederstilen hans, ble omgjort av et kirkemøte. Altså, har man bannlyst noen, så har man bannlyst noen, og det burde vel være regler som i magi, at den som kaster en forbannelse må være den som opphever forbannelsen, ellers så kan jo hvem som helst komme og ødelegge alt arbeidet man gjør.

Skulle bare mangle.

Det som er spennende her, er at de risikerer 20(!) års fengsel etter tiltalen hatkriminalitet motivert av religiøse uenigheter.

Her til lands kan man få, om man er så uheldig og blir dømt, f.eks. få 14 dager til 5 år for grov uaktsom voldtekt... 

Punk, pupper, Madonna m.m.

Jeg beklager å være sent ute med denne, men bedre sent enn aldri.

Medlemmer av Pussy Riot dømmes til to års fengsel for å ha forstyrret offentlig ro og orden, motivert av religiøst hat da de med sang ba jomfru Maria om å drive Putin ut av presidentkontoret. To av medlemmene har flyktet fra Russland, og rekrutterer nå nye feminister til nye aksjoner.

Undertegnedes favorittfeminister Femen er selvsagt på barrikadene for de "blasfemiske" punkerne, og stiller opp med motorsag og det man vel kan kalle nedskjæring av religiøs innflytelse.

Madonna,  som ganske så sikkert ville følt seg hjemme med både band og feministgruppa,

 er blant (visstnok) flere kjendiser som protesterer mot rettsforfølgelsen, mens flere russiske kjendiser ber russere om å samle seg rundt den russisk ortodokse troen. Den russisk ortodokse patriark Kirill sier Russland er blitt utsatt for en religiøs fornedrelse av bandet.

Jeg tror forøvrig Madonna kunne skremt selv Putin av hesten; sjekk de ryggmusklene! Oh.

Femen har selvsagt svart patriarken med følgende ordspill: Kill Kirill. 

Maner kanskje ikke ikke til fred og forsoning med slike vittigheter, men i et land som lokalt i St. Petersburg har fått vedtatt en lov som sier noe slikt som at det er ulovlig å spre propaganda i form av offentlige handlinger i favør for homofili og transseksualitet for ungdom under 18 år, så er det kanskje ikke så rart at man uttaler, og annet, seg i relativt ekstreme ordlag.

Jeg lurer litt på om det er blasfemi mot jomfru Maria, eller om det er blasfemi mot Putin jentene er dømt for?

The Amazing Spiderman...not

IMDb's omtale.

Det var med stor spenning jeg som fan av Edderkoppen (Spider-Man) tok med ungene på denne nye filmen om en av Marvels absolutt største personligheter.

Den originale historien om den nerdete og sjenerte foreldreløse Peter Parker,  kjærlig oppdratt av sin onkel Ben og tante May og mobbet av sine medelever, som ble Spider-Man etter et bitt av en radioaktiv edderkopp, er i den siste filmen gjenfortalt med Hollywoods elendige sans for tåpelige melodramaer.

Peter Parker var en nerd. Han hadde ikke et atletisk ben i kroppen, i alle fall ikke beskrevet i den første historien. Han ble bitt av den radioaktive edderkoppen ved en tilfeldighet på en vitenskapelig demonstrasjon for skoleelever, og oppdaget at han hadde fått overmenneskelig styrke, superspenst og reaksjonsevne, samt evnen til å klatre på vegger og den mystiske edderkoppsansen, som varsler ham om fare.

Videre forteller historien at han brukte evnene sine til egen vinning, opptredte på TV etter å ha blitt oppdaget av en manager på en brytekamp der den lille gutten med en nettingmaske ydmyket en diger bryter. Så oppblåst av seg selv lot han en ransmann flykte, selv om han kunne lett ha stoppet ham. Politimannen som forfulgte mannen spurte hvorfor han ikke hadde stoppet tyven; han kunne ha spent ben på ham, eller holdt ham en kort stund.

Edderkoppen svarer: Sorry, pal! That's your job! I'm thru beeing pushed around --by anyone! From now on I just look out for number one--that means--me! (sitat Amazing Fantazy #15 P8)


En kveld, noen dager senere, kommer Peter hjem etter å ha opptrått som Edderkoppen og ser politiet hjemme hos ham, og får vite at onkel Ben er død. Skutt av en innbruddstyv som politiet har omringet i et varehus.

Peter svinger seg ned til varehuset som Edderkoppen, og overmanner tyven. Den samme tyven han lot unnslippe fordi han var en egoistisk tosk.

Med visse modifikasjoner, men ikke helt i ørska gjenfortalte i 2002 regissør Sam Raimi denne historien i filmen Spider-Man med Tobey Maguire. Jeg syntes den ble gjort nokså bra den gangen - selvsagt med visse greier å utsette: Mary Jane Watson var for eksempel ikke Parkers første kjærlighet; det var Gwen Stacy.

Så tar regissør Marc Webb (artig) tak i opprinnelseshistorien igjen. Grøss og gru.

Først av alt: Peter Parker ville kunne skate et skatebord om det stod om livet. Dette ødela nesten hele filmen for min del. Dernest skaper han en bakgrunnshistorien om at faren til Peter var en forsker som hjalp Dr. Connors med genspleisende teknologi for å gi mennesker evig liv - eller noe slikt.

Peters foreldre var dyktige  C.I.A. agenter som ble antatt drept av den tredje Røde Skalle (se Captain America). Parkers reddet ved en anledning Logan, kjent som Wolverine, og var altså alt annet en forskere med forkjærlighet for edderkopper.

Dernest finner hr Webb (fortsatt artig) ut at drakten trenger å endres på. Hallo! Selv Spidey selv har funnet ut at den røde og blå drakten er god nok som den er!

Riktignok tar han med historien til Gwen og Peter; det skal han ros for, selv om Gwen ikke var noen forskerspire med en relativt  høy anseelse i et multinasjonalt selskap som Oscorp; Parker og Stacy var Highschoolelever da Peter fikk kreftene sine...

...og han skal ha ros for å gi Parker nettskyterne sine. Jeg likte det!

OK. Jeg går med på at man kan forandre historiene nå man skal lage film for å få det til å passe filmformatet. Man skal også tilfredsstille kjærlighetshistoriemanien til Hollywood og man skal overforklare absolutt alt som skjer og skape all slags sammenhenger; f.eks. da Burton fant ut at Jokeren drepte foreldrene til Lynvingen (Batman). Og man skal lage en historie de man tar de mest kjente elementene fra de skrevne historiene og sette de inn i en sammenheng som varer et par timer, med en passende mengde action.

The Amazing Spider-Man er nok en kul film for de som ikke vet noe om Edderkoppen. Den blir til og med ranket med 7.7 på IMDb, en firer i VG. Ikke lunkne anmeldelser rundt om egentlig, men for min del blir filmen dårligere og dårligere hver gang jeg tenker gjennom den.

Ja, jeg er nok i overkant nerdete her, men Edderkoppen, Spider-Man, er faktisk en av de mest fasinerende figurene i superheltuniverset. Det er så mye bra man kunne gjort med ham på film, uten å ødelegge bakgrunnshistorien; det er like ille som med filmen om Wolverine, der den kortvokste hissigproppen blir spilt av en sjarmør på 190cm.

Jeg liker ikke at Hollywood ødelegger gode historier; at de utelater en del ting, og gjør små endringer for at handlingen ikke skal trekke ut i 3 dager fremfor 2 timer, er greit nok, men å ødelegge alt som er bra med fantasiverdenen uten noen mening, det er nesten deprimerende.

Fluff you hollywood, and fluff you Marc (anti)Webb! ...nå, den var artig den!

Journalist og helsesøster vettskremt av BDSM-brosjyre

BDSM brosjyre bekymrer dt.no.

SMil-Norge gir ut en brosjyre (PDF-format) hvor organisasjonen informerer om BDSM (Bondage, Dispiline, Dominance, Submessive, Sadism, Masochism), som sendes ut til helsestasjonene rundt om.

Jorunalisten Janne Jensen Sundelius, skriver blandt annet under overskriftene "Informerer ungdom ned til 13 år om sado-sex" og "Lærer unge ned til 13 år sadomasochisme", at helsestasjonene ikke kan laste ned pdf-brosjyren fordi kommunens brannmur stempler den som pornografisk, at helsesøster Trine Christoffersen aldri har fått spørsmål fra barn om BDSM og konkluderer med at hun ikke tror barn og unge er spesielt opptatt av BDSM. Videre ert helsesøsteren er bekymret over at barn kan føle seg unormale over å ikke ha prøvd dette.

NRK-vestfold har visstnok rapportert at helsesøstrene er skeptiske til brosjyren, uten at dette utdypes i artikkelen, og jeg finner i alle fall ikke etter et raskt søk noe om dette på NRK sine nettsider.

Helsesøster Christoffersen tenker at heftet kan setts inn i skapet sammen med kondomene og annet informasjonsmatriell. Nå vet ikke jeg hva slags skap det er  snakk om, men det kan tolkes dithen at seksuelt matriale stues noe vekk, hvilket vil medføre at terskelen for å plukke med seg saker og ting vil heves betraktelig.

I slutten av artikkelen intervjues to unge menn, som er ensidig positive til brosjyren og påpeker et behov for informasjon omkring dette, blant annet fordi ungdom skal slippe å føle seg unormale og heller finne grovere ting på nettet. I motsetning til helsesøsterens bekymring.

Det jeg reagerer på er at journalisten stille få, egentlig ingen, kristiske spørsmål til helsesøsters holdninger, og gir et inntrykk av at brosjyren er pornografisk og antyder nærmest at den legges i fanget til 13-åringer. Med tanke på folks idioti og manglende kunnskap, både omkring seksualitet generelt og sine egne barn på dette området, så er journalisten her med på å underbygge en fordomsfull holdning til BDSM. Faren her er at foreldregrupper og andre moralister kan gå inn å legge press på helsestasjonene om å fjerne det de måtte anse som perversiteter.

Det er også betenkelig at helsesøsteren(e) uttrykker skepsis mot denne brosjyren. Om det hadde vært LLH som gikk ut med informasjon om homoseksualitet og tips hvordan man kan trygge seg for skader ved f.eks. analsex og beskytte seg mot seksuelt overførbare sykdommer, hadde det da vært snakk om at LLH informerer/lærer 13-åringer om hvordan å være homo?

Skummet gjennom brosjyren og finner den særdeles lite pornografisk. At det skrives om emner som omhandler lek med potensielt fare for skade kan nok være skummelt for mange, men faktisk er det viktig informasjon for de som måtte tenne på slikt; for de vil uansett prøve seg frem.

At man skal være kritisk også til slike brosjyrer, enten de kommer fra SMil, eller mattilsynet, er selvsagt. Og jeg har ikke noe problemer med at journalisten stille spørsmål omkring kvalitet, nytteverdi og etiske problemstillinger, men journalisten må nødvendigvis gå begge veier med sine spørsmål for å beholde en viss journalistisk integritet.

Da hjelper det lite med sensasjonsoppslag og slett arbeide.

Nå har også VG oppdaget brosjyren, og Laila Dåvøy (KrF) og Kari Toppe (Sp) lar seg forferde. Heldigvis har man fagfolk som Kristin Spitznogle, som har noe mer konstruktivt å komme med enn fordommer fra uvitende politikere som synser mer enn de vet.

Hyttekos

Så har man tilbrakt noen våte og vindfulle dager på hytta.

Heldigvis for oss alle var det noen mindre våte og vindfulle stunder, i alle fall såpass at man kunne leke litt på stranda. Selv avsto jeg fra å bade denne gangen; avhengig av en smule høyere temperatur som jeg er. Men jeg kunne jo leke litt i sanden!

Jeg liker å lefle litt med mine kreative sider. Tegning og maling går ganske så greit, og jeg har lekt litt med plastalin og cernitt, så jeg visste jeg kunne forme noe med hendene.

Sist vi var på hytta, så slengte jeg sammen en liten haug med hendene og lagde denne:

Denne gangen tok jeg med bøtter og spader og satte i gang. En dame som soler seg var idéen. At klokka var passert sju på kvelden fikk så være, og da jeg var ferdig fant jeg ut at kameraet på min nye telefon fungerte ikke så veldig godt i dårlig lys. Dagen etter var damen noe amputert og ettter et heftig regnskyll forsvant hun helt.

Så ved neste gang været tillot det, så ville jeg prøve noe enklere, lett inspirert av Skrik og hodene på Påskeøya. Det gikk jo tålelig greit, selv om jeg til neste gang også skal ta med malekoster. Å blåse bort overflødig sand fører gjerne til sand i munn og øyne, og ikke bare hos figuren.

...og så håper jeg på sol og varme, slik at jeg også kan få vist meg frem der jeg leker med bøtter og spader.

Sex, biler og kollektivtransport!

I håp om at mine facebookvenner hadde noen gode idéer om hva jeg kunne skrive om, så ba jeg om et tema. At det etter noen timer kun kom 6 forslag gjør vel at jeg heller burde gjort en selvransakelse over mitt sosiale liv, men siden jeg er altfor lat og har altfor dårlig selvinnsikt, så gidder jeg ikke å bry meg.

Men, man tar hva man har, eventuelt hva man får, og gjør det beste ut av det.

I dagens grønne politiske klima, så er det enkelte politiske fløyer som mener at vi burde ferdes mer kollektivt, som med tog, buss, trikk osv osv. Og tanken er jo god; dess flere mennesker man frakter pr enhet, dess mindre utslipp får man, og man sparer miljøet. At dyrehold er mer forurensende enn bilparken skal jeg ikke si noe om, men man burde vel kanskje introdusert den samme kollektivtanken i landbruket? En bonde forurenser mye mindre enn 10 små? Og hva med kjæledyrene? Hva med å ha statlig eide kollektivdyr, hvor man – med avgifter selvsagt (man er da i gNore) – kan leie en hund, katt, gris osv. Så slipper man dsse fryktelige historiene om kjæledyr som blir avlivet eller etterlatt fordi man skal på ferie.

Men altså, man skal gjerne ta bussen, eventuelt trikk, tog eller lignende, for å komme seg dit man skal. Særlig praktisk er det jo ikke med det kollektivtilbudet man har pr i dag. Man kan ikke forvente å komme i tide på jobb, om man i det hele tatt kommer dit, og bor man i for eksempel Sandefjord, så kan man i hvertfall ikke ta trikken. Skal jeg kjøre kollektivt på feire, så har jeg ikke råd til å ta ferie, ikke med det bøttelasset med unger som jeg har; for familierabatt får man ikke når man har over gjennomsnittet antall barn.

Et annet aspekt er det sosiale miljøet på for eksempel en buss. De pakkes gjerne til randen, og det er ingen krav il hygiene for å ta bussen, ei heller nasjonale standarder for mengde parfyme man kan klaske på seg før man går ombord i en velfylt buss. Personlig er jeg ikke overbegeistret for parfyme, og fjortisunger, som man jo ofte finner på bussen, sliter tydeligvis med luktesansen for om man forviller seg ombord i en buss som tilfeldigvis frakter unger til og fra skolen, så kan man få visse assosiasjoner til diverse lugubre tyske arbeidsleiere.

At man ikke har råd til varmt vann og såpe kan jeg faktisk akseptere, men likevel så burde man heller investert i (les; stjålet seg) en sykkel og heller brukt busspengene på en flaske lano for liten og stor. Man kommer seg likevel raskere frem på sykkel enn med buss, og man får trimmet seg litt, hvilket for enkelte pepsimaxdrikkere nok ville vært en fordel.

Så jeg kjører heller bil. Jeg kjører en gammel forurensende hitlerbil; Volkswagen. Ikke en boble, for da ville jeg ikke fått plass til ungene og alt rotet mitt. Bilen er en gammal lørje, som av ungenes venner karakteriseres som kul – hovedsaklig på grunn av seteplasseringen – og som nesten alltid beveger seg når jeg vil, ikke ulikt toget.

Jeg må innrømme at jeg ikke kan så mye annet om bil, enn hva jeg får med meg på Top Gear. Hva slags bil burde man kjøpe, hva er mest fornuftig i henhold til sine behov osv?

Selv kjører jeg Caravelle, også kjent som pinsevennbussen, smithebussen og lignende. Jeg er så ufattelig kjedelig at jeg liker store biler. Jeg skulle likt en større motor i min -94 modell 2.4 liter diesel, men man tar hva man får/har, og gjør det beste ut av det. For det er mange fordeler med en minibuss. Man får plass til mange fulle kvinner. Man får plass til mange barn. Man får plass til alle sine barn og alle deres ting, samt sine egne, og fortsatt ha plass til armer og bein. Og vil man ha sex i bilen, så er det meget upoblematisk og man unngår kramper på runn av uheldige stillinger.

Ofte, når jeg ser på Top Gear, så tar jeg meg i å ønske meg en kul bil. En med stor motor, liten plass. Folkevogn er jo greit nok det, men det er litt kult når man hører og ser BMW'ene svi gummi ut av gårdsplassen i nabolaget. Jeg klarer å lage hjulpsinn på grus og våt asfalt, men det er liksom ikke like kult – ja, jeg er litt barnslig når det gjelder slikt.

Utover det, så kan jeg si om BMW at jeg anser de som kjører BMW er noen av de mest irriterende menneskene på veien. Er de unge, så er de en fare for fotgjengere i boligstrøk og er de middelaldrende, så er de i tillegg en fare for sine egne barn i baksetet. Så med all respekt for meg selv, så går jeg nok for en minibuss neste gang også; med min bil, en Multivan, så kan jeg til og med slå setene ut til en stor seng, slik at mange kan ha sex samtidig. Veldig praktisk. Så BMW? Du kan sikkert kjøre fortere enn meg, men jeg kan ha det mer morsomt!

På varme sommernetter, så kan man jo velge å kjøre til festen, sove i bilen og kjøre hjem sånn etterhvert. Bakdelen er jo at enten må man ha med seg sovepose, og gjerne en ekstra kropp å varme seg på, for det er ikke så mange varme sommernetter lengre. Faktisk, så er det ikke så mye sommervarme i det hele tatt. I fjor gikk våren over til høst og i år, så kan det se ut som sommeren var ca midt i mai.

Jeg liker sommeren. Jeg liker at det er så varmt at jeg ikke orker noen ting, stort mer enn å være på stranden. Faktisk, så flyttet vi fra Ålesund til Sandefjord delvis på grunn av været. OK, det regner og blåser ikke like mye på Østlandet som på Vestlandet, men etter noen år med antisommere og en høst/vinter/vår som lignet altfor mye på sunnmørsværet, så begynner jeg å bli litt lei. Faktisk, så kan man undre seg på hva som fikk de første «nordmennene» til å bli værende når kulden slo til.

• Å, det var deilig med litt kulde etter en middels varm årstid. Fantastisk pent hvordan alt fryser til og man må drepe alt vilt for klær og brenne opp alt av trær i området for å overleve. Det gir liksom et avbrekk fra det å kunne sløve i sola der nede nærmere ekvator. La oss følge isen! Kjempelurt!
• Ja, og se! Jeg kan lage et smilefjes i snøen!

Idiotiske fortidsfolk. Og så vikingene da, som reiste tilbake! Etter at de herjet, plyndret og drepte folk og fe der nede i Frankrike og Tyskland, ja selv Italia tok de seg til.

• Nei, folkens nå får det være nok piker vin og sol. La oss reise hjem til sure kvinnfolk og kulda!
• Ja, og så kan vi lage smilefjes!

Idiotiske vikinger.

Så vokser man opp da, i den troen på at vinter er gøy; hvit jul, skiglede og peiskos, bare for å oppdage som voksen og gjeldstynget, at det faktisk er langt mer sludd, sørpe og klesvask, enn lek og moro.

Eneste fordelen med snøen er at man ser hvor folk har pissa, men med vannklosetter, så er det ikke lengre en nødvendighet med snø. Og den snøen som kommer ned nå, blir så fort grå og slushy, at man knapt nok ser hvor bikkjene driter. Dog, gul snø kan jo også brukes til å gi et mål på hvor godt hydrert man til enhver tid er: Jo gulere snøen er, jo mer bør man drikke – perfekt når man har fest.

Jeg tror at en av grunnene til at folk fant ut at vinteren var litt grei, var sex!

De bodde jo gjerne i det man kan kalle kollektiv, og kroppsvarme er jo en enkel måte å få varmet, ikke minst på grunn av friksjonen som gjerne oppstår under de rette omstendighetene.

På den måten sparte man sikkert en god del ved, og man fikk jo flere å varme seg på etterhvert. Med tanke på at testikler ikke trives altfor godt i varmen, så vil jeg tro at dette var fertile folk også. Litt trist for de som ikke var så heldige når det gjelder fysiske attraksjoner kanskje. Muligens her uttrykket kald skulder kom fra også? Man hadde jo sikkert en del forventninger knyttet opp mot sine evner i så måte, når man bodde så tett opp mot hverandre, og jeg vil tro at enkelte skilte seg ut på både den ene og andre måten, så prestasjonsangsten var nok tidvis stor.

Eller kanskje ikke? I et åpent samfunn hvor alle kjenner hverandre på alle måter, så var de nok få overraskelser man kunne by på, om det var som sengevarmer eller annet.

Nå i våre tider, er det jo gjerne media, idealer og myter som setter mange av de forventninger man har når man møtes. Mannsidealet er gått fra å tjene penger, banke kjerring og barn og ellers være sjef, til å kunne snakke om følelser, vaske hus, tjene penger, fikse bil, bygge hus, ha barnetekke og i tillegg være en oppmerksom og god elsker. Kvinneidealet er stort sett bestemt av den enkelte kvinne i forhold til den aktuelle partner, men de skal kunne velge om de vil være husmødre, karrierekvinner, eller begge deler – mest det siste. Det er veldig populært visstnok, dog ikke blant kvinnene selv. Men hva kvinner vil og ønsker, det vet de knapt selv.

Men altså, er man god nok? I hine tider, var det klare retningslinjer for hva man burde være flink til, avhengig om kjønnet pekte utover eller innover. Nå er det egentlig ingen som vet hva som er bra nok, men i forhold til det uttrykte politisk korrekte idealet, så er man god nok uansett hvor god man er, men det er det egentlig ingen som tror på. Så alle, i alle fall noen, går rundt med en stadig angst for å ikke kunne strekke til. Jeg tror nesten det var greiere før; da visste man i alle fall om man var en taper eller ikke. Nå vet man det ikke før man tilfeldigvis får høre at noen har sagt at noen mener noe om ens person. Eller at rommet plutselig blir stille når man forteller en vits.

Hva kan man så konkludere med?

Jeg har ingen anelse. Vi er her fordi våre forfedre var noen kåte tullinger uten særlige sosiale antenner. Sommeren er kald og vinteren er våt fordi min gamle bil sikkert forurenser like mye som en ku. Folk lukter vondt, og forventer at man kan være med i en tettpakket buss likevel og ser man en BMW på veien, så bør man gjemme seg.

...og vi kan lage smilefjes i snøen!

Skrivesperre og jobbens sommerfest.

Edru på fest!

(Bilde "lånt" fra facebook. Ansiktene er sensurert av meg)

Så sitter man her en søndags morgen...

...og prøver å finne inspirasjonen til å skrive noe, i alle fall for meg, morsomt. Jeg har allerede greiet ut om ingenting, og konkludert med at ingenting er ingenting og dermed kan det ikke være noe som heter ingenting, og begrepet burde dermed legges vekk fra språket. Så ingenting kan jeg liksom ikke skrive om lengre.

Noenting kunne jo vært greit å skrive om, men jeg er litt avhengig av et tema og så kan jeg heller gjøre mer eller mindre vellykkede digresjoner som ikke alltid har noe særlig med temaet å gjøre, men det gjør ikke så mye. Jeg liker digresjoner, og det er noe av moroa med å snakke med fulle folk, for mer enn ofte er det ingen sammenheng mellom før og etter pustepausene.

Forrige helg var jeg på sommerfest, og jeg var meget usammenhengende, så når jobben arrangerte sommerfest denne helgen, så konkluderte jeg med at edruelighet var et relativt fornuftig valg. Det er på mange måter ganske morsomt å være edru på fest – dog på mange måter ikke, for det er faktisk ganske deilig å ikke skjønne at det som blir sagt er fullstendig vrøvl. Nå liker jeg veldig godt vrøvl, men fyllevrøvl kan være ganske slitsomt når man har bevisstheten intakt til enhver tid, så neste gang tar jeg meg nok et aldri så lite glass vin.

Men det skal sies, at det var fryktelig hyggelig å være sjåfør til en gjeng berusede kvinner som betalte turen med gode klemmer. Jeg liker gode klemmer, særlig av kvinner, så akkurat det aspektet gjør at man absolutt burde vurdere å være sjåfør flere ganger, men det kan jo være at jeg klarer å sjarmere meg til noen klemmer selv om jeg ikke kan være til noen praktisk nytte for noen. Det er da lov å håpe i alle tilfelle. Jeg liker klemmer.

Noe av det morsomme med å være edru på fest er at man får med seg ganske mye, og man kan til og med huske det man får med seg. Det er jo et absolutt pluss. En spesielt hyggelig ting jeg fikk med meg i helgen var et skikkelig rumpeklask. Jeg liker rumpeklasking bortimot like godt, tidvis bedre, enn jeg liker klemmer, og det er noe med å se pene kvinner rise hverandre – alternativt en kvinne ise en annen, og selv om dette kun var et enkelt klask, som hørtes godt over drittmusikken som kvinner spiller, så kan man jo bare leke videre i hodet sitt. Det gir sikkert bilder i mitt hode som ikke nødvendigvis faller i aller beste jord hos de aktuelle aktørene, men denne gangen var jeg i det minste uskyldig i handling. Det er ikke alltid.

Musikk ja. Herregud så mye grufull musikk som lages, og som spilles på fest. Herregud så forferdelig lite motiverende det er å hoppe rundt til slikt møl; særlig når man er skikkelig taktløs i bokstavelig forstand og har i overkant sperrer mot å bevege seg til musikk blant folk. MEN! Det er ganske gøy å se på. Særlig når man i mitt yrke har kolleger som i all hovedsak har pupper. Når eierne av puppene hopper, så kan man tidvis få Baywatch-flashbacks; musikken er jo minst like dårlig som skuespillet, og dansen er ikke akkurat av høyeste kvalitet med x antall enheter alkohol under BH'en. Jeg liker pupper minst like godt som jeg liker klemmer og rumpeklasking – jeg er mann! Jeg har rundet 40 og er for gammel til å late som noe annet enn at jeg, bortsett fra sport og øl, liker de typiske ting menn liker.

Kvinner og TV, gjerne kombinert, og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. I tillegg liker jeg rock. Jeg liker ikke popmusikk, med visse unntak.

Så når jeg er edru på fest, så liker jeg å sitte slik at jeg hører minst mulig og ser mest mulig. At jeg da kan fremstå som en festbrems for så være; jeg er for gammel til å bry meg. Men neste gang, så får noen andre kjøre!