Godt nytt år ja. I 2012 håper jeg på en ekstra dass.

Det er jo populært virker det som, med kavalkader og mimringer i disse tider. Mange blogger forteller om året som er gått, og mediene snakker om året i skandaler, underholdning, nyheter osv osv. Og så er det de som ser fremover,  som prøver å spå året som kommer; været,  økonomien, samfunnet, kjærlighetslivet, karriere, dommedag osv. Igjen har vi de som egentlig gir blaffen i det meste - i alle fall her til lands.

Noen steder bekymrer man seg for smørkrisa, andre steder bekymrer man seg for om man overlever de neste timene, noen steder bekymrer man seg for pensjonen sin, andre steder om biffen er mør nok. Jo, man kan garantert si  noe om alvorlighetsgraden av bekymringene til enkelte, og til og med gjøre narr av smørmangelen og den slags, eller man kan sette seg ned og felle noen tårer for barna i Afrika, gi et bidrag til Plan, Norsk Folkehjelp eller lignende.

Bekymringer er relative og hvordan vi forholder oss til bekymringene våre er vel også relativt i forhold til våre erfaringer og vår situasjon. Jeg pleier å si at man er ikke typisk norsk om man ikke kan kage på at man har det for bra; på ett eller annet tidspunkt vil noe, eller alt, gå ad undas likevel, så det er greit å være forberedt på det. Selv bekyrer jeg meg ofte over hvordan jeg skal makte å tilfredsstille alle behov rundt meg, og hvordan jeg kan strekke til for alle som har en del av livet mitt. Ungene skal være trygge, glade og samtidig skal man sette grenser og oppdra de, men med den mine, dine og våre barn-greia, så er det jaggu ikke så enkelt.

Altså: Jeg og mine barn har våre vaner og særegenheter, min samboer og hennes barn har sine vaner og særegenheter - og ikke nok med det: Mens vi driver og tilpasser våre ulike vaner og særegenheter hverandre, så skal vi samtidig forholde oss til de vaner og særegenheter i barnas andre hjem (jo, enten man vil eller ikke, så påvirker disse oss), og på toppen av det hele så har man forelde, svigerforeldre, søsken og mer eller mindre oppegående venner, bekjente, naboer og arbeidskollegaer - og alt blir en herlig suppe av ting man skal forholde seg til! Jobb, utvidet familie, dine -, mine -, våre venner. Og ett eller annet sted i denne suppa skal man ivareta seg selv og sine interesser og hobbyer. Jodda! Den eneste fritiden jeg har er når jeg sitter og driter, men med en dass på seks familiemedlemmer, så blir jeg jaggu ofte nok avbrutt der også.

Mitt nyttårsforsett i år blir å enten tilbringe mindre tid på do, eller å få en ny dass. Kanskje en utedass hadde vært greia? En isolert utedass, med oppvarmede seteringer, assortert utvalg av lesestoff, kanskje også en spillkonsoll og med dopapirabbonement med leveringsavtale, slik at man aldri igjen må gå på butikken før man kan drite!

Ja, jeg vet det er et drittdårlig forsett og skikkelig rævva humor, men det skiter jeg i.

Godt nytt år!

Stein Erik Hagen, prostatakreft og brun finger aksjon

Stein Erik Hagen har prostatakreft (VG-artikkel)

I følge artikkelen er prostatakreft den vanligste formen for kreft blant menn. Jodda, det er forsåvidt riktig det, men i følge kreftregisteret, så er det også den vanligste formen for kreft blant alle enkeltorganene. Med 4299 tilfeller formelig danker den ut brystkreft og lungekreft med henholdsvis 2760 og 2648 tilfeller pr 2009. Dødligheten er prosentvis den samme blant prostatakreft og brystkreft (dog regnet ut med begrensede matteferdigheter), mens lungekreft borger for autanasi om du spør meg.

I november foregår movember, en aksjon der menn lar barten vokse og så samler man inn og støtter denne barten på en eller annen sponsormåte tror jeg. Skal innrømme at jeg ikke liker barter, og synes opplegget er langt mer komplisert enn den sløyfa som brystelskerne har fått seg.

Jeg har derfor på facebook et par ganger tatt til orde for en Brun Finger aksjon, som desverre ikke har slått helt an. Men om man kunne ha ordnet noen brune sløyfer, brune rumpedildoer formet som fingre, brune hansker for hjemmeundersøkelser, brune kampanjer på brune puber, brune t-skjorter osv osv; ja det er bare fantasien som setter grenser. Movemberaksjonen må vel ha gått nærmest upåaktet hen i Trøndelag, så hvorfor ikke satse på en aksjon som har litt mer bredde?

Altså: Brun finger aksjon, for de som ikke helt skjønner moroa, peker (!) på det faktum at prostata er en kjertel man kjenner 3-5 cm oppe i menns endetarm. Om denne øker i størrelse, så kan det bety at den har utviklet kreft. Men noe av fordelene med å undersøke dette, er også det aktum at prostatakjertelen også kalles mannens p-punkt. "Før en finger opp i xxxxx og du kan kjenne et valnøttlignende område, som du kan stimulere ved å trykke oppover mot symfysen (skambenet)." Altså ikke helt ulikt kvinnens g-punkt, og skal på samme måte visstnok kunne gi heftige orgasmer, som ikke nødvendigvis setter en stopper for elskovsakten.

Godt mulig det er denne kjertelen som gjør at mange menn synes det er ganske OK å bæsje.

Så folkens. Det er på tide å få fingern inn i rumpa og peke på problemet! Ingen grunn til at alvoret ikke skal være til gjensidig glede.

Jeg burde bli flinkere til å fatte meg i korthet

Ja.

Retten til uavbrutt helsehjelp?

Effektivitet, innsparinger, krav, rettigheter, plikter, budsjetter og etiske normer på full kollisjonskurs.

Mange av våre pleietrengende legger seg, eventuelt legges inn, på institusjoner; pleiehjem, sykehjem, eldresenter og annet, fordi de trenger tilsyn og pleie 24 timer i døgnet. Mange som er helt pleietrengende, men ennå er mentalt til stede, ser frem til å ha samvær og fellesskap til tross for sitt kroppslige fengsel. Mange som er relativt oppegående, men for eksempel har stor fallrisiko, ser frem til tryggheten i å ha hjelpen raskt tilgjengelig dersom uhellet er ute, og det samme gjelder de som av mange ymse årsaker har behov for et organisert opplegg, med et personale rundt seg som yter profesjonell, målrettet og faglig begrunnet helsehjelp med en personlig tilrettelagt handlingsplan for hver enkelt bruker.

"Piss meg i øret!" Var det noen som sa. "Kommunehelsetjenesten ansetter folk med liten eller ingen erfaring og spesialkompetanse til å ivareta helsehjelpen til tidvis komplekse og krevende tilfeller fordi de ikke klarer å rekruttere kompetente mennesker til å kaste bort tida si på umulige arbeidsforhold, og spesialisthelsetjenesten lar nyutdannede sykepleiere sitte med ansvaret for de behandlingsforordningene som den akutt og kritisk syke pasienten krever, som i mange tilfeller krever stor nøyaktighet – om man skulle følge boken."

For å sette fokus på eventuelle avvik, feil, mangler og farlige helndelser, er der opprettet krav om et avviksmeldingssystem, som skal peke forhold som kan bedres og dermed kan utredes og forbedres, slik at brukerne av tjenestene, og tilbyderne av de samme tjenestene, trygt kan motta og utøve disse tjenestene som er i tråd med de faglige og etiske normene man til enhver tid forholder seg til.

"Nei ta meg faen og skyt en harpun opp i rævhølet mitt, og dra den sakte ut igjen mens du jodler 'pasientrettigheter my ass.....' !" var det noen som sa. "Vi skriver avvik hver eneste dag, gjerne flere ganger om dagen. Vi peker på hvordan manglende kompetanse, og for lav bemanning brenner ut dyktige, og også mindre dyktige medarbeidere, hvordan brukerne lider under manglende tiltak, manglende ressurser, manglende stimuli og så videre, og så videre. Men fordi helsetjenestene er underlagt strenge budsjetter og innsparinger, samtidig som kravene for tiltakene og alle handlingene rundt de enkelte tiltakene øker – fordi våre etiske og faglige normer er strengere, større og politisk fagrere enn, så strekker vi aldri til."

Eksempel: Medisinering. Mange undersøkelser støtter under teoriene om at stimulering, aktivisering, riktig kosthold og sosialt samvær er vel så nyttig i forhold til utagerende adferd som "korrekt medisin til korrekt tid i korrekte doser". Ja sågar, sparer man faktisk penger fordi man bruker mindre av disse tidvise dyre medisinene til rett tid, og man har visst i visse establissimenter klart å spare på engangsutstyr som bleier.

Men fordi det i veldig mange institusjoner er pleier/pasientforhold 1:3, og gjerne 1:4, 5, 6 osv, hvor pleiemengden ikke alltid samsvarer med antall pleiefolk, så blir det ofte neddoping, understimulering, minimal aktivisering og det sosiale samværet preges ofte av "Beklager jeg må hjelpe noen andre, kan du ligge her og bæsje på deg så lenge, så kommer jeg en eller annen gang snart tilbake og skifter på deg – forhåpentligvis før du pådrar deg et infisert trykksår og påfølgende smertefull lidelse og død."

Og det er bemerkelsesverdig hvor fort en omgangssjuke får spre seg på en institusjon der hygienenen burde være plettfri. At man ikke har rengjøringspersonale 24/7 noen steder, og at det ikke leies inn ekstrapersonell på noe tid av døgnet, slik at en nattevakt gjerne skal serve 10-20 brukere alene og at de 30 sekundene man skal bruke på håndvask oppleves fryktelig lenge når fru Hansen står i en krok og driter i potteplanten mens hun ber hallusinasjonene sine om å dra til helvete, kan muligens ha noe med det å gjøre. Kanskje, bare kanskje altså, kan personalressurser ha noe med at det skrives mange avvik på enkelte institusjoner. Jeg sier jo selvsagt ikke at dette gjelder alle steder, det kan jo bare være jeg som enten er uheldig i valg av arbeidssted, eller at jeg er en rævva sykepleier.

Det siste er det fort gjort å føle seg som, når man føler det som om man burde gjøre langt mer enn det man gjør, for flere og langt oftere, og man tenker at kanskje man ikke trenger å spise lunsj hver eneste dag man er på jobb.

Man titter i pasientrettighetsloven. Man undrer seg: Hvorfor er det slik at man har alle disse rapporteringssystemene, både for journalføring og for avvik, HMS-ting osv osv, så ser det aldri ut til at det skjer noe? Hvorfor kommer ikke de midlene man faglig mener det er behov for? Hvorfor kommer det ikke en ekstra assisterende pleieassistent som ikke kan norsk, eller vet hvorfor NAV plasserte ham på Frydendøds Psykiatriske Pleieanstalt for Særdeles Utagerende Voldsmenn, når man påpeker at vi trenger sårt en ekstra hånd?

Hvorfor er det aldri slik at det kommer en rådmann, en politiker, eller en direktør for Helse Detskadubaregifaeni og sier: "Enhver bruker av helstjenestene har rett til at den pleie som ytes, skal ytes uten å bli avbrutt annet enn ved akutte og særdeles uvanlige omstendigheter. Videre har enhver bruker av helsetjenestene rett til å få sine behov evaluert og budsjettert etter graden av disse behovene i tråd med de faglige og etiske normene man til enhver tid skal forholde seg til"?

Hvor er LO, NSF, fagforbundet og alle disse flotte organisasjonene når den nyutdannede pleieren griner etter endt vakt fordi herr Nilsen kastet kveldmaten på han/henne og fru Johansens rette høyre faktisk gjorde jævlig vondt? Arbeidsskadeerstatning er en fin ting når skaden først er ute, men ville det ikke vært bedre om forebygging av slike hendelser og skader ble et gjennomgående mantra i helsevesenet?

Det er jo bra vi har våre fagorganisasjoner som hjelper oss når vi ikke lenger er i stand til å rette opp ryggene våre – men vent; " Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid " (Trygdeloven). Det skulle visst være; det er godt vi har våre fagorganisasjoner som kan tilby oss billige forsikringer som sikrer oss penger når vi ikke lengre er i stand til å rette opp ryggene våre. Den enes død, er den andres brød som det heter.

"Å forebygge? Det er farlig det!" Ludvik kunne nok ha sagt det slik, men jeg skulle ønske at våre politikere og samfunnsansvarlige tok det på sin kappe og sa: "La oss investere litt i det å forebygge, så kanskje vi kan spare litt på utgiftene til neste generasjon." Men neida, vi skal spare oljepengene våre slik at de neste generasjonene kan bruke de på å reparere og etterbehandle alt vi ikke gjorde i går. Det er i alle fall slik det synes fra der jeg står.

Om man ikke har vilje til å budsjettere i forhold til den jobben som er påkrevd, så burde man kanskje endre litt på nettopp kravene? For eksempel:

• Behandling gis kun til de man kan forvente yter noe tilbake i etterkant.
  • Syke og funksjonshemmede som ikke har forutsetninger om å kunne generere økonomiske verdier har ikke krav på livsforlengende pleie og omsorg.
  • Abort er obligatorisk dersom man mistenker at barnet kan bli en økonomisk belastning for samfunnet
• Demente husker ikke så mye, så deres livskvalitet er relativ; dop de ned så de ikke krever mer enn høyst nødvendig
• Psykisk sykdom forbys ved lov - pasienter med slike lidelser kan sperres inne sammen med bombesatan og avgå naturlig død av manglende tilførsel av ernæring, under prinsippet ute av syne, ute av sinn
• Kan man ikke selv oppsøke helsehjelpen, så har man heller ikke krav på den.
• Døende bør ikke dø for lenge.

På denne måten får man et produktivt samfunn, med oppegående mennesker som vet å verdsette det å skape verdier som gir økonomisk uttelling, og så slipper man å ha dårlig samvittighet for andres lidelse. Og når man slipper å bekymre seg om å kaste bort tiden på de som ikke har noen samfunnsrettet nytte av pleien, så kan man uavbrutt hjelpe Fru Haraldsen med å velge ut finstasen selv om Fru Hansen står der i kroken og driter i potteplanten.

Mvh Even Bjerkeli, løsningsorientert sykepleier.

Samhandlingsreformen i helsevesenet; en nødvendig snuoperasjon?

 Kortversjonen av samhandingsreformen

For 10 år siden ble mange lokalsykehus enten nedlagt, eller underlagt sentralsykehusene som "perifere avdelinger"; f.eks. var Sykehuset i Sandefjord en avdeling av Sentralsykehuset i Vestfold, der pasienter gjerne  ble flyttet frem og tilbake, før de var kommet seg såpass at de kunne reise hjem et par dager før de ble reinnlagt.

Relativt velfungerende lokalsykehus ble for dyre for sykehusdriften, eller kanskje mer riktig: De ikke så velfungerende mastodontene med uoversiktlige arbeidsforhold og liten plass, ble for dyre for å kunne opprettholde driften av lokalsykehusene, og mange er nå nedlagt, eller såpass nedbemannet og fraflyttet at de fungerer mer som avanserte sykehjem for pasienter ingen vil ha.

Nå, i samhandlingsreformen, skal kommunene igjen få tilbake det ansvaret de for 10-20 år siden ble ansatt for inkompetente til å makte; igjen skal vi ha 24 timers akuttilbud og observasjonsmuligheter, og igjen skal vi kunne behandle de "enkle" tilfellene; dette vil mest sannsynlig si kronikerne, de demente og jeg vil tro den palliative behandlingen (som er alt annet enn "enkel"). Nå skal brukerne av norske helsetjenester igjen kunne få nytte av lokale tilbud med en stab som ikke trenger å finne opp hjulet hver eneste gang de blir innlagt for sin KOLS-forverring.

Kanskje får også mange kreftpasienter et enklere opplegg, der de slipper å grue seg for papirmølla ved de store sykehusene, ventetidene i akuttmottaket, krangelen om enerom osv osv.

Joda, jeg er for sentralisering. Faktisk. Jeg mener vi trenger et sentralisert spesialisttilbud som tar de kompliserte tilfellene, og synes derfor at sentralisering er en relativt god idé. Det er mange liv som blir reddet fordi dyktige spesialister trives i store avanserte enheter, med høy kompetanse på sine spesialområder. Baksiden av sentraliseringen, slik vi har fått den servert, er alle de som går inn og ut av sykehusdørene 10-20 ganger i løpet av et år som akutte innleggelser opplever at de må forklare seg like mange ganger om hvorfor de innlegges, til tross for at det er de samme symptomer og problemstillinger, med den samme behandlingen hver eneste gang.

Så nå skal vi da visstnok tilbake til fordums tider.


Jeg var ikke den eneste som sa for 10 år siden at dette kom til å tvinge seg frem. Jeg er nok heller ikke den eneste som ser ironien i at i løpet av 10 år har Staten nedlagt, flyttet og nedjustert driften av lokalsykehus, mot befolkningens ønsker, og dermed rasert mulighetene for en relativt rimelig gjennoppbygging av det lokale helsetilbudet. Dette er den samme regjeringen (i all hovedsak) som nå i realiteten snur på sin egen lest og finner ut at de har gravd et digert hull i det lokale helsetilbudet, som de nå må fylle. Var det noen som sa forebygging?

Er det virkelig slik at Norsk politikk ikke makter å tenke langsiktig? Vi snakker om store reformer innenfor 10-20 år, og samtidig presser regjering og Storting på sparing i budsjettene. Når skal helsevesenet få en langsiktig plan, som kan innføres over tid og ikke innenfor en regjeringsperiode?

Man kan faktisk forenkle dette:
Vi vet at behovet for helsetjenester, lokalt og sentralt, vil øke med befolkningsvekst og utviklingen innen medisinsk teknologi og farmakologi, samt alternative behandlingsformer som blir innlemmet i "skolemedisinen" etterhvert som de viser seg å faktisk virke.

Vi vet at psykiatri og psykologiske tjenester etterhvert vil måtte samkjøres med den medisinske behandlingen, da erkjennelsen at kropp og sinn faktisk hører sammen.

Man må altså planlegge bygningsmasser og infrastruktur som kan utvides og endres etterhvert som behovene melder seg, og man må planlegge kommunikasjonssystemer som kan samkjøres på flere plan.

Man må også gjøre en erkjennelse av at alt ikke kan behandles av det offentlige, og man må nødvendigvis sette en grense for hva det offentlige skal behandle. Men man må også kunne sette krav til at norsk helsevesen ser utenfor sine grenser, at man faktisk kan investere i behandlingsopplegg som på sikt vil gi en friskere pasientgruppe og dermed generer man arbeidsføre mennesker. Her kommer da selvfølgelig det mentale og sosiale helsetilbudet, som styrker mer enn det somatiske.

Men, pessimisten som jeg er, så evner jeg liten tro på norske politikeres evne til å tenke langsiktig, tverrfaglig og dermed forebyggende; noe som også går igjen i de fleste politiske etater; veibygging, skole osv.

"La oss lappe sammen det som nesten virker bra, og så kjører vi heller en dårlig planlagt reform som egentlig ikke endrer på noe som helst, som vi også med reformere om en 5-10-15 år. Så kan vi kanskje benytte det som går feil til å slå politisk mynt på den regjeringen som måtte sitte ved roret da."

Jeg ønsker samhandlingsreformen velkommen. Jeg er glad for at kommunene får tilbake det de aldri skulle ha tapt. At jeg tror våre politikere, lokalt og sentralt, kommer til drite på draget igjen, er jeg ikke i tvil om, men det er menneskelig å feile.

MILJØKATTASTROFE

Ungene, og jeg, sitter og ser "Heilt vilt" på NRK Super. Der snakker de om den stakkars kengupungrottegnageren; en slags hybrid mellom en rotte og en kenguru, evt en veldig liten kenguru, som i så fall tilsier at kenguruen er en forvokst rotte, men nok om det.

De sier da at denne gnageren er i ferd med å bli utryddet fordi lekeplassen deres er i ferd med å ødelegges. Nå er jeg av den oppfatningen at vi har både nok gnagere og som oslogutt er jeg vant med at lekeplassene blir utviklet til parkeringsplasser og andre urbane formål, så jeg kan ikke si at jeg setter meg ned å griner over at en søt rotte med lange bein må vike plassen for en kafé. Jeg liker nemlig kaféer og det er sjelden mengder med insekter, ujevnt gangunderlag og farlige dyr i en kafé - i motsetning til villmarken.

Men så slår det meg. Hva med dinosaurene? De er utryddet. Neandertalerne, trilobittene, sabeltanntigrene, mamuttene og ikke minst gigantopithecusene - alle utryddet. Jorden og dyrearter har overlevd, og ikke minst, har nye arter kommet til, deriblant vi - menneskene. Dels fordi andre dyrearter er utryddet og fordi jorda er blitt utsatt for "miljøkatastrofer" opp til flere ganger. Helt ærlig: Jeg er glad for at jeg ikke blir jaget av 500 kilos aper og semiintelligente homoer med kraftig benbygning og forkjærlighet for stein.

Og om noen tusentalls år, så sitter det kanskje en hårløs fettklump med et kjempedigert hode, og tenker at "Fytterakkern, jeg er glad jeg ikke blir plaget av disse homoene med ti fingre, tær og forkjærlighet for krutt". Kanskje han/hun/det, også er glad for at det ikke lengre er snø?

Jeg tror vi skylder våre fremtidige genearasjoner å gjøre livene våre så behagelige som mulig, tappe ressursene så best vi kan, slik at vi kanskje på et tidspunkt slutter å formerer oss ukontrollert, og rett og slett blir utryddet, til fordel for en mer intelligent art.

Til våre aviser og andre medier; vær vennlig å anonymisere bombefaen

Jeg bir kvalm hver eneste gang jeg ser navnet til den idioten. Jeg er drittlei av å se det trynet klistra på forsider av det ene og det andre mediet; all den tid jeg vet at med dette får han sin tid i rampelyset.

Hver gang dere nevner hans navn, hans manifest og viser hans bilde, så styrker dere hans intensjon, og takk skal dere faen meg ha norske journalister.

Misforstå meg ikke, jeg ønsker ikke at saken skal legges død, men den bedritne skitstøvelen bør kunne benevnes uten navn og bilde. Godt mulig at enkelte føler et behov for å se trynet hans på vei til rettssalen, eller der han står og skyter ofrene på Utøya. Godt mulig enkelte har behov for å se kukskallens navn koblet opp mot skriveriet hans, og godt mulig at enkelte har behov for å høre navnet til kjøttpøkken hver eneste gang man skal høre nyhetene på radioen. For ikke å snakke om TV-kanalene; har dere ikke intelligens nok til å rapportere nyhetene uten å sensasjonalisere kruttsatan?

Jeg har i alle fall ikke dette behovet. Jeg ønsker å få servert nyhetene om denne tragedien uten å se og høre navnet til denne fluekuken hver eneste bedritne gang. Man kan fint omtale saken med å benevne morderjævelen som "siktede", "gjerningsmannen" eller "den overpretensiøse kvasiintellektuelle neandertalpsykopaten". Hvor vanskelig er det, mine kjære landets redaktører? Jeg klarer det uten journalistutdannelse.

Jeg mener ikke å sensurere denne quislingen, og hans navn går inn i historiebøkene uansett, men nok er nok. Vi vet hvem som gjorde det; vi har skjønt det, vi er ikke dumme.