Nei, jeg er ikke død....

..Ikke at noen har spekulert i det altså, da mine følgere er hverken ivrige eller mangfoldige.

Men det er halvannet år siden jeg skrev noe i denne bloggen. Har brukt noe mer energi på berkisene på tur, og jeg må innrømme at den siste tiden har jeg ikke hatt noe særlig å skrive om.

Men nå starter det jo snart et nytt år, så da får jeg kanskje være litt mer aktiv her.

Nå får sykehjemmene gjennomgå!

Den siste tiden har jeg registrert at avisene (her representert av VG) skriver om den elendige servicen, manglende kvaliteten og sviktende rutiner, som våre eldre får ved norske sykehjem. Ja sågar hjemmetjenesten, altså hele kommunehelsetjenesten får på pukkelen i flere artikler som beskriver død og elendighet.

Sykehusene er heller ikke utenfor avisenes opplysningstørst, og vi får vite om feilbehandlinger, korridorpasienter, overarbeidede ansatte, misfornøyde ansatte osv osv.

Kommentarfeletene på nettavisene er gjerne delt litt opp i bolker. De som mener at slikt er forferdelig i 2013, de som mener at pleiepersonell bør takle jobben de har valgt og slutte og klage, de som mener at pleiepersonellet er engler som burde få lønna mangedoblet og de som mener at politikerne må legge mer penger i helsevesenet, de som mener at det bør privatiseres, de som mener at privatiseringen er gått for langt osv osv osv

Så har vi helseministeren vår. Han har hatt bare gode erfaringer på legevakta, så det kan jo ikke være så ille. Bemanningsproblemet kan jo løses ved at de ansatte jobber mer, særlig helger er uproblematisk, mener han.

Sykehjemsplassene som Jens lovet før, og i, sine 8 år som sjef for en flertallsregjering, lar vente på seg. Nå er det regjeringsskifte på gang, muligens, og jeg skal innrømme at troen på disse plassene er ikke all verden, selv om jeg personlig stemmer på Erna.

Vi har sett regjeringer komme og gå, og eldrebølgen har de gnålt om siden 80-tallet, og korridorpasienter og helsekøer har ingen klart å gjøre noe større med. Min tillit til norsk helsepolitikk er ikke enorm, uansett hvilken farge det er på partiene.

Men altså. Nå snakkes det om feilmedisinering, underernæring, manglende tilsyn, sviktende faglighet osv. Ting som pleiere har pekt på i årevis.

Pleierne blir stadig oftere nå pekt på som ikke nødvendigvis lavtlønnede, men lavtarbeidende. Deltid er i følge enkelte latskap i system, og helgefri er ingen menneskerett i følge helseministeren - som sikkert snakker utifra sin egen erfaring som minister, som vi vet aldri har fri. Tre helger ekstra i året? Hva i all verden er det å klage på? Det er tross alt 52 helger i året, en av de har vi feriekrav på, så da er det 51 igjen. 17 av de jobber man allerede, så da er det faktisk 34 helger igjen, og hvem trenger mer enn 31 frihelger i løpet av et år?

Annenhver helg er sikkert det optimale! 26 helger på jobb, 26 helger hjemme. Hvem kan egentlig klage på det, for det er tross alt ingen menneskerett å ha helgefri!

At man som pleier gjerne jobber kvelder, netter, pinse, påske, jul, 17 mai m.fl., går glipp av skoleavslutninger, foreldremøter, tilstelninger for ungene, at man hver eneste uke, gjerne hver dag i perioder, blir spurt om ekstravakter, at man ofte går på akkord med sin egen fagkunnskap og samvittighet i jobben på grunn av feilmedisinering, underernæring, manglende tilsyn, sviktende faglighet og er i høyrisikogruppen for belastningsskader, det er da ingeting å klage på.

Herr Støre, du må gjerne komme hit og vikariere for mitt toalett, slik at også du kan kjenne på hvordan det er når noen driter ned i halsen din.

Fakta:
Sykehusene er mer attraktive for sykepleiere på grunn av alt du lærer.
Geriatri er derprimerende lite bemannet fagfelt i gNore.
Mobilisering og sansestimulering, f.eks. fysioterapi er sjelden prioritert, og ikke noe en sykehjemspasient har krav på.
Tilbereding av mat blir gjort på sentraliserte storkjøkken og kjørt ut i mange kommuner.
Legene er ofte ikke spesialister i geriatri, der er ingen ordning med psykiatrisk tilsyn, og mange sykehjemspasienter med psykiske lidelser er uinteressante for psykiatrien fordi det er ikke noe å hente behandlingsmessig.
4 som personer skal serve 15-20 pasienter, med stell, matservering, medisinering, til brukere med svært ulik grad av funksjonsnivå; fysisk og psykisk, er ikke uvanlig.

Samhandlingsreformen gir stadig flere oppgaver til kommunene, uten at midlene følger pasienten, fagre ord og løfter fra Storting og regjering skal følges opp uten friske ressurser.

Hva som må til på sykehjemmene?

Slik jeg ser det, så trenger vi mer pleiepersonell. Vi trenger flere hjelpepleiere og helsefagarbeider, som kan avlaste sykepleieren, slik at det gode, og viktige stellet, ikke blir en hastejobb på vei til medisinrommet.

Vi trenger sykepleiere og leger som kan geriatri, som sammen kan medisinsk behandle den geriatriske pasienten korrekt, slik at feilmedisinering er en sjeldenhet.

Vi trenger en psykiatrisk tilsynstjeneste som kan tilføre spesialkunnskap innen medisinering av psykotiske eldre, og gode adferdstiltak.

Vi trenger en fysiologisk tilsynstjeneste som kan jobbe med den enkelte beboers manglende mobilisering, og tilføre fagkunnskap til pleiepersonalet, både generelle og individuelle.

Vi trenger kjøkkenpersonell som kan servere og holde matrom og mat ren og velsmakende, og som kan tilpasse individuelle behov i f.eks. kreftbehandlingen.

Kort sagt: Helsevesenet trenger mer personell i alle ledd, og det kommer til å koste et bøttelass med penger.

Eller...

Vi kan poltisk sette strenge grenser for hva det offentlige skal ha av ansvar, herunder i forhold til mobilisering, ernæring, medisinering, behandling med mer, slik at grensene for helsevesenets ansvarsområde er tilpasset de faktiske ressurser, og dermed kan informere pårørende og presse om at denne kreftbehandlingen koster for mye, fysioterapi er ikke et satsingsområde; din gamle mor må derfor immobilseres frem til hun dør av immobiliseringskomplikasjoner.

Sykehjemspersonalet må ha tillatelse til å dope ned de gamle, slik at man kan få stelt de i fred og ro og slik at den eldre ikke tar ut ernæringsslangen som han/hun må ha for å kunne få administrert medisiner.

Etter 80 år, eller det som til enhver tid er forventet levealder i gNore, har ikke det offentlige lengre noe ansvar for behandling av befolkningen på noe plan, og de pårørende må ordne videre behandlingsopplegg om så ønskelig, eventuelt at man lar den offentlig døde brukeren faktisk dø.

Satt på spissen selvsagt. Men faktum er at Staten kan spy inn endeløse millioner i helsevesenet, men det vil aldri være nok, all den tid man ikke setter grenser for hva det offentlige helsevesenet skal behandle og på hvilken måte.

Man må sette krav til behandlingstilbudet som står til ressursene tilbudet har, og man må sette standarder i forhold til bemanning og fagkunnskap i alle ledd, og man må sette grenser for hva som skal aktivt behandles, og hva som skal gå under lindrende behandling.

Bruno Mars - tøfler og granater

Advarsel: Dette er min ærlige mening om det grusomme makkverket som produsentene og låtskriverne til Bruno Mars kaller musikk. Jeg liker heller ikke Justin Bieber, og uttrykker dette i teksten som følger.

(foto: GQ -antar jeg)

Jeg har skrevet om Bruno tidligere, hvor jeg analyserte den fryktelig irriterende granatsangen hans. I dag hørte jeg stemmen til denne sutreguruen på radioen, og merket at jeg begynte å bli irritert. Skjønte ikke med en gang hvorfor, i og med at jeg ikke visste hvem artisten jeg hørte var, men så kom de suicidale minnene over meg og jeg tenkte: "Dette må vel være Bruno Mars! Det er kun han, og vokalisten i Coldplay, som gjør meg så deprimert." Og etterhvert som jeg fikk med meg noe av teksten, så ble jeg stadig mer sikrere i min sak

Cause all you wanted to do was dance

Now my baby's dancing
But she's dancing with another man

Although it hurts
I'll be the first to say that I was wrong
Oh, I know I'm probably much too late
To try and apologize for my mistakes
But I just want you to know

I hope he buys you flowers
I hope he holds your hand

Dette var det jeg fikk med meg før stønningen min, og skrikene fra verdens døende manndom, overdøvet torturen fra høytalerne.

Jeg orker ikke å sette meg ned å analysere denne teksten. Da jeg analyserte selvmordssangen ble jeg henvist til en annen sang -en eller annen sang om været: der første verset handlet om at objektet må legge igjen morfin ved døra når hun går, for han trenger å medisineres kraftig for å kunne fatte at hun ikke orket mer av den evinnelige klagingen hans. Å utsette seg for så dårlig poesi må sammenlignes med selvskading, og jeg nekter å gjøre det igjen.

Nå vet jeg ikke hva som får noen til å spille slik dritt på radioen, og jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig begeistret for plastikkpopmusikk, som f.eks. Bruno Mars og Justin Bieber. Det hender jo at noe gøy kommer ut, og som faktisk er tilnærmet bra musikk, men det er så lenge mellom hver gang at det på ingen måte veier opp for den torturen man skal måtte gjennomgå for å få med seg de korte øyeblikkene.

"Så ikke hør på det da!" - sier kanskje noen. Vel, gjerne det, men det spilles på radioen, UTEN nå-kommer-tortur-musikk-varsling, og jeg er for lat til å gidde å skru ned lyden hver gang det dukker opp. Dessuten, så må jeg ha noe å skrive om, for jeg lever et ellers innholdsløst liv. Så om du ikke vil høre på konstruktiv kritikk om den dritten du fôrer hjernen din med, så ikke les dette; du ble advart!

"Hva er bra musikk da?" Må du spørre, så kan du bare kaste aipådd, empetrespiller, avslutte abonnementet på spåttifai og andre musikkspillelistesteder, sett deg ned og les en jævla bok og ta en titt på verden rundt deg, men husk å ta av deg de rosa brillene du har på deg.

Baby hit me one more time!

Gratulerer med dagen Even

VG: Foto: Sebastiano Tomada/SipaUSA

Ahmed (7) år. Jeg vet ikke når han har bursdag, men jeg går utifra at det ikke er poppende ballonger ikke er det mest skremmende lydene og at kake antakelig ikke står på menyen. Godt mulig han ikke kommer til å feire bursdagen, eller oppleve den. Kan godt være han ikke tenker så mye på det i det hele tatt.

En sjebne han deler med millioner av barn over hele verden. Barn som etter våre målestokker har rett på en trygg og kjærlig oppvekst, men som aldri kommer til å våkne av at mor, far og søsken kommer inn om morgenen og synger "Happy birthday", gir de varme klemmer og gaver.

Jeg tror klemmene er det de savner mest, om da ikke de er så underernærte og redde at de ikke tenker lengre. Men jeg tror at trygge, kjærlige armer er det de savner aller mest om de får tenkt seg om.

Gratulerer med dagen ja...

Helseuvesen og boksehansker

Etter over ti års erfaring som sykepleier og drøye 15 år i helseuvesenet, så fikk jeg en åpenbaring her forrige nattevakt. Det skal sies at åpenbaringen kan være et resultat av svak dømmekraft etter å ha dratt nytte av 4-5 timers søvn på da rundt 40 timer eller der omkring, men likevel en åpenbaring altså:

Boksehansker!

For dere uten særlig erfaring fra pleie og stell av oldinger med hjernen på halv tolv, så la meg forklare:
En del demente (dog ikke nødvendigvis demente heller) menn har et sterkt kjærlighetsforhold til tissen sin, og det å tisse. Hvor man tisser, eller hva man bruker tissen til, er ikke nødvendigvis essensielt i denne sammenhengen, men at man kan få tak i tissen sin og tisse; det er viktig og antakeligvis den siste kroppslige, og mer eller mindre bevisste, funksjonen som forsvinner innen den grimme innhøsteren stikker av med sjel og det siste åndedraget, før valkyriene drar han av gårde til Valhall og de evige slosskamper, før Jesus tar deg med til himmelen, eller Satan piner deg i all eve...om man da tror på slikt vissvass. Nok om de åndelige aspektene ved døden; her er det tissing og tissefanter det dreier seg om.

Men ikke bare tissefanter. På den mer alvorlige siden av pleieyrket, så er det pleiere som blir utsatt for vold fra demente, ondskapsfulle oldinger - OK - ikke ondskap kanskje, men det ligner i alle fall veldig til tider. Det kan vanke både slag, klyping, lugging, kasting av diverse effekter, hvorav det mest morsomme kan være et breddfult bekken, eller tisseflaske, gjerne fylt med mer faste saker enn grumset urin.

Og, så har man da disse som elsker å kle av seg, eller utøve det vi kaller plukking. Det vil si at siden ingenting gir noen særlig mening for mange av disse menneskene, så blir man jo gjerne nysgjerrig på hva ting kan være, om det er bæsj, knapper, snorer, dingser, ja alt man egentlig kan tenke seg at det går an å plukke på, så skal det gjerne utforskes, som sådan en tissefant. Og er man da i tillegg inkontinent for urin og avføring, men fysisk oppegående og da selvsagt mentalt ikke oppegående, så kan vel de fleste forestille seg hvordan det kan være å vandre inn på et pasientrom. Noen ganger er det mye verre.

For eksempel kan jeg fortelle om en pasient vi hadde på sykehuset for mange år siden. Han ble innlagt etter at han hadde pådratt seg en lungetbettennelse - om jeg ikke husker feil altså - etter å ha ligget mer eller mindre i koma i flere uker. Denne natten var preget av fullstendig kaos, og da særlig på grunn av en akutt forvirret mann med pusteproblemer, angst og et særdeles utagerende adferd, så jeg og min kollega, samt legen, var fullt opptatt med å slukke alt av branner og samtidig behandle den gale mannen.

Så tar min kollega et tilsyn inn til komapasienten, som hadde stått opp, tatt ut det intravenøse dryppet og smurt blod utover alt av vegger og gulv. Som min kollega sa; det så ut som et slakterhus. Heldigvis var det ikke alltid slik.

Men det var altså en liten forhåpentligvis oppklarende digresjon på hvorfor min åpenbaring var så genial.

BOKSEHANSKER!

1. Vold:  Å bli slått av noen med boksehansker gjør ikke så vondt, som å få seg en knyttneve over nesa, og kloring er fullstendig utelukket. Prøv å plukke opp noe som helst å kaste det noe sted med boksehansker på; jeg tror du straks vil se at det krever mer arbeide enn man stort sett gidder.
2. Plukking: Sier seg selv er umulig med boksehansker på.
3. Kle av seg: Vel, prøv å utføre et vellykket strippeshow for hvem som helst med boksehansker.
4. Lek med tissefanter: Er den tilgjengelig og stor nok, med tilhørende erektile funksjoner, så kan det kanskje være morsomt, men for de fleste av oss, og for de som har rundet demensalder, så er det hverken størrelse eller funksjon nok til at lek med tissefant er særlig interessant med boksehansker på

Det er jo selvsagt ikke alt som er like bra med boksehansker på, for eksempel ved spisesituasjoner - om man er såpass velfungerende, så kan det by på problemer, men jeg vil tro at innovative ergoterapeuter og ingeniører vil kunne finne egnede "apper" til boksehansker, som kan lette disse vanskene, og man kan jo i visse situasjoner, under nøye kontroll og tilsyn, kanskje kunne ta boksehanskene av.

Eventuelt, så kunne man jo bemanne helsevesenet i forhold til de utfordringene man står ovenfor. Men boksehansker er mye billigere.

Cruise control er livets lykke

Lenge siden jeg har blogget nå, men noen ganger suger livet pnnekaker og dårlige bær, og da blir man nødt til å proritere, og nå har har jeg da altså siden sist prioritert å kommentere dritt på facebook. Ja, og familielivet også da, i alle fall på en god tredje, eller fjerdeplass. Eller noe, men drit nå i det!

Her forrige fredag, tok jeg jobben som sjåfør for min mor og leide en bil som ville klare turen Sandefjord-Ålesund-Sandefjord langt bedre enn min egen lørje, som antakelig ville ha ramlet fra hverandre før Drammen. En Huyindiayjjggss, eller hva den heter, den som ligner på Honda uten å være det.

Vi fikk tak i bilen og prøvde først å få ordnet blåtannsystemet, slik at jeg kunne bruke bilen som telefon, men det funka dårlig. Så var det masse knapper på rattet, som jeg måtte finne litt ut av. Bruksanvisningen ble skumlest, så jeg visste egentlig ikke hva noe var, men gøy er det likevel med knapper.

Åkke som, vi startet på turen og jeg trykket gassen lystig inn, og bilen akselererte som gal opp til 40. Da ville den ikke gå fortere, før jeg panisk trykket på knappene jeg fant på rattet, og bilen hoppet av gårde som den skulle. "Kult!" tenkte jeg. "Nå slipper jeg å uroe meg for å kjøre for fort når jeg er fartsblind,"

Så ut på motorveien bar det, og jeg trykket vilt og hemningsløst på knappene, men bilen gikk alltid fortere enn hva jeg hadde ment at den skulle gjøre - men så skjedde det: KRUSKONTROLL!

Plutselig gasset bilen opp uten at jeg tråkket på gasspedalen, riktignok 10 km/t for fort, og den holdt seg der. "Weeheeeheeeeheheheeeee!" sa jeg, og min mor lurte på hva i all verden jeg styra med nå; det skal jo sies at under utforskingen av rattknappene så kunne jeg nok blitt mistenkt for fyllekjøring.

"kruskontroll!" sa jeg til min engstelige mor. "Den har kruskontroll!"

Imponert spurte hun: "Hva er det?"

Så fulgte en av mine lengre forklaringer som hun ikke forstår, og samtalen ble fort uinteressant for alle andre enn oss -og antakelig for oss også.

Men, etterhvert, så forsto hun min glede: Jeg kunne stille farten inn på ønsket hastighet, og deretter lene meg tilbake, slappe av i høyrefoten, som jo ikke er 20 år lengre, og kun konsentrere meg på å bremse i tide og styre noenlunde etter veien.

Gjennom Vestfold og Buskerud fôr det, før vi entret galskapen i Akershus og Oslo, før vi entret sameland , lenge hadde vi to av fire felter å boltre oss i, og kruskontrollen gledet meg meg enormt. Jeg nøt virkelig å bare styre bilen som på en playstationkontroll, og vurderte sterkt å legge bena høyt inntil jeg fant ut at jeg nok måtte bremse også. Dessuten måtte jeg huske å gire, noe som viste seg å være vanskelig å huske med kruskontroll, og en motor som var langt mindre krevende på hørselen enn den i min 2.4 diesel WV Multivan - uten kruskontroll. Jeg hørte rett og slett ikke at den ba tynt om et høyere gir, men heldigvis så var det et display som tydeligvis var skreddersydd slike som meg, som fortalte at 5.gir antakelig ikke var så dumt.

Så, ble fire felter til to, og en ny glede åpenbarte seg. Rumperyttere! Disse halvtomsete idiotførerne som synes at hemoroidene mine antakelig smaker så godt, at de må kjøre så nær at de kan kjenne smaken om de lener seg litt frem. Med kruskontrollen, så visste jeg at jeg holdt fartsgrensa, jeg slapp å kjenne på kilingen i rasshølet og spenningen i nakken ved å følge med på fart, idiot og vei. Nå kunne jeg kun konsentrere meg om veien, for jeg visste jeg holdt fartsgrensa og dermed også kunne jeg gi fullstendig blaffen i neandertalidiotene bak meg, og jeg så at det var godt!

Man skulle hatt kruskontroll i livet også. En knapp som gjorde at man slapp å uroe seg for irritable rævkjørere med høy puls, og som tillot en å kunne fokusere på oppgaven foran seg: Å komme seg trygt frem til Ålesund.

NRK: Sykepleierne bruker for mye tid på dokumentasjon.

I en sak på NRK's morgennytt, basert på en artikkel i Aftenposten får vi vite at sykepleierne bruker i snitt 8 timer i uka på å dokumentere  den jobben de gjør; tid som kunne vært brukt på pasienter.

I en bisetning får vi også vite at der man før kunne ringe til fysioterapeut, må vi nå henvende oss skriftlig.

Relaterte artikler:
Rapporter blir sjelden lest
Jeg bruker 12-15 timer på rapportering

Dokumentasjon først: Dokumentasjonen er pleiernes kommunikasjonsverktøy der de planlegger, rapporterer og legger til rette en mest mulig effektiv behandling av den enkelte pasient. Den skal sikre kontinuitet, sikkerhet og kartlegging av pasientens helsetilstand, og den er ofte mangelfull om noe annet fordi pleierne ofte må prioritere direkte pasientkontakt fremfor å dokumentere det som skjer.

Dokumentasjonen skal altså være et verktøy som gjør pleien mer effektiv, målrettet og individuell; en bedre pleie.

Når det gjelder fysioterapi, så mener jeg det er et større problem at det ikke er et krav om en egen fysiotjeneste i institusjonene, som kan sikre en vedvarende, målrettet fysioterapeutisk behandling av mennesker som så absolutt har enorme behov for trening og terapi, et tilbud pleietjenesten på ingen måte har forutsetninger til å ivareta.

Om NRK i det hele tatt skulle bry seg med å lage en sak om hvor lite tid pleierne har til pasientene, så burde de lage en sak om bemanningssituasjonen i institusjonene rundt om i landet. At det på et sykehjem er en bemanning på 1:15-20 (en pleier på 15 til 20 pasienter) om natten er ikke uvanlig.

Det finnes kun anbefalinger om krav til antall pleiere pr pasient, det er ingen krav om hvor mange pasienter en pleier skal ha ansvaret for, og det er i mange institusjoner rundt om hvor man hører om pasienter som dør alene fordi det ikke er penger til fastvakt i livets sluttfase.

Kravet er  visstnok at det skal være "forsvarlig drift". Hva som er forsvarlig for en økonom er tydeligvis veldig annerledes enn hva jeg mener er forsvarlig.

En pleiers hverdag går med på å hjelpe pasienten med stell, påkledning, mat, aktivisering, pleie av ulike tilstander og problemer. Man skal takle adferdsproblematikk, vold og trusler, og man skal forholde seg til ulike psykiske tapsreaksjoner som depresjoner. Man skal  Noen pasienter er mer oppegående enn andre, men poenget med et sykehjem er at her bor mennesker som ikke er i stand til å bo hjemme selv med besøk av hjemmetjeneste.

Det er vel godt å vite at den pleieren som serverer bestemor frokost i timen før har hjulpet en 4-5 pasienter med dobesøk og sårskift, fordi det ikke er penger eller krav til eget kjøkkenpersonell.

Det er jo ikke noe å bry seg om at pleierne bruker tid på å vaske klær, rullestoler og så videre i stedet for å pleie pasienten, fordi det ikke er penger til en renholdstjeneste som gjør noe annet enn å vaske gulv og toaletter.

Det er fint at pleierne må prioritere basisoppgaver som mat og toalett fremfor aktiv trening og aktivisering, hvilket fører til immobilisering og sykdomsforverring, fordi det ikke finnes noen fysiotjeneste eller aktivitører som kan noe annet enn bingo og brodering til folk som er istand til å komme seg ned på Aktiviteten mer eller mindre på egenhånd.

Jodda, jeg skjønner det er begrenset på hva vi kan bruke av midler på helsetjenester, men da må det også være politkere som har baller nok til å si "Sykehjem er dødens forgård, og for å holde budsjettet bør beboerne dø raskest mulig med hjelp av mest mulig morfin.", og legge de etiske og kvalitetsmessige krav til sykehjemsdrift i forhold til dét.

Skal vi opprettholde den livskvalitet og etikk som det blir predikert fra politisk hold, så må det også prioriteres økonomisk.

Helse koster penger. MANGE penger!