torsdag 17. februar 2011

Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.

Sakset fra Facebook-notatene mine

av Even Bjerkeli den 7. november 2009 kl. 09:28
Det er jo et hyggelig prinsipp egentlig, dette med å ikke gjøre noen noe du ikke ville gjort mot de og vica versa. Dog noen av oss har noen karakterestikker som gjør dette, vel... Kort sagt: Jeg er ikke fullstendig overbevist om at andre vil at jeg skal gjøre mot de som jeg ønsker de skal gjøre mot meg.

Så hvorfor ikke snu på det? "Andre gjør som andre vil du skal gjøre mot de."

Dette har ingenting med André å gjøre, for han skal jeg innrømme jeg ikke har snakket med på mangfoldige år. Kan vel egentlig ikke si at jeg kjenner noen som heter André lengre, i allefall som jeg vet om. Jeg er ikke den beste på navn. Faktisk, så er jeg gaske udugelig på å huske navn. Jeg gikk i to år og kalte ei for Monica, når hun egentlig het Anita (tror jeg), men til mitt forsvar, så lignet hun ikkepå en Anita; om det var det hun het da. Uansett, så lignet hun ikke på det hun het, uansett hva det var, så jeg kalte henne det jeg kalte henne, for egentlig er jeg ikke sikker på om det var Monica jeg kalte henne.

Problemet mitt med å snu denne gamle regelen, er vel at alle da kommer til å glemme meg.

Men altså. Det er desverre en dårlig trend i vårt samfunn at stadig fler og fler kun tenker på seg selv, og ikke på meg. Å snu denne gylne regelen, vil vel egentlig være å påpeke ovenfor andre, ikke André; men han også selvsagt, man kan ikke glemme André bare fordi han har et tåpelig navn somligner på andre, at det du gjør mot omgivelsene vil omgivelsene gjøre tilbake.

Det eneste, ok kanskje ikke det eneste, men dette er slik jeg uttrykker meg, så la det ligge, med dette er jo at Bibelen, som jeg jo tok det hele i fra, allerede har denne øye for øye, tann for tann-regelen, som i og for seg sier nettopp det samme som det motsatte av regelen i overskriften. Jeg er ikke sikker på hvilke deler av Bibelen de kommer fra, eller dvs, jeg er sikker på at øye for øye, tann for tann-saken kom i den eldste biten; det gamle testamentet, og det vil være logisk å anta da at den snille sosialdemokratiske regelen kom fra den nyere delen. Det ville jo være selvmotsigende å ha disse reglene i de samme bøkene, selv om bøkene jo i for seg er samlet i én bok, men Bibelen er jo ikke selvmotsigende. Her kunne jeg ha beskrevet en lett kremting som understreket ironien jeg la i det jeg skrev, men jeg skal la være.

Men i alle fall. Om andre faktisk gjør som de vil du skal gjøre mot deg, altså igjen mener jeg andre, og ikke André; SIDEN JEG DA VILLE BRUKT STOR FORBOKSTAV OG APOSTROF OVER E'EN; é. Herregud, går det an å være så trege?

OK, digresjon. Igjen. Jeg er egentlig veldig glad i digresjoner, siden de fungerer så fint som sidefyll i en heller intetsigende tekst, og gjør eentlig teksten langt morsommere, synes jeg, men så har ikke jeg nødvendigvis den samme humorsmaken som alle andre har. Apropos digresjoner, så holder jeg nå på å skrive noe mer eller mindre ufornuftig om en egentlig veldig hyggelig regel tatt fra Bibelen, og sikkert en lang rekke andre tekster, som egentlig sier det samme på en annen måte. Man kan jo egentlig ikke si det samme på en annen måte, for det ville være en umulighet, men man mener det samme sagt på en annen måte, men uttrykksmåter er gjerne ikke ment bokstavelige. Denne regelen, gjør mot osv, er jo egentlig ganske from, jfr hevntaken bak øye for øye, tann for tann-prinsippet, som jeg da forsøker å gjenninføre, bare sagt på en annen måte, men ment i samme ånd...eller noe slikt.

Nei. Jeg gir egentlig blaffen. Alt jeg ønsker meg er en ny bil

onsdag 16. februar 2011

Hele 7 som følger bloggen min.

Jeg skal prøve å takle forventningspresset så godt jeg kan :-p

Even

mandag 14. februar 2011

Takk for meg, kjære SiV – Helsesørøstforetakellernoesånn.


Da har man startet nedtellingen for sin sykehuskarriere: 11 vakter igjen.

Høsten 2000 ankom jeg som blodfersk sykepleier til medisinsk avdeling ved SiV-Sandefjord for å jobbe som nattevakt. Jeg fikk være med på at akuttmottaket forsvant kort tid etter, og vi ble i den forbindelse omstrukturert til en kombinert kirurgisk/medisinsk elektiv post, som tok i mot pasienter fra Tønsberg og Larvik; pasienter som trengte videre oppfølging, men ikke 24 timers legedekning.

Kombiposten som den het, ble gjerne kalt komposten, fordi pasientene var gjerne de pasientene som avdelingene ved Larvik og Tønsberg ikke ville ha. I alle fall var det den følelsen vi ofte hadde, og det ryktes at latteren satt løst da de sendte disse pasientene til Sandefjord. Jeg yndet å kalle kombiposten for komiposten, for det var tidvis latterlig morsomt på en Monty Pythonsk måte å jobbe der; litt sprøtt, noe hektisk og innimellom nokså absurd. En sykehusavdeling som måtte ringe 113 om pasientene skulle bli dårligere og som hadde som leger en medisinsk bakvakt i Larvik, pr telefon, og en kirurgisk bakvakt, som helst ønsket å sove. Jodda – som sykepleiere ble vi i det minste selvstendige og jeg vil påstå nokså dyktige på ganske mye.

Det som også var morsomt var at pasientene også i all hovedsak var svært fornøyde med oss, til tross for at vi var et slags b-sykehus, rent ressursmessig. Blodprøver etter klokken 16, eller i helgen? Nei, da måtte man nok reise til Tønsberg ja. Men vi klarte oss, og vi gjorde et godt stykke arbeide.

Men ikke godt nok, for ikke lenge etter at man flyttet deler av Horten sykehus til Sandefjord, og pusset opp for de nye avdelingene, så la man like godt ned hele Sykehuset i Sandefjord. Over 40 år med utvidelser, omstruktureringer og nedskjæringer ved Sandefjord Sykehus var nå endelig ferdig, og befolkningen kan nå (som også Larvik forsvinner sakte men sikkert) slippe å forholde seg de nære sykehustjenester. Det er jo ganske kjekt for en med kronisk sykdom, som medfører sosial isolasjon, å kunne få lov til å reise til Tønsberg 20-30 innleggelsesrunder i året, til et nytt personale være eneste gang, det blir jo litt mer sosialt på en måte. Nok om det.

Også jeg ble forflyttet til Tønsberg, mer eller mindre. Jeg valgte nemlig Tønsberg som arbeidssted, i stedet for Larvik, for jeg regnet jo med at Larvik sykehus også kom til å forsvinne om ikke lenge, og det var oppstart av en ny avdeling, Akuttposten, som fristet. En frisk avveksling med nye pasienter hver eneste dag, hvor jeg tidligere var vant med pasienter som ofte var inneliggende i ukevis, noen i mange måneder. En ny måte å jobbe på passet jo bra på en ny arbeidsplass.

Et par måneder etter at vi startet opp lurte direktøren på om han skulle legge ned akuttposten…

Men vi fikk fortsette driften, og jaggu ble det etter hvert ganske bra. Faktisk så bra at vi ble omstrukturert.

Jeg er da, 10 år etter at jeg entret medisinsk avdeling ved Sandefjord Sykehus, omstrukturert til min fjerde avdeling og har hatt 5 eller 6 avdelingsledere. Jeg har fått, blitt kjent med og ”mistet” flere kollegaer enn jeg liker å tenke på, og jeg har fått være med på et utall ulike turnuser og driftsendringer. Jeg kan vel hevde at stabilitet er vel ikke noe man blir bortskjemt med når man skal bedrive et yrke som har som hensikt å gi trygghet og omsorg til mennesker som ofte befinner seg i sine mest skremmende stunder.

Noen vil hevde dette er et paradoks, og noen vil kanskje kalle det galskap, et par av mine tidligere avdelingsledere ville vel kalt det for galemattias, men jeg setter min lit til politikerne og kaller det bærekraftig utvikling av helsetjenestene; for gudene vet hvor lenge folk ville holdt seg i live om man skulle bedrive sunn fornuft og langsiktig planlegging i helsevesenet. Ærlig talt, folk ville jo aldri dødd.

Det skal nevnes, at i helsevesenet, så er det en tendens til en utvikling av kynisisme og gravalvorlig galgenhumor blant personalet, selv om det jo finnes en og annen som omsorgsfullt bryr seg om deg som pasient. Vi kaller de studenter.

Jeg har lært mangt og meget på disse ti årene. Jeg har vel tendenser til å være en dyktig sykepleier til og med, i alle fall når jeg legger godviljen til. Faktisk, så er det flere, til og med av pasientene som har sagt seg fornøyde med mitt arbeide, så jeg har vel gjort noe riktig. Men, jeg tror altså at jeg har tilegnet meg en bred kunnskapsbase som jeg kan bygge videre på, hvor enn jeg måtte finne på å gå videre.

Og det skal sykehusene ha; det er en spennende plass å jobbe på. På mange måter faktisk. Man møter mennesker som er i krise på flere måter, mennesker som er gjerne er redde, ofte forvirrede og føler tidvis at verden rundt dem raser sammen. Heldigvis har ledelsen sin stab som kan rettlede de, selv om det kan virke som om sanseapparatene og virkelighetsoppfatningen er like velfungerende som hos meg etter to flasker vin, seks shots og en drink eller tre.

Og ikke minst møter vi pasientene. Vi er veldig glad for at vi holder de aller fleste i live.

Nå nærmer det seg altså slutten. Ikke på min sykepleierkarriere, for jeg fortsetter i naiv tro på at det er bedre i kommunehelsevesenet – vel egentlig ikke. Jeg har jobbet i kommunenhelsetjenesten før, og vet jo litt om det også, men det er i alle fall kortere vei til moroa.

Om jeg fikk ønske én ting av våre eminente politikere, så ville det vært: Slutt å kødde!

fredag 28. januar 2011

En sykepleiers jobb er ikke alltid like enkel.

Jeg går inn på pasientrommet etter vaktskiftet til nattevakten. Klokken er snart midnatt, og den ene pasienten her skal ha penicllin intravenøst.
Fru Hansen er en eldre dame med lungebetennelse, og nokså frisk og oppegående ellers, men hun sliter litt med hørselen.
Hennes nabopasient, fru Olsen, er en dement dame som egentlig er ganske frisk, men hun klarer seg ikke hjemme og blir innlagt med en av medisins favorittdiagnoser; nedsatt allmenntilstand og dehydrering.

Det er lite lys på rommet, og jeg rister forsiktig i skulderen til fru Hansen, hun sover ikke og åpner øynene.
«Fru Hansen.» sier jeg. «Det er sykepleier Kåre, du skal ha noe penicillin»
«Rosin?» spør fru Hansen, og før jeg får svart sier fru Olsen: «Jeg liker ikke rosiner.»
«Det er ikke til deg,» sier jeg «det er til naboen din.»
«Å! Den jævla naboen. Er det du som er han Lars?»
«Hallo?» spør fru Hansen.
«Nei, jeg heter Kåre» sier jeg henvendt til fru Olsen
«Håret?» spør fru Hansen «Er ikke dette et sykehus?»

Jeg sukker litt.

«Jo, og nå skal du få litt medisin.» sier jeg og smiler til fru Hansen
«Er jeg syk?» utbryter fru Olsen «Og nå som naboen kommer da.»
«Nei, du er ikke syk...»
«Hva skal jeg med medisin da da?» spør fru Hansen.
«Dada?» spør fru Olsen
Jeg ser på fru Hansen: «Jo, du er syk og skal ha medisin» så henvender jeg meg til fru Olsen og sier «Det er naboen din som er syk»
«Ja, men da kan han ikke komme hit.» sier fru Olsen
«Er naboen min syk hun også?» spør fru Hansen bekymret

«Å herre min gud» stønner jeg.

«Er det deg pastor» sier fru Olsen høyere enn vanlig.
«Castro?» spør fru Hansen
Det glimter bekymret til i øynene til fru Olsen «Er det kommunister her?»
«Niste?» spør fru Hansen, og føler seg nok stadig mer forvirret.
Hun er ikke alene.

«Stopp litt nå.» sier jeg.
«Fru Hansen, du er syk og skal ha penicillin.»
«Fru Olsen, du må...må...eh...se om du finner klokken din på nattbordet!»
«Nei, nå tuller du fælt Lars» sier fru Olsen
«Jeg heter Kåre.»
«Jaja, jeg hører det, det er da ikke din feil.» sier fru Hansen litt irritert.
«Hvor er Lars da?» spør fru Olsen.
«Jeg vet ikke hvor Lars er,» sier jeg til fru Olsen «men nå må jeg gi naboen din litt medisin.»
«Ja, hu Gunda er ikke særlig god – litt kort i toppen vet du.» sier fru Olsen
Jeg overser fru Olsens siste replikk og snur meg mot fru Hansen.
«Nå skal du få litt medisin i armen din.»
«Ja, jeg har vært litt treg i tarmen.»
«Nei, armen.» sier jeg.
«Karmen?»
«Skal vi på opera?» spør fru Olsen.
«Fru Hansen» sier jeg «du skal få antibiotika inn i blodårene dine, i den nålen du har i armen din.»
«Ja, men så si det da!»
Fru Olsen nynner på en arie fra Carmen
Jeg gjør meg endelig ferdig med å sette penicillinen og går til døren.
«Ha det bra så lenge.» sier jeg og bukker lett
«Ha det godt da lars.» sier fru Olsen.
«Du finner nok snart fram.»

onsdag 26. januar 2011

Jeg ser ut som en pappa

Her forleden dag spør en kollega av meg: «Even, du er pappa, ikke sant?»
Jeg svarer at joda, det stemmer det og lurer på hvorfor hun spør.

«Det var det jeg trodde.» Sier hun, og fortsetter med at «Du ser ut som en pappa.»

Jeg takket jo selvsagt for komplimenten jeg tolket det som; jeg er nemlig ganske stolt over at jeg er en pappa. Nå er det jo slik at jeg, som jo også er en mann og kanskje tidvis en, skal jeg si en «alternativ» mann, jo også kunne gjort meg noen tanker som går mer på «Who's your daddy, bitch?», men jeg skal ærlig innrømme at den tanken kom ikke til meg før et halvt døgn senere.

Slike tilbakemeldinger som dukker opp lang tid i etterkant, uansett hva det gjelder, er fryktelig irriterende; «Det var det jeg skulle sagt!», men nok om det. Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis hadde blitt særlig suksess, all den tid jeg ikke kjenner denne kollegaen særlig godt. Men, ja, nok om det.

Men jeg ser da altså ut som en pappa. Og så slår det meg, at ungene i barnehagen til mini, er bemerkelsesverdig fortrolige, men jeg har tenkt at det sikkert gjelder for alle. Men kanskje det ikke gjør det? Kanskje har jeg en «pappautstråling» som gjør at unger generelt sett føler tillit ti meg og synes det er helt greit å si ting som «Du er rar!», noe egentlig veldig mange barn sier til meg. Egentlig ganske mange voksne også, så det har kanskje ikke noe med pappautstrålingen å gjøre.

Men altså. Barn ser ut til å like meg. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg mobber de, plager de og bruker masse ironi som de ikke forstår, men likevel så finner flere av vennene til mine barn på å gi meg spontane klemmer, eller de sitter sammen med meg mens vi perler og forteller alt som faller inn i hodene deres. Nå er ikke jeg den beste lytteren, for jeg kjeder meg ganske raskt, så jeg prøver egentlig bare å si «mhm» på de noenlunde riktige steden med det riktige tonefallet, litt avhengig av hvordan lyden på det de sier høres ut som. Dette fungerer også ellers, men kan vær litt problematisk på jobb, så der må jeg faktisk konsentrere meg, noe som sikkert er grunnen til at jeg føler meg fryktelig sliten etter jobb.

Selv tror jeg at min pappakraft ligger mye i det, at jeg behandler unger som folk. Og muligens at jeg synes det er fryktelig gøy å leke, ikke så mye med dukker egentlig, der sliter jeg, men på lekeland og i akebakken, og slike ting, der stortrives jeg sammen med ungene.

Men jeg prøver å snakke til de som de snakker til meg og jeg prøver å utfordre de litt på det de klarer, og jeg kan erte på meg småstein, noe som er moro når de kan dælje løs på meg med puter, eller bruke meg som hoppeslott.

Dog, det skal sies, at jeg har mine dårlige sider, og har vel gjennom mine forsøk som oppdrager bæsjet på dolokket flere ganger, og det er jo stort sett mye enklere å være «den rare fyren» med andres sine barn, for hvor enn irriterende de er, så vet man at de blir ikke så lenge likevel. Med egne barn er det jo litt verre, for man må jo faktisk være voksen til tider; grensesettende og oppdragende, og det er ikke alltid like lett.

Men moro er det jo likevel, og noe gjør man da vel riktig når barna proklamerer at man er verdens beste pappa, noe de fleste pappaer vel for høre av sine barn. En god illusjon synes jeg det er.

Men jeg føler at papparollen kom ganske naturlig for meg. Jeg liker unger fordi jeg kan være litt barn sammen med de, og jeg liker de ærlige tilbakemeldingene man får, og ikke minst setter jeg enormt stor pris på den tilliten man får av barn som liker en. Det være seg å holde i hånden, gi en klem, eller det å sitte på fanget når barne-tv er littegranne skummelt. For meg er det de små hverdagsøyeblikkene som gjør at jeg elsker å være pappa, det å kunne trylle frem et smil og en latter, eller være der når tårene kommer.

Jeg har vært heldig i så måte. Jeg fikk mye tillit fra mine barns mor, da jeg fikk innta rollen som bonuspappa for hennes to (den gang små) barn. Jeg fikk farsrollen litt bardus på, i og med de var 6 og 2 da vi ble sammen, og jeg var på langt nær forberedt. Jeg hadde overhodet ikke familiestiftelse i tankene på den tiden; helgefesting, og herdagsfesting var hovedsaklig de viktigeste elementene i min tilværelse, og så plutselig (relativt) var jeg tobarnsfar. Så ble jeg trebarnsfar, med den fantastiske muligheten til å være hjemme et halvår med det lille vidunderet – og det skal sies at man knytter sterke bånd med barna deres første leveår – for jeg og min store lille jente, er merkverdig like i mye rart. Veslejenta er langt mer lik sin mor, som var den som var mest hjemme med henne. Tilfeldigheter kanskje? Jeg vet ikke, men jeg vil så absolutt anbefale alle menn å få så mye permisjon som overhode mulig, så tidlig som mulig, for det er en fantastisk tid.

Jada, jeg ble firebarnsfar etterhvert, og via skillsmissestatistikken og reetablering, så er jeg i mitt hode nå blitt seksbarnsfar, bare fire mindre enn hva min far har prestert på noenlunde samme måten. Vi er også veldig like selv om det ikke kan sies at vi tilbrakte mye tid sammen under min oppvekst, så genetikk spiller nok en større rolle enn man ofte kan tro.

Men jeg har altså mange barn jeg kan få til å smile. Eldstemann blir glad hver gang hun får mobbet meg på facebook, den eneste hanen i kurven lar seg begeistre over litt god mat og en klem. Det er rart at de er blitt voksne – eller voksne og voksne fru blom; de er i hvert fall myndige. De fire jentene jeg har hjemme, gjør livet mitt alt annet enn enkelt og strømlinjeformet, og jeg er nå i ferd med å gå inn i de siste 13 årene med tenåringsjenter. Eldsteberta er unnagjort og guttungen går inn i siste året nå, og håret er allerede begynt å gråne og tynnes ut på toppen.

Jeg grugleder meg!

Så jeg ser altså ut som en pappa. Jeg vil tro det er det lyset jeg føler inne i meg som slipper ut mellom rynkene som gjør det.

tirsdag 25. januar 2011

Sykehusdebatten

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/mye-aa-spare-paa-lokal-behandling-2317617.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10037633

http://www.helsedirektoratet.no/samhandling/fagnytt/helsedirektoratets_h_ringsuttalelse_om_innhold_og_retning_p__samhandlingsreformen_786354

Lokalsykehusene landet over er blitt nedlagt i en årrekke. Her i Vestfold står Larvik Sykehus for fall om ikke veldig lenge.

Da de la ned Sandefjord sykehus, sa jeg, og flere med meg, at en nedleggelse av det lokale helsetilbudet vil fordyre sykehusdriften, og det vil om kort tid tvinge seg frem til en halvannenlinjetjeneste som bl.a. kan behandle mindre akutte og og kritiske tilfeller, som i bunn og grunn "stjeler" ressursene fra mer trengende pasienter.

Kronikere og det man ofte kaller "svingdørspasienter", som gjerne har 10-20-30 innleggelser i året, går gjennom den samme mølla med kartlegging og opffinelsen av hjulet hver eneste gang, og for eksempel for KOLS-pasienten ender man vært ofte opp med kort maskebehandling, kortisonbehandling og eventuelt oppstart av antibiotikabehandling, i noen tilfeller viser det seg at tilstanden krever ytterligere behandling som gis på spesialavdelinger.

I Molde skal disse nå da fraktes til Ålesund regner jeg med, en tur som er lang og gruelig kjedelig, særlig for en moldenser som jo har en grunnleggende antipati mot sunnmøringen. Men det er vel en lite relevant detalj å tenke på.

For de som jobber i selve pasientbehandlingen har, i motsetning til Stortinget, lenge visst at en sentralisering av sykehusene vil øke belastningen på sentralsykehusene og koste dyrt, muligens fordi mange kronikere kan komme til å vegre seg litt for å la seg behandle mens det ennå kan gjøres enkelt. En kreftpasient under cellegiftkur skal legges inn for mulig  infeksjon og helst isoleres med tanke på nedsatt immunforsvar, ofte flere ganger i løpet av et år. Men sentralsykehusene er ikke oppgradert for dette; de mangler gjerne enerom og ikke minst; de mangler et gjenkjennende personale som vet hvilke behov den enkelte pasient har utover den aktuelle diagnosen.

Så når helsedirektoratet kommer opp med denne fantastiske planen for fremtidens helsevesen"Samhandlingsreformen legger opp til et sterkere folkehelsearbeid, sterkere vekst i primærhelsetjenesten enn i spesialisthelsetjenesten og å konsentrere spesialisthelsetjenesten om stadig mer spesialiserte oppgaver."Så sitter mange helsearbeider og tisser ufrivllig i buksene av sjokket - "Gud bedre! Hadde vi rett?"

Vi er selvsagt glade for at direktoratet kommer frem til dette, selv om man skulle sett at de kom frem til dette før man valge å legge ned de lokale sykehusene fullstendig. Ofte velfungerende sykehus, som fint kunne behandle det meste, og som med en noe mer lempelig omstrukturering kanskje kunne fått funkjsoner som lokale helsetilbud. Men neida; la oss legge ned alt av lokale helsetilbud først, se at det ikke var så lurt likevel, så starte opp på nytt, med helt andre krav til bygningsmassen, fordi man gjerne må bygge nytt.

Og, for all del. La oss ikke etablere bygningsmasser som faktisk kan ta i mot pasientene før man legger ned de lokale tilbudene. Det var vel Ullevål som ikke maktet å ta i mot pasientene fra Aker, fordi lokalene ikke var ferdigstilte.

Og for å slå et lite slag for den pasientgruppen som roper minst, mest fordi de ikke helt vet hvor de er:
De gamle demente menneskene som gjerne legges inn på grunn av ernæringssvikt og infeksjoner, ofte fra sykehjem som ikke har hjemmel for bl.a. intravenøs behandling. Send de 1 mil 2 mil, 20 mil til sykehuset, gjerne via legevakten, til mennesker som vet mindre om hvem de er enn de vet selv, til et akuttmottak som koker av fulle tenåringer med hodeskader etter slåsskamper. Der blir de liggende, gjerne to-tre-fire timer, om ikke mer, hvor stadig nye mennesker spretter innom og sjekker at de puster, før de blir stukket, pirket og bedt om å gjøre ting de ikke har forutsetninger for å forstå, av mennesker de ikke kan relatere seg til, før de blir flyttet på en sengepost, som ofte ikke har plass, ikke har tid til å følge opp denne forvirrede personen, som helst vil bli kvitt alle slangene i urinrør og blodårer, som en eller annen har syntes at de trengte.

Alt dette i stedet for å behandle pasienten der han bor, eventuelt på det lokale helsetilbudet (som jo er borte) av mennesker som gjerne vet hvem dette er, og/eller har raskt mulighet for å ta kontakt med pårørende.

Hva er det med de norske politikere og planlegging? Er planleggende politikere et umulig paradoks på grunn av bokstavrimet?

Ja, vi trenger sentraliserte sykehus som har mye kompetanse; det har mange av oss skjønt. Ja, vi trenger lokale tilbud som fungerer i mellomsjiktet mellom et plaster på legevakten og respiratorbehandling; dette visste vi. Hvorfor må da politikerne finne opp det helvetes kruttet gang på gang, og alt de får fram er et *pooffffsj*.

Så, kjære fletallsregjering med Soria-Moria-"Vi skal ikke legge ned"-erklæringen: Hva faen er det dere holder på med?

(mine blogginnlegg er ikke etterlest og redigert for eventuelle skrive- og grammatiske feil. Selvsagt i solidaritet med Stortingets fremtidige planer.)

Ingenting

Jeg må jo bare dele denne. En tekst jeg skrev for noen år siden, som jeg ble ganske så fornøyd med:


- Hva tenker du på?
- Ingenting.

En kjent, relativt kort samtale i mange sammenhenger, eller "-Hva har du gjort i dag?", "-Ingenting.", som er like kjent. Noen ganger et symptom på at noe ikke helt stemmer i det mellommenneskelige forholdet, andre ganger sannheten og atter andre ganger er "ingenting" faktisk et synonym med at "Jeg har studert på hvor langt tærne mine kan strekke seg fra hverandre, og hvordan dette kan ha en sammenheng med de fysiske forholdende som gjorde skapelsen av universet mulig, og hvor mange ganger jeg kan strekke tærne mine i forhold til hvor ofte jeg tygger en tyggegummi til den mister smaken, uavhengig av merke, størrelse, eller form.", hvorpå den andre parten har begynt å tenke på hvorfor i all verden det finnes et langt hår på armen, sort sådan, blant alle de andre korte lyse hårene som er der. Kanskje det er et tegn på sykdom? - en kan aldri vite.

Ingenting er faktisk særlig interessant å fundere over, for med en gang man stiller seg spørsmålet: "hva er ingenting?" - så gjør man ingenting til noe, og det er det jo egentlig ikke, og dermed så er det helt tåpelig å stille spørsmålet i utgangspunktet. Men fordi man så ofte bruker ordet i det daglige, så har det jo en betydning for oss, og dermed er det faktisk noe - hvilket det ikke er - og dermed er det hele ganske så forvirrende, og langt mer morsomt å fundere over hva som er meningen med livet og sånt. Ingenting beskriver noe som ikke er, men det som ikke er kan vel egentlig ikke beskrives, og dermed så eksisterer ikke ingenting, det vil si at det er ingenting som er ingenting, og videre kan ingenting ikke vurderes på noen som helst måte. Dermed blir egentlig hele denne tankerekken absurd, fordi det dreier seg om ingenting, hvilket ikke er noe, og da kan man vel egentlig trekke den konklusjonen at jeg nå faktisk tenker på ingenting og dermed kanskje jeg er død. det er jeg forhåpentligvis ikke og klyper meg i armen(selv om det egentlig er et knep i drømmen, som faktisk fungerer) på at den påfølgende smerten faktisk beviser det  at jeg lever, og er noe. Jo da, alive and kicking, hvert fall i den form jeg er vant med, men sikker kan man jo aldri være.

Ingenting må derfor være noe, i alle fall med den måten vi bruker ordet. Det beskriver a) noe totalt uinteressant, b) noe helt privat, som vi synes er flaut å si, som for eksempel at statsministeren er en sabla kul fyr, c) en er for beruset til å gjøre rede for seg, d) en har hatt et emosjonelt blackout som følge av kollapset av en nærliggende stjerne som sendte akkurat i din vei en stråle av akutt kjedsomhet for tilværelsen (omtrent som utredningen av forholdet mellom sauers påvirkning av kuer dersom de ikke befinner seg i nærheten av hverandre), e) en tenårings fornuftsmessige hjernefunksjon, f) viktigheten av disse ord i den store sammenheng, g) viktigheten av en politikers ord på TV/radio/avis, eller annen form for medium som faktisk når ut til det folket politikeren til enhver tid skal representere, h) viktigheten av den samme politikers ord uansett sammenheng, i) mine barns lydighet når det virkelig gjelder, som for eksempel leggetider, måltider, leksetider eller andre tider, j) menns interesse av gardiner, k) menns interesse av handlingen i en erotisk film, l) menns interesse av ting som faktisk ikke på noe tidspunkt ikke leder til en eller annen form for erotisk virksomhet, passiv, eller aktiv, bortsett fra den enkelte manns spesielle interesse, det være seg fotball, bil, skru sammen hyller fra pakk-sammen-feil-deler-varehuset, seg selv eller lignende, m) kvinners tankegang - i følge enkelte menn, n) menns tankegang - ifølge enkelte kvinner, o) menneskers tankegang - ifølge katter, mus, mygg og andre levende vesener som gir blaffen, p) plassen til en tilfeldig funnet skrue, q) nirvana, r) meningen med livet -som for enkelte er nirvana-  for en suicidal person, for en tifeldigist (hvilket egentlig er et ikke-eksisterende ord, men som av samme grunn passer bra her), eller en innbitt ateist, s) prbleplupp (hvilket kan være noe, men ikke her), t), u) forklaringen på en situasjon er svært latterlig, og som kan medføre mye uønsket latter mot egen person, v) en ekstremt dårlig kunstner før han/hun blir berømt, w) tanker en ikke tenker, x) barns risikovurdering, y) hva jeg mener om gleden av å vite hvordan en motor fungerer, z) hva som kommer etter z i det engelske alfabetet, æ) hva som vil stå her i en eventuell engelsk oversettelse, ø) den reelle nytten av å bruke mangfoldige økonomiske midler på å ta livet av et annet menneske, framfor å bruke mangfoldige økonomiske midler på å gjøre livet til en bedre verden å bo i, å) hva vi egentlig vet!
Dette er selvsagt mine subjektive vurderinger av hva ingenting kan være, eller ikke være….hei! der kom Shakespeare! jøsses, det var noe uventet, i denne sammenhengen, men så skrev jo fyren "much ado about nothing", hvilket så visst har en sammenheng her likevel. Tilfeldig? hm. Nok om det. Av vesentlige ting så dreier ingenting nettopp om ingenting, men også om ting en faktisk ikke kan forklare, av ulike årsaker. At vi har et ord som beskriver ingenting, sier vel kanskje noe om vårt samfunn, at man faktisk kan gå en hel dag å gjøre ingenting regner jeg med er ganske fantastisk, når man ser på det fra utsiden. Når det er naturlige årsaker som ligger bak, så er det vel greit, men når en lys, levende, oppegående person, med alle sanser, intellektuelle funksjoner og så videre intakt, så er det faktisk helt utrolig at en kan gå en hel dag, ja ofte en hel sommer og til og med lengre, uten å gjøre noen ting, eller gjøre ingenting. Utrolig stemmer vel, for ingen tror vel på at du faktisk ikke har gjort noe, men en nikker i takknemlighet over at det høflige spørsmålet ikke utartet seg til å bli et langt foredrag om størrelsen på den fisken den andre personen fanget mot nær sagt alle odds, langt inne i en skog en ikke en gang kan klare å oppdrive den minste, bitte lille, fillete interesse av å vite noe som helst om. Men stort sett så er faktisk mange  faktisk veldig glade for å fortelle om sin interesse, uansett om andre river av seg lemmer i kjedsomhet, hvilket er fryktelig irriterende, når en prøver å fortelle om noe interessant.

Så hva er egentlig ingenting? La meg si det slik: finnes det egentlig noen som bryr seg? Bortsett fra meg? Tror ikke det, hadde det vært det så ville det vel vært skrevet om det i tabloidene. Det kunne jo ha vært interessant å tatt det med om sommeren, da det etter sigende ikke skjer noe likevel, men på den annen side så skriver vel tabloidpressen stort sett om ingenting. Det ubehagelige er vel i denne sammenheng at det faktisk er tabloidene som selger, men det er vel bare symptomatisk i forhold til at folk ofte gjør ingenting, og da er det jo greit å lese om ingenting, slik at en ikke blir forstyrret mens man gjør det. Nå skriver vel tabloidene fryktelig mye om, sex, vold, drap, mord og andre artige ting, og alle er vel enige i at i alle fall så er sex, svært viktig (spesielt i følge tabloidene), i det minste så er det ikke ingenting. Og dersom man da tenker over det jeg nettopp har sagt, så blir det hele bortimot vulgært, kanskje til og med morbid. Det som er vittig er at mange mener at barneunderholdning er blitt innholdløst (og dermed handler det om ingenting?), og at dette er svært kritikkverdig, men når ungene kommer inn mens man holder på med ingenting, og de spør hva dere gjør, og en svarer som sant er "Ingenting!", så er det vel ikke rart at det nettopp er ingenting som virker tiltrekkende etter hvert? Av ingenting er dere kommet, ingenting skal dere gjøre og til ingenting skal dere bli. Kjempevittig.
Jeg tror egentlig at det er ingenting som heter ingenting, og at begrepet derfor er en eneste stor motsigelse uansett hvordan man ser på det, men det må selvsagt funderes over før man helt skjønner noen ting av ingenting, som er ingenting, hvilket det ikke er.