Skjær i tissen til gutta, men ikke til jentene!

Omskjæring av guttebarn som standardtilbud?
OK! Jeg ser forskjellen i skadeomfanget, det er ikke det jeg reagerer på.

"Omskjæring av gutter er blitt praktisert i flere tusen år og er et vanlig inngrep i hele verden. I Norge blir slik omskjæring praktisert på et religiøst og tradisjonelt grunnlag av muslimer og jøder."

Et genialt argument for å tillate et krirugisk inngrep på en intetanede menneske, som ikke har begreper, kunnskaper eller evner nok til å kunne forsvare seg mot et fysisk overgrep i Guds navn.

"- Vi vil sikre at dette blir gjort på en forsvarlig måte også i Norge, og vi vil at det skal tilbys uten kostnader for foreldrene, sier Dale."

Javel. Så burde man kanskje likestilt dette forslaget til å gjelde begge kjønn?

Kanskje man skulle grunnlagt en religion som går ut på at mennesker er den største trusselen mot alt liv, og innført sterilisering av alle fruktbare medlemmer. Riktignok er det ikke en praksis som har tusenårige tradisjoner, men det er vel ikke et helt uvanlig inngrep (dog kanskje ikke på barn), men fordelene er jo mange: Hindre overbefolkning, stoppe spredning av uønskede gener og som bieffekt kan man kopulere i vei uten fare for befruktning med påfølgende spredning av kjønnssykdommer som enten fører til sterilitet og/eller død.

Fullstendig sleivspark? Vel, jeg synes ikke at unødvendige kirurgiske inngrep på barn er noe man under noen omstendigheter burde godta, og skal man kjempe mot religiøs undertrykkelse, så må vel å forby omskjæring av gutter, såvel som jenter, være blant de mest konkrete tiltakene vi som en human nasjon kan komme opp med.

Så vil argumentene med at da vil de ta barna med til Sverige, eller andre uland, å få det gjort, uten norsk kvalitetskontroll. Vel, det er vel det som skjer med de stakkars jentene som får underlivene sine maltraktert av de samme galningene, men kommer det noen tilbud om sikkerhet og ansvarlighet til disse?

Neppe.

"– Her knuses Frp og Høyre sitt utstillingsvindu for eldrepolitikken i Oslo. Høyre og Frp har ivret etter å privatisere eldreomsorgen. Nå ser vi hva som skjer når markedstenkningen får fritt spillerom og anbudsvinnerne får holde på uten kontroll, sier Aps helsepolitiske talsmann Tore Hagebakken."

Ikke bare Adecco
Viser til et tidligere blogginnlegg jeg skrev om saken.

Det hadde vært fint om arbeidstilsynet kunne tatt en titt på arbeidsforholdene i vårt offentlige helsevesen, og kanskje, men bare kanskje, ville sosialistene trådt litt mer stille gjennom salaten når de fordømmer private institusjoner.

Dog: At Staten skal etterforske seg selv og komme frem til en objektiv vurdering er vel kanskje like mye en utopi, som å tro at helsevesenets arbeidere skal noensinne bli tatt på alvor av ledelsen.

Hr. Hagebakken: Du sa?

Kvinnekamp, kvinnekropp og kvinnekultur?

Kronikk: Uten en tråd

Leste egentlig bra raskt gjennom kronikken til KadraYusuf, mest fordi dette er det skrevet mye om allerede.

Dog, det er interessant dette med kjønnsidealer, skjønnhetsidealer og linken opp mot likestilling. Kommentarene til artikkelen, som jeg også bare skummet gjennom, er vel også oppgulp av gamle argumenter og gjentakelser av alle ting sagt før.

Men jeg festet meg med en kommentar: "Men i dag er synet på kvinner i teknisk sektor tøffe, uredde og ressurssterke, mens menn i helsesektor er svake, feige og lite ressurssterke."(Trude 67) -
Etter ti år i helsevesenet som sykepleier, så føler jeg meg ikke som lite ressurssterk, hverken på jobb, eller i det private. Jeg skal rett nok si, at jeg er nokså lei av frasen "godt at det er menn som vil jobbe i det yrket."

Men altså: kvinnekropp og kvinnekamp. At kvinner åpent kan spille på sin kropp, som de selv føler for å gjøre, må da være en tegn på at kvinnekampen har kommet langt? Man skal ikke gå langt tilbake i tiden for å se hvordan kvinners kropp og kvinners uttrykksform ble gjemt bort og stemplet som syndig og hva som verre er, og man kan kaste et kort blikk på samfunn rundt om, der kvinner må dekke seg til og gjemmes bort, fordi deres kropper blant annet er for fristende til å vises frem.

Videre: Kropp og skjønnhet er i alle kulturer en faktor som spirer til fordeler, makt og personlig fremgang, eventuelt det motsatte - dette gjelder for begge kjønn, men kanskje aller mest for kvinner. Hvorfor det er slik, kan man jo spekulere i, men man kan vel teorisere over at menn altfor lett blotter seg i hytt og gevær inntil det kjedsommelige og vel alltid har gjort det. Hvorfor reagerer ikke feministene på at når Kristian Kjelling portretteres i ukebladene, så er det alltid i bar overkropp? Om de virkelig mener at kroppsfiksering er negativt?

Faktum er uansett, at skjønnhetsidealer og fremstillingen av disse, ikke er noe nytt. At kvinner i dagens vestlige verden viser mer hud enn tidligere, og i forhold til visse andre kulturer, er vel like mye et tegn på frihet, som det er et tegn på tradisjonelt kvinnesyn; at kvinner er pene å se på og at kvinner liker å bli sett på.

Det er vel kanskje viktigere i dagens kvinnekamp å fokusere på hvilke rettigheter kvinner har i verden og i dagens samfunn, og  hvordan man kan endre visse avvik til det bedre, enn å beklage at Tone Damli kler av seg? Det er vel mer viktig å fokusere på at mange kvinner ikke kan gjøre det samme uten å risikere å bli steinet av sin far?

Når det gjelder likestilling, så bør man vel kanskje snart gå vekk fra begrepet "kvinnekamp" og heller gjøre det om til "kjønnskamp"; der menn og kvinner kan samles om å kjempe for sine rettigheter til å være nettopp kvinner og menn innenfor egne preferanser, fremfor at man skal påtvinges roller og bli uglesett om man velger å gjøre ting utenfor de gitte samfunnsnormer.

Likestilling i Norge per i dag, bør i utgangspunktet ikke være et problemområde. Kvinner og menn skal og bør selvsagt ha de samme rettigheter og vurderes utifra sine ressurser; ikke sine kjønnsorganer og sine "definerte" roller. Det må være lov for en kvinne å være "tradisjonell", være hjemme med sine barn og stelle sitt hus, uten at hun blir sett på som reaksjonær. Men, det må være like greit for en mann å gjøre det samme uten å bli sett på som revolusjonær.

Jeg har ingen anelse om hva Maureen Dowd har sagt eller sier, og jeg kunne ærlig talt ikke bry meg mindre, men det som er interessant fra mitt ståsted i denne debatten, og kvinnekampen generelt, er vel at kvinner er kvinnenes verste fiende, fortsatt.

Hoppjentene

Det hende det kommer noe fornuftig fra Stoltenberg også
"- I dag er jo det en selvfølge, og hele den debatten virker bare rar og gammeldags. Jeg er overbevist om at det samme vil skje med debatten om hvorvidt kvinner bør få hoppe på ski i OL."


Jeg er ikke voldsomt sportsinteressert. Joda, jeg synes det er artig med mesterskap, i moderate doser, og når norske utøvere gjør det bra så kjenner jeg en viss stolthetsfølelse, til tross for at jeg ikke har noen grunn til det. Det jeg liker best med det, er å se enkeltindivider (også i lagsport), blomstre og virkelig yte sitt potensiale, som f.eks. Bjørgen, Pølsa, Mørk (håndballjentene) og Koss, for å nevne noen.


Og jeg trives med storkjefta skrytepaver slenger med leppa; og er like fornøyd når de vinner som når de taper.


Men, altså. Hoppjentene. Er det virkelig mulig å skulle ha denne debatten? Man skulle vel nærmest ta det for gitt at damer og menn har de samme grenene å delta i, når vi nå klisjémesssig sagt har rundet 2011, vel 40-50 år ute i kvinnefrigjøringens æra (eller noe slik, jeg bryr meg ikke så voldsomt om det heller).


Sagen, og hennes venninner, har stått for en æreverdig kamp, synes jeg, men en kamp som er fullstendig absurd; en kamp som på ingen måte burde være nødvendig å kjempe. Jeg kan ikke forstå at det blandt publikum er noen som mener at hopprenn for kvinner ikke burde være lov, så hva er faktisk problemet? Om det er publikumsvennlig? At det er farlig? All sport er farlig; jeg antar at selv sjakk (om det er en sport) er farlig på sin måte; for eksempel trykksårskader på rumpeballene og dyp venetrombose, og publikumsvennligheten kommer an på forholdene som gis.


Dessuten så jeg i går, at damene kler hoppdrakten langt bedre enn herrene, sånn apropos publikumsvennlighet...

Min datter, 23 år...

To år igjen, så er hun et kvart århundre faktisk.

Ok, så er hun ikke biologisk, men i snart 20 år har hun vært en del av livet mitt, og det er da mer enn hva mange kan si om sine biologiske foreldre.

Ikke alltid like lett, ikke alltid like moro, men livet ville vært et langt kjedeligere sted uten min kjære Ingamay.

Mange fine stunder har vi hatt og selv om jeg "bare" har vært Even - stefaren, så har jeg alltid følt et slektsskap med denne jenta, full av liv og lyst. Jeg er svært takknemlig for å være en del av hennes liv, og selv om jeg sikkert kan takke flere av mine grå hår for hennes påfunn, så har hun vært og vil alltid være min datter.

Så, kjære Ingamay. Gratulerer med dagen. Ikke glem Påtidemann, og når du er nedfor, så husk sangen "Det bobobobler Ingamay".

Jeg er veldig stolt av deg.

Tog Gun - tidenes homsefilm!

Quentin Tarantino spiller rollen som Sid i filmen ”Sleep with me”, hvor karakteren har en "diskusjon" om  filmen Top Gun, med Tom Cruise i hovedrollen, og om hvordan denne filmen er om en manns kamp med sin egen homoseksualitet:

Klipp fra sleep with me (youtube) 

Sid: You want subversion on a massive level. You know what one of the greatest fucking scripts ever written in the history of Hollywood is? Top Gun.

Duane: Oh, come on.

Sid: Top Gun is fucking great. What is Top Gun? You think it's a story about a bunch of fighter pilots.

Duane: It's about a bunch of guys waving their dicks around.

Sid: It is a story about a man's struggle with his own homosexuality. It is! That is what Top Gun is about, man. You've got Maverick, all right? He's on the edge, man. He's right on the fucking line, all right? And you've got Iceman, and all his crew. They're gay, they represent the gay man, all right? And they're saying, go, go the gay way, go the gay way. He could go both ways.

Duane: What about Kelly McGillis?

Sid: Kelly McGillis, she's heterosexuality. She's saying: no, no, no, no, no, no, go the normal way, play by the rules, go the normal way. They're saying no, go the gay way, be the gay way, go for the gay way, all right?

That is what's going on throughout that whole movie... He goes to her house, all right? It looks like they're going to have sex, you know, they're just kind of sitting back, he's takin' a shower and everything. They don't have sex. He gets on the motorcycle, drives away. She's like, "What the fuck, what the fuck is going on here?"

Next scene, next scene you see her, she's in the elevator, she is dressed like a guy. She's got the cap on, she's got the aviator glasses, she's wearing the same jacket that the Iceman wears. She is, okay, this is how I gotta get this guy, this guy's going towards the gay way, I gotta bring him back, I gotta bring him back from the gay way, so I'll do that through subterfuge, I'm gonna dress like a man. All right? That is how she approaches it.

Okay, now let me just ask you - I'm gonna digress for two seconds here. I met this girl Amy here, she's like floating around here and everything. Now, she just got divorced, right?

All right, but the REAL ending of the movie is when they fight the MIGs at the end, all right? Because he has passed over into the gay way. They are this gay fighting fucking force, all right? And they're beating the Russians, the gays are beating the Russians. And it's over, and they fucking land, and Iceman's been trying to get Maverick the entire time, and finally, he's got him, all right? And what is the last fucking line that they have together?

They're all hugging and kissing and happy with each other, and Ice comes up to Maverick, and he says, "Man, you can ride my tail, anytime!" And what does Maverick say? "You can ride mine!" Swordfight! Swordfight! Fuckin' A, man!

Dette er jo bare så bra. Husker ikke så mye av resten av filmen.

Nedtelling til ny jobb fortsetter 2

Denne vakten husker jeg ennå, nesten som en film.

Helvetesnatt på sykehuset

Som nattevakt gjennom ti år opplever man mangt og meget, og det er tider man lurer på om man har valgt seg feil jobb, utdanning og om man i det hele tatt er rett mann på rett sted. Det er tider da det å sitte i gravemaskin virker langt mer fristende enn å ”jobbe med mennesker”, som det jo så fint heter.

Jeg er så heldig at jeg aldri har måttet oppleve pasientrollen i særlig stor grad; ikke vært akutt innlagt på sykehus, hvor jeg har blitt stilt de samme spørsmålene om og om igjen, opplevd at det å få et glass vann ofte kan virke som en vanskelig oppgave, at personalet gjør tingene på fullstendig ulikt vis, og ikke vite hva som er det rette, ikke få medisiner til rett tid, om man er så heldig å få de rette dosene eller i det hele tatt de rette medisinene, undersøkelser som blir utsatt, undersøkelser som gir komplikasjoner, og jeg har ikke opplevd å bli lagt på tremannsstue med mennesker som snorker, lukter vondt, hoster, er redde, roper, gjør fra seg på de merkeligste steder og vis og/eller blir akutt dårlige og kanskje til og med dør.

Men jeg er så heldig at jeg har vært den som står oppe i alt dette, hvor rutiner og prosedyrer, lover og regler, samt kravet om å alltid respektere mennesket bak diagnosene, setter sine naturlige begrensinger; man kan ikke si til gamle, demente fru Hansen, at nå må hun se og holde kjeft Iikke kan man ukritisk dope henne ned og ikke har man mulighetene til å flytte henne vekk fra de vanskelige situasjonene, for på enerom nr. 1 ligger Herr Nordmann og dør av kreft, på enerom nr. 2 ligger fru Larsen med oppkast og diaré; om man er så heldig å ha enerom på avdelingen.

Selv på natten må mange pasienter ha sine intravenøse væsker og medisiner, mange må følges opp i forhold tilbl.a. blodtrykk, blodprøver og urinproduksjon. Mange mennesker blir engstelige på natten; uvant sted, mange lyder og ikke minst mange merkelige mennesker. Nattero på sykehus er ikke alltid gjennomførbart.

En natt hadde min kollega og jeg 11 pasienter, hvorav vi tok i mot 3-4 stykker, flere var eldre damer som gjerne må tisse både titt og ofte, flere fikk infeksjonsbehandling, noen var hjertesyke og en herremann ble akutt svært dårlig, forvirret og livende redd, sint og hva man gjerne kan kan kalle fullstendig rabiat. Jeg sto med legen og svettet over denne pasienten, mens min kollega svettet ute blant de andre med bekken, medisiner og pasienter som trengte hjelp til de minste ting. Callingen til legen pep ustanselig, og kollegaer rundt om på huset ringte og spurte om han ikke kunne komme og se til andre pasienter, og jeg freste ”Du blir her!”

Midt oppe i alt dette fant en av våre paisenter, som hadde ligget nærmest i koma i 14 dager, på at nå var det på tide å våkne og å stå opp. Med to venekanyler, blodtynnende behandling, så kan jeg bare si at det var mye blod på det rommet. Veldig mye blod.

Alle pasientene pustet når vi dro hjem, men ingen hadde sovet særlig godt, og nå ventet en dag med røngtenundersøkelser, gastroskopier, blodprøver, legevisitter, mer medisiner, bleieskift og stell i seng, for å nevne noe.

Selv gikk jeg ut i den nye dagen og sa ”Fy faen for en natt. Heldigvis er det bare tre netter til før jeg har fri.”