Samhandlingsreformen i helsevesenet; en nødvendig snuoperasjon?

 Kortversjonen av samhandingsreformen

For 10 år siden ble mange lokalsykehus enten nedlagt, eller underlagt sentralsykehusene som "perifere avdelinger"; f.eks. var Sykehuset i Sandefjord en avdeling av Sentralsykehuset i Vestfold, der pasienter gjerne  ble flyttet frem og tilbake, før de var kommet seg såpass at de kunne reise hjem et par dager før de ble reinnlagt.

Relativt velfungerende lokalsykehus ble for dyre for sykehusdriften, eller kanskje mer riktig: De ikke så velfungerende mastodontene med uoversiktlige arbeidsforhold og liten plass, ble for dyre for å kunne opprettholde driften av lokalsykehusene, og mange er nå nedlagt, eller såpass nedbemannet og fraflyttet at de fungerer mer som avanserte sykehjem for pasienter ingen vil ha.

Nå, i samhandlingsreformen, skal kommunene igjen få tilbake det ansvaret de for 10-20 år siden ble ansatt for inkompetente til å makte; igjen skal vi ha 24 timers akuttilbud og observasjonsmuligheter, og igjen skal vi kunne behandle de "enkle" tilfellene; dette vil mest sannsynlig si kronikerne, de demente og jeg vil tro den palliative behandlingen (som er alt annet enn "enkel"). Nå skal brukerne av norske helsetjenester igjen kunne få nytte av lokale tilbud med en stab som ikke trenger å finne opp hjulet hver eneste gang de blir innlagt for sin KOLS-forverring.

Kanskje får også mange kreftpasienter et enklere opplegg, der de slipper å grue seg for papirmølla ved de store sykehusene, ventetidene i akuttmottaket, krangelen om enerom osv osv.

Joda, jeg er for sentralisering. Faktisk. Jeg mener vi trenger et sentralisert spesialisttilbud som tar de kompliserte tilfellene, og synes derfor at sentralisering er en relativt god idé. Det er mange liv som blir reddet fordi dyktige spesialister trives i store avanserte enheter, med høy kompetanse på sine spesialområder. Baksiden av sentraliseringen, slik vi har fått den servert, er alle de som går inn og ut av sykehusdørene 10-20 ganger i løpet av et år som akutte innleggelser opplever at de må forklare seg like mange ganger om hvorfor de innlegges, til tross for at det er de samme symptomer og problemstillinger, med den samme behandlingen hver eneste gang.

Så nå skal vi da visstnok tilbake til fordums tider.


Jeg var ikke den eneste som sa for 10 år siden at dette kom til å tvinge seg frem. Jeg er nok heller ikke den eneste som ser ironien i at i løpet av 10 år har Staten nedlagt, flyttet og nedjustert driften av lokalsykehus, mot befolkningens ønsker, og dermed rasert mulighetene for en relativt rimelig gjennoppbygging av det lokale helsetilbudet. Dette er den samme regjeringen (i all hovedsak) som nå i realiteten snur på sin egen lest og finner ut at de har gravd et digert hull i det lokale helsetilbudet, som de nå må fylle. Var det noen som sa forebygging?

Er det virkelig slik at Norsk politikk ikke makter å tenke langsiktig? Vi snakker om store reformer innenfor 10-20 år, og samtidig presser regjering og Storting på sparing i budsjettene. Når skal helsevesenet få en langsiktig plan, som kan innføres over tid og ikke innenfor en regjeringsperiode?

Man kan faktisk forenkle dette:
Vi vet at behovet for helsetjenester, lokalt og sentralt, vil øke med befolkningsvekst og utviklingen innen medisinsk teknologi og farmakologi, samt alternative behandlingsformer som blir innlemmet i "skolemedisinen" etterhvert som de viser seg å faktisk virke.

Vi vet at psykiatri og psykologiske tjenester etterhvert vil måtte samkjøres med den medisinske behandlingen, da erkjennelsen at kropp og sinn faktisk hører sammen.

Man må altså planlegge bygningsmasser og infrastruktur som kan utvides og endres etterhvert som behovene melder seg, og man må planlegge kommunikasjonssystemer som kan samkjøres på flere plan.

Man må også gjøre en erkjennelse av at alt ikke kan behandles av det offentlige, og man må nødvendigvis sette en grense for hva det offentlige skal behandle. Men man må også kunne sette krav til at norsk helsevesen ser utenfor sine grenser, at man faktisk kan investere i behandlingsopplegg som på sikt vil gi en friskere pasientgruppe og dermed generer man arbeidsføre mennesker. Her kommer da selvfølgelig det mentale og sosiale helsetilbudet, som styrker mer enn det somatiske.

Men, pessimisten som jeg er, så evner jeg liten tro på norske politikeres evne til å tenke langsiktig, tverrfaglig og dermed forebyggende; noe som også går igjen i de fleste politiske etater; veibygging, skole osv.

"La oss lappe sammen det som nesten virker bra, og så kjører vi heller en dårlig planlagt reform som egentlig ikke endrer på noe som helst, som vi også med reformere om en 5-10-15 år. Så kan vi kanskje benytte det som går feil til å slå politisk mynt på den regjeringen som måtte sitte ved roret da."

Jeg ønsker samhandlingsreformen velkommen. Jeg er glad for at kommunene får tilbake det de aldri skulle ha tapt. At jeg tror våre politikere, lokalt og sentralt, kommer til drite på draget igjen, er jeg ikke i tvil om, men det er menneskelig å feile.

MILJØKATTASTROFE

Ungene, og jeg, sitter og ser "Heilt vilt" på NRK Super. Der snakker de om den stakkars kengupungrottegnageren; en slags hybrid mellom en rotte og en kenguru, evt en veldig liten kenguru, som i så fall tilsier at kenguruen er en forvokst rotte, men nok om det.

De sier da at denne gnageren er i ferd med å bli utryddet fordi lekeplassen deres er i ferd med å ødelegges. Nå er jeg av den oppfatningen at vi har både nok gnagere og som oslogutt er jeg vant med at lekeplassene blir utviklet til parkeringsplasser og andre urbane formål, så jeg kan ikke si at jeg setter meg ned å griner over at en søt rotte med lange bein må vike plassen for en kafé. Jeg liker nemlig kaféer og det er sjelden mengder med insekter, ujevnt gangunderlag og farlige dyr i en kafé - i motsetning til villmarken.

Men så slår det meg. Hva med dinosaurene? De er utryddet. Neandertalerne, trilobittene, sabeltanntigrene, mamuttene og ikke minst gigantopithecusene - alle utryddet. Jorden og dyrearter har overlevd, og ikke minst, har nye arter kommet til, deriblant vi - menneskene. Dels fordi andre dyrearter er utryddet og fordi jorda er blitt utsatt for "miljøkatastrofer" opp til flere ganger. Helt ærlig: Jeg er glad for at jeg ikke blir jaget av 500 kilos aper og semiintelligente homoer med kraftig benbygning og forkjærlighet for stein.

Og om noen tusentalls år, så sitter det kanskje en hårløs fettklump med et kjempedigert hode, og tenker at "Fytterakkern, jeg er glad jeg ikke blir plaget av disse homoene med ti fingre, tær og forkjærlighet for krutt". Kanskje han/hun/det, også er glad for at det ikke lengre er snø?

Jeg tror vi skylder våre fremtidige genearasjoner å gjøre livene våre så behagelige som mulig, tappe ressursene så best vi kan, slik at vi kanskje på et tidspunkt slutter å formerer oss ukontrollert, og rett og slett blir utryddet, til fordel for en mer intelligent art.

Til våre aviser og andre medier; vær vennlig å anonymisere bombefaen

Jeg bir kvalm hver eneste gang jeg ser navnet til den idioten. Jeg er drittlei av å se det trynet klistra på forsider av det ene og det andre mediet; all den tid jeg vet at med dette får han sin tid i rampelyset.

Hver gang dere nevner hans navn, hans manifest og viser hans bilde, så styrker dere hans intensjon, og takk skal dere faen meg ha norske journalister.

Misforstå meg ikke, jeg ønsker ikke at saken skal legges død, men den bedritne skitstøvelen bør kunne benevnes uten navn og bilde. Godt mulig at enkelte føler et behov for å se trynet hans på vei til rettssalen, eller der han står og skyter ofrene på Utøya. Godt mulig enkelte har behov for å se kukskallens navn koblet opp mot skriveriet hans, og godt mulig at enkelte har behov for å høre navnet til kjøttpøkken hver eneste gang man skal høre nyhetene på radioen. For ikke å snakke om TV-kanalene; har dere ikke intelligens nok til å rapportere nyhetene uten å sensasjonalisere kruttsatan?

Jeg har i alle fall ikke dette behovet. Jeg ønsker å få servert nyhetene om denne tragedien uten å se og høre navnet til denne fluekuken hver eneste bedritne gang. Man kan fint omtale saken med å benevne morderjævelen som "siktede", "gjerningsmannen" eller "den overpretensiøse kvasiintellektuelle neandertalpsykopaten". Hvor vanskelig er det, mine kjære landets redaktører? Jeg klarer det uten journalistutdannelse.

Jeg mener ikke å sensurere denne quislingen, og hans navn går inn i historiebøkene uansett, men nok er nok. Vi vet hvem som gjorde det; vi har skjønt det, vi er ikke dumme.

22.07.2011: Terror, sorg, smerte, tap, håp og solidaritet.

Nå har vi fått kjenne litt av den smerte og sorg som en milliard mennesker allerede lever med hver eneste dag.

22.07.2011, dagen da en selvhøytidlig dagdriver setter Norge på hodet i et hav av sorg, smerte og død. Denne gjødselsfaen gir oss en smakebit av menneskets mørkeste potensiale, men også en smakebit av den virkelighet millioner av mennesker lever i hver eneste dag.

Tenk deg Utøya og regjeringskvartalet 22.07.2011 som en del av hverdagen din. Den hverdagen i årene 1939 - 1945 mange av oss fikk beskrevet av våre foreldre og besteforeldre. Den hverdagen du har fått vist i form av film og bøker, men som man ofte bare har trukket på skuldrene av og glemt i neste nu.


22.07.2011 fikk du et lite innblikk i hva terror er og kan være; "dagen som vil forandre Norge."

Spørsmålet nå, når hverdagen etterhvert tar over, må vel være: Hva forandres Norge til? Vi har sett våre politikere, og jeg må si de har vært enestående, mange ganger ta ordet "solidaritet" i sin munn. Frasene har vært mange og vakre. Men skal vår solidaritet være for den norske befolkning og stat, og de som er rammet i denne tragedien, eller skal vår solidaritet gå til de 1 000 000 000 som lever med Utøya hver eneste dag?

Jeg gråter for ofrene og deres pårørende, de har alle min sympati. Jeg er skånet for det verste, men det er likevel nært nok til at jeg har kjent noe av det på kroppen; de har alle min medfølelse. Men solidaritet? Det blir for politisk ladet i en slik situasjon; plutselig blir sorgen en del av et spill, der ord og begreper brukes med tanke på fremtidens makt.

Nei, jeg er sikker på at alle våre politikere, og særlig de som mest direkte ble rammet, er oppriktige og at deres ord er ment som trøstende og samlende omkring en felles fiende: Hatet.
Men for meg er visse ord vanskeligere å forholde meg til enn andre.

Den neste tiden, og de neste årene blir spennende. Hvordan vil denne dagen, og denne kruttsatan, forandre Norge? Det er enighet om at valgkampen i år blir spesiell. Mange av våre innvandringskritikere, også de kvasseste, går ut og moderer sine utspill. Plutselig kan man høre på et teselskap i P4, der to personer (jeg fikk ikke med meg navnene der jeg satt i bilen på vei til Flekkeford) som frem til nå ikke har villet møte hverandre i media, snakker pent sammen om grusomhetene, og er så enige, så enige.

Jeg håper virkelig ikke at debattene fremover blir tannløse i frykt for at en eller annen sosiopatisk kjøttpøkk skal bli inspirert til å bombe Naturvernforbundet pga norsk rovdyrpolitikk.

Vi skal ikke, og kan ikke, lukke øynene for at folk er folk, og rasshøl med IQ nok til å sette sammen en bombe av bæsj, finner man overalt. Uansett politisk og religiøst ståsted, så kan man avle en terrordust, og det skal man aldri glemme. Det har vel vår egen bombebastard vist.

Nå har vi fått kjenne på det fredlige muslimer må kjenne på, når en av deres kanonidioter tar livet av uskyldige barn i deres guds navn.

Uansett terrorens ansikt, tro og overbevisning, så må vi alltid tørre å ta debatten, selv om den er ubehagelig. Vi kan ikke kneble våre motstandere med våre lover, regler og moral, fordi vi da lar den få gro der vi ikke ser den.

Om Norge skal være den nasjonen våre politiske ledere beskriver i dag; samlet, sterk, stolt, åpen, demokratisk og solidarisk, så må vi også åpne for de som roper om begrensninger, de som roper hat, de blasfemiske og de usolidariske.

Men oppe i alt dette, der overfallsvoldtekter ryster vår moral, så må vi aldri glemme http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10080319 .

Vi er ikke alene om sorgen.
Vi er ikke alene om terroren.

Jeg ser (Sentimentalt fjas, fritt etter S.Obstfelder)

Jeg ser på det sorte skriket,

jeg ser på de hvite øyne,

jeg ser på den blodige hånd.

Dette er altså frykten.

Dette er altså hatets hjem.

En tåre!

Jeg ser på de høye spir,

jeg ser på de tusen blomster,

jeg ser på de flettede hender.

Dette er altså sorgen.

Dette er altså tårenes hjem.

De hvite øyne lukker seg. Hånden ble ikke borte.

Jeg ser på de rake menn,

jeg ser på de stolte kvinner,

jeg ser på de lekende barn.

De flettede hender blir mange.

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er visst kommet hjem!

Her vokser håpet...

Man skal ikke dø alene!

Etter mer enn ti år som sykepleier, så er det særlig én ting jeg synes er en skam og egentlig pinlig; mangelen på fastvakter til døende. Siden min pasientgruppe er de eldre så skal jeg ikke hevde noe om hvordan det er med fastvakter til de yngre, men for gamlingene våre så er det slik at den døende ligger på avdelinger og enheter, med den samme bemanningen som ellers.

At en person, et menneske som har tenkt, følt og opplevet det livet har å by på av gleder og av sorger, i 60, 70, 80, noen ganger mer enn 100 år, så er det i vårt velferdssamfunn altså slik at mange dør i våre institusjoner mens pleiepersonalet også, og kanskje i større grad, må forholde seg til de som skal leve en stund til.

Alvorlig syke blir meldt til sykehusene som "preterminale", uten ekstra ressurser tilgjengelig, og ofte uten egnede rom for pårørende - om da den døende har pårørende - og blir lagt på et helt vanlig rom, på en helt vanlig avdeling, noen ganger til og med på en flermannsstue; det er ganske mange pasienter på norske sykehus, som opplever å ligge på samme rom som en "preterminal" pasient som gjerne stryker med i nattens mulm og mørke, ikke sjelden med dramatikk.

På sykehjemmene, i kommuner som sliter med både rekruttering og faglig adekvat bemanning, er det absolutt ikke umulig at en uerfaren pleier, knapt ute av videregående skole, blir stående med pleieansvar for 10-15 mennesker med ymse behov og en døende blant disse.

Mange gamle bruker gruelig lang tid på å dø. Særlig når vi i vårt velferdssamfunn har livet som fokus i alle omsorgstjenester, så holdes de gamle i live, til tross for at de ikke vet hvem de er og hvorfor de i det hele tatt er til lengre. Selv om de trygler om å få dø, så skal de holdes i live selv om de har alskens sykdommer, syndromer og funksjonssvikt som gjør at de knapt nok kan bevege øyelokkene for å protestere mot sondematen som blir pumpet inn i de. Det er mange grunner til at vi lever lenge og dør langsommere. Det er mange grunner til at de pårørende er så slitne av sorg og ansvar, at de knapt nok har et liv selv, utenom det å være pårørende.

Vi som samfunn har i stor grad fjernet oss fra døden som tema; vi skal leve!

Men samfunnet har endret seg fra storfamiliene, til kjernefamiliene - mor, far, eventuelt en av de (noen ganger to av hver osv) og 2.5 barn. Vi bor ikke sammen på samme måte som før; institusjonaliseringen (om man kan kalle det det) har frigjort oss fra storfamiliene, og vi har offentliggjort og organisert omsorgen slik at vi kan tilpasse hverdagen til våre jobber og karrierer - til den nye samfunnsstrukturen.

Vi skal leve, men ikke sammen.

Resultatet for svært mange gamle er da ensomhet. Familiene bor langt borte, venner og bekjente dør, og på institusjonene blir man stuet sammen med mennesker man ofte aldri ville ha kastet bort tiden på, om man hadde et valg. De pårørende får et pusterom, der omsorgen for den gamle og syke blir tatt hånd om av profesjonelle.

Men den offentlige omsorgen koster penger, og i vår tid er effektivitet mer verdt enn kvalitet. Joda, det snakkes om de gode omsorgstjenestene, hvor kvalitet og effektivitet skal hånd i hånd. Organisasjonene, som f.eks. Norsk sykepleierforbund, kjemper for at deres medlemmer år mest mulig av kaka og de beste forholdene. arbeidsgiverne vil bruke minst mulig penger på best mulig måte, uten at VG og Dagbladet skriver om omsorgssvikt, hjerteløshet og utnyttelse av arbeidskraften.

Det blir en drakamp om ressursene, og midt i mellom ligger den gamle og dør. Ikke et menneske, ikke en person, men en klient, et hode - et tall.

Det er ikke lengre et spørsmål om personlige behov, om mennesker som bryr seg om hva den døende trenger, men hva som er kravene, pliktene og rettighetene. Disse samsvarer ikke alltid med den frykten og de lidelsene som dødsprossessen ofte medfører.

Ikke misforstå. Jeg skjønner faktisk at ressursene skal fordeles på best mulig, og på mest mulig effektivt vis. all den tid vi har offentliggjort omsorgen, så er ressursfordeling og effektivisering en nødvendighet, selv om det høres kaldt ut. Men det som jeg finner så trist, skammelig og pinlig, er at samfunnet ennå ikke har tatt seg råd til å si:

"Man skal ikke dø alene!"

Noen av mine tegninger