Biltrøbbel og herlige mennesker

Jeg er idiot når det gjelder bil; altså ikke en bilidiot med et eneste fokus her i livet, men bortimot kunnskapsløs når detvedrørende hvordan bilen virker. Min tanke har vært at bilen tar meg fra A til B, og det er det jeg trenger å vie, samt hvordan man sjekker olje, fyller drivstoff og slike småting.

Men! Så nekter bilen å ta meg med fra A til B, og uansett hvor mye jeg sjekker oljen, så helper det ikke. "Da er verksteder gode å ha. Særlig når man finner et relativt rimelig et." Men, når det blir i overkant med verkstedsbesøk, og det ikke lenger er rimelig, så blir man desperat.

"Bytt bil da!" Jodda, men det er noe med å få finansiert en bil, som ikke medfører like mye regninger som den jeg allerede har, for en helt ny bil med plass til hele familien; det har jeg ikke råd til.

Så får jeg et tips fra min mor om å kanskje kunne spørre svigersønnen til naboen, for han er flink med bil. Dermed blir jeg kjent med Rolf. Jeg er veldig glad, og etterhvert så kan det jo hende at Rolf ikke er like begeistret, for det skal sies at som med datamaskiner, så er det fantastisk hvor vanskelig mine teknikse duppeditter, som sådan bilen, oppfører seg. En kompis som sjekket en pc for meg en gang lurte vodsomt på hva som feilte den, for han hadde aldri vært borti noe lignende.

Med bilen er det likedan. Nå er etterhvert alt av startgreier sjekket, skiftet og renset, og da begynner det sevsagt å lukte svidd, og bilen finner ut at det er helt sikkert noe annet den kan gjøre for å gi meg enda mer grå hår. Jeg mistenker at mine maskinting blir besatt av onde ånder, muligens som et ledd i i naturens forsvar mot min forurensing og som hevn for menneskehetens overgrep mot skaperverket. Jeg synes dog at det er litt urettferdig at det skal gå utover meg, men det er sikkert noe forferdelig jeg har gjort i et tidligere liv.

Men joda. Rolf. En herlig engasjert type, proppfull av energi, og bemerkelsesverdig positiv; nesten som meg på ingen måte. Han tar på seg opdraget med å hjelpe meg med bilen, og lære meg litt av det han kan - og det skal sies at det er ingen enkel sak: Jeg har aldri interessert meg for mekanikk, og har alltid ment at biler skal virke uten å gjøre noe mer enn det. Men dette gjør han da, mellom alt mulig annet som foregår i livet hans - og jeg skal innrømme jeg begynner å få dårlig samvittighet for å låne ham så mye fra familien.

Men Rolf smiler og forsikrer meg om at dette er helt greit. Jeg takker og bukker, for jeg er rimelig fortvilet å, og kan bare håpe at jeg kan gjengjelde noe av den hjelpen han yter.

Men, så tenker jeg meg litt om. Jeg har flere meget gode venner, som jeg det siste året har pleid alt for lite. Det skal jeg få gjort noe med. Jeg har en tendens il å vende meg innover i meg selv, har alltid vært slik, og trenger å sparkes litt i baken for å komme meg ut, men jeg skal nå bedrive litt selvsparking, for jeg har flere fantastiske venner i mitt liv, som jeg er svært glad i.

Det er så godt å oppleve at det finnes gode mennesker i livet sitt, og når det først smeller inn at man har tatt dette litt for gitt, så smerter det en del at man er såpass lite flink til å pleie de.Så jo, mitt eneste forsett om jeg kan kalle det for det er å tilbringe mer tid med venner og kjente.

Om jeg bare får start på den bedritne bilen!

Ting - tanker om livet på en veranda (S4)

Verden er en liten dings! Kanskje mer sant enn vi liker å tenke på; samme hvor mye vi styrer og steller, samme hvor langt vi drar, hva vi gjør eller hvordan vi gjør det: vi er og blir mikrober. Samme hvor mye vi vet, så vil vi aldri klare å forandre på den store helheten vi er en del av, kanskje bortsett fra å sprenge vår klode i fillebiter ( ...og selv det vil nok ha liten innvirkning resten av universet ). Jeg grøsser plutselig; Noe ser på meg, noe som ikke er helt enig? Noen?

Det er litt irriterende det der; det å være så liten, og samtidig føle seg så innmari stor. Da Adam og Eva spiste frukten fra kunnskapens tre, så var vel kanskje det noe av det som var ment å føre oss i fortapelsen. Å vite såpass mye at vi ante et glimt av vår egen guddommelighet, men samtidig vite at vi er så små som vi faktisk er. Noe som selvsagt gjør oss higen på å vite og være mer, enn det som kanskje er godt for oss selv – livets forbannelse i så måte. Kunnskap om våre omgivelser gjør at vi til dels kan plassere oss der vi vil, men ikke helt. Vitenen om at vi kanskje kan være mer enn hva vi er, bl.a. at vi bruker en så liten del av hjernen vår, gjør oss kanskje begjærlige etter mer. Så begjærlige at vi er villige til å selge vår sjel. Denne delen av oss, som skal være vår lille del av gudommeligheten, vårt åndelige selv, og som veier ca. 21 gram.

Hva er egentlig det å selge sjelen? Blir vi 21 gram lettere dersom vi selger sjelen, eller har vi den der fram til vi dør, og så blir den da overtatt av kjøperen? Er det å leve i ”synd” det samme som å selge sjelen, eller er det å vite at man lever i synd uten å vise det utad? Det å vite at man lever ”feil”, men samtidig like det så godt at man velger å fortsette med det…er det å selge sjelen sin? Eller kan man selge sjelen sin ved å si at man er noe man ikke er? For eksempel en prest som sier han tror, men egentlig ikke gjør det. Kan alle prester, imamer, munker, forstandere og predikanter rundt om, med hånden på hjertet si at alt som står skrevet i deres religions tekster er sant fra ende til annen? Jeg tror ikke det. Da tror jeg det hadde vært flere ”fanatikere” rundt om, som til stadighet gjorde opprør mot samfunnenes gudsløshet. Kan man egentlig kalle seg kristen, eller muslim, og samtidig bortforklare deler av det som står skrevet, og samtidig påstå at Guds hånd har skrevet bøkene? Ta dette med kvinner og tildekkede hoder fra Bibelen? Hvorfor er ikke det like viktig som for eksempel homofilidebatten? Eller at kvinnen skal tie i forsamlingen? Kan man da som ikke-kristen argumentere med at de kristne, siden de velger å ta avstand fra noe, også må innse at Bibelen er skrevet av menneskehånd? Eller kan man som kristen si at Bibelen er Guds ord, men at mennesket aldri kan bli som Gud, og derfor aldri kan følge boken til punkt og prikke, nettopp fordi vi ikke er perfekte, og at det er blant annet dette man ber om tilgivelse for i Fader Vår? Da er man kanskje også tilbake til det å leve i synd og vise det, framfor det å leve i synd uten å vise det utad og de som da velger å være ”fanatikere” i sin tro, og følge alt som står. Er det kanskje en like stor synd; å tro at man kan bli et perfekt menneske, en perfekt troende?

Dersom man skulle ønske å selge sjelen sin…er det noen som vet hvor en kan henvende seg? Kanskje en også kan avtale seg fram til en angrefrist, eller kreve rett til å oppheve salget dersom en føler seg lurt?

Voldtekt!

 (Foto: Julia Skorupska - sv.no)

Bare hver tiende voldtekt blir anmeldt.
"- Totalt regner vi med at det begås 8000-16.000 voldtekter hvert år, men bare litt under hver tiende blir anmeldt. Vi tror terskelen for å anmeldte er blitt lavere, men fortsatt har vi store mørketall, sier Kripossjef Odd Reidar Humlegård til Aftenposten.no"

Vi er blitt flinkere til å anmelde voldtekter.
"- Kanskje har oppmerksomheten bidratt til at det er mindre stigmatiserende å gå til anmeldelse. I så fall er det meget positivt, mente Kripos-sjefen." (vg.no). Samfunnet har sviktet, sier Arne Johannessen (16.11.11 vg.no); "- Når det settes inn parkeringsvakter i kampen mot voldtektene samtidig som det går 150 nyutdannede politistudenter arbeidsledige, skjønner alle hva svaret på det må bli."

Det er mange medvirkende faktorer rundt en voldtekt, selv om det hele koker ned til én persons valg og handlinger. Og det er flere typer voldtekter, men jeg skal ikke gå inn på hvem som har ansvar for hva, for det er en helt annen diskusjon. Det jeg vil ta opp, er hva vi faktisk kan gjøre før vi kommer så langt..

Hvorfor anmeldes så få voldtekter? Overgrep skjer først og fremst i nære relasjoner, man har faktorer som skyldfølelse, liten selvrespekt, frykt, tidligere erfaringer og fortrengning med flere, som spiller inn. I tillegg ser man fra media at mange ikke blir trodd, man hører om historier der man nærmest blir utsattfor overgrepene gang på gang gjennom en rettsprosess, som gjerne ender opp med frikjennelse for overgriperen - om det i det hele tatt kommer så langt.

Politiet har sine løsninger, andre som Joar Øveraas Halvorsen, psykolog, kommer med noen modeller i forbegyggingsarbeidet, organisasjoner som CARE utfordrer kunnskapsministeren til å sette søkelyset mot gutter og menns holdninger og ikke minst, min personlige kjepphest, fra likestillings- og diskrimeniringsombudet Sunniva Ørstavik: Voldtekt må forebygges allerede i skolen!

Nå er det jo et prinsipp, slik jeg ser det, innen forbeyggingsarbeide - det være seg uansett område - at man tenker tverrfaglig - med flere hoder på en gang. Men jeg er meget enig i det Ørstavik sier: "(...) et systematisk holdningsskapende arbeid bør starte så tidlig som mulig. - Det er viktig at barn og unge tidlig lærer både om egne grenser og å respektere andres grenser."

Faktisk er jeg av den oppfatning av at forebyggingsarbeidet bør begynne allerede under svangerskapet, som et ledd i de tilbudene som gis til de vordende foreldrene. Mange kvinner opplever at minner og følelser fra tidlige hendelser kommer til overflaten i forbindelse med svangerskap, fødsler og i barseltiden - gjerne i forbindelse med amming. Som et ledd i arbeidet med å skape en trygghet for barnet og dets foreldre, er det viktig at den vordende mor lærer at dette er normalt, og at hun opplever å bli i varetatt på en slik måte at hun som mor kan videreføre kunnskap og trygghet til sitt barn.

Forebyggingsarbeidet bør fortsette inn i barseltiden og ved småbarnskontrollene, videre inn i barnehagene og til slutt inn i skolene. Seksualundervisningen bør kunne legges opp til å passe til alle aldersgrupper, og vøre en obligatorisk del av skolehverdagen fra dag 1.

Mener jeg at 6-årigene skal lære om ereksjoner og orgasmer? Njaaaa. Foreldrene bør via tilbud i svangerskaps- og barselstiden få verktøy nok til å kunne lære sine småtroll det helt fundamentale når det gjelder kropp og hvordan den fungerer, også på det seksuelle planet, men selvsagt: Mantraet må være "respekt for barnets grenser" - det trenger ikke å få trykket informasjon det ikke har bedt om. Man skal ikke problemtaisere kunnskapsformidlingen, men tilpasse den til barnets behov og kunnskapsnivå.

Min tanke er altså at om foreldre, lærere, helsepersonell og andre, blir nødt til å forholde seg til barns seksualitet og kunnskap rundt overgrep, samt at barna selv lærer om sin egen kropp, om andres kropp og kunnskap om hva som er naturlig utvikling og så videre, så vil man også oppheve en del tabuer og stigmaer rundt overgrep - og at det faktisk går an å si "nei", og ikke minst, at det er hjelp å få. På sikt vil dette kunne føre til en holdningskultur som inneholder respekt for seg selv og andre, og kunnskap om hva som er "ja" og hva som er "nei".

Jeg mener at eksterne undervisere skal kunne stå for undervisningen i skolene, eventuelt barnehagene, både for lærere og elever. Dette fordi temaet kan oppleves som ømtåelig å snakke om med en person man har daglig kontakt med, men selvsagt må lærerene stå for noe av undervisningen. Men når hjelpeapparatet rundt spørsmål om seksualitet er fysisk til stede i skolene kan det være lettere for elevene å henvende seg dit når behovet melder seg.

Helsesøster vil selvsagt være en viktig del i dette arbeidet, og det er en skam at helsesøster ikke er tilgjengelig hver eneste dag i skoletiden. Å planlegge en samtale på torsdag, når behovet er der på mandag, kan gjøre noe med motet, og ikke minst sender det et signal til elevene om at deres helsebehov er ikke så viktig.

Dette forebgyggingsarbeidet vil naturlig nok heller ikke bare handle om seksualitet, men også vold i hjemmet, hvilket er nærliggende seksuelle overgrep. Kunnskap om, og en holdningsendring for, egenverd og respekt for seg selv og andre vil også kunne ha en ringvirkning på voldsproblematikk generelt. Kanskje man også oppdager at unge er mer forsiktige når de blir seksuelt aktive; kjønnssykdommer og "uheldige" graviditeter kan kanskje unngås i større grad enn i dag, der kondomkampanjer ikke ser ut til å ha veldig stor effekt?

Hele poenget med forebygging er at man skal unngå problemer. Dermed kan det virke som et økonomisk sluk å bruke penger på noe som ikke skjer. Jeg vet ikke hvor mye hver enkelt voldtekt koster samfunnet, men den kostnaden kan ikke måles med det marerittet mange barn går gjennom hver dag, de traumene mange kvinner og menn opplever når de får deres mest intime sfærer revet opp og ødelagt på de mest forerdelige vis - her er det snakk om politisk vilje og moral, til å søke kunnskap og faktisk satse på de tiltak som anbefales av fagfolk.

Å snakke om mer politi, kortere sjenketider, lys i gatene og så videre, er viktig, men det er her litt som å pisse i havet. De fleste voldtekter skjer i hjemmet, de mest forferdelige tilfellene, om man kan gradere de, er det små barn som utsettes for - i årevis!

Vi vil alltid ha vold-og overgrepsproblematikk, og forebygging vil ikke løse alle problemer, men man kan unngå mange, og man kan gjøre det å bli utsatt for overgrep mindre belastende ved å vise som samfunn og ved å lære våre borgere, at man har egenverd.

Og når overgrepet først er skjedd: Vi må ha et hjelpeapparat som er tilgjengelig, har kunnskap og ressurser til å takle det. Den kunnskapen kan vi bare tilegne oss med åpenhet og erfaring, og ikke minst den tverrpolitiske viljen til å satse på tvers av politiske ideologier hvor man ser på fakta og resultater - der tryggheten til, og respekten for, de utsatte går foran alt.

Hvordan? Mange foreldre vil motsette seg ordet "seksualundervisning", kanskje av religiøse og andre personlige årsaker. Men når det gjelder barns sikkerhet og hva de har behov for å vite, så er jeg av den oppfatningen at foreldrene her bare må godtat at slik er det i den norske skolen - om det er en privatskole eller en offentlig. Vi kan kanskje finne en annen betegnelse, men signalet som da gis er at seksualitet er noe man skal passe seg for. Barn er seksuelle vesener. De har drifter og følelser de må skjønne noe av og kunne noe om; det burde være er like fundamental rett som noe annet. Og det er ikke slik at foreldrene alltid vet hva som er best for barnet...

Ting - tanker om livet på en veranda (S3)

Månen stirrer ned på meg, leser tankene mine og skremmer meg; har jeg rett til disse tanker jeg spinner, tanker som kanskje ikke stemmer med de makter universet kanskje styres av, har jeg lov til å sette navn på min gud, sette ord på min tro, når det kun er jeg som tror? Er lovene så strenge at mine tanker, gode eller onde, vil bli min sjels undergang fordi jeg ikke har de rette ord, fordi jeg strider mot de ord noen mennesker sier er Guds egne, fordi jeg strever med de skrevne ord i bøker som mennesker sier Gud har sagt er Hans? Mange mennesker sier det er slik at min sjel er tapt om jeg ikke er enig med dem, men hvordan kan jeg tro det, når jeg ikke tror på det andre de sier. Månen vet nok sannheten, der den sirkler rundt vårt hjem som den har gjort i millioner av år, men månen er som alltid taus, den stirrer på oss med sitt bleke ansikt, stille betrakter den våre tanker der vi, ignorantene, går intetanende mot vår skjebne. Jeg er nesten sikker på at den til tider ler overbærende av våre filosofer, våre kvasifilosofer og sånne som meg, som bare virrer rundt i en misforstått tilværelse av min egen snevre verdensoppfatning
   
Månen gjør meg alltid noe tung til sinns, kanskje fordi dens bleke lys ikke makter å belyse tilværelsen i like sterk grad som søsteren gjør det, eller det er jo en mulighet at det er min situasjon, og ikke månen, som er skyld i mitt tungsinn. Trolig er det en kombinasjon, for månen er et himmellegeme som er så nært at man kan få en følelse av universet, og så langt unna at den påminner om hvor små vi egentlig er. Avstanden gjør den også til noe som på mange måter ikke angår oss, men fungerer mer som en romantisk greie som bare er der. Omtrent som sola; deilig når den skinner, fascinerende i de riktige omstendighetene, men ellers så påvirker den livene våre lite…dersom man da ikke er astrolog da. Noen ganger innbiller jeg meg at om vi fikk se den som den globen den er, så ville mange oppleve universet mye nærmere. Jeg vet ikke. Det er så mye en ikke vet. Så mye en ikke forstår, der en titter inn i himmelrommet, eller utover vår utrolige verden. En kan jo egentlig undre seg over hvorfor i all verden vi skal bruke så mye energi på universet, med alt som skjer på vår ”lille” klode. Det er da nok å holde fingrene i mener jeg.
   
To blå øyne skuer på en verden i krig, en tar seg i å undre på om folk er sprø; drap vold og tortur er de ondes brød. Blodet spruter fra uskyldige barn, i elektroniske ruter får vi blodet i vår favn. Leie og frustrerte stenger vi de ute og gjemmer oss i vår lune hule. Hva kan jeg gjøre uten å bli gal, enn å skjemte og spøke for å beskytte meg fra valgets kval, er jeg å klandres for andres død, når jeg i redsel flykter fra deres nød. Skal jeg betale for ondskap, utført av gale menneskelige skrap? Hellig krig og historisk rett, er deres sak. Jeg gir vel faen i om bombing av barn er religiøst korrekt. Hevneren blir hevnet i en dominoeffekt som ingen ende har. Jeg spytter på troen og den hellige far når prisen for roen er de vantros blod; jeg blir dømt til å brenne av de gode, dømt til pinsel for tvilen i mitt hode. Valget er mitt i livet, styres av ingen, finner min vei og hopper av i svingen, jeg lytter og ser hva andre gjør, gråter og ler mens andre dør. Verken verre eller bedre en noen nabo lukker jeg de blå, for i nattens ro er det meg jeg tenker på. To blå øyne skuer på en verden i krig, hvor grådigheten hersker over menneskeliv. Virkeligheten er falsk i hyklernes hierarki, de spiller på frykt og hindrer anarki. Med økonomisk makt styrer de sine får, og vi følger i andakt; gullet er i sannhet Gud. Bundet opp som slakt i urettens skrud, klare til å ofres i frihetens navn, ligger vi trygt i gullets hellige favn. Klare til strid vi stiller, vi dyrebare ressurser; rikdommens voktere som betaler med våre liv, så vi atter en gang kan betale for å dø. Er vi alle så blinde, så uten logisk sans, at vi betaler for å gi, betaler for et liv. Et liv i arbeid betales med svik, mens svikeren belønnes så rikt. Jeg ser meg om i vrede, ser mennesker dør, fratatt verdighet og glede blir de kastet på dør. Behandlet som dritt av dem de har tjent, tiltalt av de som har straffen fortjent. Frihet innen rimelighet er hva vi har, frihet til å gjøre vårt, innen rimelighet. Rimelighetens frihet er ikke min frihet, gullet er ikke min gud, likevel styrer det mitt liv. Er det frihet? Jeg forbanner grådighet, men er likevel bundet, bundet av mammon, jeg betaler for å leve, betaler for å gi. Om jeg bare kunne blunde - for å bli fri. Om jeg bare kunne lukke de blå - det er urimelig - jeg har ikke lov. Frihet, hvem er det?

Spare penger på å investere; går det an? Er det virkelig mulig?

Slik vil NHO spare penger på utbygging av vei og jernbane. 
" En typisk norsk måte å bygge vei og jernbane på er å dele en strekning inn i en rekke mindre strekninger. Deretter skal hver eneste av dem vente på finansiering over statsbudsjettet."

Det samme typisk norsk-prinsippet gjelder visstnok både her og der. Se på skolene og helseinstitusjonene våre; ingen av de planlegges, slik jeg ser det, med tanke på befolkningsvekst og fremtidige behov. For eksempel i mitt nærområde bygges det nå en skole med plass til 450 elever. det er jo fint at vi endelig får en fin skole, som ikke gir helseplager til elever og ansatte. Men det kommer stadig flere til, både via reproduksjon og ved innflytning, såplassbehovet vil etterhvert øke - hva da?

Sykehuset i Tønsberg bygges ut, sakte men sikkert. Også der skal budsjettene finansieres etterhvert, men det er ikke så lett vissnok, og planene er visstnok lagt på vent flere ganger. Sykehuset ligger midt i Tønsberg, mellom de tyngste trafikkmaskinene og ikke minst: midt i boligefelt - helikopterplassen likeså.

Når det en gang er ferdig utbygget, vil tomten være så og så fyllt ut, og hva da? Behovet for videre utbygging vil komme, uansett hva samhandlingsreformen og sentraliseringen vil føre med seg.

Mantraet fra Stortinget, med unntak av FrP, er at vi må spare opp pengene slik at de fremtidige generasjoner har pensjoner. Men problemet med vår infrastruktur og det offentliges behov for bygningsmasse, vil være at dette må repareres og bygges ut selv når oljeeventyret er ferdig, og da vil pensjonene glippe likevel. Hvor mye investeres pr i dag på alternative kraftkilder? Hvor mye investeres med tanke på fremtidig industri og verdiskapning? Hvorfor er ikke "miljønasjonen" Norge på banen med å utvikle miljøvennlige motorer og kjøretøy i langt større grad enn i dag? Hvorfor er ikke tognettet bygget nevneverdig ut siden forrige århundre; jernbanen stopper i Bodø, Sørlandsbanen finnes vel ikke lenger - så skal man til Kristiandsand med tog fra Sandefjord, må man først til Drammen: det er to timer ekstra belastning på miljøet.

 Norge er et langt og kupert land. Men det er likevel ikke større en at man kan sammenligne seg med avstander i en lang rekke andre land, hvor man kan komme seg fra en ende til en annen relativt raskt - men siden tyskerne fant ut at de trengte veier til troppene sine, så er det egentlig ikke mye gjort, til tross for at vi er et av verdens mest velstående land.

Se Oslo fra fjorden: Minner det oss om et land i rivende utvikling?

Det er visst typisk norsk å legge pengene i madrassen, og håpe at det Det Norske Hus ikke brenner ned.

Guds straffedom rammer visstnok de svakeste

(FOTO: TATYANA MAKEYEVA) 

"Fremtredende kristne konservative ledere på USAs høyrefløy mener at Haiti betaler prisen for å ha inngått en pakt med djevelen." ( bt.no )

http://www.sa.no/lokale_nyheter/article5894033.ece (Sarpsborg Arbeiderblad)
Utøya er en straff fra Gud, hevder Per Haakonsen.
 
 Lokallagsleder Inger Marit Sverresen tar ikke avstand:
"Haakonsen er en mann med mye utdannelse og kunnskap, som har studert dette. Når en som ham kommer med slike advarsler, synes jeg ikke man skal lage oppslag om hvor fælt det er, men heller tenke etter og forske litt på om han kanskje har rett, sier hun til Sarpsborg Arbeiderblad."

"...dette skjer etter at vi i Norge har fått lover som fjerner oss fra Guds ord. Jeg tenker blant annet på abortloven, ekteskapsloven og det at man ikke skal ha kristendom i skolen. Vi er under Guds beskyttelse, men når man fjerner seg fra Gud, kan han ikke lenger beskytte oss. Det bør vi minnes på."

VG og Dagbladet omtaler også saken.


KrFs leder Hareide tar dog avstand fra disse uttalelsene, og dermed kan man vel anta det også finnes relativt oppegående mennesker i KrFs rekker.

Det er lett å finne eksempler på hvordan enkelte finner sammenhenger mellom naurkatastrofer, terrorhandlinger og menneskelige tragedier, og knytter de opp mot guddommelige handlinger. Jeg er sikker på at Al Qaida mente at det var gud som hjalp til med 11.september og det var sikkert kristne som mente at
det hele var gjennomførbart som et ledd i Guds straffedom over et Amerika og en verden som ikke er gode nok kristne. Det er nok de som mener sultkatastrofene i bl.a. Afrika også er Guds gjøren og laden, for vi lærte jo fra kolonitiden at afrikanere er noen ugudelige beist. I hine tider mente de stridende partene at Gud var med de i krigen, og jeg er sikker på at en eventuell gud måtte følt seg nokså oppgitt over det hele.

I mitt hode, uten å stille meg ved siden av Gud, så ville jeg tro at  det var mulig å kunne fremme sin sak uten å slakte tusenvis, ja millioner, av mennesker. For en allmektig gud måtte det være enkelt å kunne gi enkelte nok makt til å innøre Guds ord som lov; man minnes jo Moses, Noa, Jesus og andre som ble tildelt enorme krefter og innsikt for å sette handling bak ordene "Gud er allmektig". Men så er det jommen blitt stille fra den kanten ja. Nå er mantraet at alt er opp til menneskene, og Gud vil ikke blande seg inn mer...eller det vil si at han da åpenbart, i følge Per Haakonsen, tar tak ved å sørge for at barn og unge slås i hjel på de mest horrible måter, at han piner i hjel millioner av mennesker som vel kan sies å ha lite med verdens tilstand å gjøre.

Så hvorfor rammer han ikke de rike, trygge og sterke? - Det vet bare Gud, svarer nok Haakonsen og hans medsammensvorne der de setter seg til doms over homofile, kvinner som velger abort og mennesker som synes kanskje at det er greit å tenke seg litt om.

Det er nok eksempler i historien av mennesker som med guds ord i hånd slo ned på annerledestenkende, som slaktet "de vantro" i guds ånd og selv Jesus døde på korset (riktignok i følge med profetiene) fordi han var en trosrebell; fordi han sa "La den uten synd kaste den første sten."

Jodda, selv djevelen kan lese bibelen. Nå er jeg vel Satans lille medhjelper fordi jeg er en ikke-troende ambivalent eksistensialist - jeg går jo i mot guds ord når jeg hevder at det ikke finnes en gud, og i følge enkelte tolkninger: Alt som ikke er av Gud er av djevelen - selv de gode handlingene.

Men kjære Per Haakonsen og hans meningsfeller: Kan dere forklare jeg hvorfor jeg IKKE skal vende et hevngjerrig rasshøl ryggen? Allmektig? Han planta treet i hagen og han skapte slangen, i hans allmektighet  visste han vel meget godt hva som kom til å skje; ja i hans allmektighet vet han vel alt som skal skje og det har vel egentlig allerede skjedd for ham - Allmektig. Tygg på det ordet i all den selforherligende bedritenhet.

Allmektig! Så hvorfor lar han verdens ugudelige urett ramme uskyldige barn? Fordi de er uskyldige har de en direktebillett til Gud når de dør, etter år med lidelse, død, nød og tap av familie, venner og samfunn? Hva med alle de uslyldige barna som vokser opp uten å dø med direktebillett til Gud? De som vokser opp til mordere og voldsmennesker? Hva med de barna som blir unnfanget i et vantro hus, lært opp til å bli vantro og dreper alle andre som ikke er like vantro som de selv?

Ja, det er en guddommelig mening bak det hele,som vi ikke er i stand til å se. Så, unnskyld meg, hvorfor i all verdens rike har vi ikke blitt tildelt den forstanden til å gjøre rett av den allmektige guden din? Hvorfor skal jeg plages av slike som deg til å fortelle meg at mine lidelser er din guds straffedom over min manglende kontakt med Gud når han kunne ha fikset det millioner av år før jeg ble født?

Allmektig my ass!

Ting - tanker om livet på en varanda (S2)

Så…

Natten fjerner sakte men sikkert dagslysets blå slør over himmelen, stjernene titter frem, blinker om universets hemmeligheter; de dukker opp, først en, så en til, deretter tvinger de seg fram i sine plasser i tegnene, myriader av blinkende lys fra gasskuler langt borte fra. Et ufattelig antall av planeter, stjerner, galakser og andre himmellegemer viser seg som, nesten like, små lys. Vitner de om liv, om Gud eller er de bare tilfeldige blaff i evigheten? Er de små hull i Guds teppe, vevet av uskyldige kjerubhender? Eller, kanskje: Han trenger vel egentlig ingen til å gjøre noe som helst, allmektighet og slikt. Se månen: opphavet til myter, inspirasjon til sanger, syndebukken for drap - et hemmelighetsfullt øye. Det har gått mennesker på månen, de så jorda som en måne til månen: Tellus og Luna, to kuler i rommet, som to erter rundt et enormt gresskar; der bor vi, vi som bygger høye hus som vi ikke engang kan se fra månen. Likevel er de store, husene, i forhold til oss, som igjen er store sammenlignet med en flue. Vi er små blant stjernene, men enorme blant plankton. Det finnes milliarder av galakser, med milliarder av stjerner, og kanskje milliarder av planeter, i et evig rom, der størrelse er vel uvirkelig, men likevel er vi store - fordi vi kan tenke?- eller små, fordi vi kan tenke?
   
Jeg legger hodet bakover mot den kjølige muren og inhalerer ettertenksomt, der jeg sitter på en nesten komfortabel hagestol. Legger bena på verandagelenderet og lar røken sive ut fra munnen, det er tanker i røken som langsomt løser seg opp i den kalde natteluften. Det er tanker i muren, i verandaen; noen tenkte på et hus med verandaer. Nå bor jeg i noens tanker, uten at de vet hvem jeg er; er vi noens tanker - er universet noens tanker og vet de hvem vi er? Kanskje er vi en tilfeldighet, men hvor store og fantastiske er vi da? - om vi bare er et uhell, et sår i tiden. Kan ikke fri meg fra den tanken om at dersom vi er skapt i Guds bilde, i dette evig store universet, så er vi merkelig små og uvitende? Noe er det godt å tenke på, annet skremmer...
   
I vår storhet har vi skapt muligheten til total utryddelse av alt liv på jorda (kanskje også alt liv i universet (?)), vårt maktbegjær har vært ødeleggende fordi ødeleggelse er makt. I vår utilstrekkelighet er vi ute av stand til å bevare vår slekt og dennes arv; våre minner består av ruiner fra fordums storhet, vår kultur er bygget på en ødelagt historie, seierherrenes historie. Vår arv består av en endeløs rekke av kamper og slag, kulturer har gått tapt, historier er blitt visket ut, maktens nådeløse svøp har dekket det meste og bare ruinene gjenstår; dette er vår storhet, vår stolthet, vår historie... det er på dette våre nasjoner er bygd, vår verden.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst havnet på en feil klode!
Her er så underligt...

Obstfelder hadde skjønt det: han så og så, og skjønte ingenting. Kanskje har vi alle havnet på en feil klode, men ikke alle har forstått det, for det er mange som påberoper seg å viten om livets mening og det er vel de som har skjønt minst... tror jeg. Dette blir forvirrende, jeg stumper min tankefulle sigarett. Leker meg med lighteren. Utenfra ser jeg lysglimtet som antenner gassen i lighteren, i skinnet fra flammen ser jeg et ansikt; er det meg? Er det opphavet til disse tankene som glir ut i natten? Hvem er dette som sitter der, søvnløs, avkledd, naken, i denne kjølige natten med skyer over ansiktet? Er det meg? En tenkende tanke av en sinnssyk idé, en brikke i en plan større enn Livet, eller en tilfeldighet? En sjel av milliarder, en liten verden i verden, et øyeblikk i tiden, det er meg, det er jeg som sitter der, småkald av den småkalde vinden mot naken hud, småkald av vissheten om at ingen vet jeg sitter der, lykkelig av samme grunn. Av en eller annen grunn tenner jeg enda en sigarett, som en annen alkoholisert, angstpreget kjederøyker. Jeg trekker røken ned i lungene, jeg vet det er skadelig, men gjør det likevel; det er mitt valg, som det er mitt valg å sitte ute på en veranda denne natten uten søvn. At jeg velger betyr at jeg lever, som betyr at jeg tenker, føler, sanser, at jeg er noe. At jeg er noe betyr ikke at jeg vet hva, og heller ikke hvorfor, men det betyr at jeg kan trekke denne skadelige giften ned i mine lunger, hvor de føres videre ut i kroppen og gjør all slags ufyselig skade, og det er ingen som kan nekte meg det, i hvert fall ikke her (ennå…). Det er ikke mye, men det er noe og det er det som er viktig, det er en del av min verden, som er en del av alles verden, men fordi det ene valget kun er en liten del av min verden, er det en forsvinnende liten del av hele verden, jeg er en forsvinnende del av hele verden, kanskje raskere enn jeg ønsker på grunn av valget, som jeg så stolt tar. Det er nesten deprimerende å tenke på hvor små vi egentlig er i forhold til hele virkeligheten, når vi føler oss så store i kraft av vår eksistens. Er det rart vi ofte trenger gudsbildet for å hevde vårt eget selvbilde; gjøre oss større enn naturkreftene, større enn månen og sola, ja større enn Livet?