The Amazing Spiderman...not

IMDb's omtale.

Det var med stor spenning jeg som fan av Edderkoppen (Spider-Man) tok med ungene på denne nye filmen om en av Marvels absolutt største personligheter.

Den originale historien om den nerdete og sjenerte foreldreløse Peter Parker,  kjærlig oppdratt av sin onkel Ben og tante May og mobbet av sine medelever, som ble Spider-Man etter et bitt av en radioaktiv edderkopp, er i den siste filmen gjenfortalt med Hollywoods elendige sans for tåpelige melodramaer.

Peter Parker var en nerd. Han hadde ikke et atletisk ben i kroppen, i alle fall ikke beskrevet i den første historien. Han ble bitt av den radioaktive edderkoppen ved en tilfeldighet på en vitenskapelig demonstrasjon for skoleelever, og oppdaget at han hadde fått overmenneskelig styrke, superspenst og reaksjonsevne, samt evnen til å klatre på vegger og den mystiske edderkoppsansen, som varsler ham om fare.

Videre forteller historien at han brukte evnene sine til egen vinning, opptredte på TV etter å ha blitt oppdaget av en manager på en brytekamp der den lille gutten med en nettingmaske ydmyket en diger bryter. Så oppblåst av seg selv lot han en ransmann flykte, selv om han kunne lett ha stoppet ham. Politimannen som forfulgte mannen spurte hvorfor han ikke hadde stoppet tyven; han kunne ha spent ben på ham, eller holdt ham en kort stund.

Edderkoppen svarer: Sorry, pal! That's your job! I'm thru beeing pushed around --by anyone! From now on I just look out for number one--that means--me! (sitat Amazing Fantazy #15 P8)


En kveld, noen dager senere, kommer Peter hjem etter å ha opptrått som Edderkoppen og ser politiet hjemme hos ham, og får vite at onkel Ben er død. Skutt av en innbruddstyv som politiet har omringet i et varehus.

Peter svinger seg ned til varehuset som Edderkoppen, og overmanner tyven. Den samme tyven han lot unnslippe fordi han var en egoistisk tosk.

Med visse modifikasjoner, men ikke helt i ørska gjenfortalte i 2002 regissør Sam Raimi denne historien i filmen Spider-Man med Tobey Maguire. Jeg syntes den ble gjort nokså bra den gangen - selvsagt med visse greier å utsette: Mary Jane Watson var for eksempel ikke Parkers første kjærlighet; det var Gwen Stacy.

Så tar regissør Marc Webb (artig) tak i opprinnelseshistorien igjen. Grøss og gru.

Først av alt: Peter Parker ville kunne skate et skatebord om det stod om livet. Dette ødela nesten hele filmen for min del. Dernest skaper han en bakgrunnshistorien om at faren til Peter var en forsker som hjalp Dr. Connors med genspleisende teknologi for å gi mennesker evig liv - eller noe slikt.

Peters foreldre var dyktige  C.I.A. agenter som ble antatt drept av den tredje Røde Skalle (se Captain America). Parkers reddet ved en anledning Logan, kjent som Wolverine, og var altså alt annet en forskere med forkjærlighet for edderkopper.

Dernest finner hr Webb (fortsatt artig) ut at drakten trenger å endres på. Hallo! Selv Spidey selv har funnet ut at den røde og blå drakten er god nok som den er!

Riktignok tar han med historien til Gwen og Peter; det skal han ros for, selv om Gwen ikke var noen forskerspire med en relativt  høy anseelse i et multinasjonalt selskap som Oscorp; Parker og Stacy var Highschoolelever da Peter fikk kreftene sine...

...og han skal ha ros for å gi Parker nettskyterne sine. Jeg likte det!

OK. Jeg går med på at man kan forandre historiene nå man skal lage film for å få det til å passe filmformatet. Man skal også tilfredsstille kjærlighetshistoriemanien til Hollywood og man skal overforklare absolutt alt som skjer og skape all slags sammenhenger; f.eks. da Burton fant ut at Jokeren drepte foreldrene til Lynvingen (Batman). Og man skal lage en historie de man tar de mest kjente elementene fra de skrevne historiene og sette de inn i en sammenheng som varer et par timer, med en passende mengde action.

The Amazing Spider-Man er nok en kul film for de som ikke vet noe om Edderkoppen. Den blir til og med ranket med 7.7 på IMDb, en firer i VG. Ikke lunkne anmeldelser rundt om egentlig, men for min del blir filmen dårligere og dårligere hver gang jeg tenker gjennom den.

Ja, jeg er nok i overkant nerdete her, men Edderkoppen, Spider-Man, er faktisk en av de mest fasinerende figurene i superheltuniverset. Det er så mye bra man kunne gjort med ham på film, uten å ødelegge bakgrunnshistorien; det er like ille som med filmen om Wolverine, der den kortvokste hissigproppen blir spilt av en sjarmør på 190cm.

Jeg liker ikke at Hollywood ødelegger gode historier; at de utelater en del ting, og gjør små endringer for at handlingen ikke skal trekke ut i 3 dager fremfor 2 timer, er greit nok, men å ødelegge alt som er bra med fantasiverdenen uten noen mening, det er nesten deprimerende.

Fluff you hollywood, and fluff you Marc (anti)Webb! ...nå, den var artig den!

Journalist og helsesøster vettskremt av BDSM-brosjyre

BDSM brosjyre bekymrer dt.no.

SMil-Norge gir ut en brosjyre (PDF-format) hvor organisasjonen informerer om BDSM (Bondage, Dispiline, Dominance, Submessive, Sadism, Masochism), som sendes ut til helsestasjonene rundt om.

Jorunalisten Janne Jensen Sundelius, skriver blandt annet under overskriftene "Informerer ungdom ned til 13 år om sado-sex" og "Lærer unge ned til 13 år sadomasochisme", at helsestasjonene ikke kan laste ned pdf-brosjyren fordi kommunens brannmur stempler den som pornografisk, at helsesøster Trine Christoffersen aldri har fått spørsmål fra barn om BDSM og konkluderer med at hun ikke tror barn og unge er spesielt opptatt av BDSM. Videre ert helsesøsteren er bekymret over at barn kan føle seg unormale over å ikke ha prøvd dette.

NRK-vestfold har visstnok rapportert at helsesøstrene er skeptiske til brosjyren, uten at dette utdypes i artikkelen, og jeg finner i alle fall ikke etter et raskt søk noe om dette på NRK sine nettsider.

Helsesøster Christoffersen tenker at heftet kan setts inn i skapet sammen med kondomene og annet informasjonsmatriell. Nå vet ikke jeg hva slags skap det er  snakk om, men det kan tolkes dithen at seksuelt matriale stues noe vekk, hvilket vil medføre at terskelen for å plukke med seg saker og ting vil heves betraktelig.

I slutten av artikkelen intervjues to unge menn, som er ensidig positive til brosjyren og påpeker et behov for informasjon omkring dette, blant annet fordi ungdom skal slippe å føle seg unormale og heller finne grovere ting på nettet. I motsetning til helsesøsterens bekymring.

Det jeg reagerer på er at journalisten stille få, egentlig ingen, kristiske spørsmål til helsesøsters holdninger, og gir et inntrykk av at brosjyren er pornografisk og antyder nærmest at den legges i fanget til 13-åringer. Med tanke på folks idioti og manglende kunnskap, både omkring seksualitet generelt og sine egne barn på dette området, så er journalisten her med på å underbygge en fordomsfull holdning til BDSM. Faren her er at foreldregrupper og andre moralister kan gå inn å legge press på helsestasjonene om å fjerne det de måtte anse som perversiteter.

Det er også betenkelig at helsesøsteren(e) uttrykker skepsis mot denne brosjyren. Om det hadde vært LLH som gikk ut med informasjon om homoseksualitet og tips hvordan man kan trygge seg for skader ved f.eks. analsex og beskytte seg mot seksuelt overførbare sykdommer, hadde det da vært snakk om at LLH informerer/lærer 13-åringer om hvordan å være homo?

Skummet gjennom brosjyren og finner den særdeles lite pornografisk. At det skrives om emner som omhandler lek med potensielt fare for skade kan nok være skummelt for mange, men faktisk er det viktig informasjon for de som måtte tenne på slikt; for de vil uansett prøve seg frem.

At man skal være kritisk også til slike brosjyrer, enten de kommer fra SMil, eller mattilsynet, er selvsagt. Og jeg har ikke noe problemer med at journalisten stille spørsmål omkring kvalitet, nytteverdi og etiske problemstillinger, men journalisten må nødvendigvis gå begge veier med sine spørsmål for å beholde en viss journalistisk integritet.

Da hjelper det lite med sensasjonsoppslag og slett arbeide.

Nå har også VG oppdaget brosjyren, og Laila Dåvøy (KrF) og Kari Toppe (Sp) lar seg forferde. Heldigvis har man fagfolk som Kristin Spitznogle, som har noe mer konstruktivt å komme med enn fordommer fra uvitende politikere som synser mer enn de vet.

Hyttekos

Så har man tilbrakt noen våte og vindfulle dager på hytta.

Heldigvis for oss alle var det noen mindre våte og vindfulle stunder, i alle fall såpass at man kunne leke litt på stranda. Selv avsto jeg fra å bade denne gangen; avhengig av en smule høyere temperatur som jeg er. Men jeg kunne jo leke litt i sanden!

Jeg liker å lefle litt med mine kreative sider. Tegning og maling går ganske så greit, og jeg har lekt litt med plastalin og cernitt, så jeg visste jeg kunne forme noe med hendene.

Sist vi var på hytta, så slengte jeg sammen en liten haug med hendene og lagde denne:

Denne gangen tok jeg med bøtter og spader og satte i gang. En dame som soler seg var idéen. At klokka var passert sju på kvelden fikk så være, og da jeg var ferdig fant jeg ut at kameraet på min nye telefon fungerte ikke så veldig godt i dårlig lys. Dagen etter var damen noe amputert og ettter et heftig regnskyll forsvant hun helt.

Så ved neste gang været tillot det, så ville jeg prøve noe enklere, lett inspirert av Skrik og hodene på Påskeøya. Det gikk jo tålelig greit, selv om jeg til neste gang også skal ta med malekoster. Å blåse bort overflødig sand fører gjerne til sand i munn og øyne, og ikke bare hos figuren.

...og så håper jeg på sol og varme, slik at jeg også kan få vist meg frem der jeg leker med bøtter og spader.

Sex, biler og kollektivtransport!

I håp om at mine facebookvenner hadde noen gode idéer om hva jeg kunne skrive om, så ba jeg om et tema. At det etter noen timer kun kom 6 forslag gjør vel at jeg heller burde gjort en selvransakelse over mitt sosiale liv, men siden jeg er altfor lat og har altfor dårlig selvinnsikt, så gidder jeg ikke å bry meg.

Men, man tar hva man har, eventuelt hva man får, og gjør det beste ut av det.

I dagens grønne politiske klima, så er det enkelte politiske fløyer som mener at vi burde ferdes mer kollektivt, som med tog, buss, trikk osv osv. Og tanken er jo god; dess flere mennesker man frakter pr enhet, dess mindre utslipp får man, og man sparer miljøet. At dyrehold er mer forurensende enn bilparken skal jeg ikke si noe om, men man burde vel kanskje introdusert den samme kollektivtanken i landbruket? En bonde forurenser mye mindre enn 10 små? Og hva med kjæledyrene? Hva med å ha statlig eide kollektivdyr, hvor man – med avgifter selvsagt (man er da i gNore) – kan leie en hund, katt, gris osv. Så slipper man dsse fryktelige historiene om kjæledyr som blir avlivet eller etterlatt fordi man skal på ferie.

Men altså, man skal gjerne ta bussen, eventuelt trikk, tog eller lignende, for å komme seg dit man skal. Særlig praktisk er det jo ikke med det kollektivtilbudet man har pr i dag. Man kan ikke forvente å komme i tide på jobb, om man i det hele tatt kommer dit, og bor man i for eksempel Sandefjord, så kan man i hvertfall ikke ta trikken. Skal jeg kjøre kollektivt på feire, så har jeg ikke råd til å ta ferie, ikke med det bøttelasset med unger som jeg har; for familierabatt får man ikke når man har over gjennomsnittet antall barn.

Et annet aspekt er det sosiale miljøet på for eksempel en buss. De pakkes gjerne til randen, og det er ingen krav il hygiene for å ta bussen, ei heller nasjonale standarder for mengde parfyme man kan klaske på seg før man går ombord i en velfylt buss. Personlig er jeg ikke overbegeistret for parfyme, og fjortisunger, som man jo ofte finner på bussen, sliter tydeligvis med luktesansen for om man forviller seg ombord i en buss som tilfeldigvis frakter unger til og fra skolen, så kan man få visse assosiasjoner til diverse lugubre tyske arbeidsleiere.

At man ikke har råd til varmt vann og såpe kan jeg faktisk akseptere, men likevel så burde man heller investert i (les; stjålet seg) en sykkel og heller brukt busspengene på en flaske lano for liten og stor. Man kommer seg likevel raskere frem på sykkel enn med buss, og man får trimmet seg litt, hvilket for enkelte pepsimaxdrikkere nok ville vært en fordel.

Så jeg kjører heller bil. Jeg kjører en gammel forurensende hitlerbil; Volkswagen. Ikke en boble, for da ville jeg ikke fått plass til ungene og alt rotet mitt. Bilen er en gammal lørje, som av ungenes venner karakteriseres som kul – hovedsaklig på grunn av seteplasseringen – og som nesten alltid beveger seg når jeg vil, ikke ulikt toget.

Jeg må innrømme at jeg ikke kan så mye annet om bil, enn hva jeg får med meg på Top Gear. Hva slags bil burde man kjøpe, hva er mest fornuftig i henhold til sine behov osv?

Selv kjører jeg Caravelle, også kjent som pinsevennbussen, smithebussen og lignende. Jeg er så ufattelig kjedelig at jeg liker store biler. Jeg skulle likt en større motor i min -94 modell 2.4 liter diesel, men man tar hva man får/har, og gjør det beste ut av det. For det er mange fordeler med en minibuss. Man får plass til mange fulle kvinner. Man får plass til mange barn. Man får plass til alle sine barn og alle deres ting, samt sine egne, og fortsatt ha plass til armer og bein. Og vil man ha sex i bilen, så er det meget upoblematisk og man unngår kramper på runn av uheldige stillinger.

Ofte, når jeg ser på Top Gear, så tar jeg meg i å ønske meg en kul bil. En med stor motor, liten plass. Folkevogn er jo greit nok det, men det er litt kult når man hører og ser BMW'ene svi gummi ut av gårdsplassen i nabolaget. Jeg klarer å lage hjulpsinn på grus og våt asfalt, men det er liksom ikke like kult – ja, jeg er litt barnslig når det gjelder slikt.

Utover det, så kan jeg si om BMW at jeg anser de som kjører BMW er noen av de mest irriterende menneskene på veien. Er de unge, så er de en fare for fotgjengere i boligstrøk og er de middelaldrende, så er de i tillegg en fare for sine egne barn i baksetet. Så med all respekt for meg selv, så går jeg nok for en minibuss neste gang også; med min bil, en Multivan, så kan jeg til og med slå setene ut til en stor seng, slik at mange kan ha sex samtidig. Veldig praktisk. Så BMW? Du kan sikkert kjøre fortere enn meg, men jeg kan ha det mer morsomt!

På varme sommernetter, så kan man jo velge å kjøre til festen, sove i bilen og kjøre hjem sånn etterhvert. Bakdelen er jo at enten må man ha med seg sovepose, og gjerne en ekstra kropp å varme seg på, for det er ikke så mange varme sommernetter lengre. Faktisk, så er det ikke så mye sommervarme i det hele tatt. I fjor gikk våren over til høst og i år, så kan det se ut som sommeren var ca midt i mai.

Jeg liker sommeren. Jeg liker at det er så varmt at jeg ikke orker noen ting, stort mer enn å være på stranden. Faktisk, så flyttet vi fra Ålesund til Sandefjord delvis på grunn av været. OK, det regner og blåser ikke like mye på Østlandet som på Vestlandet, men etter noen år med antisommere og en høst/vinter/vår som lignet altfor mye på sunnmørsværet, så begynner jeg å bli litt lei. Faktisk, så kan man undre seg på hva som fikk de første «nordmennene» til å bli værende når kulden slo til.

• Å, det var deilig med litt kulde etter en middels varm årstid. Fantastisk pent hvordan alt fryser til og man må drepe alt vilt for klær og brenne opp alt av trær i området for å overleve. Det gir liksom et avbrekk fra det å kunne sløve i sola der nede nærmere ekvator. La oss følge isen! Kjempelurt!
• Ja, og se! Jeg kan lage et smilefjes i snøen!

Idiotiske fortidsfolk. Og så vikingene da, som reiste tilbake! Etter at de herjet, plyndret og drepte folk og fe der nede i Frankrike og Tyskland, ja selv Italia tok de seg til.

• Nei, folkens nå får det være nok piker vin og sol. La oss reise hjem til sure kvinnfolk og kulda!
• Ja, og så kan vi lage smilefjes!

Idiotiske vikinger.

Så vokser man opp da, i den troen på at vinter er gøy; hvit jul, skiglede og peiskos, bare for å oppdage som voksen og gjeldstynget, at det faktisk er langt mer sludd, sørpe og klesvask, enn lek og moro.

Eneste fordelen med snøen er at man ser hvor folk har pissa, men med vannklosetter, så er det ikke lengre en nødvendighet med snø. Og den snøen som kommer ned nå, blir så fort grå og slushy, at man knapt nok ser hvor bikkjene driter. Dog, gul snø kan jo også brukes til å gi et mål på hvor godt hydrert man til enhver tid er: Jo gulere snøen er, jo mer bør man drikke – perfekt når man har fest.

Jeg tror at en av grunnene til at folk fant ut at vinteren var litt grei, var sex!

De bodde jo gjerne i det man kan kalle kollektiv, og kroppsvarme er jo en enkel måte å få varmet, ikke minst på grunn av friksjonen som gjerne oppstår under de rette omstendighetene.

På den måten sparte man sikkert en god del ved, og man fikk jo flere å varme seg på etterhvert. Med tanke på at testikler ikke trives altfor godt i varmen, så vil jeg tro at dette var fertile folk også. Litt trist for de som ikke var så heldige når det gjelder fysiske attraksjoner kanskje. Muligens her uttrykket kald skulder kom fra også? Man hadde jo sikkert en del forventninger knyttet opp mot sine evner i så måte, når man bodde så tett opp mot hverandre, og jeg vil tro at enkelte skilte seg ut på både den ene og andre måten, så prestasjonsangsten var nok tidvis stor.

Eller kanskje ikke? I et åpent samfunn hvor alle kjenner hverandre på alle måter, så var de nok få overraskelser man kunne by på, om det var som sengevarmer eller annet.

Nå i våre tider, er det jo gjerne media, idealer og myter som setter mange av de forventninger man har når man møtes. Mannsidealet er gått fra å tjene penger, banke kjerring og barn og ellers være sjef, til å kunne snakke om følelser, vaske hus, tjene penger, fikse bil, bygge hus, ha barnetekke og i tillegg være en oppmerksom og god elsker. Kvinneidealet er stort sett bestemt av den enkelte kvinne i forhold til den aktuelle partner, men de skal kunne velge om de vil være husmødre, karrierekvinner, eller begge deler – mest det siste. Det er veldig populært visstnok, dog ikke blant kvinnene selv. Men hva kvinner vil og ønsker, det vet de knapt selv.

Men altså, er man god nok? I hine tider, var det klare retningslinjer for hva man burde være flink til, avhengig om kjønnet pekte utover eller innover. Nå er det egentlig ingen som vet hva som er bra nok, men i forhold til det uttrykte politisk korrekte idealet, så er man god nok uansett hvor god man er, men det er det egentlig ingen som tror på. Så alle, i alle fall noen, går rundt med en stadig angst for å ikke kunne strekke til. Jeg tror nesten det var greiere før; da visste man i alle fall om man var en taper eller ikke. Nå vet man det ikke før man tilfeldigvis får høre at noen har sagt at noen mener noe om ens person. Eller at rommet plutselig blir stille når man forteller en vits.

Hva kan man så konkludere med?

Jeg har ingen anelse. Vi er her fordi våre forfedre var noen kåte tullinger uten særlige sosiale antenner. Sommeren er kald og vinteren er våt fordi min gamle bil sikkert forurenser like mye som en ku. Folk lukter vondt, og forventer at man kan være med i en tettpakket buss likevel og ser man en BMW på veien, så bør man gjemme seg.

...og vi kan lage smilefjes i snøen!

Skrivesperre og jobbens sommerfest.

Edru på fest!

(Bilde "lånt" fra facebook. Ansiktene er sensurert av meg)

Så sitter man her en søndags morgen...

...og prøver å finne inspirasjonen til å skrive noe, i alle fall for meg, morsomt. Jeg har allerede greiet ut om ingenting, og konkludert med at ingenting er ingenting og dermed kan det ikke være noe som heter ingenting, og begrepet burde dermed legges vekk fra språket. Så ingenting kan jeg liksom ikke skrive om lengre.

Noenting kunne jo vært greit å skrive om, men jeg er litt avhengig av et tema og så kan jeg heller gjøre mer eller mindre vellykkede digresjoner som ikke alltid har noe særlig med temaet å gjøre, men det gjør ikke så mye. Jeg liker digresjoner, og det er noe av moroa med å snakke med fulle folk, for mer enn ofte er det ingen sammenheng mellom før og etter pustepausene.

Forrige helg var jeg på sommerfest, og jeg var meget usammenhengende, så når jobben arrangerte sommerfest denne helgen, så konkluderte jeg med at edruelighet var et relativt fornuftig valg. Det er på mange måter ganske morsomt å være edru på fest – dog på mange måter ikke, for det er faktisk ganske deilig å ikke skjønne at det som blir sagt er fullstendig vrøvl. Nå liker jeg veldig godt vrøvl, men fyllevrøvl kan være ganske slitsomt når man har bevisstheten intakt til enhver tid, så neste gang tar jeg meg nok et aldri så lite glass vin.

Men det skal sies, at det var fryktelig hyggelig å være sjåfør til en gjeng berusede kvinner som betalte turen med gode klemmer. Jeg liker gode klemmer, særlig av kvinner, så akkurat det aspektet gjør at man absolutt burde vurdere å være sjåfør flere ganger, men det kan jo være at jeg klarer å sjarmere meg til noen klemmer selv om jeg ikke kan være til noen praktisk nytte for noen. Det er da lov å håpe i alle tilfelle. Jeg liker klemmer.

Noe av det morsomme med å være edru på fest er at man får med seg ganske mye, og man kan til og med huske det man får med seg. Det er jo et absolutt pluss. En spesielt hyggelig ting jeg fikk med meg i helgen var et skikkelig rumpeklask. Jeg liker rumpeklasking bortimot like godt, tidvis bedre, enn jeg liker klemmer, og det er noe med å se pene kvinner rise hverandre – alternativt en kvinne ise en annen, og selv om dette kun var et enkelt klask, som hørtes godt over drittmusikken som kvinner spiller, så kan man jo bare leke videre i hodet sitt. Det gir sikkert bilder i mitt hode som ikke nødvendigvis faller i aller beste jord hos de aktuelle aktørene, men denne gangen var jeg i det minste uskyldig i handling. Det er ikke alltid.

Musikk ja. Herregud så mye grufull musikk som lages, og som spilles på fest. Herregud så forferdelig lite motiverende det er å hoppe rundt til slikt møl; særlig når man er skikkelig taktløs i bokstavelig forstand og har i overkant sperrer mot å bevege seg til musikk blant folk. MEN! Det er ganske gøy å se på. Særlig når man i mitt yrke har kolleger som i all hovedsak har pupper. Når eierne av puppene hopper, så kan man tidvis få Baywatch-flashbacks; musikken er jo minst like dårlig som skuespillet, og dansen er ikke akkurat av høyeste kvalitet med x antall enheter alkohol under BH'en. Jeg liker pupper minst like godt som jeg liker klemmer og rumpeklasking – jeg er mann! Jeg har rundet 40 og er for gammel til å late som noe annet enn at jeg, bortsett fra sport og øl, liker de typiske ting menn liker.

Kvinner og TV, gjerne kombinert, og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. I tillegg liker jeg rock. Jeg liker ikke popmusikk, med visse unntak.

Så når jeg er edru på fest, så liker jeg å sitte slik at jeg hører minst mulig og ser mest mulig. At jeg da kan fremstå som en festbrems for så være; jeg er for gammel til å bry meg. Men neste gang, så får noen andre kjøre!

Nakne feminister kidnappet?

Femenaktivister kidnappet?

Jeg har tidligere skrevet om denne gjengen fra Ukraina; kvinnene som toppløse demonstrerer mot verdens urett og for kvinners rettigheter.

De blir selvsagt latterliggjort fra mange hold. I kommentarfeltet i artikkelen er det typiske mannsintelligente kommentarer, og mange - i alle fall noen - kvinner synes det er trist å se at kvinner må kle av seg for å få oppmerksomhet.

Dette er ikke første gang jentene er utsatt for ufine handlinger. De skal ha blitt kidnappet og misbrukt etter protest på ettårsdagen for det omstridte gjenvalget av Alexander Lukasjenko, og nå forsvinner blant annet grunnleggeren av gruppen. Selvsagt er det morsomt å spekulere i om myndighetene anser gruppen som en såpass stor trussel at de må ty til slike metoder for å skremme denne fryktløse gjengen med sterke kvinner.

Ukraina er et land ikke ukjent for mye snusk og fanteri, bl.a. i hyggelig samarbeide med Russland, og her herjer altså kvinnene fra Femen med sin kamp for demokrati og mot sosial urett. Med tanke på at dette er et land som har slitt med hvordan demokratiet egentlig skal fungere - dog også et land som med den oransje revolusjonen viste at folket kan vise makt de også - og som tilsynelatende gjerne blir pisket av Russland og vår alles mannemann Putin.

Man kan selvsagt beklage at kvinner må "nedverdige" seg til å kle av seg, men i et land der jeg antar det ikke bare er enkelt å sloss for sine og andres rettigheter, så har jo jentene faktisk klart å få en viss internasjonal oppmerksomhet for sin kamp. Vi kan jo kose oss her i vårt lille land og tåle all urett i verden så inderlig vel; for som en av kommentarene i den første artikkelen sier: "Nydelige damer. I Eva's drakt kan de for meg, protestere mot hva de vil. Nyter synet og vet med meg selv, de ingen vei kommer."

At han tydeligvis tror de gjør dette for hans skyld og ikke kan å bruke apostrof skal jeg la være å kommentere. Nok sagt om nivået på nettavisens toppkommentatorer.

Joda, jeg synes det er flott at jenter kler av seg. Joda, jeg synes disse jentene er flotte å se på. Joda, jeg flirer litt i gammelmannsgriseskjegget mitt over gale kvinnfolk. Joda, jeg synes, som mann, at dette er vel så mye underholdende som opplysende; kanskje litt mer underholdende enn opplysende.

I alle fall i første omgang. Jeg synes dette egentlig er ganske tøffe jenter, og de er ikke de eneste som kler av seg for å rette oppmerksomheten mot en god sak:

Heia Femen!

De eldre lider under streiken.

Mediene og ikke minst kommunene uttrykker nå bekymring over de eldres situasjon under streiken. Mange får ikke tilbudet de har krav på, og mange får ikke den pleien de trenger for å komme seg opp av sengen med alt det som hører til.

Kommunen er bekymret, eldre får ikke dusje, Jon støtter likevel streiken, må legge seg kl. 15:00 og får ikke stå opp om morgenen

"Ut ra helhetsbildet stilles det spørsmål til hvor akutt Statens helsetilsyn mener en situasjon må være før det gripes inn" skriver Ålesund kommune på nettsidene sine.

Jo, jeg har sympati for de eldre som stadig vekk blir lidende under manglende behandlingstilbud, men jeg blir også noe forbannet over bekymringsmeldingene fra kommunene og over oppslagene i media; hvorfor?

ordi pleiere; det være seg sykepleiere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, vernepleiere osv osv, har så lenge jeg kan huske påpekt hvor uforsvarlig bemanningen er på de aller fleste institusjoner. Det meldes om eldre som ikke får dusjet, blir aktivisert, manglende medisinkompetanse for å nevne noe. Jeg har skrevet flere blogginnlegg om nettopp dette, bl.a. om moren til Anne B. Ragde.

Man trenger ikke å lete lenge før man finner historier om eldre som vansmekter hjemme der hjemmetjenesten nesten går med stoppeklokke, og i institusjoner der toaletter blir brukt som beboerrom, eller historier om feilbehandling, mangelende behandling osv osv.

Hør med hvilken som helst institusjon eller pleietjeneste, og jeg kan garantere historier som direkte er bemanningsrelatert fra de aller fleste.

Behandling? Visste man bl.a. at det ikke er krav til et fysioterapeutisk opplegg på sykehjemsinstitusjonene? Selv om man vet at "bevegelse er liv"; når man vet at et tilrettelagt opplegg med aktivisering og tett oppfølging av personalet vil forebygge psykisk og fysisk forfall. 

Kompetanse! På svært mange eldreinstitusjoner får nær sagt hvem som helst muligheten til å jobbe for å fylle opp for sykefravær og manglende rekruttering, fordi det er om å gjøre å fylle opp antall personale på jobb. Mange steder innføres det restriksjoner for å tilkalle sykevikarer fordi det skal spares, til tross for at man har maktet å spare penger ved å ansette flere.

Jo! Jeg synes ikke noe om at de eldre skal lide unødig på grunn av streiken, og jeg synes at fagorganisasjonene også burde sagt mye om bemanning, kanskje mer om det enn lønn. De ansatte blir da like forbannet utbrente og syke, selv om de skulle fått en tusenlapp ekstra i måneden - som vel forsvinner i prisstigningen likevel.

Jeg blir altså grinete når kommunene, og media, nå går ut og skaper antipati mot streiken, når det vi hører om faktisk er hverdagen til svært mange eldre rundt om i helsenorge; det være seg om de er i sykehus, hjemmetjeneste, sykehjem eller annet. Ta en titt i speilet og spør deg selv om dere synes at deres eldre pleietrengende har det godt nok med en pleier pr hver fjerde bruker - om man er heldig!

Til media: Kanskje dere burde nyansert artiklene deres en smule i forhold til hva som faktisk er hverdagen til de stakkars ofrene for streiken, og kanskje dere burde gjøre noen nyheter på hvordan dagens helsenorge faktisk fungerer i hverdagen - ikke bare de grufulle enkelttilfellene med tabber og faenskap, men også hvilken kamp de ansatte gjør hver eneste forbanna dag for at deres klienter skal ha det best mulig med de smålige ressursene de har tilgjengelig.

Til dere som synes de streikende er slemme og burde ta til takke med det de har fordi de visste hva de gikk til etter utdanningen: Vær vennlige å stikk hodene i toalettet og trekk ned.

Til slutt, litt om fagorganisasjonen NSF og deres "kamp" for sine medlemmer.

Jeg er ikke fagorganisert. Jeg synes organisasjonene har gjort altfor lite med tanke på kampen for kompetanse og bemanning, og streikene fører sjelden eller aldri frem fordi det gjerne blir innført tvungen lønnsnemd. NSF er en tafatt og ubrukelig organisasjon som snakker på metanivå uten å ha rotfeste i den hverdagen medlemmene deres har.

Den gangen jeg var student, så startet sykepleierstudentene en lansdsomfattende aksjon for bedre lønn. Vi snakket med NSF den gangen, men så langt jeg kan huske fikk vi aldri noen offentlige støtterklæringer fra organisasjonen; et kort søk på sykepleien.no gir ingen resultater. 

Da aksjonen ble avsluttet, og vi hadde fått et tilfredsstillende resultat i forhold til de krav vi satte den gangen, ble det gryntet frem at det var urettferdig at nyutdannede sykepleiere skulle tjene mer enn de allerede ansatte. Dette ble som forventet utjevnet etterhvert, men det sier litt om hvor elendig organisasjonen jobber inn mot medlemmene sine. 

Aksjonen vi gjennomførte, er faktisk en aksjonsform som virkelig har en effekt, og som man ikke kan innføre tvungen lønnsnemd på. Den setter reell kraft bak kravene, og det er ikke en dritt arbeidsgiver, eller Staten kan gjøre noe som helst med. 

Så min oppfordring til våre dagers studenter, og også fagorganisasjoner: Søk ikke jobb eller ta ekstravakter i helsevesenet før lønna er akseptabel. 

Men også: Vi trenger et system der bemanningen står i forhold til brukernes reelle behov, hvilket kan gjøres ved at man får innført gode pleiediagnoser som setter krav til ressursbruken og en lov om minimumsbemanning per bruker som står i forhold til hvilke pasientgrupper som institusjonen til enhver tid har ansvaret for. 

Dermed kan man også bedre dokumentere det reelle institusjons- og ressursbehovet helsevesenet faktisk har, og ikke basere det på på hva økonomene fra BI synes er riktig i forhold til budsjettene.

Så "kjære" NSF. Som et av landets desidert største fagorganisasjoner, så er det kanskje på tide å fokusere mer på de praktiske forholdene i dagens helsevesen og mindre på "varme hender" og åndelig pisspreik. Etikk må også baseres på ressursbruk!