Det er en del artige sider ved det å være en mann. Det forventes ikke så altfor mye av en på hjemmefronten; hvem sier til en kvinne: "Så flink du er som tar vare på barna dine."? Synd egentlig, for det å ta vare på barna sine er jo forsåvidt ikke en alltid så like enkel oppave som mange barnløse vil ha det til.
En annen sak med det å være en mann, er at det er mye lettere å urinere i skogen, eller stort sett alle andre plasser egentlig, bortsett fra når man blir gammel og dement, da kan man urinere overalt, men menn får ikke så lett sopp. Hvilket egentlig ikke er så morsomt for menn, som det er ubehagelig for kvinner, hvilket kan, for enkelte menn (og andre) være ganske morsomt i prinsippet.
Så er det selvsagt det at menn kan tillate seg ganske mye usmakelig, som promping, raping og generell ubehøvlet oppførsel, hvilket rett brukt anses som vittig, morsomt eller rett og slett Mandig. Joda, feministene kan hyle i høye oktaver, omtrent som purker til slaktingen, men det er sant likevel. Og som mann, er det fullstendig legitimt å mobbe feminister og påpeke med vitenskapen i bakhånd, at der faktisk er forskjeller mellom kjønnene, og at kvinner i langt større grad ikke kan lukeparkere. Det skal dog sies, at jeg jeg ikke er så flink på det siste.
Men, så er jeg ingen typisk mann, eller så liker jeg i alle fall å hevde. Men jeg hører dårlig de høyere tonene, hvilket gjør det vanskelig å få med seg alt det en kvinne sier og jeg anser et ferdig stykke husarbeide hus som relativt hyggelig; relativt i forhold til funksjon og målsetting, hvilket vil være fred, ro og lettvint kopulering. Så sånn sett er jeg nok en typisk mann. Nå vil kanskje den metroseksuelle mannen hyle høylydt, men ærlig talt: Kan man virkelig høre (på) dem? Eller som ungdommen nu for tiden ynder å si: "So?" Uttalt på engelsk selvsagt. Samma det.
Men den største gleden med å være mann, må være det å være pappa. Jeg kan lure med meg ungene i spøkelseshus, berg- og dalbaner, tømmerrenna og ikke minst, jeg kan til og med finne på å sette de på fanget på vei fra barnehagen og la de styre bilen selv; som pappa kan jeg utsette ungene for alskens idiotiske påfunn og ungene vil synes jeg er verdens tøffeste pappa! Skader de seg, så er is og sjokolade den beste medisinen Trygt? Nei. Ansvarsfullt? Nei. Kan det få varige fysiske og psykiske skader, samt føre til diabetes? Ja. Men jeg er mann! So what?
Denne sommeren har jeg gjort alt dette, bortsett fra det med å styre bilen, for jeg har bare jenter og de kan ikke kjøre bil likevel (og forøvrig er det bare et barnehagebarn igjen, og hun har et år igjen. Mwoahahaha). Spøkelseshuset gikk fløyten i år, men den eldste ville gå alene, den neste var ikke gammel nok og ingen av oss er noe flinke til å juge, den nest yngste orket ikke å stå i kø og den yngste turte ikke, og jeg hadde allerede tatt den turen med de andre, og noe må jeg spare til neste år. Men det var en liten digresjon.
Jeg har vært på tusenfryd med pappajentene mine,de to jeg faktisk har spermet helt på egen hånd, etter en kjærkommen filmkveld der jeg og pappajente June (12) så Zombieland; en film som grafisk omhandler zombier som spiser mennesker, og mennesker som dreper zombier på fantasifullt vis; sitat "Zombiekill of the week?". Vi storkoste oss på pappatur, og vi spiste ikke en eneste forbannet grønnsak på tre dager. Løgn, vi stoppet innom Tore på veien og fikk servert deilig mat med mange grønnsaker, som jeg sant nok ikke spsite for mange av.
Jeg har vært på sykkeltur i skogen med cammilas avkom, hvor det etter sigende var bjørner og krokodiller og derfor ville noen hjem. At min kjære venn Ole og jeg fortalte om nøkken i vannet, hjalp kanskje ikke så mye på trygghetsfølelsen i et fireårssinn, men det skal sies at når vi dro hjem, eller rettere sagt til stranden etter å ha kjørt i karusellveien (ungene vet hva pappa mener med det) og spiste middag (les; chips), så sa den vesle solstrålen: "Skal vi dra allerede nå?"
Så veldig skummel var skogen kanskje ikke likevel. Men, det skal sies fra min mer feminine liksomhysteriske side (en mann kan ikke være hysterisk, for han mangler livmor - medisinhumor), at da ungene satte i gang nedover skogsveien, så brummet det høylydt i de dype skogene "IKKE SÅ FORT!"
Nok om det.
Nå sitter jeg etter en lang dag i dyreparken og fortsatt humrer over at vi endelig fikk lurt med oss Camilla (mamma) i tømmerrenna, og jeg skal legge ut bildet så fort jeg får lastet det ned. Et blinkskudd i koneterrorkategorien! Nesten like bra som da jeg lurte med meg min daværende kone på thundercoaster. Gudbedresågøy. Jeg har altså travet rundt i dyreparken med et filtstykke på hodet- kjøpt i Kardemommeby; jeg vet ikke hva slags hatt det skulle forestille, eller om det er en hatt, men jeg ble glad i den. Et godt alternativ, siden min stadig minkende hårvekst ikke støttet bruken av en hårting med fjær på, som ingen andre pappaer hadde på seg, til tross for at ikke alle hårtingene var rosa og/eller pastellfarget. Jeg har brølt ombord i skuta til Sabeltann når vi passerte den andre skuta, slik som pirater ofte gjør og jeg har sagt "puspsspsss" til løvene, for de er jo jo bare pusekatter. De gadd forresten ikke å høre, og det gjorde ikke noen av de andre dyra heller. Jeg har vasket gull med stor iver, og jeg har som sagt fått med meg Camilla i tømmerrenna.
Til neste år skal jeg få med meg ungene i Thundercoaster! Kanskje etter at jeg mest sannsynlig har brukket et ribben til på et eller annet hoppeslott. Det har skjedd før, og det skjer nok igjen.
Så, nå. Her jeg sitter nå i natt, så hører jeg fortsatt ekkoet av det jeg elsker mest etter barnas -og madammens- frykthyl; deres latter.
Barna mine: Jeg elsker dere så jæ... innmari mye.
fredag 9. juli 2010
søndag 21. mars 2010
Farlig helsevesen?
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=592040
Har i min heller labre nyhetsinteresse fått med meg at Sykehuset i Asker og Bærum (SAB-hvilket jeg fant litt vittig) den siste tiden har tatt livet av to gravide, et ufødt barn og trikset med livene til noen hundre kreftpasienter. Har også registrert at de er blitt behørig advart mot å gjøre slike feil i fremtiden, og det er vel bra; vi må passe på at de ansvarlige blir behørig klapset på fingrene, eventuelt baken, når de ikke gjør jobben sin. Skamme seg, burde de.
Nå skal det sies at jeg vet godt at media, ikke alltid, mer sjelden enn ofte kanskje, ikke får med seg alt som skjer, har skjedd og/eller burde ha skjedd, og at journalistenes jakt på sensasjoner gjerne gir fakta, sannhet og modererte oppslag et skudd for baugen, og noen ganger til og med resulterer i et Hiroshima for den edruelige journalistikken. Men for all del, dette er slik leserne vil ha det. Vi vil bli sjokkert, vi vil kunne rope ut vår smerte, frustrasjon og innebygd villskap; hvilket i en fullstendig annen sak resulterer i førstesideoppslag om Krf-nestlederens hang til å være provoserende sexy.
Nok om det. Farlig helsevesen? I disse tider med begynnende lønnskamp, vil vi få høre mye om overarbeidet helsepersonell, for mye ansvar på for få hender, dårlig lønn som resulterer i mismot og redusert entusiasme for jobben. Vi vil få høre enda mer om vår dårlig stell det er på det norske helsevesenet, og hvordan helsevesenet utakknemlig overkjører dedikerte og kanskje en smule godtroende sykepleiere, som finner seg i å bli lønnsmessig ranet, voldtatt og syrebadet.
Alt dette resulterer selvsagt i at feil gjøres, mennesker dør og ledelsene får smekket sine fingre. Kanskje får en eller annen sparken, og straff i form av fengsel er et mulig resultat, men da er det nok taushetsplikten som ikke er overholdt.
Men det gjøres feil. Det gjøres feil i form av vurdringer, feilbehandling, feilmedisinering og så videre, og man kan nok skrive side opp og side ned, klistre store, fete overskrifter med et mer eller mindre heldig ordspill utover førstesidene i mange måneder fremover om temaet.
Den dystre kyniske, usminkede sannheten er at desverre vil mennesker dø. Fullstendig unødvendig, ofte helt feilaktig, gjerne helt meningsløst og nesten alltid ekstremt smertefullt for de pårørende og noen ganger de involverte helsearbeiderne. På samme måte som det vil dø mennesker i trafikken, selv på de største, flotteste og mest oversiktlige veiene, vil det dø mennesker i helsevesenet, og grunnene er mange - og forstå meg rett: Alle pasienter skal tas like alvorlig, man skal ikke stilltiende akseptere at mennesker dør og man skal gjøre det en er utdannet til og med all sin kunnskap, forhindre at de gjør nettopp det. Men uansett hvor bra alt er, uansett hvor gode rutiner som foreligger og uansett hvor mange helsearbeidere som er på vakt, så vil noen dø.
Det som gjør meg kvalm i alle disse oppslagene om helsevesenets dårlige stand og stell, er medienes makt, politikernes unnfallenhet og deres populistiske utnyttelse over slike tragedier. Som helsearbeider er jeg ikke alene om å vente på den neste katastrofen, og håpe at det ikke er jeg som står ansvarlig for at en ung kvinne og hennes ufødte barn dør, og jeg er ikke alene om å kjenne på frustrasjonen over å føle at vår kunnskap, erfaring, evne og vilje, blir overkjørt og trykket ned i søla av ledelse, politikk og ofte av media. Hver eneste dag.
Heldigvis er flertallet av pasientene mine stort sett fornøyde, de aller fleste puster som forventet når jeg går av vakt. Det er de som gjør at jeg trives i min jobb; det er i alle fall ikke lønn, arbeidsforhold og faglig utvikling, for det er skikkelig rævva.
Om kvinnen og barnet som døde: Det burde ikke ha skjedd, og de ansvarlige burde stå til rette for det. De involverte parter bør få oppleve at det kommer konsekvenser og at de som tapte liv får sin fattige trøst, kanskje også i det at denne feilen ikke skjer igjen; på dette sykehuset i alle fall.
Har i min heller labre nyhetsinteresse fått med meg at Sykehuset i Asker og Bærum (SAB-hvilket jeg fant litt vittig) den siste tiden har tatt livet av to gravide, et ufødt barn og trikset med livene til noen hundre kreftpasienter. Har også registrert at de er blitt behørig advart mot å gjøre slike feil i fremtiden, og det er vel bra; vi må passe på at de ansvarlige blir behørig klapset på fingrene, eventuelt baken, når de ikke gjør jobben sin. Skamme seg, burde de.
Nå skal det sies at jeg vet godt at media, ikke alltid, mer sjelden enn ofte kanskje, ikke får med seg alt som skjer, har skjedd og/eller burde ha skjedd, og at journalistenes jakt på sensasjoner gjerne gir fakta, sannhet og modererte oppslag et skudd for baugen, og noen ganger til og med resulterer i et Hiroshima for den edruelige journalistikken. Men for all del, dette er slik leserne vil ha det. Vi vil bli sjokkert, vi vil kunne rope ut vår smerte, frustrasjon og innebygd villskap; hvilket i en fullstendig annen sak resulterer i førstesideoppslag om Krf-nestlederens hang til å være provoserende sexy.
Nok om det. Farlig helsevesen? I disse tider med begynnende lønnskamp, vil vi få høre mye om overarbeidet helsepersonell, for mye ansvar på for få hender, dårlig lønn som resulterer i mismot og redusert entusiasme for jobben. Vi vil få høre enda mer om vår dårlig stell det er på det norske helsevesenet, og hvordan helsevesenet utakknemlig overkjører dedikerte og kanskje en smule godtroende sykepleiere, som finner seg i å bli lønnsmessig ranet, voldtatt og syrebadet.
Alt dette resulterer selvsagt i at feil gjøres, mennesker dør og ledelsene får smekket sine fingre. Kanskje får en eller annen sparken, og straff i form av fengsel er et mulig resultat, men da er det nok taushetsplikten som ikke er overholdt.
Men det gjøres feil. Det gjøres feil i form av vurdringer, feilbehandling, feilmedisinering og så videre, og man kan nok skrive side opp og side ned, klistre store, fete overskrifter med et mer eller mindre heldig ordspill utover førstesidene i mange måneder fremover om temaet.
Den dystre kyniske, usminkede sannheten er at desverre vil mennesker dø. Fullstendig unødvendig, ofte helt feilaktig, gjerne helt meningsløst og nesten alltid ekstremt smertefullt for de pårørende og noen ganger de involverte helsearbeiderne. På samme måte som det vil dø mennesker i trafikken, selv på de største, flotteste og mest oversiktlige veiene, vil det dø mennesker i helsevesenet, og grunnene er mange - og forstå meg rett: Alle pasienter skal tas like alvorlig, man skal ikke stilltiende akseptere at mennesker dør og man skal gjøre det en er utdannet til og med all sin kunnskap, forhindre at de gjør nettopp det. Men uansett hvor bra alt er, uansett hvor gode rutiner som foreligger og uansett hvor mange helsearbeidere som er på vakt, så vil noen dø.
Det som gjør meg kvalm i alle disse oppslagene om helsevesenets dårlige stand og stell, er medienes makt, politikernes unnfallenhet og deres populistiske utnyttelse over slike tragedier. Som helsearbeider er jeg ikke alene om å vente på den neste katastrofen, og håpe at det ikke er jeg som står ansvarlig for at en ung kvinne og hennes ufødte barn dør, og jeg er ikke alene om å kjenne på frustrasjonen over å føle at vår kunnskap, erfaring, evne og vilje, blir overkjørt og trykket ned i søla av ledelse, politikk og ofte av media. Hver eneste dag.
Heldigvis er flertallet av pasientene mine stort sett fornøyde, de aller fleste puster som forventet når jeg går av vakt. Det er de som gjør at jeg trives i min jobb; det er i alle fall ikke lønn, arbeidsforhold og faglig utvikling, for det er skikkelig rævva.
Om kvinnen og barnet som døde: Det burde ikke ha skjedd, og de ansvarlige burde stå til rette for det. De involverte parter bør få oppleve at det kommer konsekvenser og at de som tapte liv får sin fattige trøst, kanskje også i det at denne feilen ikke skjer igjen; på dette sykehuset i alle fall.
Abonner på:
Innlegg (Atom)