Kronikk: Uten en tråd
Leste egentlig bra raskt gjennom kronikken til KadraYusuf, mest fordi dette er det skrevet mye om allerede.
Dog, det er interessant dette med kjønnsidealer, skjønnhetsidealer og linken opp mot likestilling. Kommentarene til artikkelen, som jeg også bare skummet gjennom, er vel også oppgulp av gamle argumenter og gjentakelser av alle ting sagt før.
Men jeg festet meg med en kommentar: "Men i dag er synet på kvinner i teknisk sektor tøffe, uredde og ressurssterke, mens menn i helsesektor er svake, feige og lite ressurssterke."(Trude 67) -
Etter ti år i helsevesenet som sykepleier, så føler jeg meg ikke som lite ressurssterk, hverken på jobb, eller i det private. Jeg skal rett nok si, at jeg er nokså lei av frasen "godt at det er menn som vil jobbe i det yrket."
Men altså: kvinnekropp og kvinnekamp. At kvinner åpent kan spille på sin kropp, som de selv føler for å gjøre, må da være en tegn på at kvinnekampen har kommet langt? Man skal ikke gå langt tilbake i tiden for å se hvordan kvinners kropp og kvinners uttrykksform ble gjemt bort og stemplet som syndig og hva som verre er, og man kan kaste et kort blikk på samfunn rundt om, der kvinner må dekke seg til og gjemmes bort, fordi deres kropper blant annet er for fristende til å vises frem.
Videre: Kropp og skjønnhet er i alle kulturer en faktor som spirer til fordeler, makt og personlig fremgang, eventuelt det motsatte - dette gjelder for begge kjønn, men kanskje aller mest for kvinner. Hvorfor det er slik, kan man jo spekulere i, men man kan vel teorisere over at menn altfor lett blotter seg i hytt og gevær inntil det kjedsommelige og vel alltid har gjort det. Hvorfor reagerer ikke feministene på at når Kristian Kjelling portretteres i ukebladene, så er det alltid i bar overkropp? Om de virkelig mener at kroppsfiksering er negativt?
Faktum er uansett, at skjønnhetsidealer og fremstillingen av disse, ikke er noe nytt. At kvinner i dagens vestlige verden viser mer hud enn tidligere, og i forhold til visse andre kulturer, er vel like mye et tegn på frihet, som det er et tegn på tradisjonelt kvinnesyn; at kvinner er pene å se på og at kvinner liker å bli sett på.
Det er vel kanskje viktigere i dagens kvinnekamp å fokusere på hvilke rettigheter kvinner har i verden og i dagens samfunn, og hvordan man kan endre visse avvik til det bedre, enn å beklage at Tone Damli kler av seg? Det er vel mer viktig å fokusere på at mange kvinner ikke
kan gjøre det samme uten å risikere å bli steinet av sin far?
Når det gjelder likestilling, så bør man vel kanskje snart gå vekk fra begrepet "kvinnekamp" og heller gjøre det om til "kjønnskamp"; der menn og kvinner kan samles om å kjempe for sine rettigheter til å være nettopp kvinner og menn innenfor egne preferanser, fremfor at man skal påtvinges roller og bli uglesett om man velger å gjøre ting utenfor de gitte samfunnsnormer.
Likestilling i Norge per i dag, bør i utgangspunktet ikke være et problemområde. Kvinner og menn skal og bør selvsagt ha de samme rettigheter og vurderes utifra sine ressurser; ikke sine kjønnsorganer og sine "definerte" roller. Det må være lov for en kvinne å være "tradisjonell", være hjemme med sine barn og stelle sitt hus, uten at hun blir sett på som reaksjonær. Men, det må være like greit for en mann å gjøre det samme uten å bli sett på som revolusjonær.
Jeg har ingen anelse om hva Maureen Dowd har sagt eller sier, og jeg kunne ærlig talt ikke bry meg mindre, men det som er interessant fra mitt ståsted i denne debatten, og kvinnekampen generelt, er vel at kvinner er kvinnenes verste fiende, fortsatt.
