Biltrøbbel og herlige mennesker

Jeg er idiot når det gjelder bil; altså ikke en bilidiot med et eneste fokus her i livet, men bortimot kunnskapsløs når detvedrørende hvordan bilen virker. Min tanke har vært at bilen tar meg fra A til B, og det er det jeg trenger å vie, samt hvordan man sjekker olje, fyller drivstoff og slike småting.

Men! Så nekter bilen å ta meg med fra A til B, og uansett hvor mye jeg sjekker oljen, så helper det ikke. "Da er verksteder gode å ha. Særlig når man finner et relativt rimelig et." Men, når det blir i overkant med verkstedsbesøk, og det ikke lenger er rimelig, så blir man desperat.

"Bytt bil da!" Jodda, men det er noe med å få finansiert en bil, som ikke medfører like mye regninger som den jeg allerede har, for en helt ny bil med plass til hele familien; det har jeg ikke råd til.

Så får jeg et tips fra min mor om å kanskje kunne spørre svigersønnen til naboen, for han er flink med bil. Dermed blir jeg kjent med Rolf. Jeg er veldig glad, og etterhvert så kan det jo hende at Rolf ikke er like begeistret, for det skal sies at som med datamaskiner, så er det fantastisk hvor vanskelig mine teknikse duppeditter, som sådan bilen, oppfører seg. En kompis som sjekket en pc for meg en gang lurte vodsomt på hva som feilte den, for han hadde aldri vært borti noe lignende.

Med bilen er det likedan. Nå er etterhvert alt av startgreier sjekket, skiftet og renset, og da begynner det sevsagt å lukte svidd, og bilen finner ut at det er helt sikkert noe annet den kan gjøre for å gi meg enda mer grå hår. Jeg mistenker at mine maskinting blir besatt av onde ånder, muligens som et ledd i i naturens forsvar mot min forurensing og som hevn for menneskehetens overgrep mot skaperverket. Jeg synes dog at det er litt urettferdig at det skal gå utover meg, men det er sikkert noe forferdelig jeg har gjort i et tidligere liv.

Men joda. Rolf. En herlig engasjert type, proppfull av energi, og bemerkelsesverdig positiv; nesten som meg på ingen måte. Han tar på seg opdraget med å hjelpe meg med bilen, og lære meg litt av det han kan - og det skal sies at det er ingen enkel sak: Jeg har aldri interessert meg for mekanikk, og har alltid ment at biler skal virke uten å gjøre noe mer enn det. Men dette gjør han da, mellom alt mulig annet som foregår i livet hans - og jeg skal innrømme jeg begynner å få dårlig samvittighet for å låne ham så mye fra familien.

Men Rolf smiler og forsikrer meg om at dette er helt greit. Jeg takker og bukker, for jeg er rimelig fortvilet å, og kan bare håpe at jeg kan gjengjelde noe av den hjelpen han yter.

Men, så tenker jeg meg litt om. Jeg har flere meget gode venner, som jeg det siste året har pleid alt for lite. Det skal jeg få gjort noe med. Jeg har en tendens il å vende meg innover i meg selv, har alltid vært slik, og trenger å sparkes litt i baken for å komme meg ut, men jeg skal nå bedrive litt selvsparking, for jeg har flere fantastiske venner i mitt liv, som jeg er svært glad i.

Det er så godt å oppleve at det finnes gode mennesker i livet sitt, og når det først smeller inn at man har tatt dette litt for gitt, så smerter det en del at man er såpass lite flink til å pleie de.Så jo, mitt eneste forsett om jeg kan kalle det for det er å tilbringe mer tid med venner og kjente.

Om jeg bare får start på den bedritne bilen!

Ting - tanker om livet på en veranda (S4)

Verden er en liten dings! Kanskje mer sant enn vi liker å tenke på; samme hvor mye vi styrer og steller, samme hvor langt vi drar, hva vi gjør eller hvordan vi gjør det: vi er og blir mikrober. Samme hvor mye vi vet, så vil vi aldri klare å forandre på den store helheten vi er en del av, kanskje bortsett fra å sprenge vår klode i fillebiter ( ...og selv det vil nok ha liten innvirkning resten av universet ). Jeg grøsser plutselig; Noe ser på meg, noe som ikke er helt enig? Noen?

Det er litt irriterende det der; det å være så liten, og samtidig føle seg så innmari stor. Da Adam og Eva spiste frukten fra kunnskapens tre, så var vel kanskje det noe av det som var ment å føre oss i fortapelsen. Å vite såpass mye at vi ante et glimt av vår egen guddommelighet, men samtidig vite at vi er så små som vi faktisk er. Noe som selvsagt gjør oss higen på å vite og være mer, enn det som kanskje er godt for oss selv – livets forbannelse i så måte. Kunnskap om våre omgivelser gjør at vi til dels kan plassere oss der vi vil, men ikke helt. Vitenen om at vi kanskje kan være mer enn hva vi er, bl.a. at vi bruker en så liten del av hjernen vår, gjør oss kanskje begjærlige etter mer. Så begjærlige at vi er villige til å selge vår sjel. Denne delen av oss, som skal være vår lille del av gudommeligheten, vårt åndelige selv, og som veier ca. 21 gram.

Hva er egentlig det å selge sjelen? Blir vi 21 gram lettere dersom vi selger sjelen, eller har vi den der fram til vi dør, og så blir den da overtatt av kjøperen? Er det å leve i ”synd” det samme som å selge sjelen, eller er det å vite at man lever i synd uten å vise det utad? Det å vite at man lever ”feil”, men samtidig like det så godt at man velger å fortsette med det…er det å selge sjelen sin? Eller kan man selge sjelen sin ved å si at man er noe man ikke er? For eksempel en prest som sier han tror, men egentlig ikke gjør det. Kan alle prester, imamer, munker, forstandere og predikanter rundt om, med hånden på hjertet si at alt som står skrevet i deres religions tekster er sant fra ende til annen? Jeg tror ikke det. Da tror jeg det hadde vært flere ”fanatikere” rundt om, som til stadighet gjorde opprør mot samfunnenes gudsløshet. Kan man egentlig kalle seg kristen, eller muslim, og samtidig bortforklare deler av det som står skrevet, og samtidig påstå at Guds hånd har skrevet bøkene? Ta dette med kvinner og tildekkede hoder fra Bibelen? Hvorfor er ikke det like viktig som for eksempel homofilidebatten? Eller at kvinnen skal tie i forsamlingen? Kan man da som ikke-kristen argumentere med at de kristne, siden de velger å ta avstand fra noe, også må innse at Bibelen er skrevet av menneskehånd? Eller kan man som kristen si at Bibelen er Guds ord, men at mennesket aldri kan bli som Gud, og derfor aldri kan følge boken til punkt og prikke, nettopp fordi vi ikke er perfekte, og at det er blant annet dette man ber om tilgivelse for i Fader Vår? Da er man kanskje også tilbake til det å leve i synd og vise det, framfor det å leve i synd uten å vise det utad og de som da velger å være ”fanatikere” i sin tro, og følge alt som står. Er det kanskje en like stor synd; å tro at man kan bli et perfekt menneske, en perfekt troende?

Dersom man skulle ønske å selge sjelen sin…er det noen som vet hvor en kan henvende seg? Kanskje en også kan avtale seg fram til en angrefrist, eller kreve rett til å oppheve salget dersom en føler seg lurt?

Voldtekt!

 (Foto: Julia Skorupska - sv.no)

Bare hver tiende voldtekt blir anmeldt.
"- Totalt regner vi med at det begås 8000-16.000 voldtekter hvert år, men bare litt under hver tiende blir anmeldt. Vi tror terskelen for å anmeldte er blitt lavere, men fortsatt har vi store mørketall, sier Kripossjef Odd Reidar Humlegård til Aftenposten.no"

Vi er blitt flinkere til å anmelde voldtekter.
"- Kanskje har oppmerksomheten bidratt til at det er mindre stigmatiserende å gå til anmeldelse. I så fall er det meget positivt, mente Kripos-sjefen." (vg.no). Samfunnet har sviktet, sier Arne Johannessen (16.11.11 vg.no); "- Når det settes inn parkeringsvakter i kampen mot voldtektene samtidig som det går 150 nyutdannede politistudenter arbeidsledige, skjønner alle hva svaret på det må bli."

Det er mange medvirkende faktorer rundt en voldtekt, selv om det hele koker ned til én persons valg og handlinger. Og det er flere typer voldtekter, men jeg skal ikke gå inn på hvem som har ansvar for hva, for det er en helt annen diskusjon. Det jeg vil ta opp, er hva vi faktisk kan gjøre før vi kommer så langt..

Hvorfor anmeldes så få voldtekter? Overgrep skjer først og fremst i nære relasjoner, man har faktorer som skyldfølelse, liten selvrespekt, frykt, tidligere erfaringer og fortrengning med flere, som spiller inn. I tillegg ser man fra media at mange ikke blir trodd, man hører om historier der man nærmest blir utsattfor overgrepene gang på gang gjennom en rettsprosess, som gjerne ender opp med frikjennelse for overgriperen - om det i det hele tatt kommer så langt.

Politiet har sine løsninger, andre som Joar Øveraas Halvorsen, psykolog, kommer med noen modeller i forbegyggingsarbeidet, organisasjoner som CARE utfordrer kunnskapsministeren til å sette søkelyset mot gutter og menns holdninger og ikke minst, min personlige kjepphest, fra likestillings- og diskrimeniringsombudet Sunniva Ørstavik: Voldtekt må forebygges allerede i skolen!

Nå er det jo et prinsipp, slik jeg ser det, innen forbeyggingsarbeide - det være seg uansett område - at man tenker tverrfaglig - med flere hoder på en gang. Men jeg er meget enig i det Ørstavik sier: "(...) et systematisk holdningsskapende arbeid bør starte så tidlig som mulig. - Det er viktig at barn og unge tidlig lærer både om egne grenser og å respektere andres grenser."

Faktisk er jeg av den oppfatning av at forebyggingsarbeidet bør begynne allerede under svangerskapet, som et ledd i de tilbudene som gis til de vordende foreldrene. Mange kvinner opplever at minner og følelser fra tidlige hendelser kommer til overflaten i forbindelse med svangerskap, fødsler og i barseltiden - gjerne i forbindelse med amming. Som et ledd i arbeidet med å skape en trygghet for barnet og dets foreldre, er det viktig at den vordende mor lærer at dette er normalt, og at hun opplever å bli i varetatt på en slik måte at hun som mor kan videreføre kunnskap og trygghet til sitt barn.

Forebyggingsarbeidet bør fortsette inn i barseltiden og ved småbarnskontrollene, videre inn i barnehagene og til slutt inn i skolene. Seksualundervisningen bør kunne legges opp til å passe til alle aldersgrupper, og vøre en obligatorisk del av skolehverdagen fra dag 1.

Mener jeg at 6-årigene skal lære om ereksjoner og orgasmer? Njaaaa. Foreldrene bør via tilbud i svangerskaps- og barselstiden få verktøy nok til å kunne lære sine småtroll det helt fundamentale når det gjelder kropp og hvordan den fungerer, også på det seksuelle planet, men selvsagt: Mantraet må være "respekt for barnets grenser" - det trenger ikke å få trykket informasjon det ikke har bedt om. Man skal ikke problemtaisere kunnskapsformidlingen, men tilpasse den til barnets behov og kunnskapsnivå.

Min tanke er altså at om foreldre, lærere, helsepersonell og andre, blir nødt til å forholde seg til barns seksualitet og kunnskap rundt overgrep, samt at barna selv lærer om sin egen kropp, om andres kropp og kunnskap om hva som er naturlig utvikling og så videre, så vil man også oppheve en del tabuer og stigmaer rundt overgrep - og at det faktisk går an å si "nei", og ikke minst, at det er hjelp å få. På sikt vil dette kunne føre til en holdningskultur som inneholder respekt for seg selv og andre, og kunnskap om hva som er "ja" og hva som er "nei".

Jeg mener at eksterne undervisere skal kunne stå for undervisningen i skolene, eventuelt barnehagene, både for lærere og elever. Dette fordi temaet kan oppleves som ømtåelig å snakke om med en person man har daglig kontakt med, men selvsagt må lærerene stå for noe av undervisningen. Men når hjelpeapparatet rundt spørsmål om seksualitet er fysisk til stede i skolene kan det være lettere for elevene å henvende seg dit når behovet melder seg.

Helsesøster vil selvsagt være en viktig del i dette arbeidet, og det er en skam at helsesøster ikke er tilgjengelig hver eneste dag i skoletiden. Å planlegge en samtale på torsdag, når behovet er der på mandag, kan gjøre noe med motet, og ikke minst sender det et signal til elevene om at deres helsebehov er ikke så viktig.

Dette forebgyggingsarbeidet vil naturlig nok heller ikke bare handle om seksualitet, men også vold i hjemmet, hvilket er nærliggende seksuelle overgrep. Kunnskap om, og en holdningsendring for, egenverd og respekt for seg selv og andre vil også kunne ha en ringvirkning på voldsproblematikk generelt. Kanskje man også oppdager at unge er mer forsiktige når de blir seksuelt aktive; kjønnssykdommer og "uheldige" graviditeter kan kanskje unngås i større grad enn i dag, der kondomkampanjer ikke ser ut til å ha veldig stor effekt?

Hele poenget med forebygging er at man skal unngå problemer. Dermed kan det virke som et økonomisk sluk å bruke penger på noe som ikke skjer. Jeg vet ikke hvor mye hver enkelt voldtekt koster samfunnet, men den kostnaden kan ikke måles med det marerittet mange barn går gjennom hver dag, de traumene mange kvinner og menn opplever når de får deres mest intime sfærer revet opp og ødelagt på de mest forerdelige vis - her er det snakk om politisk vilje og moral, til å søke kunnskap og faktisk satse på de tiltak som anbefales av fagfolk.

Å snakke om mer politi, kortere sjenketider, lys i gatene og så videre, er viktig, men det er her litt som å pisse i havet. De fleste voldtekter skjer i hjemmet, de mest forferdelige tilfellene, om man kan gradere de, er det små barn som utsettes for - i årevis!

Vi vil alltid ha vold-og overgrepsproblematikk, og forebygging vil ikke løse alle problemer, men man kan unngå mange, og man kan gjøre det å bli utsatt for overgrep mindre belastende ved å vise som samfunn og ved å lære våre borgere, at man har egenverd.

Og når overgrepet først er skjedd: Vi må ha et hjelpeapparat som er tilgjengelig, har kunnskap og ressurser til å takle det. Den kunnskapen kan vi bare tilegne oss med åpenhet og erfaring, og ikke minst den tverrpolitiske viljen til å satse på tvers av politiske ideologier hvor man ser på fakta og resultater - der tryggheten til, og respekten for, de utsatte går foran alt.

Hvordan? Mange foreldre vil motsette seg ordet "seksualundervisning", kanskje av religiøse og andre personlige årsaker. Men når det gjelder barns sikkerhet og hva de har behov for å vite, så er jeg av den oppfatningen at foreldrene her bare må godtat at slik er det i den norske skolen - om det er en privatskole eller en offentlig. Vi kan kanskje finne en annen betegnelse, men signalet som da gis er at seksualitet er noe man skal passe seg for. Barn er seksuelle vesener. De har drifter og følelser de må skjønne noe av og kunne noe om; det burde være er like fundamental rett som noe annet. Og det er ikke slik at foreldrene alltid vet hva som er best for barnet...

Ting - tanker om livet på en veranda (S3)

Månen stirrer ned på meg, leser tankene mine og skremmer meg; har jeg rett til disse tanker jeg spinner, tanker som kanskje ikke stemmer med de makter universet kanskje styres av, har jeg lov til å sette navn på min gud, sette ord på min tro, når det kun er jeg som tror? Er lovene så strenge at mine tanker, gode eller onde, vil bli min sjels undergang fordi jeg ikke har de rette ord, fordi jeg strider mot de ord noen mennesker sier er Guds egne, fordi jeg strever med de skrevne ord i bøker som mennesker sier Gud har sagt er Hans? Mange mennesker sier det er slik at min sjel er tapt om jeg ikke er enig med dem, men hvordan kan jeg tro det, når jeg ikke tror på det andre de sier. Månen vet nok sannheten, der den sirkler rundt vårt hjem som den har gjort i millioner av år, men månen er som alltid taus, den stirrer på oss med sitt bleke ansikt, stille betrakter den våre tanker der vi, ignorantene, går intetanende mot vår skjebne. Jeg er nesten sikker på at den til tider ler overbærende av våre filosofer, våre kvasifilosofer og sånne som meg, som bare virrer rundt i en misforstått tilværelse av min egen snevre verdensoppfatning
   
Månen gjør meg alltid noe tung til sinns, kanskje fordi dens bleke lys ikke makter å belyse tilværelsen i like sterk grad som søsteren gjør det, eller det er jo en mulighet at det er min situasjon, og ikke månen, som er skyld i mitt tungsinn. Trolig er det en kombinasjon, for månen er et himmellegeme som er så nært at man kan få en følelse av universet, og så langt unna at den påminner om hvor små vi egentlig er. Avstanden gjør den også til noe som på mange måter ikke angår oss, men fungerer mer som en romantisk greie som bare er der. Omtrent som sola; deilig når den skinner, fascinerende i de riktige omstendighetene, men ellers så påvirker den livene våre lite…dersom man da ikke er astrolog da. Noen ganger innbiller jeg meg at om vi fikk se den som den globen den er, så ville mange oppleve universet mye nærmere. Jeg vet ikke. Det er så mye en ikke vet. Så mye en ikke forstår, der en titter inn i himmelrommet, eller utover vår utrolige verden. En kan jo egentlig undre seg over hvorfor i all verden vi skal bruke så mye energi på universet, med alt som skjer på vår ”lille” klode. Det er da nok å holde fingrene i mener jeg.
   
To blå øyne skuer på en verden i krig, en tar seg i å undre på om folk er sprø; drap vold og tortur er de ondes brød. Blodet spruter fra uskyldige barn, i elektroniske ruter får vi blodet i vår favn. Leie og frustrerte stenger vi de ute og gjemmer oss i vår lune hule. Hva kan jeg gjøre uten å bli gal, enn å skjemte og spøke for å beskytte meg fra valgets kval, er jeg å klandres for andres død, når jeg i redsel flykter fra deres nød. Skal jeg betale for ondskap, utført av gale menneskelige skrap? Hellig krig og historisk rett, er deres sak. Jeg gir vel faen i om bombing av barn er religiøst korrekt. Hevneren blir hevnet i en dominoeffekt som ingen ende har. Jeg spytter på troen og den hellige far når prisen for roen er de vantros blod; jeg blir dømt til å brenne av de gode, dømt til pinsel for tvilen i mitt hode. Valget er mitt i livet, styres av ingen, finner min vei og hopper av i svingen, jeg lytter og ser hva andre gjør, gråter og ler mens andre dør. Verken verre eller bedre en noen nabo lukker jeg de blå, for i nattens ro er det meg jeg tenker på. To blå øyne skuer på en verden i krig, hvor grådigheten hersker over menneskeliv. Virkeligheten er falsk i hyklernes hierarki, de spiller på frykt og hindrer anarki. Med økonomisk makt styrer de sine får, og vi følger i andakt; gullet er i sannhet Gud. Bundet opp som slakt i urettens skrud, klare til å ofres i frihetens navn, ligger vi trygt i gullets hellige favn. Klare til strid vi stiller, vi dyrebare ressurser; rikdommens voktere som betaler med våre liv, så vi atter en gang kan betale for å dø. Er vi alle så blinde, så uten logisk sans, at vi betaler for å gi, betaler for et liv. Et liv i arbeid betales med svik, mens svikeren belønnes så rikt. Jeg ser meg om i vrede, ser mennesker dør, fratatt verdighet og glede blir de kastet på dør. Behandlet som dritt av dem de har tjent, tiltalt av de som har straffen fortjent. Frihet innen rimelighet er hva vi har, frihet til å gjøre vårt, innen rimelighet. Rimelighetens frihet er ikke min frihet, gullet er ikke min gud, likevel styrer det mitt liv. Er det frihet? Jeg forbanner grådighet, men er likevel bundet, bundet av mammon, jeg betaler for å leve, betaler for å gi. Om jeg bare kunne blunde - for å bli fri. Om jeg bare kunne lukke de blå - det er urimelig - jeg har ikke lov. Frihet, hvem er det?

Spare penger på å investere; går det an? Er det virkelig mulig?

Slik vil NHO spare penger på utbygging av vei og jernbane. 
" En typisk norsk måte å bygge vei og jernbane på er å dele en strekning inn i en rekke mindre strekninger. Deretter skal hver eneste av dem vente på finansiering over statsbudsjettet."

Det samme typisk norsk-prinsippet gjelder visstnok både her og der. Se på skolene og helseinstitusjonene våre; ingen av de planlegges, slik jeg ser det, med tanke på befolkningsvekst og fremtidige behov. For eksempel i mitt nærområde bygges det nå en skole med plass til 450 elever. det er jo fint at vi endelig får en fin skole, som ikke gir helseplager til elever og ansatte. Men det kommer stadig flere til, både via reproduksjon og ved innflytning, såplassbehovet vil etterhvert øke - hva da?

Sykehuset i Tønsberg bygges ut, sakte men sikkert. Også der skal budsjettene finansieres etterhvert, men det er ikke så lett vissnok, og planene er visstnok lagt på vent flere ganger. Sykehuset ligger midt i Tønsberg, mellom de tyngste trafikkmaskinene og ikke minst: midt i boligefelt - helikopterplassen likeså.

Når det en gang er ferdig utbygget, vil tomten være så og så fyllt ut, og hva da? Behovet for videre utbygging vil komme, uansett hva samhandlingsreformen og sentraliseringen vil føre med seg.

Mantraet fra Stortinget, med unntak av FrP, er at vi må spare opp pengene slik at de fremtidige generasjoner har pensjoner. Men problemet med vår infrastruktur og det offentliges behov for bygningsmasse, vil være at dette må repareres og bygges ut selv når oljeeventyret er ferdig, og da vil pensjonene glippe likevel. Hvor mye investeres pr i dag på alternative kraftkilder? Hvor mye investeres med tanke på fremtidig industri og verdiskapning? Hvorfor er ikke "miljønasjonen" Norge på banen med å utvikle miljøvennlige motorer og kjøretøy i langt større grad enn i dag? Hvorfor er ikke tognettet bygget nevneverdig ut siden forrige århundre; jernbanen stopper i Bodø, Sørlandsbanen finnes vel ikke lenger - så skal man til Kristiandsand med tog fra Sandefjord, må man først til Drammen: det er to timer ekstra belastning på miljøet.

 Norge er et langt og kupert land. Men det er likevel ikke større en at man kan sammenligne seg med avstander i en lang rekke andre land, hvor man kan komme seg fra en ende til en annen relativt raskt - men siden tyskerne fant ut at de trengte veier til troppene sine, så er det egentlig ikke mye gjort, til tross for at vi er et av verdens mest velstående land.

Se Oslo fra fjorden: Minner det oss om et land i rivende utvikling?

Det er visst typisk norsk å legge pengene i madrassen, og håpe at det Det Norske Hus ikke brenner ned.

Guds straffedom rammer visstnok de svakeste

(FOTO: TATYANA MAKEYEVA) 

"Fremtredende kristne konservative ledere på USAs høyrefløy mener at Haiti betaler prisen for å ha inngått en pakt med djevelen." ( bt.no )

http://www.sa.no/lokale_nyheter/article5894033.ece (Sarpsborg Arbeiderblad)
Utøya er en straff fra Gud, hevder Per Haakonsen.
 
 Lokallagsleder Inger Marit Sverresen tar ikke avstand:
"Haakonsen er en mann med mye utdannelse og kunnskap, som har studert dette. Når en som ham kommer med slike advarsler, synes jeg ikke man skal lage oppslag om hvor fælt det er, men heller tenke etter og forske litt på om han kanskje har rett, sier hun til Sarpsborg Arbeiderblad."

"...dette skjer etter at vi i Norge har fått lover som fjerner oss fra Guds ord. Jeg tenker blant annet på abortloven, ekteskapsloven og det at man ikke skal ha kristendom i skolen. Vi er under Guds beskyttelse, men når man fjerner seg fra Gud, kan han ikke lenger beskytte oss. Det bør vi minnes på."

VG og Dagbladet omtaler også saken.


KrFs leder Hareide tar dog avstand fra disse uttalelsene, og dermed kan man vel anta det også finnes relativt oppegående mennesker i KrFs rekker.

Det er lett å finne eksempler på hvordan enkelte finner sammenhenger mellom naurkatastrofer, terrorhandlinger og menneskelige tragedier, og knytter de opp mot guddommelige handlinger. Jeg er sikker på at Al Qaida mente at det var gud som hjalp til med 11.september og det var sikkert kristne som mente at
det hele var gjennomførbart som et ledd i Guds straffedom over et Amerika og en verden som ikke er gode nok kristne. Det er nok de som mener sultkatastrofene i bl.a. Afrika også er Guds gjøren og laden, for vi lærte jo fra kolonitiden at afrikanere er noen ugudelige beist. I hine tider mente de stridende partene at Gud var med de i krigen, og jeg er sikker på at en eventuell gud måtte følt seg nokså oppgitt over det hele.

I mitt hode, uten å stille meg ved siden av Gud, så ville jeg tro at  det var mulig å kunne fremme sin sak uten å slakte tusenvis, ja millioner, av mennesker. For en allmektig gud måtte det være enkelt å kunne gi enkelte nok makt til å innøre Guds ord som lov; man minnes jo Moses, Noa, Jesus og andre som ble tildelt enorme krefter og innsikt for å sette handling bak ordene "Gud er allmektig". Men så er det jommen blitt stille fra den kanten ja. Nå er mantraet at alt er opp til menneskene, og Gud vil ikke blande seg inn mer...eller det vil si at han da åpenbart, i følge Per Haakonsen, tar tak ved å sørge for at barn og unge slås i hjel på de mest horrible måter, at han piner i hjel millioner av mennesker som vel kan sies å ha lite med verdens tilstand å gjøre.

Så hvorfor rammer han ikke de rike, trygge og sterke? - Det vet bare Gud, svarer nok Haakonsen og hans medsammensvorne der de setter seg til doms over homofile, kvinner som velger abort og mennesker som synes kanskje at det er greit å tenke seg litt om.

Det er nok eksempler i historien av mennesker som med guds ord i hånd slo ned på annerledestenkende, som slaktet "de vantro" i guds ånd og selv Jesus døde på korset (riktignok i følge med profetiene) fordi han var en trosrebell; fordi han sa "La den uten synd kaste den første sten."

Jodda, selv djevelen kan lese bibelen. Nå er jeg vel Satans lille medhjelper fordi jeg er en ikke-troende ambivalent eksistensialist - jeg går jo i mot guds ord når jeg hevder at det ikke finnes en gud, og i følge enkelte tolkninger: Alt som ikke er av Gud er av djevelen - selv de gode handlingene.

Men kjære Per Haakonsen og hans meningsfeller: Kan dere forklare jeg hvorfor jeg IKKE skal vende et hevngjerrig rasshøl ryggen? Allmektig? Han planta treet i hagen og han skapte slangen, i hans allmektighet  visste han vel meget godt hva som kom til å skje; ja i hans allmektighet vet han vel alt som skal skje og det har vel egentlig allerede skjedd for ham - Allmektig. Tygg på det ordet i all den selforherligende bedritenhet.

Allmektig! Så hvorfor lar han verdens ugudelige urett ramme uskyldige barn? Fordi de er uskyldige har de en direktebillett til Gud når de dør, etter år med lidelse, død, nød og tap av familie, venner og samfunn? Hva med alle de uslyldige barna som vokser opp uten å dø med direktebillett til Gud? De som vokser opp til mordere og voldsmennesker? Hva med de barna som blir unnfanget i et vantro hus, lært opp til å bli vantro og dreper alle andre som ikke er like vantro som de selv?

Ja, det er en guddommelig mening bak det hele,som vi ikke er i stand til å se. Så, unnskyld meg, hvorfor i all verdens rike har vi ikke blitt tildelt den forstanden til å gjøre rett av den allmektige guden din? Hvorfor skal jeg plages av slike som deg til å fortelle meg at mine lidelser er din guds straffedom over min manglende kontakt med Gud når han kunne ha fikset det millioner av år før jeg ble født?

Allmektig my ass!

Ting - tanker om livet på en varanda (S2)

Så…

Natten fjerner sakte men sikkert dagslysets blå slør over himmelen, stjernene titter frem, blinker om universets hemmeligheter; de dukker opp, først en, så en til, deretter tvinger de seg fram i sine plasser i tegnene, myriader av blinkende lys fra gasskuler langt borte fra. Et ufattelig antall av planeter, stjerner, galakser og andre himmellegemer viser seg som, nesten like, små lys. Vitner de om liv, om Gud eller er de bare tilfeldige blaff i evigheten? Er de små hull i Guds teppe, vevet av uskyldige kjerubhender? Eller, kanskje: Han trenger vel egentlig ingen til å gjøre noe som helst, allmektighet og slikt. Se månen: opphavet til myter, inspirasjon til sanger, syndebukken for drap - et hemmelighetsfullt øye. Det har gått mennesker på månen, de så jorda som en måne til månen: Tellus og Luna, to kuler i rommet, som to erter rundt et enormt gresskar; der bor vi, vi som bygger høye hus som vi ikke engang kan se fra månen. Likevel er de store, husene, i forhold til oss, som igjen er store sammenlignet med en flue. Vi er små blant stjernene, men enorme blant plankton. Det finnes milliarder av galakser, med milliarder av stjerner, og kanskje milliarder av planeter, i et evig rom, der størrelse er vel uvirkelig, men likevel er vi store - fordi vi kan tenke?- eller små, fordi vi kan tenke?
   
Jeg legger hodet bakover mot den kjølige muren og inhalerer ettertenksomt, der jeg sitter på en nesten komfortabel hagestol. Legger bena på verandagelenderet og lar røken sive ut fra munnen, det er tanker i røken som langsomt løser seg opp i den kalde natteluften. Det er tanker i muren, i verandaen; noen tenkte på et hus med verandaer. Nå bor jeg i noens tanker, uten at de vet hvem jeg er; er vi noens tanker - er universet noens tanker og vet de hvem vi er? Kanskje er vi en tilfeldighet, men hvor store og fantastiske er vi da? - om vi bare er et uhell, et sår i tiden. Kan ikke fri meg fra den tanken om at dersom vi er skapt i Guds bilde, i dette evig store universet, så er vi merkelig små og uvitende? Noe er det godt å tenke på, annet skremmer...
   
I vår storhet har vi skapt muligheten til total utryddelse av alt liv på jorda (kanskje også alt liv i universet (?)), vårt maktbegjær har vært ødeleggende fordi ødeleggelse er makt. I vår utilstrekkelighet er vi ute av stand til å bevare vår slekt og dennes arv; våre minner består av ruiner fra fordums storhet, vår kultur er bygget på en ødelagt historie, seierherrenes historie. Vår arv består av en endeløs rekke av kamper og slag, kulturer har gått tapt, historier er blitt visket ut, maktens nådeløse svøp har dekket det meste og bare ruinene gjenstår; dette er vår storhet, vår stolthet, vår historie... det er på dette våre nasjoner er bygd, vår verden.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst havnet på en feil klode!
Her er så underligt...

Obstfelder hadde skjønt det: han så og så, og skjønte ingenting. Kanskje har vi alle havnet på en feil klode, men ikke alle har forstått det, for det er mange som påberoper seg å viten om livets mening og det er vel de som har skjønt minst... tror jeg. Dette blir forvirrende, jeg stumper min tankefulle sigarett. Leker meg med lighteren. Utenfra ser jeg lysglimtet som antenner gassen i lighteren, i skinnet fra flammen ser jeg et ansikt; er det meg? Er det opphavet til disse tankene som glir ut i natten? Hvem er dette som sitter der, søvnløs, avkledd, naken, i denne kjølige natten med skyer over ansiktet? Er det meg? En tenkende tanke av en sinnssyk idé, en brikke i en plan større enn Livet, eller en tilfeldighet? En sjel av milliarder, en liten verden i verden, et øyeblikk i tiden, det er meg, det er jeg som sitter der, småkald av den småkalde vinden mot naken hud, småkald av vissheten om at ingen vet jeg sitter der, lykkelig av samme grunn. Av en eller annen grunn tenner jeg enda en sigarett, som en annen alkoholisert, angstpreget kjederøyker. Jeg trekker røken ned i lungene, jeg vet det er skadelig, men gjør det likevel; det er mitt valg, som det er mitt valg å sitte ute på en veranda denne natten uten søvn. At jeg velger betyr at jeg lever, som betyr at jeg tenker, føler, sanser, at jeg er noe. At jeg er noe betyr ikke at jeg vet hva, og heller ikke hvorfor, men det betyr at jeg kan trekke denne skadelige giften ned i mine lunger, hvor de føres videre ut i kroppen og gjør all slags ufyselig skade, og det er ingen som kan nekte meg det, i hvert fall ikke her (ennå…). Det er ikke mye, men det er noe og det er det som er viktig, det er en del av min verden, som er en del av alles verden, men fordi det ene valget kun er en liten del av min verden, er det en forsvinnende liten del av hele verden, jeg er en forsvinnende del av hele verden, kanskje raskere enn jeg ønsker på grunn av valget, som jeg så stolt tar. Det er nesten deprimerende å tenke på hvor små vi egentlig er i forhold til hele virkeligheten, når vi føler oss så store i kraft av vår eksistens. Er det rart vi ofte trenger gudsbildet for å hevde vårt eget selvbilde; gjøre oss større enn naturkreftene, større enn månen og sola, ja større enn Livet?

Vinteren er her!

Vinteren er kommet, og jeg som har gledet meg til sommeren siden august, synes selvfølgelig at dette er forferdelige saker. Snø, kulde, slaps, mer kulde, snø og frostrøyk, bæring av ved og ikke minst snømåking.

Glatte veier, frosne biler, kalde tær, unger som vil ut å leke, i 100 minusgrader...ok; jeg digger akebakken. Helt ærlig, jeg setter livet på spill hver vinter med ungenes akebrett fullstendig usikret under rumpa mi, og for en som brakk ribbenet på Metro lekeland, så er det nesten som russisk rullett. Det er jo egentlig fullstendig galskap dette med akebakker. Man sender av gårde ungene sine, som selvsagt skal ned fra de høyeste og bratteste stedene, ned blant snørrogførtig unger på vei opp bakken, som ikke har vett til å flytte seg, og med unger på vei ned bakken; fullstendig uten evne til konsekvensutredning og elementær øye-ekstremitetskoordinasjon.

Dette i en generasjon som polstrer ungene med verneutstyr når de skal ut dørene om sommeren. Hjelm, arm-, albue- og knebeskyttere, snart blir det vel et krav om hockeyutstyr for å få sykle til skolen. Men om vinteren! Jo, da går visst synapsene i dvale, og man sender ungene ned slalombakker og akebakker, ofte uten tilsyn og uten sikkerhetsutstyr. Riktignok godt innpakket i superundetøy, ullklær og bobledress; man må jo ikke fryse mens man setter livet på spill må vite.

Man ler jo av de hysteriske foreldrene som roper «Ikke så foohohohohort!», og kjefter på ektefellen som setter gullungens liv og helse på spill. Skulle det komme noe neseblod, så er det bortimot skillsmissegrunnlag. Men, ved nærmere ettertanke, så er denne akekulturen verre enn politikernes kultur for å unngå utbygging av ferdsårer. På veien har man jo tross alt sikkerhetsbelter, ABS, erbæg, træksjnkontroll, vinterdekk (for de som husker de) og Volvo er i ferd med å utvikle en bil som kjører av seg selv fordi Volvo har innsett at folk flest ikke burde ha et ratt mellom bena. Apropos: hvorfor kaller man en bil en penisforlenger? Jeg skjønner motorsykler, men man sitter ikke i en penis. Kanskje bortsett fra Trond Viggo Torgersen i en redigert utgave av «Kroppen».

Men i akebakken. Jiihaaaaaaaa! Etterhvert som årene går, og ryggsøylen ikke er like myk som for 30 år siden, så kjenner jeg jo prolapsene i hoppdumpene, jeg kjenner jo osteoporotiske tendenser når jeg ruller rundt mens jeg klemmer rattkjeleken fast som om den er av gull. Kanskje, er det meg? Som ikke burde være i akebakken? Man kan ju sikkert lure. Muligens er dette psykologisk overføring av min frykt for å ødelegge meg, for ungene overlever jo stort sett; men når hørte vi sist om en 40 år (snart i alle fall) gammel mann som endte opp på sykehus etter en aketur? Jeg leser ikke nyheter, så jeg vet ikke.

Men, joda, vinteren er her. Selv drømmer jeg om et koselig bungalow på en hvit sandstrand, hvilket vel ikke er så ulikt mitt eget nedsnødde hus. Så jeg fyrer som en gal hvilket teoretisk sett kan føre til frostskader hver gang jeg går ut for å hente mer ved, men uten blått hav (ei heller har jeg badekar som substitutt) og vennlige innfødte som serverer meg rødvin og gir meg massasje mens solen steker bort all tiltakslyst, så kan det egentlig ikke sammenlignes. Snø er ikke som en korallstrender, uansett hvor god fantasi man har.

Det er da man gjerne sitter og forbanner de menneskene som forlot sydens varme sol til fordel for mammutkjøtt. Selv med snøfreser er vinteren et helvete!


(Riktignok skrev jeg dette forrige vinter, men pytt pytt)

Ting - tanker om livet på en veranda (S1)

(Dette er en greie jeg begynte å skrive på  for 16 år siden (eller noe), og som jeg ikke har skrevet på de siste 14...)

Huset er stille, mørket falt på for noen timer siden, familien drømmer sine forhåpentligvis fortjente gode drømmer, mens jeg sjekker om alt er av, låst og sikret.  Stillheten er øredøvende etter tv, dataspilling, ørten forskjellige tegnefilmer, diskutering over hvor mye, hvor lite, hvorfor ikke – penger, klær og matvaner. Avtaler om hvem, hva, hvor og når, skal gjøre hva med hvem og hvorfor i all verden denne pokkers tidsklemma absolutt må klemme så innmari, med telefoner i hus, i lomme og på jobb. En skulle tro at tilgjengeligheten kunne gjøre det slik at man slapp å løpe fra det ene til det andre. Skulle tro at elektroniske kalendere på både PC og mobiltelefoner, gule lapper på kalenderne, og kjøleskapet skulle gjøre det mulig å administrere dagen, selv med 2.4 barn, forvirrede koner og giddeløse ektemenn. Dagene løper forbi i en evig runddans av rutiner, ungestyr, jobb, skole, barnehage, husstell og annen moro, der man som kjærester innimellom prøver å møtes. Tiden der man som ung, frisk, vakker og sanseløs (eller sansefull) vandret rundt i jakten på lykke og moro, virker langt borte, selv om det faktisk er kortere tid siden det voksne liv tok over, enn det ungdomstiden varte, som til tider var en evighet. Det er sånn at man til tider føler seg gammel, like etter, eller før, man ikke helt fatter hvorfor omgivelsene ser på deg som et fossilt overlevende fenomen fra den gang da. Svigerfar sa en gang det at det virket ikke så lenge siden de var unge; jeg ble med deprimert. Og sannelig, ungene er plutselig så store, og en har ikke helt sett at det har skjedd. Det verste er vel kroppen, som ikke lengre gjør det du vil den skal gjøre (jeg burde vel holde meg i bedre form, men hvem har vel tid til det?), huden som så smått virker større enn det den burde være, håret som liksom falmer osv. Likevel er jeg ikke gammel, bare eldre. Uff, nei, det er vel på tide med en røyk, når jeg først begynner å tenke, kan jeg godt la være å legge meg, det blir bare til at jeg ligger og vrir meg og lar meg forvirre av livet likevel.

Natten er småkjølig, bare deilig etter en varm dag, og den småkalde luften svaler behaglig ned en urolig kropp (og sjel). Månen viser seg fram over horisonten, full som en alke, og blek som en doom-rocker sniker den seg liksom fram oppover mot en stjerneklar himmel. Nåvel ikke helt stjerneklar, det er noen ulldotter som svever rundt der oppe. Ikke ulikt mine tanker. Natten er liksom så tankefull i natt (selvsagt vet jeg at det er mitt noe livsforvirrede hode, som tillegger natten en substans, et følelsesliv, men slik er det vel bare; en opplever verden som seg selv, som for eksempel regn ved en begravelse; "Det var en trist dag…", eller min favoritt "Det var noen lykkelige dager…"). Jo da, natten i natt er tankefull, månen er lurende og skyene er forvirrede, det har jeg bestemt, og i natt er jeg Gud. Hm! Så det så…

Jeg burde nok gått og lagt meg, men det passer seg liksom dårlig for en gud å sove… I stedet tar mitt delvise ekshibisjonistiske id over (delvis fordi jeg er svært bluferdig, og makter verken hund, katt eller barn å se meg i fødselsdrakten) og jeg kler forsiktig av meg klærne, som likevel må vaskes, slår av lyset på stua, og lurer meg forsiktig ut på verandaen, væpnet med en lighter, to pakker røyk og et litt undrede, kanskje til og med ett litt fandenivoldsk humør. Yup, nå skal jeg kose meg. Hvem er jeg? La oss se…

Tanker. Skyer som glir gjennom sinnet; foranderlige, flyktige skyer som alltid er der, bilder, ord, følelser, uhåndgripelige som tåken, men synlige og følbare. Tanker; dette abstraktet som utgjør individet, synliggjør individet. Våre tanker viser hvem vi er gjennom hva vi utfører, som individ, som gruppe, som menneske og som art, det er tankene som fører oss sammen eller isolerer oss, det er tankene som elsker, hater eller ignorerer; de gleder og plager oss, de leder oss og de er oss: uten tanker er vi ingenting. Det er kun én sky på himmelen i natt: mine tanker. Mine tanker er en sky av mange skyer som i stadig forandring glir over himmelen, skygger for hverandre og stjernene og månen, samtidig som de er usynlige. En tanke glir vekk, åpner for en annen, skygger for en ny, sammen utgjør de en helhet som er ufullstendig; speilbildet av meg selv, bildet av mitt sinn.

Ha utstyret i orden!

 (Illustrasjonsfoto: COLOURBOX)

To jenter lenket seg fast i sengen med håndjern på voerspiel:  "De to jentene fant av en eller annen grunn ut at det var passende å lenke seg fast til senga, slik at andre vorspieldeltakere kunne ta bilde av stuntet." skriver dagbladet.
 
Nå viser det seg følgende, og man må jo gjøre en liten analyse av dette, at jentene kastet nøkkelen til de som skulle låse opp håndjernene, hvorpå nøkkelen falt ned i en sprekk og var ikke mulig å få opp. Dermed måtte de tilkalle politiet.

En god venn av meg sa en gang: "Bruk ikke større hengelås enn hva tangen din kan klippe." Jeg synes dette er et veldig godt råd. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvorfor jeg trengte dette rådet, eller hvordan temaet dukket opp.

Jeg må gå ut i fra at det var to sett håndjern som ble brukt, for med ett sett håndjern ville de hatt tilsammen to hender fri til å selv låse opp håndjernene. Men likevel, så skjønner jeg ikke helt hvorfor de måtte kaste nøkkelen over til noen andre, og om de var lenket fast i sengen: Hvordan klarte de å kaste noe som helst? Her er det noe merkelig som foregår allerede, men vi kan skylde på alkoholen.

La oss nå godta at denne kastingen av nøkkelen virket fornuftig der og da. Nå sier jo ikke artikkelen noe som helst om hva slags leilighet det var, eller om det var et hus og hvor mange naboer der var osv, men man skulle da tro at noen var glupe nok til å finne frem en tang av noe slag? OM da ikke eieren av håndjernene, som selvsagt bare hadde én nøkkel tilgjengelig, sa "NEI! Vi må ikke ødelegge håndjernene!" (De kunne jo være foreldrene sine?). Hva slags sprekk nøkkelen falt ned i, sies det heller ikke noe om, bare at det var en sprekk, så man må vel bare akseptere at dene ene nøkkelen falt ned i en dyp skrekk på et sted inne på soverommet og var fullstendig utilgjengelig for det meste.

Dermed. De to uheldige jentene var dermed fastlenket i hverandre,i en seng, den eneste tilgjengelige nøkkelen er borte - da ringer man selvsagt politiet.

Min konklusjon: Jeg antar, fordomsfullt nok, at dette voerspielet hadde kun kvinnelige deltakere og jeg antar videre, enda mer fordomsfullt, at de kjente de vakthavende politibetjentene som var på jobb denne aktuelle kvelden. Jeg antar også at kvelden ble minnesrik, morsom og forhåpentligvis vellykket for en eller annen.

Nå, om min fordomsfulle konklusjon er fullstendig feil, så har jeg noen gode råd for andre som gjerne vil leke med bondage.

1. Lenk deg aldri fast alene, eller uten tilgjengelig hjelp.
2. Ved bruk av låser må du helst ha mer enn én nøkkel tilgjengelig.
3. Ikke bruk hengelåser avbitertangen din ikke kan takle.
4. Husk at du på ett eller annet tidspunkt ganske sikkert må på do.

Politimenn, og -kvinner, i uniform er ofte et veldig hyggelig skue, men det hender de er opptatt med viktigere ting enn lekne jenter med uniformfetish. Ikke at det er noe galt med uniformfetisher altså. 

(bilde fra universitas.no)

Da kom snøen gitt

21.01.2012

Jeg er ikke overbegeistret for snø. Riktignok hadde det vært gøy med et par turer til akebakken, men jeg klager ikke. Jeg synes egentlig det har vært en grei vinter uten snø jeg da; global oppvarming er ikke så ille egentlig. Men jeg er ikke så glad for alt sunnmørsværet som har truffet oss de siste månedene, så det er fordeler og ulemper med alt. Hvorfor global oppvarming ikke kan medføre mer sol vet jeg ikke, men man kan jo ikke få alt heller desverre.

Så nå er det vel to og en halv måned med snø som skal tas igjen, og det ser egentlig slik ut også. Det er hvitt ute, og hvitere ser det ut til å bli - om det ikke blir varmere da. Da blir det vått igjen, veldig vått. Men det har jo forsåvidt vært normalen denne vinteren.

Men! Vi har bensin til freseren, og spadene er relativt tilgjengelige -tror jeg, og det kunne ha vært som forrige vinter:

20.12.2010

Always look at the bright side!

Gabrielle - Bordet (Det er visst snudd...)

Jeg fant denne sangen på P3's A-liste. Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke hadde hørt sangen - trodde jeg. Jeg hadde visst hørt den, men selv nå som jeg skulle høre på den for å finne ut hva dette var, så falt jeg ut etter ca 43 sekunder. Det har kanskje noe med videoen å gjøre - den er så forferdelig dårlig at det er mer behagelig å se noen klippe tåneglene på på en 103 år gammel uteligger.


Det som slo meg når jeg så teksten var: "NEI! Den er skrevet på dialekt!" og dernest: "Det var da en fryktelig lang sang."

Så så jeg at refrenget gjentas 4 ganger med flere vers mellom. Så hørte jeg på sangen, og det hørtes ut som hun gjentok dette refrenget mange flere ganger, men jeg orker ikke å høre gjennom den en gang til for å finne det ut. Jeg vet ikke hvor dialekten er fra, og det er sikkert bra at man synger på dialekten man snakker, og tydeligvis skriver, men pent er det ikke. Men nå er jeg ikke en stor fan av sørlandsdialekter.

Hun er visst fra Bergen, så jeg er veldig forvirret nå. Ikke at jeg er spesielt mer begeistret for bergensdialekter da. For ordens skyld, så liker jeg heller ikke nordmørsdialekter, sunnmørsdialekter på TV byr meg i mot, vazelinadialekten synes jeg får folket som taler den til å høres nokså dumme ut, og det samme gjelder egentlig østfolddialektene...egentlig så liker jeg veldig få dialekter ser jeg. Men dialekten til de jeg kjenner og er glad i, synes jeg er sjarmerende, så jeg jeg er selvmotsigende på området. Men å SKRIVE på dialekt. Det burde være forbudt! Straffbart rett og slett. Jeg skal bevise hvorfor.

Det esje lenge siden at vi hang ut hele tiden
Det esje lenge siden at vi hang ut hele tiden
(Så stakk eg av)
Næi. De ær jo en græi åpning. Veldi fårklarende. Men drit i de.



Men eg vetsje ka som skjer
Det vasje grønnere på andre sted
E tok feil, e brukte lupe der e sku brukt speil
Det esje lenge siden at vi hang ut hele tiden
(Så stakk eg av)
Vi fikk vel me åss att du stakk føsjte gangen.
Men jodda; (Jeg kutter ut dialektskrivingen) klisjéer er jo tidvis greit å bruke i en sang, eller i andre sammenhenger, men imponerende er ikke dette med tanke på resten av verket. For når det kommer til nyvinnende ordlek, så kan man jo forstå klisjéen som er brukt. Jeg blir litt forvirret igjen; er hun nærsynt? Er det gresset hun tok tok under lupen, og hvorfor skulle hun heller ha brukt speil? Og hvorfor bytter hun mellom eg og e?

Men om eg bare hadde visst at eg egentlig tok feil
Enn om eg bare hadde visst at eg ville bli for sein?
Ja, da hadde du vel ikke stukket av begge gangene vil jeg tro, men man skal ikke kimse av etterpåklokskap.

Bordet e snudd, livet tok slutt i meg
Du va kun en gutt, no har eg kutt fra deg
Rollen e snudd, ka har du gjort med meg?
Dumpet deg først, men angret fort på det

Før ord kansje si korr mange ganger du ba meg bli
Hadde deg så nærme meg før du rømte til fjerne sted
Ofrer alt så gjerne, men det e åpenlyst at bordet e snudd
Her er det jommen blitt dramatisk; livet er slutt, hun er oppkuttet  og rollene er snudd, som hun sier. Men egentlig; de er jo ikke snudd, for hun stakk, og prøver visstnok å få ham tilbake. Han ble forlatt og prøvde å holde henne igjen. Her er det jo en vesentlig forskjell i utgangspunkt: han er tydeligvis drittlei av gnålende dramakjerringer, og hun har skjønt at hun var mer kravstor enn hun hadde dekning for.

Dette er da altså refrenget. Bordet er snudd - derav tittelen Bordet. Jeg sliter litt med å forstå dette bildet: Er bordet snudd opp ned, lagt på siden, eller er det bare snudd rundt? Er dette et bergensk uttrykk? "Nå er bordet snudd folkens!" - som en form for "Nå er rollene byttet om"? For her i refrenget var det visst han som plutselig stakk av, eller rømte som hun kaller det nå.

- Nå skal jeg si at jeg googlet uttrykket, og kom fram til at jeg kjente til uttrykket fra engelsk; "Oh how the tables have turned." (To "turn the tables" refers to the 18th century colonial tavern tables that flipped up to form chairs. Back then, to say, "the tables have turned" would imply that the tavern has stopped serving food, as the tables have been turned upright to chairs. -jeg liker google). Jeg synes fortsatt ikke at uttrykket er fantastisk bra på norsk, men det er min mening da.

Men hvorfor heter ikke sangen "Bordet er snudd"? Det er jo faktisk ikke et bord hun synger om; det er jo om et rollebytte, eller noe slikt.

Det esje lenge siden eg tørket tåren din
Du tørket min når eg dro
Det esje lenge siden eg var din første
Eg sa du va min nummer to

Eg vetsje ka eg gjord, tanken vasje hvert et ord
Det e så feil å bruke lupe der eg sku brukt speil
Det esje lenge siden at vi hang ut hele tidenJeg tar disse to versene sammen: De gjør absolutt ingen mening for meg. Man har de første to setningene som handler om at de tørket hverandres tårer av en helt ukjent grunn, hun gråt da hun dro på jakt etter grønnere gress og han gråt visst bare. Dernest kommer vel en slags moderne feministisk uttalelse med at hun har hatt dobbelt så mange elskere som han.

"Eg vetsje ka eg gjord, tanken vasje hvert et ord" Jeg tror at her kan det være en skrivefeil - at det skulle være 'verdt', og ikke 'hvert'? Ikke at linjen gir noen mening likevel, men kanske litt mindre lite mening enn tidligere.


Og, så er hun tilbake med lupen og speilet. Hadde hun sagt 'vindu' i stedet for lupe, eller kikkert; en lupe er noe Sherlock Holmes brukte for å se bedre, og noe enkelte svaksynte bruker når brillene ikke lenger er sterke nok.  Hadde hun sett bedre, så hadde hun fått med seg at gresset ikke var grønnere andre steder, så det var i så fall en møkkete lupe og kvinnfolk bruker generelt for mye tid foran speilet likevel. Jeg skjønner ikke dette med speilet! Kan noen forklare meg den?

- og det heter "på den andre siden av gjerdet" for pokker!

Bordet e snudd, livet tok slutt i meg
Du va kun en gutt, no har eg kutt fra deg
Rollen e snudd, ka har du gjort med meg?
Dumpet deg først, men angret fort på det


(ekko)


Før ord kansje si korr mange ganger du ba meg bli
Hadde deg så nærme meg før du rømte til fjerne sted
Ofrer alt så gjerne, men det e åpenlyst at bordet e snudd



(ekko)

Men om eg bare hadde visst at eg egentlig tok feil
Enn om eg bare hadde visst at eg ville bli for sein?


(ekko)

Bordet e snudd, livet tok slutt i meg
Du va kun en gutt, no har eg kutt fra deg
Rollen e snudd, ka har du gjort med meg?
Dumpet deg først, men angret fort på det

Og nå har vi skjønt hvorfor denne sangen ble så forerdelig lang, og jeg fant ut at jeg hadde rett i at hun gjentok refrenget mange ganger og at jeg tok feil i at det var flere versi mellom refrengene. Sangen er egentlig et refreng som gjentas alt for mange ganger med et par meningsløse vers innimellom.

Før ord kansje si korr mange ganger du ba meg bli
Snudde deg så nærme meg før du rømte til fjerne sted
Ofrer alt så gjerne, men det e åpenlyst at...

Bordet e snudd, livet tok slutt i meg
Du va kun en gutt, no har eg kutt fra deg
Rollen e snudd, ka har du gjort med meg?
Dumpet deg først, men angret fort på det

Før ord kansje si korr mange ganger du ba meg bli
Hadde deg så nærme meg før du rømte til fjerne sted
Ofrer alt så gjerne, men det e åpenlyst at bordet e snudd

Etter å ha hørt på sangen nøye i 43 sekunder én gang og lidd meg gjennom teksten, også én gang, så har jeg fått nok. A-lista på P3 brude, bare på grunn av denne sangen, rulles sammen i passelig størrelse og sendes tilbake der den kom fra...

Pingviner - hva du ikke vet.

Pingvin!

Pingvin; et fantastisk morsomt ord å si. Prøv deg frem i ulike tonefall, trykk, dialekter og aksenter - lek Jim Carrey og Robin Williams med ordet. Syng det, si det, hvisk det, rop det eller brøl det, og med ett kan jeg si at dagen har vært litt morsommere enn det den var.

Men hva er egentlig pingviner? Pingviner er fugler som ikke kan fly, i likhet med strutser, kivier og en rekke andre "fugler" , deriblant høner. Nå skal man vel egentlig ikke si noe stygt om høner, da det for noen kan oppleves som mannssjåvinistisk, men høner er  - vel, de er høner; tenk deg å bli sammenlignet med en høne!

"Hei, jeg er en fugl som ikke kan fly."
"Er du ei HØØØØØNNNNEEEEE ?" (Sagt med nasal irriterende stemme)
"Nei, jeg er en pi..."
"HEI, SJEKK HER'A FOLKENS:  SJEKK DEN SJTØGGE HØNA!"

Neida, pingviner er ikke høner. Pingvinene er skumle! De har isolert seg på de mest iskalde områder av kloden, hvilketvel må tilsi at de er rimelig kalde av seg - ikke alle kanskje, men flesteparten av de vi ser på TV er det. Er liksom ikke like kult med en pingvin på en solfyllt strand i Sør-Amerika kanskje. Nok om det.

De lever sammen i tusentalls og de er monogame; de er altså bevisste på å bevare artens genetiske renhet. Mor og far deler på å ruge eggene, så de er moderne - og har vært det en stund, så de kan vel forsåvidt regnes som tradisjonelle innenfor sin egen tradisjon, og muligens ganske kjedelige.

Men hvorfor har de isolert seg der nede hvor ingen egentlig vil dra? De kan dykke i 18 minutter uten å puste (noe som sier seg selv, for pingvinfisk finnes ikke så langt jeg vet. Men kanskje de burde det - egentlig?), helt ned til over 200 meter og de svømmer i tusen kilometer i timen! I hvertfall 30-40 km/t. Og det er fort om man sammenligner med meg; veldig fort.

Hva gjør de der nede? Hvorfor må de være under vann, så dypt, så lenge? På et av de mest isolerte, menneskefrie områdene i verden, finner man en fugl (som ikke kan fly!!!) som forsvinner ned i ishavsdypet i lange perioder av gangen. Helt motsatt av alle andre fugler. De aller fleste fugler kan fly og de aller fleste fugler klarer å fange fisk på få sekunder med vannkontakt; de trenger ikke å være under vann i nesten en halvtime for å finne en fisk. Havet er jo fullt av fisk, og i tillegg spiser disse pingvinene krill og blekkspurt m.m.

Blåhvalen lever av krill! Verdens største dyr lever utelukkende av krill - hvor forbanna vanskelig kan det være får en pingvin å spise seg mett på krill?

Så hvorfor er pingvinen så lenge under vann? Tenk på strutsen. Dette ondskapsfulle beistet med digre klør og giftige tenner. Tenk bare hva den kunne ha funnet på med tid, skjul og nøye planlegging. Se for dere så pingvinene:

De ser søte og uskyldige ut, de har isolert seg fra resten av verden som nærmest det eneste landdyret i antarktiske strøk, de samarbeider nøye om oppdragelsen av barna sine og innsamling av mat - de er likestilte faktisk. Tenk dere så hva vi mennesker kunne ha utrettet om vi virkelig var likestilte og monogame, der det eneste mål var artens overlevelse.

Tenk dere så hva vi ville gjort om en annen art truet vår fredfulle eksistens.

Tenk om...

(Foto: www.photosension.dk)

Bruno Mars: Ta den pokkers granaten da!

Easy come, easy go, that's just how you live
Oh, take, take, take it all but you never give
Should've known you was trouble from the first kiss
Had your eyes wide open, why were they open?

Om han visste at hun var trøbbel, så burde han ikke bli overrasket at hun viste seg å være nettopp det? Og hva er galt med å ha øynene åpne? Om ikke han mener det er normalt å holde øynene igjen da; så er det i hvert fall ingen overraskelse for oss andre at han sliter litt.

Gave you all I had and you tossed it in the trash
You tossed it in the trash, you did
To give me all your love is all I ever asked
'Cause what you don't understand is

Det er da fryktelig så kravstor denne fyren er. All hennes kjærlighet?

I'd catch a grenade for ya
Throw my hand on a blade for ya
I'd jump in front of a train for ya
You know I'd do anything for ya

Det er vel nettopp det hun forsto? At han er tussete slavegutt som har en risikoadferd med få sidestykker, og det er antakelig derfor hun ikke gav ham all sin kjærlighet - hun ville jo ha mistet han hardt og brutalt før eller siden.

I would go through all this pain
Take a bullet straight through my brain
Yes, I would die for you, baby
But you won't do the same

Nei, noen av oss er faktisk litt oppegående med en noenlunde intakt selvoppholdelsesdrift og kaster ikke bort unødig tid og energi på suicidale idioter.

No, no, no, no

Nei, det kan du jommen si.

Black, black, black and blue, beat me 'til I'm numb
Tell the devil I said, hey, when you get back to where you're from
Mad women, bad women, that's just what you are, yeah
You'll smile in my face then rip the brakes out my car

Først så ber han om å bli banket helseløs, og dernest er det et problem?

Gave you all I had and you tossed it in the trash
You tossed it in the trash, yes, you did
To give me all your love is all I ever asked
'Cause what you don't understand is

I'd catch a grenade for ya
Throw my hand on a blade for ya
I'd jump in front of a train for ya
You know I'd do anything for ya

I would go through all this pain
Take a bullet straight through my brain
Yes, I would die for ya, baby
But you won't do the same

Pass på å gjenta deg selv til det gruelig kjedsommelige!

If my body was on fire
Ooh, you'd watch me burn down in flames
You said you loved me, you're a liar
'Cause you never, ever, ever did, baby

Det kommer jo selvsagt an på om du satte  fyr på deg selv, noe som jo er rimelig sannsynlig.

But darling, I'd still catch a grenade for ya
Throw my hand on a blade for ya
I'd jump in front of a train for ya
You know I'd do anything for ya

I would go through all this pain
Take a bullet straight through my brain
Yes, I would die for you, baby
But you won't do the same

No, you won't do the same
You wouldn't do the same
Ooh, you never do the same
No, no, no, no

Herregud!

Her har man altså en sang om en selvforherligende dott, som synger i vei om at han vil ta livet av seg selv på alle mulige måter for en kvinne han visste han ikke burde rotet seg bort i. Hvem i all verden ved sine fulle fem ville falle for en sutrende liten dritt som griner over at dama ikke er like suicidal som han selv?

Jeg synes virkelig at radiostasjonene burde vise noenlunde gangsyn og ta denne oppfordringen til selvskading vekk fra lufta!

Mokkamann...

Man må jo bare kommentere dette...

Plumbo serverer en skikkelig dårlig vits, Tschawe blir rasende, NRK holder MGP-krisemøte, Kaizers-Terje tømmer øl i hodet på komikeren og leder ved Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, synes ikke at unnskyldningen holder mål.


VG og mediene storkoser seg med dramatikken, kommentatorene krangler om hva som er rasistisk eller ikke og hvem som er mest rasistisk, og så kommer de som mener at slikt må innvandrerne tåle og de som mener at slikt er forkastelig å si.


Dagen derpå ber alle om unnskyldning, mediene storkoser seg med angrende syndere og livet går videre uten at verden gikk under.

Selv leste jeg "møkkamenn" og ikke "mokkamann" og skjønte ikke hva som var morsomt egentlig, så derfor vurderer jeg å bruke brillene oftere. Ikke at jeg synes vitsen ble noe morsommere med "mokkamann", men jeg synes heller ikke den var noe å bråke så forbannet mye om heller. Det er langt morsommere at stakkaren føler seg trøstet av Ole Ivars og Rune Rudberg konsert, og betydelig mer kontroversielt etter min mening.

Men jeg skulle ønske jeg var en flue på veggen med hørselsvern under den seansen. Men jeg er passe syk i hodet.

Tidsklemma ja.

Moro med barn, tid og hverdag ja.

Maria ringer fra skolen og sier hun har falt og slått hånda, så hun må kanskje en tur til legen etter skolen og Tea skal ha med seg Lea hjem. Legen har selvsagt ikke telefontid nå, så det må vente litt.

Så. Skolen er ferdig 13:15, og jeg går for å møte de yngste. Møter Maria og hennes bandasjerte hånd på veien, og ber henne om å vente på meg hjemme, før jeg går ned og henter småtrolla. De vil helst gå alene hjem, så jeg tar sekkene deres på ryggen,og møter Ebba, som vil ake litt før hun går hjem sammen med Destiny.

Vel hjemme sjekker jeg hånden til Maria, som ser blå ut på feil steder, så jeg ringer til legen hvor telefontiden er i gang igjen. Får time klokka 14:10, så jeg ringer muttern og spør om hun kan sitte barnevakt. Småjentene kommer hjem i det jeg kjører for å hente muttern 13:45. Passerer Ebba på veien og informerer henne om hva som skjer.

Klokka 14:00 kjører vi til legen, og klokka 14:30 går vi ut med beksjed om at der er ingen brudd. Heldigvis.

Vel hjemme er June kommet hjem, og skal lese til morgendagens naturfagprøve. Svipper muttern hjem igjen, og får ungene til å begynne med leksene sine. Klokka er blitt 15:00. Maria klarer ikke å skrive, så hun får gjøre husoppgavene sine, og jeg begynner å gjøre klar til middag. 15:15 får jeg melding om at jeg ikke må glemme å få Ebba på korpset klokka 17:00. Middagsforberedelsene tar litt tid, da jeg må assistere litt med lekser og mekle litt med kjekling og den slags, men middagen kommer etterhvert godt i gang og vil bli ferdig klokka 16:30.

Klokka 16:00 kommer man på at June skal på konfirmasjonsundervisning 16:30, så hun får ikke middag riktig ennå, men hun lese i alle fall på prøven.

Så, da ber man Maria dekke på bordet og så kjører man June til Tentro, som det heter. Kommer hjem 16:35, og serverer middagen. Lea liker ikke kjøttdeig, så hun får brødskive med skinkeost, og Ebba finner ut at hun liker ikke Evens spesial i dag, så jeg sender henne ned for å pakke saksofonen sin og hiver i meg litt mat. 16:45 får jeg melding fra mamman til Lea om hvordan ting går med jentene. Tea og Lea vil gjerne ned til Lea sier de, men de vil leke en runde med gjemsel først, hvilket er greit for mamman til Lea, så jegg sier jeg kan svippe de nedom etter at jeg har kjørt Ebba.

Så kjører jeg Ebba til korpset som begynner 17:00, kjører hjem, sier hei til Maria og svipper Tea og Lea ned til Lea, før jeg kjører hjem, sier hei til Maria og drar for hente Ebba. Vel hjemme får jeg Ebba til å ta ut av oppvaskmaskinen, rasker sammen etter middagen, kjører for å hente June og kommer på at vi må ha tak i impregneringsmiddel til Junes nye støvletter, så vi tar en tur på OBS!.

Når vi kommer hjem er klokken rukket å bli 18:30, men nå er jeg ferdig med kjøringen, bortsett fra at jeg skal hente Camilla klokka 21:00 - eller deromkring.

Får ryddet litt mer etter middagen og Ebba har lyst på havregrøt til kveldsmat. Tea kommer hjem 19:00, så jeg lager havregrøt da. June begynner nå å få grepet på nervesystemet, og vi, dvs jeg, prøver å dikte sanger om aksoner og dendritter. Dendritter har jeg forøvrig mye moro med, hvorpå June sier "Vi er bare blitt sååå ferdig med dendritthumoren på skolen altså." Det driter vel jeg i...

Sangen ble forøvrig drittdårlig.

Hodet mitt er på dette punktet ikke velfungerende, men jeg kommer på at jeg har tatt opp Raske Menn, så jeg setter på det som familieunderholdning i håp om å få litt ro i både meg selv og huset. Først ber jeg Ebba og Tea om å pusse tennene, så det er gjort unna, men det tok litt tid fordi Tea skalla i dodøra, men det gikk fint; vi trengte ikke en ny tur til legen denne gangen. så er det tid for Raske Menn.

Ingenting er som å servere ungene tre menn som, i følge Tea, synger om å banne og som viser tisefanten sin på scenen. Jeg skal ikke prøve å kjempe om "Årets Far"-prisen nei.

Klokka 20:10 ringer Camilla or å si i fra at hun er ferdig på jobb. Jeg vet ikke hva som hente med 21:00 - eller deromkring, men jeg har sikkert blitt fortalt at det ikke var i dag, men jeg kan ærlig talt ikke huske det. Og jeg som tenkte at Camilla skulle få komme hjem til et nokså rolig, relativt ryddig hjem. Så mye for den planen.

Vel hjemme er de raske mennene erdige på TV'en, og vi får sendt de yngste til sengen, June støvsuger stua før June, Maria og jeg får lagt på plass klesvasken; litt protester selvsagt, for June skriver en historie i bloggen sin, som ikke er en blogg, men en fantasigrei, og Maria leser. Maria fikk ikke helt med seg at vi skulle rydde på plass klærne, så hun ble litt lei seg da hun oppdaget det. Og ikke minst fordi June dro henne i armen da hun ikke var på vei ned i kjelleren.

22:15: Ungene er sunget til og ting roer seg mer eller mindre.

I etterpåklokskapens klokskap, så ser jeg selvfølgelig at jeg kunne gjort ting noe annerledes, ja sågar planlagt kjøringen og kanskje heller laget en litt enklere middag, når jeg først var så ute og kjøre.

Men jeg er ikke slik.

Emil fra bønneberget vil nekte incestutsatte barn abort

Emil André Erstad vil nekte deg abort!

"- Jeg mener at abort ikke skulle ha vært et alternativ. Det vi ser er at kvinner som tar abort får psykiske problemer i etterkant. Det er selvsagt en forferdelig situasjon å være i, men det betyr ikke at en abort gjør det noe bedre, sier han."

Jeg skal innrømme at jeg ikke har giddet å lese gjennom noe av dette egentlig. Jeg liker overskrifter.

Men altså: Om alt liv er hellig, og abort skal forbys uansett, så vil den ytterste konsekvens, uansett hva han egentlig har sagt, eller egentlig mener, være det at overgrepsutsatte barn må føde egne barn. Om man tar med i betraktningen at Lina Medina var 5 år (!) da hun fødte sitt første barn, så synes jeg virkelig at denne holdningen ikke nødvendigvis er med på å forebygge traumer.

Ja, mange kvinner blir deprimerte etter abort. Mange får seg en skikkelig knekk og noen får aldri barn i etterkant, så abort er ingen lettvint løsning som mange synes å anta. MEN! Å ta abort etter et frivillig seksuelt samkvem fordi det passer dårlig å bli mor da, er noe veldig annet enn å bære frem barn etter en av de mest traumatiske hendelsene et menneske kan oppleve.

Nå vet ikke jeg hva Emil har av erfaringer, men jeg tror ikke den lille selvhøytidelige lille dritten har noen særlig bagasje. Sikkert en hyggelig fyr altså, men jeg velger å være subjektiv, fordømmende og ukristelig i møte med slikt religiøst pisspreik. Synd du ikke er en ung kvinne på 12 år som er blitt voldtatt av pappa'n din og blir tvunget til å føde avkommet Emil. Etter slike utsagn, så er det nemlig det jeg ønsker for deg.

For balansens skyld: For min egen del, så har abort aldri vært et alternativ, og om en kvinne aborterte mitt barn fordi det passet dårlig der og da, så hadde jeg nok ikke bevart bekjentskapet - og jeg synes også at under normale forhold, så burde mannen ha en viss grad av samtykkerett i forhold til abort, men jeg ser også hvor vanskelig dét eventuelt kan være.

Det handler om mer enn respekten for det ufødte liv: I Afrika blir kvinner voldtatt og gjort gravide som ledd i religiøs krigføring. I mange strengt religiøse samfunn dør mange kvinner fordi de går hen og fjerner fosteret selv. Man skal ikke gå mange år tilbake i tid før kvinner tok sine liv fordi de ble gravide og mennene ikke tok ansvar.

Så, herr Emil, din vesle rakkar. Måtte din kone aldri bli voldtatt og bli tvunget av deg til å bære frem et barn hun ikke vil ha for din skyld. Dust!

Kåres penis skal redde TV-våren!

Conradis magiske tissefant skal på tv. "I hovedrollen som Jonas Wergeland, «mannen med den magiske penis», møter vi Kåre Conradi."

Jodda, jeg skal innrømme jeg lo da jeg leste denne teksten. Jeg er en av sladderhorene som fikk med meg Kåres "mms-tabbe", og lot meg underholde. Mest fordi "tabben" var jo rimelig uskyldig da, jeg har da selv helt sikkert gjort verre ting, og sammenlignet med en viss herr Rudberg og hans magiske blå plastpenis, så er jo Kåre som Snåsamannen sammenlignet med Harry Potter; ikke like prangende.

"Snåsamannen" kan i mine ører høres litt suspekt ut det også, men jeg lar tvilen komme den koselige fyren til gode. Godt han ikke kom fra en plass som heter Dåsa.

Sex, lies and videotapes (...and then some)

Amerikansk politikk på sitt beste

Det er noe fasinerende med det amerikanske presidentvalget. Fra et europeisk ståsted fremstår den jevne amerikaner, og ikke minst deres presidentkandidater, som ignorante, pompøse, tidvis dumme og nesten alltid selvforherligende.

Selv elsker jeg utsagn som "Xxxxxx har innrømmet å ha gjort «personlige feil» og å ha «bedt Gud om tilgivelse». Kandidater trekker seg gjerne fordi det graves opp seksuelle utskeielser, økonomiske mislighold og bent frem tåpelige utsagn; det er jo ganske bemerkelsesverdig at de "beste" politikerne landet kan by på setter seg opp som presidentkandidat når man vet at en grumsete fortid garantert vil bli oppdaget, trukket frem, blåst opp og bli brukt til å slå en i hodet med. Som Clinton og "that woman".

Man vet hva man har gjort, men likevel tror man at det ikke vil bli oppdaget? I en politisk kultur der de ansetter folk kun for å grave frem dritt, der motstaderne kan kjøpe egne annonser på TV og si bortimot akkurat det de vil, i et land der "ingen røyk uten ild" er mer en regel enn et ordtak.

Det er som jeg leste i en tegneseriestripe en gang: Gjør det vondt å være så tjukk i huet?

Jeg ble spurt av en amerikaner en gang: "Har dere brus i landet deres?" En venninne av meg tok college i midtvesten, og ble spurt av en medstudent "For å komme hit, måtte du fly over havet?". Et herlig sitat leste jeg for mange år siden i en eller annen avis: "Har dere like mye problemer med vikingene som vi har med indianerne?"

OK. Når man hører slike utsagn og ser slike videoer, så kan man vel egentlig skjønne hvorfor hvem som helst kan bli president, og hvorfor de tror de kan slippe unna med det meste. 

Europa må klare seg selv  sier presidentkandidat Romney. Forrige krise hadde sin opprinnelse i USA og børskrakket i 1929? Også USA. Jodda, vi skal nok klare å skape våre verdensomspennende kriser vi også, men jeg synes den amerikanske presidentkandidaten generelt sett burde ha en viss verdensforståelse; særlig når USA er en av hoveddrivkraftene i WTO.

Nåja, jeg vet det er mange idioter overalt i verden. Jeg er muligens en av de, men gledelig uvitende om min tilstand. Men jeg synes likevel at USA og dets innbyggere er fasinerende i sin uvitende naivitet om verden rundt seg. Og litt skumle.

SEX 101

Siden sex selger, og jeg er en oppmerksomhetshore, så tenkte jeg å ta for meg seksualitet fra mitt ståsted; som mann, helsearbeider og, i følge min tenåringsdatter, pervo. Dette er altså subjektive betraktninger og medfølgende påstander.

Hva sier wikipedia?

"Seksualitet (fra latin sexus = kjønn) omfatter kjønnslivet og alt som knytter seg til det. Dette inkluderer både de rent fysiologiske og medisinske sidene, men også de følelser som er knyttet til kjønnslivet. Sosiale anliggender og etikkspørsmål er også viktige i forhold til temaet."

Jeg vil i første omgang ta for meg grenser. Jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Jeg har registrert at skolene kritiseres for dårlig seksualundevisning, at samfunnet er seksualisert og at  sex selger aviser og lignende. I følge en artikkel på historienet.no, så ble sex en synd 1500-tallet grunnet syfilis; "I kirkens og de religiøses øyne var ikke syfilis på noe tidspunkt en fasjonabel sykdom – tvert imot. De synlige ofrene for sykdommen var de prostituerte, kundene deres og andre som hadde sex utenfor ekteskap. Derfor ble den nye sykdommen betraktet som Guds straff til de troløse som bedrev hor. Og snart måtte nysgjerrigheten og fascinasjonen som hadde omkranset syfilis på 1500-tallet, vike for fortielse og fordømmelse." Man retter som følge av artikkelen en stor takk til oppdageren Colmbus som etter sigende ikke bare oppdaget Amerika.

Man kan snakke mye om tabuer innen seksualiteten, og tabuer er i mange sammenhenger sett på som skjellsord, muligens fordi de hindrer ens ego i å utfolde seg med andre som ikke nødvendigvis har de samme erfaringer og syn på seksualitet som en selv. Det viktigeste, mener jeg, innen seksualitet er grenser, og aksepten av og respekten til disse grensene, samt kommunikasjonen omkring disse grensene.

Noen liker dattera og andre liker mora, heter det. Man kan utvide det; noen liker sønnen, noen liker faren og andre liker absolutt alle. Det finnes ingen fasit, eller rett og galt innen den sunne seksualiteten; den seksualiteten som ikke er til skade for seg selv og andre. Det som er den eneste tommelfingerregelen er at du ikke gjør mot noen du ikke er sikker på at de vil gjøre - kommunikasjon, respekt og aksept! 

Om kjæresten din nøler på å være med på dine fantastisk gode forslag som analsex, trekant, homosex, sadomasochisme, oralsex, samleie eller til og med intime berøringer, så er det gjerne en grunn til dette. det kan være at han eller hun ikke er moden for det, at det ligger en historie bak; det være seg overgrep, det mange foraktelig kaller en puritansk oppdragelse eller rett og slett manglende tenning; det du synes er sexy er ikke nødvendigvis sexy for alle andre. Så think you little about, little elsker.

Husk at om alt er normalt, så er det også normalt å ikke like noe.

OMG! Rihanna har piercet puppen. WTFSPEGGLGLGL!L

 

Les artikkelen på VG-nett

 Det er altså helt utrolig. Sensasjonelt, alarmerende...jeg kommer ikke på noen andre ord som kan beskrive dette på en mest mulig ironisk måte.

Folk har piercinger stort sett overalt for tiden, så hvorfor dette var oppsiktsvekkende vet jeg altså ikke, men det er bra Se og Hør, avisene og nettavisene har noe å skrive om.

Jeg kan i denne sammenheng opplyse om at jeg har piercet brystvorta mi 8 ganger. På hjemmefest, med nål, lighter og øredobb. Jeg har også i forbindelse med fest tatt et Morten Harket armbånd, filt til på asfalten og dyttet gjennom ørebrusken. dette ble riktignok tatt ut av en sykepleiervenn dagen etterpå, da det flate armbåndet gjorde det nokså smertefult å bevege hodet. Brystvortepiercingene måtte også tas ut etterhvert som diverse betennelser og festene ikke gikk helt som planlagt.

Så unnskyld at jeg ikke klapper hendene overasket over kinnene og hyler WOOOOOOOW!

Men sikkert hyggelig for desperate 24/7-kåte analfabeter uten reelle liv. Og for meg, som endelig kan blogge om et bilde av Rihanna uten å føle meg som en tosk.

Godt nytt år ja. I 2012 håper jeg på en ekstra dass.

Det er jo populært virker det som, med kavalkader og mimringer i disse tider. Mange blogger forteller om året som er gått, og mediene snakker om året i skandaler, underholdning, nyheter osv osv. Og så er det de som ser fremover,  som prøver å spå året som kommer; været,  økonomien, samfunnet, kjærlighetslivet, karriere, dommedag osv. Igjen har vi de som egentlig gir blaffen i det meste - i alle fall her til lands.

Noen steder bekymrer man seg for smørkrisa, andre steder bekymrer man seg for om man overlever de neste timene, noen steder bekymrer man seg for pensjonen sin, andre steder om biffen er mør nok. Jo, man kan garantert si  noe om alvorlighetsgraden av bekymringene til enkelte, og til og med gjøre narr av smørmangelen og den slags, eller man kan sette seg ned og felle noen tårer for barna i Afrika, gi et bidrag til Plan, Norsk Folkehjelp eller lignende.

Bekymringer er relative og hvordan vi forholder oss til bekymringene våre er vel også relativt i forhold til våre erfaringer og vår situasjon. Jeg pleier å si at man er ikke typisk norsk om man ikke kan kage på at man har det for bra; på ett eller annet tidspunkt vil noe, eller alt, gå ad undas likevel, så det er greit å være forberedt på det. Selv bekyrer jeg meg ofte over hvordan jeg skal makte å tilfredsstille alle behov rundt meg, og hvordan jeg kan strekke til for alle som har en del av livet mitt. Ungene skal være trygge, glade og samtidig skal man sette grenser og oppdra de, men med den mine, dine og våre barn-greia, så er det jaggu ikke så enkelt.

Altså: Jeg og mine barn har våre vaner og særegenheter, min samboer og hennes barn har sine vaner og særegenheter - og ikke nok med det: Mens vi driver og tilpasser våre ulike vaner og særegenheter hverandre, så skal vi samtidig forholde oss til de vaner og særegenheter i barnas andre hjem (jo, enten man vil eller ikke, så påvirker disse oss), og på toppen av det hele så har man forelde, svigerforeldre, søsken og mer eller mindre oppegående venner, bekjente, naboer og arbeidskollegaer - og alt blir en herlig suppe av ting man skal forholde seg til! Jobb, utvidet familie, dine -, mine -, våre venner. Og ett eller annet sted i denne suppa skal man ivareta seg selv og sine interesser og hobbyer. Jodda! Den eneste fritiden jeg har er når jeg sitter og driter, men med en dass på seks familiemedlemmer, så blir jeg jaggu ofte nok avbrutt der også.

Mitt nyttårsforsett i år blir å enten tilbringe mindre tid på do, eller å få en ny dass. Kanskje en utedass hadde vært greia? En isolert utedass, med oppvarmede seteringer, assortert utvalg av lesestoff, kanskje også en spillkonsoll og med dopapirabbonement med leveringsavtale, slik at man aldri igjen må gå på butikken før man kan drite!

Ja, jeg vet det er et drittdårlig forsett og skikkelig rævva humor, men det skiter jeg i.

Godt nytt år!