(Foto: Julia Skorupska - sv.no)
"- Totalt regner vi med at det begås 8000-16.000 voldtekter hvert år, men bare litt under hver tiende blir anmeldt. Vi tror terskelen for å anmeldte er blitt lavere, men fortsatt har vi store mørketall, sier Kripossjef Odd Reidar Humlegård til Aftenposten.no"
Vi er blitt flinkere til å anmelde voldtekter.
"- Kanskje har oppmerksomheten bidratt til at det er mindre stigmatiserende å gå til anmeldelse. I så fall er det meget positivt, mente Kripos-sjefen." (vg.no). Samfunnet har sviktet, sier Arne Johannessen (16.11.11 vg.no); "- Når det settes inn parkeringsvakter i kampen mot voldtektene samtidig som det går 150 nyutdannede politistudenter arbeidsledige, skjønner alle hva svaret på det må bli."
Det er mange medvirkende faktorer rundt en voldtekt, selv om det hele koker ned til én persons valg og handlinger. Og det er flere typer voldtekter, men jeg skal ikke gå inn på hvem som har ansvar for hva, for det er en helt annen diskusjon. Det jeg vil ta opp, er hva vi faktisk kan gjøre før vi kommer så langt..
Hvorfor anmeldes så få voldtekter? Overgrep skjer først og fremst i nære relasjoner, man har faktorer som skyldfølelse, liten selvrespekt, frykt, tidligere erfaringer og fortrengning med flere, som spiller inn. I tillegg ser man fra media at mange ikke blir trodd, man hører om historier der man nærmest blir utsattfor overgrepene gang på gang gjennom en rettsprosess, som gjerne ender opp med frikjennelse for overgriperen - om det i det hele tatt kommer så langt.
Politiet har sine løsninger, andre som Joar Øveraas Halvorsen, psykolog, kommer med noen modeller i forbegyggingsarbeidet, organisasjoner som CARE utfordrer kunnskapsministeren til å sette søkelyset mot gutter og menns holdninger og ikke minst, min personlige kjepphest, fra likestillings- og diskrimeniringsombudet Sunniva Ørstavik: Voldtekt må forebygges allerede i skolen!
Nå er det jo et prinsipp, slik jeg ser det, innen forbeyggingsarbeide - det være seg uansett område - at man tenker tverrfaglig - med flere hoder på en gang. Men jeg er meget enig i det Ørstavik sier: "(...) et systematisk holdningsskapende arbeid bør starte så tidlig som mulig. - Det er viktig at barn og unge tidlig lærer både om egne grenser og å respektere andres grenser."
Faktisk er jeg av den oppfatning av at forebyggingsarbeidet bør begynne allerede under svangerskapet, som et ledd i de tilbudene som gis til de vordende foreldrene. Mange kvinner opplever at minner og følelser fra tidlige hendelser kommer til overflaten i forbindelse med svangerskap, fødsler og i barseltiden - gjerne i forbindelse med amming. Som et ledd i arbeidet med å skape en trygghet for barnet og dets foreldre, er det viktig at den vordende mor lærer at dette er normalt, og at hun opplever å bli i varetatt på en slik måte at hun som mor kan videreføre kunnskap og trygghet til sitt barn.
Forebyggingsarbeidet bør fortsette inn i barseltiden og ved småbarnskontrollene, videre inn i barnehagene og til slutt inn i skolene. Seksualundervisningen bør kunne legges opp til å passe til alle aldersgrupper, og vøre en obligatorisk del av skolehverdagen fra dag 1.
Mener jeg at 6-årigene skal lære om ereksjoner og orgasmer? Njaaaa. Foreldrene bør via tilbud i svangerskaps- og barselstiden få verktøy nok til å kunne lære sine småtroll det helt fundamentale når det gjelder kropp og hvordan den fungerer, også på det seksuelle planet, men selvsagt: Mantraet må være "respekt for barnets grenser" - det trenger ikke å få trykket informasjon det ikke har bedt om. Man skal ikke problemtaisere kunnskapsformidlingen, men tilpasse den til barnets behov og kunnskapsnivå.
Min tanke er altså at om foreldre, lærere, helsepersonell og andre, blir nødt til å forholde seg til barns seksualitet og kunnskap rundt overgrep, samt at barna selv lærer om sin egen kropp, om andres kropp og kunnskap om hva som er naturlig utvikling og så videre, så vil man også oppheve en del tabuer og stigmaer rundt overgrep - og at det faktisk går an å si "nei", og ikke minst, at det er hjelp å få. På sikt vil dette kunne føre til en holdningskultur som inneholder respekt for seg selv og andre, og kunnskap om hva som er "ja" og hva som er "nei".
Jeg mener at eksterne undervisere skal kunne stå for undervisningen i skolene, eventuelt barnehagene, både for lærere og elever. Dette fordi temaet kan oppleves som ømtåelig å snakke om med en person man har daglig kontakt med, men selvsagt må lærerene stå for noe av undervisningen. Men når hjelpeapparatet rundt spørsmål om seksualitet er fysisk til stede i skolene kan det være lettere for elevene å henvende seg dit når behovet melder seg.
Helsesøster vil selvsagt være en viktig del i dette arbeidet, og det er en skam at helsesøster ikke er tilgjengelig hver eneste dag i skoletiden. Å planlegge en samtale på torsdag, når behovet er der på mandag, kan gjøre noe med motet, og ikke minst sender det et signal til elevene om at deres helsebehov er ikke så viktig.
Dette forebgyggingsarbeidet vil naturlig nok heller ikke bare handle om seksualitet, men også vold i hjemmet, hvilket er nærliggende seksuelle overgrep. Kunnskap om, og en holdningsendring for, egenverd og respekt for seg selv og andre vil også kunne ha en ringvirkning på voldsproblematikk generelt. Kanskje man også oppdager at unge er mer forsiktige når de blir seksuelt aktive; kjønnssykdommer og "uheldige" graviditeter kan kanskje unngås i større grad enn i dag, der kondomkampanjer ikke ser ut til å ha veldig stor effekt?
Hele poenget med forebygging er at man skal unngå problemer. Dermed kan det virke som et økonomisk sluk å bruke penger på noe som ikke skjer. Jeg vet ikke hvor mye hver enkelt voldtekt koster samfunnet, men den kostnaden kan ikke måles med det marerittet mange barn går gjennom hver dag, de traumene mange kvinner og menn opplever når de får deres mest intime sfærer revet opp og ødelagt på de mest forerdelige vis - her er det snakk om politisk vilje og moral, til å søke kunnskap og faktisk satse på de tiltak som anbefales av fagfolk.
Å snakke om mer politi, kortere sjenketider, lys i gatene og så videre, er viktig, men det er her litt som å pisse i havet. De fleste voldtekter skjer i hjemmet, de mest forferdelige tilfellene, om man kan gradere de, er det små barn som utsettes for - i årevis!
Vi vil alltid ha vold-og overgrepsproblematikk, og forebygging vil ikke løse alle problemer, men man kan unngå mange, og man kan gjøre det å bli utsatt for overgrep mindre belastende ved å vise som samfunn og ved å lære våre borgere, at man har egenverd.
Og når overgrepet først er skjedd: Vi må ha et hjelpeapparat som er tilgjengelig, har kunnskap og ressurser til å takle det. Den kunnskapen kan vi bare tilegne oss med åpenhet og erfaring, og ikke minst den tverrpolitiske viljen til å satse på tvers av politiske ideologier hvor man ser på fakta og resultater - der tryggheten til, og respekten for, de utsatte går foran alt.
Hvordan? Mange foreldre vil motsette seg ordet "seksualundervisning", kanskje av religiøse og andre personlige årsaker. Men når det gjelder barns sikkerhet og hva de har behov for å vite, så er jeg av den oppfatningen at foreldrene her bare må godtat at slik er det i den norske skolen - om det er en privatskole eller en offentlig. Vi kan kanskje finne en annen betegnelse, men signalet som da gis er at seksualitet er noe man skal passe seg for. Barn er seksuelle vesener. De har drifter og følelser de må skjønne noe av og kunne noe om; det burde være er like fundamental rett som noe annet. Og det er ikke slik at foreldrene alltid vet hva som er best for barnet...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar