Ting - tanker om livet på en veranda (S4)

Verden er en liten dings! Kanskje mer sant enn vi liker å tenke på; samme hvor mye vi styrer og steller, samme hvor langt vi drar, hva vi gjør eller hvordan vi gjør det: vi er og blir mikrober. Samme hvor mye vi vet, så vil vi aldri klare å forandre på den store helheten vi er en del av, kanskje bortsett fra å sprenge vår klode i fillebiter ( ...og selv det vil nok ha liten innvirkning resten av universet ). Jeg grøsser plutselig; Noe ser på meg, noe som ikke er helt enig? Noen?

Det er litt irriterende det der; det å være så liten, og samtidig føle seg så innmari stor. Da Adam og Eva spiste frukten fra kunnskapens tre, så var vel kanskje det noe av det som var ment å føre oss i fortapelsen. Å vite såpass mye at vi ante et glimt av vår egen guddommelighet, men samtidig vite at vi er så små som vi faktisk er. Noe som selvsagt gjør oss higen på å vite og være mer, enn det som kanskje er godt for oss selv – livets forbannelse i så måte. Kunnskap om våre omgivelser gjør at vi til dels kan plassere oss der vi vil, men ikke helt. Vitenen om at vi kanskje kan være mer enn hva vi er, bl.a. at vi bruker en så liten del av hjernen vår, gjør oss kanskje begjærlige etter mer. Så begjærlige at vi er villige til å selge vår sjel. Denne delen av oss, som skal være vår lille del av gudommeligheten, vårt åndelige selv, og som veier ca. 21 gram.

Hva er egentlig det å selge sjelen? Blir vi 21 gram lettere dersom vi selger sjelen, eller har vi den der fram til vi dør, og så blir den da overtatt av kjøperen? Er det å leve i ”synd” det samme som å selge sjelen, eller er det å vite at man lever i synd uten å vise det utad? Det å vite at man lever ”feil”, men samtidig like det så godt at man velger å fortsette med det…er det å selge sjelen sin? Eller kan man selge sjelen sin ved å si at man er noe man ikke er? For eksempel en prest som sier han tror, men egentlig ikke gjør det. Kan alle prester, imamer, munker, forstandere og predikanter rundt om, med hånden på hjertet si at alt som står skrevet i deres religions tekster er sant fra ende til annen? Jeg tror ikke det. Da tror jeg det hadde vært flere ”fanatikere” rundt om, som til stadighet gjorde opprør mot samfunnenes gudsløshet. Kan man egentlig kalle seg kristen, eller muslim, og samtidig bortforklare deler av det som står skrevet, og samtidig påstå at Guds hånd har skrevet bøkene? Ta dette med kvinner og tildekkede hoder fra Bibelen? Hvorfor er ikke det like viktig som for eksempel homofilidebatten? Eller at kvinnen skal tie i forsamlingen? Kan man da som ikke-kristen argumentere med at de kristne, siden de velger å ta avstand fra noe, også må innse at Bibelen er skrevet av menneskehånd? Eller kan man som kristen si at Bibelen er Guds ord, men at mennesket aldri kan bli som Gud, og derfor aldri kan følge boken til punkt og prikke, nettopp fordi vi ikke er perfekte, og at det er blant annet dette man ber om tilgivelse for i Fader Vår? Da er man kanskje også tilbake til det å leve i synd og vise det, framfor det å leve i synd uten å vise det utad og de som da velger å være ”fanatikere” i sin tro, og følge alt som står. Er det kanskje en like stor synd; å tro at man kan bli et perfekt menneske, en perfekt troende?

Dersom man skulle ønske å selge sjelen sin…er det noen som vet hvor en kan henvende seg? Kanskje en også kan avtale seg fram til en angrefrist, eller kreve rett til å oppheve salget dersom en føler seg lurt?