Natten fjerner sakte men sikkert dagslysets blå slør over himmelen, stjernene titter frem, blinker om universets hemmeligheter; de dukker opp, først en, så en til, deretter tvinger de seg fram i sine plasser i tegnene, myriader av blinkende lys fra gasskuler langt borte fra. Et ufattelig antall av planeter, stjerner, galakser og andre himmellegemer viser seg som, nesten like, små lys. Vitner de om liv, om Gud eller er de bare tilfeldige blaff i evigheten? Er de små hull i Guds teppe, vevet av uskyldige kjerubhender? Eller, kanskje: Han trenger vel egentlig ingen til å gjøre noe som helst, allmektighet og slikt. Se månen: opphavet til myter, inspirasjon til sanger, syndebukken for drap - et hemmelighetsfullt øye. Det har gått mennesker på månen, de så jorda som en måne til månen: Tellus og Luna, to kuler i rommet, som to erter rundt et enormt gresskar; der bor vi, vi som bygger høye hus som vi ikke engang kan se fra månen. Likevel er de store, husene, i forhold til oss, som igjen er store sammenlignet med en flue. Vi er små blant stjernene, men enorme blant plankton. Det finnes milliarder av galakser, med milliarder av stjerner, og kanskje milliarder av planeter, i et evig rom, der størrelse er vel uvirkelig, men likevel er vi store - fordi vi kan tenke?- eller små, fordi vi kan tenke?
Jeg legger hodet bakover mot den kjølige muren og inhalerer ettertenksomt, der jeg sitter på en nesten komfortabel hagestol. Legger bena på verandagelenderet og lar røken sive ut fra munnen, det er tanker i røken som langsomt løser seg opp i den kalde natteluften. Det er tanker i muren, i verandaen; noen tenkte på et hus med verandaer. Nå bor jeg i noens tanker, uten at de vet hvem jeg er; er vi noens tanker - er universet noens tanker og vet de hvem vi er? Kanskje er vi en tilfeldighet, men hvor store og fantastiske er vi da? - om vi bare er et uhell, et sår i tiden. Kan ikke fri meg fra den tanken om at dersom vi er skapt i Guds bilde, i dette evig store universet, så er vi merkelig små og uvitende? Noe er det godt å tenke på, annet skremmer...
I vår storhet har vi skapt muligheten til total utryddelse av alt liv på jorda (kanskje også alt liv i universet (?)), vårt maktbegjær har vært ødeleggende fordi ødeleggelse er makt. I vår utilstrekkelighet er vi ute av stand til å bevare vår slekt og dennes arv; våre minner består av ruiner fra fordums storhet, vår kultur er bygget på en ødelagt historie, seierherrenes historie. Vår arv består av en endeløs rekke av kamper og slag, kulturer har gått tapt, historier er blitt visket ut, maktens nådeløse svøp har dekket det meste og bare ruinene gjenstår; dette er vår storhet, vår stolthet, vår historie... det er på dette våre nasjoner er bygd, vår verden.
Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst havnet på en feil klode!
Her er så underligt...
Obstfelder hadde skjønt det: han så og så, og skjønte ingenting. Kanskje har vi alle havnet på en feil klode, men ikke alle har forstått det, for det er mange som påberoper seg å viten om livets mening og det er vel de som har skjønt minst... tror jeg. Dette blir forvirrende, jeg stumper min tankefulle sigarett. Leker meg med lighteren. Utenfra ser jeg lysglimtet som antenner gassen i lighteren, i skinnet fra flammen ser jeg et ansikt; er det meg? Er det opphavet til disse tankene som glir ut i natten? Hvem er dette som sitter der, søvnløs, avkledd, naken, i denne kjølige natten med skyer over ansiktet? Er det meg? En tenkende tanke av en sinnssyk idé, en brikke i en plan større enn Livet, eller en tilfeldighet? En sjel av milliarder, en liten verden i verden, et øyeblikk i tiden, det er meg, det er jeg som sitter der, småkald av den småkalde vinden mot naken hud, småkald av vissheten om at ingen vet jeg sitter der, lykkelig av samme grunn. Av en eller annen grunn tenner jeg enda en sigarett, som en annen alkoholisert, angstpreget kjederøyker. Jeg trekker røken ned i lungene, jeg vet det er skadelig, men gjør det likevel; det er mitt valg, som det er mitt valg å sitte ute på en veranda denne natten uten søvn. At jeg velger betyr at jeg lever, som betyr at jeg tenker, føler, sanser, at jeg er noe. At jeg er noe betyr ikke at jeg vet hva, og heller ikke hvorfor, men det betyr at jeg kan trekke denne skadelige giften ned i mine lunger, hvor de føres videre ut i kroppen og gjør all slags ufyselig skade, og det er ingen som kan nekte meg det, i hvert fall ikke her (ennå…). Det er ikke mye, men det er noe og det er det som er viktig, det er en del av min verden, som er en del av alles verden, men fordi det ene valget kun er en liten del av min verden, er det en forsvinnende liten del av hele verden, jeg er en forsvinnende del av hele verden, kanskje raskere enn jeg ønsker på grunn av valget, som jeg så stolt tar. Det er nesten deprimerende å tenke på hvor små vi egentlig er i forhold til hele virkeligheten, når vi føler oss så store i kraft av vår eksistens. Er det rart vi ofte trenger gudsbildet for å hevde vårt eget selvbilde; gjøre oss større enn naturkreftene, større enn månen og sola, ja større enn Livet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar