Ting - tanker om livet på en veranda (S3)

Månen stirrer ned på meg, leser tankene mine og skremmer meg; har jeg rett til disse tanker jeg spinner, tanker som kanskje ikke stemmer med de makter universet kanskje styres av, har jeg lov til å sette navn på min gud, sette ord på min tro, når det kun er jeg som tror? Er lovene så strenge at mine tanker, gode eller onde, vil bli min sjels undergang fordi jeg ikke har de rette ord, fordi jeg strider mot de ord noen mennesker sier er Guds egne, fordi jeg strever med de skrevne ord i bøker som mennesker sier Gud har sagt er Hans? Mange mennesker sier det er slik at min sjel er tapt om jeg ikke er enig med dem, men hvordan kan jeg tro det, når jeg ikke tror på det andre de sier. Månen vet nok sannheten, der den sirkler rundt vårt hjem som den har gjort i millioner av år, men månen er som alltid taus, den stirrer på oss med sitt bleke ansikt, stille betrakter den våre tanker der vi, ignorantene, går intetanende mot vår skjebne. Jeg er nesten sikker på at den til tider ler overbærende av våre filosofer, våre kvasifilosofer og sånne som meg, som bare virrer rundt i en misforstått tilværelse av min egen snevre verdensoppfatning
   
Månen gjør meg alltid noe tung til sinns, kanskje fordi dens bleke lys ikke makter å belyse tilværelsen i like sterk grad som søsteren gjør det, eller det er jo en mulighet at det er min situasjon, og ikke månen, som er skyld i mitt tungsinn. Trolig er det en kombinasjon, for månen er et himmellegeme som er så nært at man kan få en følelse av universet, og så langt unna at den påminner om hvor små vi egentlig er. Avstanden gjør den også til noe som på mange måter ikke angår oss, men fungerer mer som en romantisk greie som bare er der. Omtrent som sola; deilig når den skinner, fascinerende i de riktige omstendighetene, men ellers så påvirker den livene våre lite…dersom man da ikke er astrolog da. Noen ganger innbiller jeg meg at om vi fikk se den som den globen den er, så ville mange oppleve universet mye nærmere. Jeg vet ikke. Det er så mye en ikke vet. Så mye en ikke forstår, der en titter inn i himmelrommet, eller utover vår utrolige verden. En kan jo egentlig undre seg over hvorfor i all verden vi skal bruke så mye energi på universet, med alt som skjer på vår ”lille” klode. Det er da nok å holde fingrene i mener jeg.
   
To blå øyne skuer på en verden i krig, en tar seg i å undre på om folk er sprø; drap vold og tortur er de ondes brød. Blodet spruter fra uskyldige barn, i elektroniske ruter får vi blodet i vår favn. Leie og frustrerte stenger vi de ute og gjemmer oss i vår lune hule. Hva kan jeg gjøre uten å bli gal, enn å skjemte og spøke for å beskytte meg fra valgets kval, er jeg å klandres for andres død, når jeg i redsel flykter fra deres nød. Skal jeg betale for ondskap, utført av gale menneskelige skrap? Hellig krig og historisk rett, er deres sak. Jeg gir vel faen i om bombing av barn er religiøst korrekt. Hevneren blir hevnet i en dominoeffekt som ingen ende har. Jeg spytter på troen og den hellige far når prisen for roen er de vantros blod; jeg blir dømt til å brenne av de gode, dømt til pinsel for tvilen i mitt hode. Valget er mitt i livet, styres av ingen, finner min vei og hopper av i svingen, jeg lytter og ser hva andre gjør, gråter og ler mens andre dør. Verken verre eller bedre en noen nabo lukker jeg de blå, for i nattens ro er det meg jeg tenker på. To blå øyne skuer på en verden i krig, hvor grådigheten hersker over menneskeliv. Virkeligheten er falsk i hyklernes hierarki, de spiller på frykt og hindrer anarki. Med økonomisk makt styrer de sine får, og vi følger i andakt; gullet er i sannhet Gud. Bundet opp som slakt i urettens skrud, klare til å ofres i frihetens navn, ligger vi trygt i gullets hellige favn. Klare til strid vi stiller, vi dyrebare ressurser; rikdommens voktere som betaler med våre liv, så vi atter en gang kan betale for å dø. Er vi alle så blinde, så uten logisk sans, at vi betaler for å gi, betaler for et liv. Et liv i arbeid betales med svik, mens svikeren belønnes så rikt. Jeg ser meg om i vrede, ser mennesker dør, fratatt verdighet og glede blir de kastet på dør. Behandlet som dritt av dem de har tjent, tiltalt av de som har straffen fortjent. Frihet innen rimelighet er hva vi har, frihet til å gjøre vårt, innen rimelighet. Rimelighetens frihet er ikke min frihet, gullet er ikke min gud, likevel styrer det mitt liv. Er det frihet? Jeg forbanner grådighet, men er likevel bundet, bundet av mammon, jeg betaler for å leve, betaler for å gi. Om jeg bare kunne blunde - for å bli fri. Om jeg bare kunne lukke de blå - det er urimelig - jeg har ikke lov. Frihet, hvem er det?