http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=592040
Har i min heller labre nyhetsinteresse fått med meg at Sykehuset i Asker og Bærum (SAB-hvilket jeg fant litt vittig) den siste tiden har tatt livet av to gravide, et ufødt barn og trikset med livene til noen hundre kreftpasienter. Har også registrert at de er blitt behørig advart mot å gjøre slike feil i fremtiden, og det er vel bra; vi må passe på at de ansvarlige blir behørig klapset på fingrene, eventuelt baken, når de ikke gjør jobben sin. Skamme seg, burde de.
Nå skal det sies at jeg vet godt at media, ikke alltid, mer sjelden enn ofte kanskje, ikke får med seg alt som skjer, har skjedd og/eller burde ha skjedd, og at journalistenes jakt på sensasjoner gjerne gir fakta, sannhet og modererte oppslag et skudd for baugen, og noen ganger til og med resulterer i et Hiroshima for den edruelige journalistikken. Men for all del, dette er slik leserne vil ha det. Vi vil bli sjokkert, vi vil kunne rope ut vår smerte, frustrasjon og innebygd villskap; hvilket i en fullstendig annen sak resulterer i førstesideoppslag om Krf-nestlederens hang til å være provoserende sexy.
Nok om det. Farlig helsevesen? I disse tider med begynnende lønnskamp, vil vi få høre mye om overarbeidet helsepersonell, for mye ansvar på for få hender, dårlig lønn som resulterer i mismot og redusert entusiasme for jobben. Vi vil få høre enda mer om vår dårlig stell det er på det norske helsevesenet, og hvordan helsevesenet utakknemlig overkjører dedikerte og kanskje en smule godtroende sykepleiere, som finner seg i å bli lønnsmessig ranet, voldtatt og syrebadet.
Alt dette resulterer selvsagt i at feil gjøres, mennesker dør og ledelsene får smekket sine fingre. Kanskje får en eller annen sparken, og straff i form av fengsel er et mulig resultat, men da er det nok taushetsplikten som ikke er overholdt.
Men det gjøres feil. Det gjøres feil i form av vurdringer, feilbehandling, feilmedisinering og så videre, og man kan nok skrive side opp og side ned, klistre store, fete overskrifter med et mer eller mindre heldig ordspill utover førstesidene i mange måneder fremover om temaet.
Den dystre kyniske, usminkede sannheten er at desverre vil mennesker dø. Fullstendig unødvendig, ofte helt feilaktig, gjerne helt meningsløst og nesten alltid ekstremt smertefullt for de pårørende og noen ganger de involverte helsearbeiderne. På samme måte som det vil dø mennesker i trafikken, selv på de største, flotteste og mest oversiktlige veiene, vil det dø mennesker i helsevesenet, og grunnene er mange - og forstå meg rett: Alle pasienter skal tas like alvorlig, man skal ikke stilltiende akseptere at mennesker dør og man skal gjøre det en er utdannet til og med all sin kunnskap, forhindre at de gjør nettopp det. Men uansett hvor bra alt er, uansett hvor gode rutiner som foreligger og uansett hvor mange helsearbeidere som er på vakt, så vil noen dø.
Det som gjør meg kvalm i alle disse oppslagene om helsevesenets dårlige stand og stell, er medienes makt, politikernes unnfallenhet og deres populistiske utnyttelse over slike tragedier. Som helsearbeider er jeg ikke alene om å vente på den neste katastrofen, og håpe at det ikke er jeg som står ansvarlig for at en ung kvinne og hennes ufødte barn dør, og jeg er ikke alene om å kjenne på frustrasjonen over å føle at vår kunnskap, erfaring, evne og vilje, blir overkjørt og trykket ned i søla av ledelse, politikk og ofte av media. Hver eneste dag.
Heldigvis er flertallet av pasientene mine stort sett fornøyde, de aller fleste puster som forventet når jeg går av vakt. Det er de som gjør at jeg trives i min jobb; det er i alle fall ikke lønn, arbeidsforhold og faglig utvikling, for det er skikkelig rævva.
Om kvinnen og barnet som døde: Det burde ikke ha skjedd, og de ansvarlige burde stå til rette for det. De involverte parter bør få oppleve at det kommer konsekvenser og at de som tapte liv får sin fattige trøst, kanskje også i det at denne feilen ikke skjer igjen; på dette sykehuset i alle fall.
