(Dette er en greie jeg begynte å skrive på for 16 år siden (eller noe), og som jeg ikke har skrevet på de siste 14...)
Huset er stille, mørket falt på for noen timer siden, familien drømmer sine forhåpentligvis fortjente gode drømmer, mens jeg sjekker om alt er av, låst og sikret. Stillheten er øredøvende etter tv, dataspilling, ørten forskjellige tegnefilmer, diskutering over hvor mye, hvor lite, hvorfor ikke – penger, klær og matvaner. Avtaler om hvem, hva, hvor og når, skal gjøre hva med hvem og hvorfor i all verden denne pokkers tidsklemma absolutt må klemme så innmari, med telefoner i hus, i lomme og på jobb. En skulle tro at tilgjengeligheten kunne gjøre det slik at man slapp å løpe fra det ene til det andre. Skulle tro at elektroniske kalendere på både PC og mobiltelefoner, gule lapper på kalenderne, og kjøleskapet skulle gjøre det mulig å administrere dagen, selv med 2.4 barn, forvirrede koner og giddeløse ektemenn. Dagene løper forbi i en evig runddans av rutiner, ungestyr, jobb, skole, barnehage, husstell og annen moro, der man som kjærester innimellom prøver å møtes. Tiden der man som ung, frisk, vakker og sanseløs (eller sansefull) vandret rundt i jakten på lykke og moro, virker langt borte, selv om det faktisk er kortere tid siden det voksne liv tok over, enn det ungdomstiden varte, som til tider var en evighet. Det er sånn at man til tider føler seg gammel, like etter, eller før, man ikke helt fatter hvorfor omgivelsene ser på deg som et fossilt overlevende fenomen fra den gang da. Svigerfar sa en gang det at det virket ikke så lenge siden de var unge; jeg ble med deprimert. Og sannelig, ungene er plutselig så store, og en har ikke helt sett at det har skjedd. Det verste er vel kroppen, som ikke lengre gjør det du vil den skal gjøre (jeg burde vel holde meg i bedre form, men hvem har vel tid til det?), huden som så smått virker større enn det den burde være, håret som liksom falmer osv. Likevel er jeg ikke gammel, bare eldre. Uff, nei, det er vel på tide med en røyk, når jeg først begynner å tenke, kan jeg godt la være å legge meg, det blir bare til at jeg ligger og vrir meg og lar meg forvirre av livet likevel.
Natten er småkjølig, bare deilig etter en varm dag, og den småkalde luften svaler behaglig ned en urolig kropp (og sjel). Månen viser seg fram over horisonten, full som en alke, og blek som en doom-rocker sniker den seg liksom fram oppover mot en stjerneklar himmel. Nåvel ikke helt stjerneklar, det er noen ulldotter som svever rundt der oppe. Ikke ulikt mine tanker. Natten er liksom så tankefull i natt (selvsagt vet jeg at det er mitt noe livsforvirrede hode, som tillegger natten en substans, et følelsesliv, men slik er det vel bare; en opplever verden som seg selv, som for eksempel regn ved en begravelse; "Det var en trist dag…", eller min favoritt "Det var noen lykkelige dager…"). Jo da, natten i natt er tankefull, månen er lurende og skyene er forvirrede, det har jeg bestemt, og i natt er jeg Gud. Hm! Så det så…
Jeg burde nok gått og lagt meg, men det passer seg liksom dårlig for en gud å sove… I stedet tar mitt delvise ekshibisjonistiske id over (delvis fordi jeg er svært bluferdig, og makter verken hund, katt eller barn å se meg i fødselsdrakten) og jeg kler forsiktig av meg klærne, som likevel må vaskes, slår av lyset på stua, og lurer meg forsiktig ut på verandaen, væpnet med en lighter, to pakker røyk og et litt undrede, kanskje til og med ett litt fandenivoldsk humør. Yup, nå skal jeg kose meg. Hvem er jeg? La oss se…
Tanker. Skyer som glir gjennom sinnet; foranderlige, flyktige skyer som alltid er der, bilder, ord, følelser, uhåndgripelige som tåken, men synlige og følbare. Tanker; dette abstraktet som utgjør individet, synliggjør individet. Våre tanker viser hvem vi er gjennom hva vi utfører, som individ, som gruppe, som menneske og som art, det er tankene som fører oss sammen eller isolerer oss, det er tankene som elsker, hater eller ignorerer; de gleder og plager oss, de leder oss og de er oss: uten tanker er vi ingenting. Det er kun én sky på himmelen i natt: mine tanker. Mine tanker er en sky av mange skyer som i stadig forandring glir over himmelen, skygger for hverandre og stjernene og månen, samtidig som de er usynlige. En tanke glir vekk, åpner for en annen, skygger for en ny, sammen utgjør de en helhet som er ufullstendig; speilbildet av meg selv, bildet av mitt sinn.
Huset er stille, mørket falt på for noen timer siden, familien drømmer sine forhåpentligvis fortjente gode drømmer, mens jeg sjekker om alt er av, låst og sikret. Stillheten er øredøvende etter tv, dataspilling, ørten forskjellige tegnefilmer, diskutering over hvor mye, hvor lite, hvorfor ikke – penger, klær og matvaner. Avtaler om hvem, hva, hvor og når, skal gjøre hva med hvem og hvorfor i all verden denne pokkers tidsklemma absolutt må klemme så innmari, med telefoner i hus, i lomme og på jobb. En skulle tro at tilgjengeligheten kunne gjøre det slik at man slapp å løpe fra det ene til det andre. Skulle tro at elektroniske kalendere på både PC og mobiltelefoner, gule lapper på kalenderne, og kjøleskapet skulle gjøre det mulig å administrere dagen, selv med 2.4 barn, forvirrede koner og giddeløse ektemenn. Dagene løper forbi i en evig runddans av rutiner, ungestyr, jobb, skole, barnehage, husstell og annen moro, der man som kjærester innimellom prøver å møtes. Tiden der man som ung, frisk, vakker og sanseløs (eller sansefull) vandret rundt i jakten på lykke og moro, virker langt borte, selv om det faktisk er kortere tid siden det voksne liv tok over, enn det ungdomstiden varte, som til tider var en evighet. Det er sånn at man til tider føler seg gammel, like etter, eller før, man ikke helt fatter hvorfor omgivelsene ser på deg som et fossilt overlevende fenomen fra den gang da. Svigerfar sa en gang det at det virket ikke så lenge siden de var unge; jeg ble med deprimert. Og sannelig, ungene er plutselig så store, og en har ikke helt sett at det har skjedd. Det verste er vel kroppen, som ikke lengre gjør det du vil den skal gjøre (jeg burde vel holde meg i bedre form, men hvem har vel tid til det?), huden som så smått virker større enn det den burde være, håret som liksom falmer osv. Likevel er jeg ikke gammel, bare eldre. Uff, nei, det er vel på tide med en røyk, når jeg først begynner å tenke, kan jeg godt la være å legge meg, det blir bare til at jeg ligger og vrir meg og lar meg forvirre av livet likevel.
Natten er småkjølig, bare deilig etter en varm dag, og den småkalde luften svaler behaglig ned en urolig kropp (og sjel). Månen viser seg fram over horisonten, full som en alke, og blek som en doom-rocker sniker den seg liksom fram oppover mot en stjerneklar himmel. Nåvel ikke helt stjerneklar, det er noen ulldotter som svever rundt der oppe. Ikke ulikt mine tanker. Natten er liksom så tankefull i natt (selvsagt vet jeg at det er mitt noe livsforvirrede hode, som tillegger natten en substans, et følelsesliv, men slik er det vel bare; en opplever verden som seg selv, som for eksempel regn ved en begravelse; "Det var en trist dag…", eller min favoritt "Det var noen lykkelige dager…"). Jo da, natten i natt er tankefull, månen er lurende og skyene er forvirrede, det har jeg bestemt, og i natt er jeg Gud. Hm! Så det så…
Jeg burde nok gått og lagt meg, men det passer seg liksom dårlig for en gud å sove… I stedet tar mitt delvise ekshibisjonistiske id over (delvis fordi jeg er svært bluferdig, og makter verken hund, katt eller barn å se meg i fødselsdrakten) og jeg kler forsiktig av meg klærne, som likevel må vaskes, slår av lyset på stua, og lurer meg forsiktig ut på verandaen, væpnet med en lighter, to pakker røyk og et litt undrede, kanskje til og med ett litt fandenivoldsk humør. Yup, nå skal jeg kose meg. Hvem er jeg? La oss se…
Tanker. Skyer som glir gjennom sinnet; foranderlige, flyktige skyer som alltid er der, bilder, ord, følelser, uhåndgripelige som tåken, men synlige og følbare. Tanker; dette abstraktet som utgjør individet, synliggjør individet. Våre tanker viser hvem vi er gjennom hva vi utfører, som individ, som gruppe, som menneske og som art, det er tankene som fører oss sammen eller isolerer oss, det er tankene som elsker, hater eller ignorerer; de gleder og plager oss, de leder oss og de er oss: uten tanker er vi ingenting. Det er kun én sky på himmelen i natt: mine tanker. Mine tanker er en sky av mange skyer som i stadig forandring glir over himmelen, skygger for hverandre og stjernene og månen, samtidig som de er usynlige. En tanke glir vekk, åpner for en annen, skygger for en ny, sammen utgjør de en helhet som er ufullstendig; speilbildet av meg selv, bildet av mitt sinn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar