Glatte veier, frosne biler, kalde tær, unger som vil ut å leke, i 100 minusgrader...ok; jeg digger akebakken. Helt ærlig, jeg setter livet på spill hver vinter med ungenes akebrett fullstendig usikret under rumpa mi, og for en som brakk ribbenet på Metro lekeland, så er det nesten som russisk rullett. Det er jo egentlig fullstendig galskap dette med akebakker. Man sender av gårde ungene sine, som selvsagt skal ned fra de høyeste og bratteste stedene, ned blant snørrogførtig unger på vei opp bakken, som ikke har vett til å flytte seg, og med unger på vei ned bakken; fullstendig uten evne til konsekvensutredning og elementær øye-ekstremitetskoordinasjon.
Dette i en generasjon som polstrer ungene med verneutstyr når de skal ut dørene om sommeren. Hjelm, arm-, albue- og knebeskyttere, snart blir det vel et krav om hockeyutstyr for å få sykle til skolen. Men om vinteren! Jo, da går visst synapsene i dvale, og man sender ungene ned slalombakker og akebakker, ofte uten tilsyn og uten sikkerhetsutstyr. Riktignok godt innpakket i superundetøy, ullklær og bobledress; man må jo ikke fryse mens man setter livet på spill må vite.
Man ler jo av de hysteriske foreldrene som roper «Ikke så foohohohohort!», og kjefter på ektefellen som setter gullungens liv og helse på spill. Skulle det komme noe neseblod, så er det bortimot skillsmissegrunnlag. Men, ved nærmere ettertanke, så er denne akekulturen verre enn politikernes kultur for å unngå utbygging av ferdsårer. På veien har man jo tross alt sikkerhetsbelter, ABS, erbæg, træksjnkontroll, vinterdekk (for de som husker de) og Volvo er i ferd med å utvikle en bil som kjører av seg selv fordi Volvo har innsett at folk flest ikke burde ha et ratt mellom bena. Apropos: hvorfor kaller man en bil en penisforlenger? Jeg skjønner motorsykler, men man sitter ikke i en penis. Kanskje bortsett fra Trond Viggo Torgersen i en redigert utgave av «Kroppen».
Men i akebakken. Jiihaaaaaaaa! Etterhvert som årene går, og ryggsøylen ikke er like myk som for 30 år siden, så kjenner jeg jo prolapsene i hoppdumpene, jeg kjenner jo osteoporotiske tendenser når jeg ruller rundt mens jeg klemmer rattkjeleken fast som om den er av gull. Kanskje, er det meg? Som ikke burde være i akebakken? Man kan ju sikkert lure. Muligens er dette psykologisk overføring av min frykt for å ødelegge meg, for ungene overlever jo stort sett; men når hørte vi sist om en 40 år (snart i alle fall) gammel mann som endte opp på sykehus etter en aketur? Jeg leser ikke nyheter, så jeg vet ikke.
Men, joda, vinteren er her. Selv drømmer jeg om et koselig bungalow på en hvit sandstrand, hvilket vel ikke er så ulikt mitt eget nedsnødde hus. Så jeg fyrer som en gal hvilket teoretisk sett kan føre til frostskader hver gang jeg går ut for å hente mer ved, men uten blått hav (ei heller har jeg badekar som substitutt) og vennlige innfødte som serverer meg rødvin og gir meg massasje mens solen steker bort all tiltakslyst, så kan det egentlig ikke sammenlignes. Snø er ikke som en korallstrender, uansett hvor god fantasi man har.
Det er da man gjerne sitter og forbanner de menneskene som forlot sydens varme sol til fordel for mammutkjøtt. Selv med snøfreser er vinteren et helvete!
(Riktignok skrev jeg dette forrige vinter, men pytt pytt)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar