Jeg fikk med meg Priest forrige gang de spilte i Spektrum, og var middels fornøyd. Halfrod virket sliten, og klarte ikke å gjøre sangene overbevisende, og lyden var ikke veldig god.
Denne gang var min datter på 13 og min stedatter på 23 med. Den yngste har vist seg glad i min musikksmak, mens den eldste derimot heller nok ville sett Lady Gaga, antar jeg da. Men, hun ble med for moro skyld, så jeg var litt spent. Skulle dette bli en broket opplevelse for den yngste og en gørr nedtur for den eldste, og skulle jeg igjen føle skuffelsen over gamle helters forfall?
Nei. Kort sagt: Judas Priest rocka Spektrum, og Halford viste seg som The Metalgod.
Jeg er ingen erfaren konsertgjenger, og min musikalske sans er vel omtrent på høyde med Olga Marie på en dårlig dag med ørebetennelse og halskatarr. Så for all del, ta det jeg skriver for det det er verdt.
Lyden. Jeg har ennå ikke vært på en konsert med særlig god lyd; det er alltid noe å utsette på ting. Metallica på Telenor f.eks. synes jeg var en nedtur, men Judas Priest i går hadde faktisk en lyd hvor jeg valgte å røske ut øreproppene og heller nyte at trommehinnene med maltraktert av Halfords urhyl.
Showet. Det var Priest, det var metal, noen lasere og noen pyroeffekter, og det var nok. Ingen store ballonger, ingen trapesartister, annet en to lysteknikere som ikke kan kalles akrobatiske der de vinglet seg opp til sine lyskkastere over hodene våre, og ingen forseggjorte heiser og hydrauliske dingesbomser. Kun de gamle, snart geriatriske, rockerne som serverte en opplevelse i metal. Fantastisk.
Setlista. Joda, jeg hadde mange sanger jeg savnet, og sikkert noen jeg kunne vært foruten. Men summen er, at når jeg gikk fra Spektrum, så var det med et stort smil rundt munnen og jeg følte meg mett; det var som en perfekt biffmiddag, hvor tilbehøret er så godt at det egentlig ikke gjorde noe om sausen var feil, eller om det var fløtepoteter fremfor ovnsbakte.
Det var en reise i gamle og nye minner, det var en opplevelse med mine barn og min beste venn, og jeg 'sang' med etter beste evne. Begge jentene syntes det var gøy, selv hun som jeg måtte løfte opp gjennom halve konserten, fordi hun så ikke noe over svette metalheads (barn på konsert = seteplasser).
At jeg forbannet disse sikkerhetsvaktene som ikke en gang kunne komme med et eneste godt forslag for hvordan 13-åringen kunne få muligheten til se mer enn bakteppet på scenen fra gulvet, i stedet for å sialt jeg ikke hadde lov til å gjøre, det for så være.
Fra Rocka Rolla-tiden, via nesten alle albumene, til det siste albumet tok gamlingene, med oss på en mimrekonsert som varmet om hjertet, og en musikk som fikk gamle osteoporotiske skjeletter til å vifte med håret som en gang var der og Halfords karakteristiske screams of vengeance som fikk hjernen til å kollapse i møtet med flagrende trommehinner.
Som en avslutningsturné, for disse ikonene og pionerene innen metalsjangeren, gruppa som med Halford i spissen, inspirert av en lærbutikk for homser, innførte nagler, lær og feite solbriller inn på scenen, som en del av det avsluttende kapittel for Judas priest, så var dette prikken over i'en.
Heldigvis gir de seg ikke fullstendig. Det kommer album, og kanskje kan man oppleve de live igjen på en mindre og mer intim konsert.
Takk Priest. Tusen takk!
Anmeldelsen fra Aftenposten
Judas Priest dått kåm
