Kortversjonen av samhandingsreformen
For 10 år siden ble mange lokalsykehus enten nedlagt, eller underlagt sentralsykehusene som "perifere avdelinger"; f.eks. var Sykehuset i Sandefjord en avdeling av Sentralsykehuset i Vestfold, der pasienter gjerne ble flyttet frem og tilbake, før de var kommet seg såpass at de kunne reise hjem et par dager før de ble reinnlagt.
Relativt velfungerende lokalsykehus ble for dyre for sykehusdriften, eller kanskje mer riktig: De ikke så velfungerende mastodontene med uoversiktlige arbeidsforhold og liten plass, ble for dyre for å kunne opprettholde driften av lokalsykehusene, og mange er nå nedlagt, eller såpass nedbemannet og fraflyttet at de fungerer mer som avanserte sykehjem for pasienter ingen vil ha.
Nå, i samhandlingsreformen, skal kommunene igjen få tilbake det ansvaret de for 10-20 år siden ble ansatt for inkompetente til å makte; igjen skal vi ha 24 timers akuttilbud og observasjonsmuligheter, og igjen skal vi kunne behandle de "enkle" tilfellene; dette vil mest sannsynlig si kronikerne, de demente og jeg vil tro den palliative behandlingen (som er alt annet enn "enkel"). Nå skal brukerne av norske helsetjenester igjen kunne få nytte av lokale tilbud med en stab som ikke trenger å finne opp hjulet hver eneste gang de blir innlagt for sin KOLS-forverring.
Kanskje får også mange kreftpasienter et enklere opplegg, der de slipper å grue seg for papirmølla ved de store sykehusene, ventetidene i akuttmottaket, krangelen om enerom osv osv.
Joda, jeg er for sentralisering. Faktisk. Jeg mener vi trenger et sentralisert spesialisttilbud som tar de kompliserte tilfellene, og synes derfor at sentralisering er en relativt god idé. Det er mange liv som blir reddet fordi dyktige spesialister trives i store avanserte enheter, med høy kompetanse på sine spesialområder. Baksiden av sentraliseringen, slik vi har fått den servert, er alle de som går inn og ut av sykehusdørene 10-20 ganger i løpet av et år som akutte innleggelser opplever at de må forklare seg like mange ganger om hvorfor de innlegges, til tross for at det er de samme symptomer og problemstillinger, med den samme behandlingen hver eneste gang.
Så nå skal vi da visstnok tilbake til fordums tider.
Jeg var ikke den eneste som sa for 10 år siden at dette kom til å tvinge seg frem. Jeg er nok heller ikke den eneste som ser ironien i at i løpet av 10 år har Staten nedlagt, flyttet og nedjustert driften av lokalsykehus, mot befolkningens ønsker, og dermed rasert mulighetene for en relativt rimelig gjennoppbygging av det lokale helsetilbudet. Dette er den samme regjeringen (i all hovedsak) som nå i realiteten snur på sin egen lest og finner ut at de har gravd et digert hull i det lokale helsetilbudet, som de nå må fylle. Var det noen som sa forebygging?
Er det virkelig slik at Norsk politikk ikke makter å tenke langsiktig? Vi snakker om store reformer innenfor 10-20 år, og samtidig presser regjering og Storting på sparing i budsjettene. Når skal helsevesenet få en langsiktig plan, som kan innføres over tid og ikke innenfor en regjeringsperiode?
Man kan faktisk forenkle dette:
Vi vet at behovet for helsetjenester, lokalt og sentralt, vil øke med befolkningsvekst og utviklingen innen medisinsk teknologi og farmakologi, samt alternative behandlingsformer som blir innlemmet i "skolemedisinen" etterhvert som de viser seg å faktisk virke.
Vi vet at psykiatri og psykologiske tjenester etterhvert vil måtte samkjøres med den medisinske behandlingen, da erkjennelsen at kropp og sinn faktisk hører sammen.
Man må altså planlegge bygningsmasser og infrastruktur som kan utvides og endres etterhvert som behovene melder seg, og man må planlegge kommunikasjonssystemer som kan samkjøres på flere plan.
Man må også gjøre en erkjennelse av at alt ikke kan behandles av det offentlige, og man må nødvendigvis sette en grense for hva det offentlige skal behandle. Men man må også kunne sette krav til at norsk helsevesen ser utenfor sine grenser, at man faktisk kan investere i behandlingsopplegg som på sikt vil gi en friskere pasientgruppe og dermed generer man arbeidsføre mennesker. Her kommer da selvfølgelig det mentale og sosiale helsetilbudet, som styrker mer enn det somatiske.
Men, pessimisten som jeg er, så evner jeg liten tro på norske politikeres evne til å tenke langsiktig, tverrfaglig og dermed forebyggende; noe som også går igjen i de fleste politiske etater; veibygging, skole osv.
"La oss lappe sammen det som nesten virker bra, og så kjører vi heller en dårlig planlagt reform som egentlig ikke endrer på noe som helst, som vi også med reformere om en 5-10-15 år. Så kan vi kanskje benytte det som går feil til å slå politisk mynt på den regjeringen som måtte sitte ved roret da."
Jeg ønsker samhandlingsreformen velkommen. Jeg er glad for at kommunene får tilbake det de aldri skulle ha tapt. At jeg tror våre politikere, lokalt og sentralt, kommer til drite på draget igjen, er jeg ikke i tvil om, men det er menneskelig å feile.
For 10 år siden ble mange lokalsykehus enten nedlagt, eller underlagt sentralsykehusene som "perifere avdelinger"; f.eks. var Sykehuset i Sandefjord en avdeling av Sentralsykehuset i Vestfold, der pasienter gjerne ble flyttet frem og tilbake, før de var kommet seg såpass at de kunne reise hjem et par dager før de ble reinnlagt.
Relativt velfungerende lokalsykehus ble for dyre for sykehusdriften, eller kanskje mer riktig: De ikke så velfungerende mastodontene med uoversiktlige arbeidsforhold og liten plass, ble for dyre for å kunne opprettholde driften av lokalsykehusene, og mange er nå nedlagt, eller såpass nedbemannet og fraflyttet at de fungerer mer som avanserte sykehjem for pasienter ingen vil ha.
Nå, i samhandlingsreformen, skal kommunene igjen få tilbake det ansvaret de for 10-20 år siden ble ansatt for inkompetente til å makte; igjen skal vi ha 24 timers akuttilbud og observasjonsmuligheter, og igjen skal vi kunne behandle de "enkle" tilfellene; dette vil mest sannsynlig si kronikerne, de demente og jeg vil tro den palliative behandlingen (som er alt annet enn "enkel"). Nå skal brukerne av norske helsetjenester igjen kunne få nytte av lokale tilbud med en stab som ikke trenger å finne opp hjulet hver eneste gang de blir innlagt for sin KOLS-forverring.
Kanskje får også mange kreftpasienter et enklere opplegg, der de slipper å grue seg for papirmølla ved de store sykehusene, ventetidene i akuttmottaket, krangelen om enerom osv osv.
Joda, jeg er for sentralisering. Faktisk. Jeg mener vi trenger et sentralisert spesialisttilbud som tar de kompliserte tilfellene, og synes derfor at sentralisering er en relativt god idé. Det er mange liv som blir reddet fordi dyktige spesialister trives i store avanserte enheter, med høy kompetanse på sine spesialområder. Baksiden av sentraliseringen, slik vi har fått den servert, er alle de som går inn og ut av sykehusdørene 10-20 ganger i løpet av et år som akutte innleggelser opplever at de må forklare seg like mange ganger om hvorfor de innlegges, til tross for at det er de samme symptomer og problemstillinger, med den samme behandlingen hver eneste gang.
Så nå skal vi da visstnok tilbake til fordums tider.
Jeg var ikke den eneste som sa for 10 år siden at dette kom til å tvinge seg frem. Jeg er nok heller ikke den eneste som ser ironien i at i løpet av 10 år har Staten nedlagt, flyttet og nedjustert driften av lokalsykehus, mot befolkningens ønsker, og dermed rasert mulighetene for en relativt rimelig gjennoppbygging av det lokale helsetilbudet. Dette er den samme regjeringen (i all hovedsak) som nå i realiteten snur på sin egen lest og finner ut at de har gravd et digert hull i det lokale helsetilbudet, som de nå må fylle. Var det noen som sa forebygging?
Er det virkelig slik at Norsk politikk ikke makter å tenke langsiktig? Vi snakker om store reformer innenfor 10-20 år, og samtidig presser regjering og Storting på sparing i budsjettene. Når skal helsevesenet få en langsiktig plan, som kan innføres over tid og ikke innenfor en regjeringsperiode?
Man kan faktisk forenkle dette:
Vi vet at behovet for helsetjenester, lokalt og sentralt, vil øke med befolkningsvekst og utviklingen innen medisinsk teknologi og farmakologi, samt alternative behandlingsformer som blir innlemmet i "skolemedisinen" etterhvert som de viser seg å faktisk virke.
Vi vet at psykiatri og psykologiske tjenester etterhvert vil måtte samkjøres med den medisinske behandlingen, da erkjennelsen at kropp og sinn faktisk hører sammen.
Man må altså planlegge bygningsmasser og infrastruktur som kan utvides og endres etterhvert som behovene melder seg, og man må planlegge kommunikasjonssystemer som kan samkjøres på flere plan.
Man må også gjøre en erkjennelse av at alt ikke kan behandles av det offentlige, og man må nødvendigvis sette en grense for hva det offentlige skal behandle. Men man må også kunne sette krav til at norsk helsevesen ser utenfor sine grenser, at man faktisk kan investere i behandlingsopplegg som på sikt vil gi en friskere pasientgruppe og dermed generer man arbeidsføre mennesker. Her kommer da selvfølgelig det mentale og sosiale helsetilbudet, som styrker mer enn det somatiske.
Men, pessimisten som jeg er, så evner jeg liten tro på norske politikeres evne til å tenke langsiktig, tverrfaglig og dermed forebyggende; noe som også går igjen i de fleste politiske etater; veibygging, skole osv.
"La oss lappe sammen det som nesten virker bra, og så kjører vi heller en dårlig planlagt reform som egentlig ikke endrer på noe som helst, som vi også med reformere om en 5-10-15 år. Så kan vi kanskje benytte det som går feil til å slå politisk mynt på den regjeringen som måtte sitte ved roret da."
Jeg ønsker samhandlingsreformen velkommen. Jeg er glad for at kommunene får tilbake det de aldri skulle ha tapt. At jeg tror våre politikere, lokalt og sentralt, kommer til drite på draget igjen, er jeg ikke i tvil om, men det er menneskelig å feile.
