"Menn i skjørt og kjoler"

Jeg snoker meg ofte rundt på nettet på sider jeg så absolutt ikke burde erkjenne meg å vite noenting som helst om, men jeg gjør altså det. Sladdersider er veldig kjekt på når hjernen ikke vil samarbeide med resten av kroppen. Så havner jeg da innimellom på sider som tydeligvis er forbeholdt kunnskapsfattige liksomskribenter som får lov til å publisere fullstendig uredigerte kvasiartikler. Som denne:

MinMote.no, med skribenten(?) Jennifer Bråthen i spissen for denne artikkelen, om man vil kalle den det, stiller spørsmålet om menn i skjørt og kjoler er hot eller usexy.

Nå driter jeg egentlig i om Jennifer og andre motebevisste kvinner finner meg sexy eller ikke, eller "hot" om du vel. Smak og behag er relativt subjektivt og står gjerne i forhold til tid, sted, situasjon og person, og er for min del fulstendig tåpelig å diskutere; det være seg klær, musikk eller kvinnfolk.

Jeg er en av disse mennene som gjerne går i skjørt - eller kilt (skal man skrive om klær og mote, så er det jaggu greit å vite hva man snakker om, Jennifer) som man gjerne kaller de.

Teksten til dette bildet i artikkelen er som følger: "MENN I SKJØRT: Marc Jacobs, Vin Diesel og Ewan McGregor har valgt seg skjørt i celebre sammenhenger. Foto: Alloverpress"

Hva som kalles kilt eller ikke er for enkelte et tema for diskusjon, men den største blødmen her er at skotten Ewan McGregor på bildet går i en tradisjonell skotsk kilt. For en motekommentator å ikke vite dette er rett og slett tåpelig.

Når Jennifer så går videre å skrive "Det har vist seg at Jacobs ikke er den eneste kjendisen som har latt seg fascinere av dameklær. Skuespillerne Gerard Butler og Jared Leto, fotballspilleren David Beckham og rapperen Diddy er sett i ulike varianter av det feminine plagget."

En kilt er ikke dameklær! Om det er maskulint eller feminint kommer vel så mye an på brukeren av plagget. Skuespilleren Sean Connery er vel ikke akkurat det man kaller feminin, men han er ikke redd for å ikle seg det jennifer Bråthen kaller dameklær.

Videre når det gjelder kilt og skjørt for menn, så var det bl.a. en del av uniformer til antikkens soldater, her illustrert av Brad Pitt fra filmen Troy:

Om herr Brangelina er feminin eller ikke skal jeg ikke bedømme, men om en romersk angrepstropp putselig skulle dukke opp på Karl Johan så tror jeg ikke "feminint" ville vært det første ordet som dukket opp i hodet mitt.

Kilten er altså som nevnt en del av den skotske nasjonaldrakten for menn, og man finner pr i dag en lang rekke varianter av plagget, som for eksempel Vin Diesel har brukt:

Selv har jeg en arbeidskilt fra Blåkläder, som jeg bruker når været tillater det. Et praktisk og behagelig plagg og som er et greit alternativ når man ønsker å la utstyret dingle fritt uten å være til sjenanse for noen. At jeg ikke er sexy er vel ikke kiltens feil.

Jodda, helt greit å kommentere klesvalget til folk. Helt greit å synse omkring disse klesvalgene. Helt greit å  ikke like klesvalgene og å gi de terningkast også. Men vær så snill å vit noe som helst de mest grunnleggende fakta om det man skriver.

Mvh Even, stolt bruker av kilt og skjørt.

Støtteerklæring til Anne B.

Anne B. Ragde anmelder bydelsansatte for grov uforstand og tjenesteforsømmelse.

Jeg vet ikke mer om saken enn hva som står i artikkelen, så jeg skal ikke gjøre meg noen konklusjoner om den. Men jeg kan gjøre meg noen betratninger om samhandlingsreformen og kvaliteten i norsk kommunehelsetjeneste.

Først og fremst, så vil jeg påpeke at jeg er veldig for samhandlingsreformens idégrunnlag; riktig behandling, pleie og omsorg på rett nivå. Sykehuset skal behandle akutt og kritisk syke, og kommunene bør ta rehabilitering, habilitering og palliativ omsorg. Altfor mange sykehjemskandidater, og døende (ja, jeg vet jeg er kynisk), opptar plass på sykehusene på bekostning av de som trenger behandling. Alt for mange pasienter ligger på sykehuset for "å komme seg" før hjemreise; man bør "komme seg" i hjemkommunen!

Problemet med samhandlingsreformen, er litt typisk norsk helsevesen: Mange gode idéer, meninger og prinsipper, som ødelegges av en fullstendig mangel på ressursforsytåelse. Ta for eksempel pleie- og omsorgsdelen i det gnorske helseuvesen:
Vi har en mengde etiske prinsipper og lovfestede rettigheter om livskvalitet og pleietjenester, men det blir ikke fulgt opp med ressurser fordi kommuneøkonomiene tillater det ikke. Selvsagt kan dette prioriteres, men da som oftest på bekostning av de andre store budsjettslukene i kommunene; skole og sosiale tjenester. Jeg kan garantere at lovene og prinsippene blir brutt hver eneste dag på nesten hver eneste institusjon over hele landet.

Rehabilitering? I min kommune, Sandefjord, har vi 11 rehabiliteringsplasser.  Da jeg søkte på Sandefjord Rehab, så fikk jeg vite at en nattevakt skulle gå alene, med tilkallingshjelp fra hjemmetjenesten, på de 11 pasientene. På en korttidsavdeling som ble driftet på det nedlagte sykehuset gikk nattevakten alene på 14 pasienter - en avdeling som ofte tok i mot pasienter fra sykehuset, ikke ulikt samhandlingreformens idéer. Korttidspasienter er i utgangspunktet rehabiliteringspasienter, eventuelt habiliteringspasienter, som skal hjelpes ut av en kortvarig forverring av tilstander.

Enhver som har en smule innsikt i rehabilitering vet at behandlingen går 24/7, gjennom trygging og gjennomtenkte treningsopplegg som skal gjøre pasienten mest mulig selvstendig - hvilket også innebærer at hjemmesituasjonen må tilpasses behovene. Det hjelper lite å trene med hjelpemidler på instituson som man ikke har tilgang på dit man eventuelt ender opp, apropos Anne B. Ragdes historie.

Mange av disse brukerne krever det vi kaller for en til en (1:1) pleie, det være seg av fysiske og/eller psykiske årsaker.

Når da institusjonene, i all sin forfalne prakt, med fasiliteter fra det glade 60-tallet, der 3 toalett og en dusj på 20-30 brukere ikke er av sjeldenhetene og bemanningen er så lav som det er mulig å få det uten at det kalles uforsvarlig, så sier det seg selv at mange, veldig mange, får sin rehabilitering unødvendig forlenget, eller bortkastet. Unødvendig mange skades, eller i verste fall dør, fordi de ikke får den oppfølgingen de trenger ofte på grunn av lav bemanning, lite tilrettelagte fysiske forhold og utdaterte hjelpemidler.

I samhandlingsreformen regner man med at mye av den behandlingen som gis på sykehusene skal kunne videreføres på sykehjemmene, men det er i mange institusjoner ikke nok faglærte til å kunne sikre at f.eks. sykepleiefaglige oppgaver, som intravenøs behandling, blir kvalitetsmessig fulgt opp.

Men det aller, aller verste i den kommunale institusjonstjenesten for de eldre er det faktum at mange blir imobilisert, sansedeprivert og må på daglig basis forholde seg til naboer de normalt sett ikke ville utstått; naboer som kan dø når som helst, som er forvirrede, uten grenser for anstendig oppførsel og så videre, uten reelle muligheter for å velge seg aktiviteter som hadde gitt avbrekk fra den daglige monotonien.

Andakt og bingo er liksom ukens høydepunkter. Moro for enkelte, fullstendig meningsløst for andre.

Institusjonene bør finansieres i forhold til pleienivået, ikke bare antall brukere, og all diagnostisert behandling i institusjon bør bli refundert jfr et DRG-system - dette bør gjelde all behandling som forordnes av lege, som sådan fysikalsk behandling m.m.

Jo, jeg håper Anne B. Ragde får erstatning. Jeg håper hennes historie får flere pårørende og brukere til å gå til det samme skrittet. Enten må Stortinget gi slipp på prinsipper og rettigheter som helsevesenet ikke kan følge opp, eller så må det også bevilge ressurser slik at våre eldre og uføre kan få den behandling og oppfølgingen de har rett på.