Anne B. Ragde anmelder bydelsansatte for grov uforstand og tjenesteforsømmelse.
Jeg vet ikke mer om saken enn hva som står i artikkelen, så jeg skal ikke gjøre meg noen konklusjoner om den. Men jeg kan gjøre meg noen betratninger om samhandlingsreformen og kvaliteten i norsk kommunehelsetjeneste.
Først og fremst, så vil jeg påpeke at jeg er veldig for samhandlingsreformens idégrunnlag; riktig behandling, pleie og omsorg på rett nivå. Sykehuset skal behandle akutt og kritisk syke, og kommunene bør ta rehabilitering, habilitering og palliativ omsorg. Altfor mange sykehjemskandidater, og døende (ja, jeg vet jeg er kynisk), opptar plass på sykehusene på bekostning av de som trenger behandling. Alt for mange pasienter ligger på sykehuset for "å komme seg" før hjemreise; man bør "komme seg" i hjemkommunen!
Problemet med samhandlingsreformen, er litt typisk norsk helsevesen: Mange gode idéer, meninger og prinsipper, som ødelegges av en fullstendig mangel på ressursforsytåelse. Ta for eksempel pleie- og omsorgsdelen i det gnorske helseuvesen:
Vi har en mengde etiske prinsipper og lovfestede rettigheter om livskvalitet og pleietjenester, men det blir ikke fulgt opp med ressurser fordi kommuneøkonomiene tillater det ikke. Selvsagt kan dette prioriteres, men da som oftest på bekostning av de andre store budsjettslukene i kommunene; skole og sosiale tjenester. Jeg kan garantere at lovene og prinsippene blir brutt hver eneste dag på nesten hver eneste institusjon over hele landet.
Rehabilitering? I min kommune, Sandefjord, har vi 11 rehabiliteringsplasser. Da jeg søkte på Sandefjord Rehab, så fikk jeg vite at en nattevakt skulle gå alene, med tilkallingshjelp fra hjemmetjenesten, på de 11 pasientene. På en korttidsavdeling som ble driftet på det nedlagte sykehuset gikk nattevakten alene på 14 pasienter - en avdeling som ofte tok i mot pasienter fra sykehuset, ikke ulikt samhandlingreformens idéer. Korttidspasienter er i utgangspunktet rehabiliteringspasienter, eventuelt habiliteringspasienter, som skal hjelpes ut av en kortvarig forverring av tilstander.
Enhver som har en smule innsikt i rehabilitering vet at behandlingen går 24/7, gjennom trygging og gjennomtenkte treningsopplegg som skal gjøre pasienten mest mulig selvstendig - hvilket også innebærer at hjemmesituasjonen må tilpasses behovene. Det hjelper lite å trene med hjelpemidler på instituson som man ikke har tilgang på dit man eventuelt ender opp, apropos Anne B. Ragdes historie.
Mange av disse brukerne krever det vi kaller for en til en (1:1) pleie, det være seg av fysiske og/eller psykiske årsaker.
Når da institusjonene, i all sin forfalne prakt, med fasiliteter fra det glade 60-tallet, der 3 toalett og en dusj på 20-30 brukere ikke er av sjeldenhetene og bemanningen er så lav som det er mulig å få det uten at det kalles uforsvarlig, så sier det seg selv at mange, veldig mange, får sin rehabilitering unødvendig forlenget, eller bortkastet. Unødvendig mange skades, eller i verste fall dør, fordi de ikke får den oppfølgingen de trenger ofte på grunn av lav bemanning, lite tilrettelagte fysiske forhold og utdaterte hjelpemidler.
I samhandlingsreformen regner man med at mye av den behandlingen som gis på sykehusene skal kunne videreføres på sykehjemmene, men det er i mange institusjoner ikke nok faglærte til å kunne sikre at f.eks. sykepleiefaglige oppgaver, som intravenøs behandling, blir kvalitetsmessig fulgt opp.
Men det aller, aller verste i den kommunale institusjonstjenesten for de eldre er det faktum at mange blir imobilisert, sansedeprivert og må på daglig basis forholde seg til naboer de normalt sett ikke ville utstått; naboer som kan dø når som helst, som er forvirrede, uten grenser for anstendig oppførsel og så videre, uten reelle muligheter for å velge seg aktiviteter som hadde gitt avbrekk fra den daglige monotonien.
Andakt og bingo er liksom ukens høydepunkter. Moro for enkelte, fullstendig meningsløst for andre.
Institusjonene bør finansieres i forhold til pleienivået, ikke bare antall brukere, og all diagnostisert behandling i institusjon bør bli refundert jfr et DRG-system - dette bør gjelde all behandling som forordnes av lege, som sådan fysikalsk behandling m.m.
Jo, jeg håper Anne B. Ragde får erstatning. Jeg håper hennes historie får flere pårørende og brukere til å gå til det samme skrittet. Enten må Stortinget gi slipp på prinsipper og rettigheter som helsevesenet ikke kan følge opp, eller så må det også bevilge ressurser slik at våre eldre og uføre kan få den behandling og oppfølgingen de har rett på.
Jeg vet ikke mer om saken enn hva som står i artikkelen, så jeg skal ikke gjøre meg noen konklusjoner om den. Men jeg kan gjøre meg noen betratninger om samhandlingsreformen og kvaliteten i norsk kommunehelsetjeneste.
Først og fremst, så vil jeg påpeke at jeg er veldig for samhandlingsreformens idégrunnlag; riktig behandling, pleie og omsorg på rett nivå. Sykehuset skal behandle akutt og kritisk syke, og kommunene bør ta rehabilitering, habilitering og palliativ omsorg. Altfor mange sykehjemskandidater, og døende (ja, jeg vet jeg er kynisk), opptar plass på sykehusene på bekostning av de som trenger behandling. Alt for mange pasienter ligger på sykehuset for "å komme seg" før hjemreise; man bør "komme seg" i hjemkommunen!
Problemet med samhandlingsreformen, er litt typisk norsk helsevesen: Mange gode idéer, meninger og prinsipper, som ødelegges av en fullstendig mangel på ressursforsytåelse. Ta for eksempel pleie- og omsorgsdelen i det gnorske helseuvesen:
Vi har en mengde etiske prinsipper og lovfestede rettigheter om livskvalitet og pleietjenester, men det blir ikke fulgt opp med ressurser fordi kommuneøkonomiene tillater det ikke. Selvsagt kan dette prioriteres, men da som oftest på bekostning av de andre store budsjettslukene i kommunene; skole og sosiale tjenester. Jeg kan garantere at lovene og prinsippene blir brutt hver eneste dag på nesten hver eneste institusjon over hele landet.
Rehabilitering? I min kommune, Sandefjord, har vi 11 rehabiliteringsplasser. Da jeg søkte på Sandefjord Rehab, så fikk jeg vite at en nattevakt skulle gå alene, med tilkallingshjelp fra hjemmetjenesten, på de 11 pasientene. På en korttidsavdeling som ble driftet på det nedlagte sykehuset gikk nattevakten alene på 14 pasienter - en avdeling som ofte tok i mot pasienter fra sykehuset, ikke ulikt samhandlingreformens idéer. Korttidspasienter er i utgangspunktet rehabiliteringspasienter, eventuelt habiliteringspasienter, som skal hjelpes ut av en kortvarig forverring av tilstander.
Enhver som har en smule innsikt i rehabilitering vet at behandlingen går 24/7, gjennom trygging og gjennomtenkte treningsopplegg som skal gjøre pasienten mest mulig selvstendig - hvilket også innebærer at hjemmesituasjonen må tilpasses behovene. Det hjelper lite å trene med hjelpemidler på instituson som man ikke har tilgang på dit man eventuelt ender opp, apropos Anne B. Ragdes historie.
Mange av disse brukerne krever det vi kaller for en til en (1:1) pleie, det være seg av fysiske og/eller psykiske årsaker.
Når da institusjonene, i all sin forfalne prakt, med fasiliteter fra det glade 60-tallet, der 3 toalett og en dusj på 20-30 brukere ikke er av sjeldenhetene og bemanningen er så lav som det er mulig å få det uten at det kalles uforsvarlig, så sier det seg selv at mange, veldig mange, får sin rehabilitering unødvendig forlenget, eller bortkastet. Unødvendig mange skades, eller i verste fall dør, fordi de ikke får den oppfølgingen de trenger ofte på grunn av lav bemanning, lite tilrettelagte fysiske forhold og utdaterte hjelpemidler.
I samhandlingsreformen regner man med at mye av den behandlingen som gis på sykehusene skal kunne videreføres på sykehjemmene, men det er i mange institusjoner ikke nok faglærte til å kunne sikre at f.eks. sykepleiefaglige oppgaver, som intravenøs behandling, blir kvalitetsmessig fulgt opp.
Men det aller, aller verste i den kommunale institusjonstjenesten for de eldre er det faktum at mange blir imobilisert, sansedeprivert og må på daglig basis forholde seg til naboer de normalt sett ikke ville utstått; naboer som kan dø når som helst, som er forvirrede, uten grenser for anstendig oppførsel og så videre, uten reelle muligheter for å velge seg aktiviteter som hadde gitt avbrekk fra den daglige monotonien.
Andakt og bingo er liksom ukens høydepunkter. Moro for enkelte, fullstendig meningsløst for andre.
Institusjonene bør finansieres i forhold til pleienivået, ikke bare antall brukere, og all diagnostisert behandling i institusjon bør bli refundert jfr et DRG-system - dette bør gjelde all behandling som forordnes av lege, som sådan fysikalsk behandling m.m.
Jo, jeg håper Anne B. Ragde får erstatning. Jeg håper hennes historie får flere pårørende og brukere til å gå til det samme skrittet. Enten må Stortinget gi slipp på prinsipper og rettigheter som helsevesenet ikke kan følge opp, eller så må det også bevilge ressurser slik at våre eldre og uføre kan få den behandling og oppfølgingen de har rett på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar