Helseuvesen og boksehansker

Etter over ti års erfaring som sykepleier og drøye 15 år i helseuvesenet, så fikk jeg en åpenbaring her forrige nattevakt. Det skal sies at åpenbaringen kan være et resultat av svak dømmekraft etter å ha dratt nytte av 4-5 timers søvn på da rundt 40 timer eller der omkring, men likevel en åpenbaring altså:

Boksehansker!

For dere uten særlig erfaring fra pleie og stell av oldinger med hjernen på halv tolv, så la meg forklare:
En del demente (dog ikke nødvendigvis demente heller) menn har et sterkt kjærlighetsforhold til tissen sin, og det å tisse. Hvor man tisser, eller hva man bruker tissen til, er ikke nødvendigvis essensielt i denne sammenhengen, men at man kan få tak i tissen sin og tisse; det er viktig og antakeligvis den siste kroppslige, og mer eller mindre bevisste, funksjonen som forsvinner innen den grimme innhøsteren stikker av med sjel og det siste åndedraget, før valkyriene drar han av gårde til Valhall og de evige slosskamper, før Jesus tar deg med til himmelen, eller Satan piner deg i all eve...om man da tror på slikt vissvass. Nok om de åndelige aspektene ved døden; her er det tissing og tissefanter det dreier seg om.

Men ikke bare tissefanter. På den mer alvorlige siden av pleieyrket, så er det pleiere som blir utsatt for vold fra demente, ondskapsfulle oldinger - OK - ikke ondskap kanskje, men det ligner i alle fall veldig til tider. Det kan vanke både slag, klyping, lugging, kasting av diverse effekter, hvorav det mest morsomme kan være et breddfult bekken, eller tisseflaske, gjerne fylt med mer faste saker enn grumset urin.

Og, så har man da disse som elsker å kle av seg, eller utøve det vi kaller plukking. Det vil si at siden ingenting gir noen særlig mening for mange av disse menneskene, så blir man jo gjerne nysgjerrig på hva ting kan være, om det er bæsj, knapper, snorer, dingser, ja alt man egentlig kan tenke seg at det går an å plukke på, så skal det gjerne utforskes, som sådan en tissefant. Og er man da i tillegg inkontinent for urin og avføring, men fysisk oppegående og da selvsagt mentalt ikke oppegående, så kan vel de fleste forestille seg hvordan det kan være å vandre inn på et pasientrom. Noen ganger er det mye verre.

For eksempel kan jeg fortelle om en pasient vi hadde på sykehuset for mange år siden. Han ble innlagt etter at han hadde pådratt seg en lungetbettennelse - om jeg ikke husker feil altså - etter å ha ligget mer eller mindre i koma i flere uker. Denne natten var preget av fullstendig kaos, og da særlig på grunn av en akutt forvirret mann med pusteproblemer, angst og et særdeles utagerende adferd, så jeg og min kollega, samt legen, var fullt opptatt med å slukke alt av branner og samtidig behandle den gale mannen.

Så tar min kollega et tilsyn inn til komapasienten, som hadde stått opp, tatt ut det intravenøse dryppet og smurt blod utover alt av vegger og gulv. Som min kollega sa; det så ut som et slakterhus. Heldigvis var det ikke alltid slik.

Men det var altså en liten forhåpentligvis oppklarende digresjon på hvorfor min åpenbaring var så genial.

BOKSEHANSKER!

1. Vold:  Å bli slått av noen med boksehansker gjør ikke så vondt, som å få seg en knyttneve over nesa, og kloring er fullstendig utelukket. Prøv å plukke opp noe som helst å kaste det noe sted med boksehansker på; jeg tror du straks vil se at det krever mer arbeide enn man stort sett gidder.
2. Plukking: Sier seg selv er umulig med boksehansker på.
3. Kle av seg: Vel, prøv å utføre et vellykket strippeshow for hvem som helst med boksehansker.
4. Lek med tissefanter: Er den tilgjengelig og stor nok, med tilhørende erektile funksjoner, så kan det kanskje være morsomt, men for de fleste av oss, og for de som har rundet demensalder, så er det hverken størrelse eller funksjon nok til at lek med tissefant er særlig interessant med boksehansker på

Det er jo selvsagt ikke alt som er like bra med boksehansker på, for eksempel ved spisesituasjoner - om man er såpass velfungerende, så kan det by på problemer, men jeg vil tro at innovative ergoterapeuter og ingeniører vil kunne finne egnede "apper" til boksehansker, som kan lette disse vanskene, og man kan jo i visse situasjoner, under nøye kontroll og tilsyn, kanskje kunne ta boksehanskene av.

Eventuelt, så kunne man jo bemanne helsevesenet i forhold til de utfordringene man står ovenfor. Men boksehansker er mye billigere.

Cruise control er livets lykke

Lenge siden jeg har blogget nå, men noen ganger suger livet pnnekaker og dårlige bær, og da blir man nødt til å proritere, og nå har har jeg da altså siden sist prioritert å kommentere dritt på facebook. Ja, og familielivet også da, i alle fall på en god tredje, eller fjerdeplass. Eller noe, men drit nå i det!

Her forrige fredag, tok jeg jobben som sjåfør for min mor og leide en bil som ville klare turen Sandefjord-Ålesund-Sandefjord langt bedre enn min egen lørje, som antakelig ville ha ramlet fra hverandre før Drammen. En Huyindiayjjggss, eller hva den heter, den som ligner på Honda uten å være det.

Vi fikk tak i bilen og prøvde først å få ordnet blåtannsystemet, slik at jeg kunne bruke bilen som telefon, men det funka dårlig. Så var det masse knapper på rattet, som jeg måtte finne litt ut av. Bruksanvisningen ble skumlest, så jeg visste egentlig ikke hva noe var, men gøy er det likevel med knapper.

Åkke som, vi startet på turen og jeg trykket gassen lystig inn, og bilen akselererte som gal opp til 40. Da ville den ikke gå fortere, før jeg panisk trykket på knappene jeg fant på rattet, og bilen hoppet av gårde som den skulle. "Kult!" tenkte jeg. "Nå slipper jeg å uroe meg for å kjøre for fort når jeg er fartsblind,"

Så ut på motorveien bar det, og jeg trykket vilt og hemningsløst på knappene, men bilen gikk alltid fortere enn hva jeg hadde ment at den skulle gjøre - men så skjedde det: KRUSKONTROLL!

Plutselig gasset bilen opp uten at jeg tråkket på gasspedalen, riktignok 10 km/t for fort, og den holdt seg der. "Weeheeeheeeeheheheeeee!" sa jeg, og min mor lurte på hva i all verden jeg styra med nå; det skal jo sies at under utforskingen av rattknappene så kunne jeg nok blitt mistenkt for fyllekjøring.

"kruskontroll!" sa jeg til min engstelige mor. "Den har kruskontroll!"

Imponert spurte hun: "Hva er det?"

Så fulgte en av mine lengre forklaringer som hun ikke forstår, og samtalen ble fort uinteressant for alle andre enn oss -og antakelig for oss også.

Men, etterhvert, så forsto hun min glede: Jeg kunne stille farten inn på ønsket hastighet, og deretter lene meg tilbake, slappe av i høyrefoten, som jo ikke er 20 år lengre, og kun konsentrere meg på å bremse i tide og styre noenlunde etter veien.

Gjennom Vestfold og Buskerud fôr det, før vi entret galskapen i Akershus og Oslo, før vi entret sameland , lenge hadde vi to av fire felter å boltre oss i, og kruskontrollen gledet meg meg enormt. Jeg nøt virkelig å bare styre bilen som på en playstationkontroll, og vurderte sterkt å legge bena høyt inntil jeg fant ut at jeg nok måtte bremse også. Dessuten måtte jeg huske å gire, noe som viste seg å være vanskelig å huske med kruskontroll, og en motor som var langt mindre krevende på hørselen enn den i min 2.4 diesel WV Multivan - uten kruskontroll. Jeg hørte rett og slett ikke at den ba tynt om et høyere gir, men heldigvis så var det et display som tydeligvis var skreddersydd slike som meg, som fortalte at 5.gir antakelig ikke var så dumt.

Så, ble fire felter til to, og en ny glede åpenbarte seg. Rumperyttere! Disse halvtomsete idiotførerne som synes at hemoroidene mine antakelig smaker så godt, at de må kjøre så nær at de kan kjenne smaken om de lener seg litt frem. Med kruskontrollen, så visste jeg at jeg holdt fartsgrensa, jeg slapp å kjenne på kilingen i rasshølet og spenningen i nakken ved å følge med på fart, idiot og vei. Nå kunne jeg kun konsentrere meg om veien, for jeg visste jeg holdt fartsgrensa og dermed også kunne jeg gi fullstendig blaffen i neandertalidiotene bak meg, og jeg så at det var godt!

Man skulle hatt kruskontroll i livet også. En knapp som gjorde at man slapp å uroe seg for irritable rævkjørere med høy puls, og som tillot en å kunne fokusere på oppgaven foran seg: Å komme seg trygt frem til Ålesund.