Lenge siden jeg har blogget nå, men noen ganger suger livet pnnekaker og dårlige bær, og da blir man nødt til å proritere, og nå har har jeg da altså siden sist prioritert å kommentere dritt på facebook. Ja, og familielivet også da, i alle fall på en god tredje, eller fjerdeplass. Eller noe, men drit nå i det!
Her forrige fredag, tok jeg jobben som sjåfør for min mor og leide en bil som ville klare turen Sandefjord-Ålesund-Sandefjord langt bedre enn min egen lørje, som antakelig ville ha ramlet fra hverandre før Drammen. En Huyindiayjjggss, eller hva den heter, den som ligner på Honda uten å være det.
Vi fikk tak i bilen og prøvde først å få ordnet blåtannsystemet, slik at jeg kunne bruke bilen som telefon, men det funka dårlig. Så var det masse knapper på rattet, som jeg måtte finne litt ut av. Bruksanvisningen ble skumlest, så jeg visste egentlig ikke hva noe var, men gøy er det likevel med knapper.
Åkke som, vi startet på turen og jeg trykket gassen lystig inn, og bilen akselererte som gal opp til 40. Da ville den ikke gå fortere, før jeg panisk trykket på knappene jeg fant på rattet, og bilen hoppet av gårde som den skulle. "Kult!" tenkte jeg. "Nå slipper jeg å uroe meg for å kjøre for fort når jeg er fartsblind,"
Så ut på motorveien bar det, og jeg trykket vilt og hemningsløst på knappene, men bilen gikk alltid fortere enn hva jeg hadde ment at den skulle gjøre - men så skjedde det: KRUSKONTROLL!
Plutselig gasset bilen opp uten at jeg tråkket på gasspedalen, riktignok 10 km/t for fort, og den holdt seg der. "Weeheeeheeeeheheheeeee!" sa jeg, og min mor lurte på hva i all verden jeg styra med nå; det skal jo sies at under utforskingen av rattknappene så kunne jeg nok blitt mistenkt for fyllekjøring.
"kruskontroll!" sa jeg til min engstelige mor. "Den har kruskontroll!"
Imponert spurte hun: "Hva er det?"
Så fulgte en av mine lengre forklaringer som hun ikke forstår, og samtalen ble fort uinteressant for alle andre enn oss -og antakelig for oss også.
Men, etterhvert, så forsto hun min glede: Jeg kunne stille farten inn på ønsket hastighet, og deretter lene meg tilbake, slappe av i høyrefoten, som jo ikke er 20 år lengre, og kun konsentrere meg på å bremse i tide og styre noenlunde etter veien.
Gjennom Vestfold og Buskerud fôr det, før vi entret galskapen i Akershus og Oslo, før vi entret sameland , lenge hadde vi to av fire felter å boltre oss i, og kruskontrollen gledet meg meg enormt. Jeg nøt virkelig å bare styre bilen som på en playstationkontroll, og vurderte sterkt å legge bena høyt inntil jeg fant ut at jeg nok måtte bremse også. Dessuten måtte jeg huske å gire, noe som viste seg å være vanskelig å huske med kruskontroll, og en motor som var langt mindre krevende på hørselen enn den i min 2.4 diesel WV Multivan - uten kruskontroll. Jeg hørte rett og slett ikke at den ba tynt om et høyere gir, men heldigvis så var det et display som tydeligvis var skreddersydd slike som meg, som fortalte at 5.gir antakelig ikke var så dumt.
Så, ble fire felter til to, og en ny glede åpenbarte seg. Rumperyttere! Disse halvtomsete idiotførerne som synes at hemoroidene mine antakelig smaker så godt, at de må kjøre så nær at de kan kjenne smaken om de lener seg litt frem. Med kruskontrollen, så visste jeg at jeg holdt fartsgrensa, jeg slapp å kjenne på kilingen i rasshølet og spenningen i nakken ved å følge med på fart, idiot og vei. Nå kunne jeg kun konsentrere meg om veien, for jeg visste jeg holdt fartsgrensa og dermed også kunne jeg gi fullstendig blaffen i neandertalidiotene bak meg, og jeg så at det var godt!
Man skulle hatt kruskontroll i livet også. En knapp som gjorde at man slapp å uroe seg for irritable rævkjørere med høy puls, og som tillot en å kunne fokusere på oppgaven foran seg: Å komme seg trygt frem til Ålesund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar