Den siste tiden har jeg registrert at avisene (her representert av VG) skriver om den elendige servicen, manglende kvaliteten og sviktende rutiner, som våre eldre får ved norske sykehjem. Ja sågar hjemmetjenesten, altså hele kommunehelsetjenesten får på pukkelen i flere artikler som beskriver død og elendighet.
Sykehusene er heller ikke utenfor avisenes opplysningstørst, og vi får vite om feilbehandlinger, korridorpasienter, overarbeidede ansatte, misfornøyde ansatte osv osv.
Kommentarfeletene på nettavisene er gjerne delt litt opp i bolker. De som mener at slikt er forferdelig i 2013, de som mener at pleiepersonell bør takle jobben de har valgt og slutte og klage, de som mener at pleiepersonellet er engler som burde få lønna mangedoblet og de som mener at politikerne må legge mer penger i helsevesenet, de som mener at det bør privatiseres, de som mener at privatiseringen er gått for langt osv osv osv
Så har vi helseministeren vår. Han har hatt bare gode erfaringer på legevakta, så det kan jo ikke være så ille. Bemanningsproblemet kan jo løses ved at de ansatte jobber mer, særlig helger er uproblematisk, mener han.
Sykehjemsplassene som Jens lovet før, og i, sine 8 år som sjef for en flertallsregjering, lar vente på seg. Nå er det regjeringsskifte på gang, muligens, og jeg skal innrømme at troen på disse plassene er ikke all verden, selv om jeg personlig stemmer på Erna.
Vi har sett regjeringer komme og gå, og eldrebølgen har de gnålt om siden 80-tallet, og korridorpasienter og helsekøer har ingen klart å gjøre noe større med. Min tillit til norsk helsepolitikk er ikke enorm, uansett hvilken farge det er på partiene.
Men altså. Nå snakkes det om feilmedisinering, underernæring, manglende tilsyn, sviktende faglighet osv. Ting som pleiere har pekt på i årevis.
Pleierne blir stadig oftere nå pekt på som ikke nødvendigvis lavtlønnede, men lavtarbeidende. Deltid er i følge enkelte latskap i system, og helgefri er ingen menneskerett i følge helseministeren - som sikkert snakker utifra sin egen erfaring som minister, som vi vet aldri har fri. Tre helger ekstra i året? Hva i all verden er det å klage på? Det er tross alt 52 helger i året, en av de har vi feriekrav på, så da er det 51 igjen. 17 av de jobber man allerede, så da er det faktisk 34 helger igjen, og hvem trenger mer enn 31 frihelger i løpet av et år?
Annenhver helg er sikkert det optimale! 26 helger på jobb, 26 helger hjemme. Hvem kan egentlig klage på det, for det er tross alt ingen menneskerett å ha helgefri!
At man som pleier gjerne jobber kvelder, netter, pinse, påske, jul, 17 mai m.fl., går glipp av skoleavslutninger, foreldremøter, tilstelninger for ungene, at man hver eneste uke, gjerne hver dag i perioder, blir spurt om ekstravakter, at man ofte går på akkord med sin egen fagkunnskap og samvittighet i jobben på grunn av feilmedisinering, underernæring, manglende tilsyn, sviktende faglighet og er i høyrisikogruppen for belastningsskader, det er da ingeting å klage på.
Herr Støre, du må gjerne komme hit og vikariere for mitt toalett, slik at også du kan kjenne på hvordan det er når noen driter ned i halsen din.
Fakta:
Sykehusene er mer attraktive for sykepleiere på grunn av alt du lærer.
Geriatri er derprimerende lite bemannet fagfelt i gNore.
Mobilisering og sansestimulering, f.eks. fysioterapi er sjelden prioritert, og ikke noe en sykehjemspasient har krav på.
Tilbereding av mat blir gjort på sentraliserte storkjøkken og kjørt ut i mange kommuner.
Legene er ofte ikke spesialister i geriatri, der er ingen ordning med psykiatrisk tilsyn, og mange sykehjemspasienter med psykiske lidelser er uinteressante for psykiatrien fordi det er ikke noe å hente behandlingsmessig.
4 som personer skal serve 15-20 pasienter, med stell, matservering, medisinering, til brukere med svært ulik grad av funksjonsnivå; fysisk og psykisk, er ikke uvanlig.
Samhandlingsreformen gir stadig flere oppgaver til kommunene, uten at midlene følger pasienten, fagre ord og løfter fra Storting og regjering skal følges opp uten friske ressurser.
Hva som må til på sykehjemmene?
Slik jeg ser det, så trenger vi mer pleiepersonell. Vi trenger flere hjelpepleiere og helsefagarbeider, som kan avlaste sykepleieren, slik at det gode, og viktige stellet, ikke blir en hastejobb på vei til medisinrommet.
Vi trenger sykepleiere og leger som kan geriatri, som sammen kan medisinsk behandle den geriatriske pasienten korrekt, slik at feilmedisinering er en sjeldenhet.
Vi trenger en psykiatrisk tilsynstjeneste som kan tilføre spesialkunnskap innen medisinering av psykotiske eldre, og gode adferdstiltak.
Vi trenger en fysiologisk tilsynstjeneste som kan jobbe med den enkelte beboers manglende mobilisering, og tilføre fagkunnskap til pleiepersonalet, både generelle og individuelle.
Vi trenger kjøkkenpersonell som kan servere og holde matrom og mat ren og velsmakende, og som kan tilpasse individuelle behov i f.eks. kreftbehandlingen.
Kort sagt: Helsevesenet trenger mer personell i alle ledd, og det kommer til å koste et bøttelass med penger.
Eller...
Vi kan poltisk sette strenge grenser for hva det offentlige skal ha av ansvar, herunder i forhold til mobilisering, ernæring, medisinering, behandling med mer, slik at grensene for helsevesenets ansvarsområde er tilpasset de faktiske ressurser, og dermed kan informere pårørende og presse om at denne kreftbehandlingen koster for mye, fysioterapi er ikke et satsingsområde; din gamle mor må derfor immobilseres frem til hun dør av immobiliseringskomplikasjoner.
Sykehjemspersonalet må ha tillatelse til å dope ned de gamle, slik at man kan få stelt de i fred og ro og slik at den eldre ikke tar ut ernæringsslangen som han/hun må ha for å kunne få administrert medisiner.
Etter 80 år, eller det som til enhver tid er forventet levealder i gNore, har ikke det offentlige lengre noe ansvar for behandling av befolkningen på noe plan, og de pårørende må ordne videre behandlingsopplegg om så ønskelig, eventuelt at man lar den offentlig døde brukeren faktisk dø.
Satt på spissen selvsagt. Men faktum er at Staten kan spy inn endeløse millioner i helsevesenet, men det vil aldri være nok, all den tid man ikke setter grenser for hva det offentlige helsevesenet skal behandle og på hvilken måte.
Man må sette krav til behandlingstilbudet som står til ressursene tilbudet har, og man må sette standarder i forhold til bemanning og fagkunnskap i alle ledd, og man må sette grenser for hva som skal aktivt behandles, og hva som skal gå under lindrende behandling.
Sykehusene er heller ikke utenfor avisenes opplysningstørst, og vi får vite om feilbehandlinger, korridorpasienter, overarbeidede ansatte, misfornøyde ansatte osv osv.
Kommentarfeletene på nettavisene er gjerne delt litt opp i bolker. De som mener at slikt er forferdelig i 2013, de som mener at pleiepersonell bør takle jobben de har valgt og slutte og klage, de som mener at pleiepersonellet er engler som burde få lønna mangedoblet og de som mener at politikerne må legge mer penger i helsevesenet, de som mener at det bør privatiseres, de som mener at privatiseringen er gått for langt osv osv osv
Så har vi helseministeren vår. Han har hatt bare gode erfaringer på legevakta, så det kan jo ikke være så ille. Bemanningsproblemet kan jo løses ved at de ansatte jobber mer, særlig helger er uproblematisk, mener han.
Sykehjemsplassene som Jens lovet før, og i, sine 8 år som sjef for en flertallsregjering, lar vente på seg. Nå er det regjeringsskifte på gang, muligens, og jeg skal innrømme at troen på disse plassene er ikke all verden, selv om jeg personlig stemmer på Erna.
Vi har sett regjeringer komme og gå, og eldrebølgen har de gnålt om siden 80-tallet, og korridorpasienter og helsekøer har ingen klart å gjøre noe større med. Min tillit til norsk helsepolitikk er ikke enorm, uansett hvilken farge det er på partiene.
Men altså. Nå snakkes det om feilmedisinering, underernæring, manglende tilsyn, sviktende faglighet osv. Ting som pleiere har pekt på i årevis.
Pleierne blir stadig oftere nå pekt på som ikke nødvendigvis lavtlønnede, men lavtarbeidende. Deltid er i følge enkelte latskap i system, og helgefri er ingen menneskerett i følge helseministeren - som sikkert snakker utifra sin egen erfaring som minister, som vi vet aldri har fri. Tre helger ekstra i året? Hva i all verden er det å klage på? Det er tross alt 52 helger i året, en av de har vi feriekrav på, så da er det 51 igjen. 17 av de jobber man allerede, så da er det faktisk 34 helger igjen, og hvem trenger mer enn 31 frihelger i løpet av et år?
Annenhver helg er sikkert det optimale! 26 helger på jobb, 26 helger hjemme. Hvem kan egentlig klage på det, for det er tross alt ingen menneskerett å ha helgefri!
At man som pleier gjerne jobber kvelder, netter, pinse, påske, jul, 17 mai m.fl., går glipp av skoleavslutninger, foreldremøter, tilstelninger for ungene, at man hver eneste uke, gjerne hver dag i perioder, blir spurt om ekstravakter, at man ofte går på akkord med sin egen fagkunnskap og samvittighet i jobben på grunn av feilmedisinering, underernæring, manglende tilsyn, sviktende faglighet og er i høyrisikogruppen for belastningsskader, det er da ingeting å klage på.
Herr Støre, du må gjerne komme hit og vikariere for mitt toalett, slik at også du kan kjenne på hvordan det er når noen driter ned i halsen din.
Fakta:
Sykehusene er mer attraktive for sykepleiere på grunn av alt du lærer.
Geriatri er derprimerende lite bemannet fagfelt i gNore.
Mobilisering og sansestimulering, f.eks. fysioterapi er sjelden prioritert, og ikke noe en sykehjemspasient har krav på.
Tilbereding av mat blir gjort på sentraliserte storkjøkken og kjørt ut i mange kommuner.
Legene er ofte ikke spesialister i geriatri, der er ingen ordning med psykiatrisk tilsyn, og mange sykehjemspasienter med psykiske lidelser er uinteressante for psykiatrien fordi det er ikke noe å hente behandlingsmessig.
4 som personer skal serve 15-20 pasienter, med stell, matservering, medisinering, til brukere med svært ulik grad av funksjonsnivå; fysisk og psykisk, er ikke uvanlig.
Samhandlingsreformen gir stadig flere oppgaver til kommunene, uten at midlene følger pasienten, fagre ord og løfter fra Storting og regjering skal følges opp uten friske ressurser.
Hva som må til på sykehjemmene?
Slik jeg ser det, så trenger vi mer pleiepersonell. Vi trenger flere hjelpepleiere og helsefagarbeider, som kan avlaste sykepleieren, slik at det gode, og viktige stellet, ikke blir en hastejobb på vei til medisinrommet.
Vi trenger sykepleiere og leger som kan geriatri, som sammen kan medisinsk behandle den geriatriske pasienten korrekt, slik at feilmedisinering er en sjeldenhet.
Vi trenger en psykiatrisk tilsynstjeneste som kan tilføre spesialkunnskap innen medisinering av psykotiske eldre, og gode adferdstiltak.
Vi trenger en fysiologisk tilsynstjeneste som kan jobbe med den enkelte beboers manglende mobilisering, og tilføre fagkunnskap til pleiepersonalet, både generelle og individuelle.
Vi trenger kjøkkenpersonell som kan servere og holde matrom og mat ren og velsmakende, og som kan tilpasse individuelle behov i f.eks. kreftbehandlingen.
Kort sagt: Helsevesenet trenger mer personell i alle ledd, og det kommer til å koste et bøttelass med penger.
Eller...
Vi kan poltisk sette strenge grenser for hva det offentlige skal ha av ansvar, herunder i forhold til mobilisering, ernæring, medisinering, behandling med mer, slik at grensene for helsevesenets ansvarsområde er tilpasset de faktiske ressurser, og dermed kan informere pårørende og presse om at denne kreftbehandlingen koster for mye, fysioterapi er ikke et satsingsområde; din gamle mor må derfor immobilseres frem til hun dør av immobiliseringskomplikasjoner.
Sykehjemspersonalet må ha tillatelse til å dope ned de gamle, slik at man kan få stelt de i fred og ro og slik at den eldre ikke tar ut ernæringsslangen som han/hun må ha for å kunne få administrert medisiner.
Etter 80 år, eller det som til enhver tid er forventet levealder i gNore, har ikke det offentlige lengre noe ansvar for behandling av befolkningen på noe plan, og de pårørende må ordne videre behandlingsopplegg om så ønskelig, eventuelt at man lar den offentlig døde brukeren faktisk dø.
Satt på spissen selvsagt. Men faktum er at Staten kan spy inn endeløse millioner i helsevesenet, men det vil aldri være nok, all den tid man ikke setter grenser for hva det offentlige helsevesenet skal behandle og på hvilken måte.
Man må sette krav til behandlingstilbudet som står til ressursene tilbudet har, og man må sette standarder i forhold til bemanning og fagkunnskap i alle ledd, og man må sette grenser for hva som skal aktivt behandles, og hva som skal gå under lindrende behandling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar