Glemte minner

"Det er fint jeg ikke husker, alt det som en gang var" begynner den veldig fine lille visen til delillos, om å ikke glemme det man ikke vil huske som man egentlig vil huske fordi det var egentlig veldig hyggelig når man husker det, selv om det kanskje er litt sårt.

Jeg fikk beskjed hjemmefra om å kjøpe cola, fordi det er et barn som grunnet fysiske forhold trenger litt cola i ny og ne. "Kjøp med noen små colaer" lød meldingen. I hylla så jeg da disse småflaskene, som jeg jo har lagt merke til tidligere. Siden jeg ikke er noen colafan, men forholder meg helst til den brusen som bare hjelper mot tørsten, så har jeg tenkt "artig", "kynisk utnytting av sentimentalitet" og "Ooooh...glassflasker!". Jeg har derfor heller ikke kjøpt disse sentimentale, glassbeholderne for en væske jeg fortrinnsvis holder meg unna.

Men nå kjøpte jeg den da. Mest fordi jeg syntes det var en litt morosom gest til den lille der hjemme som ikke hadde det så morosomt.

Så skjedde det rare. Jeg tok ut flasken, og med ett var jeg tilbake på  Benser'n på Stovner. Bensinstasjonen vi pleide å snike oss til i storefri, gjennom hagen hvor vi også gjerne tok med oss noen epler fra et laglig plassert epletre. Benser'n, hvor vi dro ned på søndagene da ingen butikker var åpne. Benser'n hvor muttern fyllte bensin og så feil på liter og kroner, Benser'n som lå rett ovenfor Irma - som forøvrig et radioprogram sendte meg ut i nostaligens verden irma 1000; "det var innmari guffent ass". 

Den tiden da jeg var 8-10 år, da en cola og en toy var lørdagskos, og vi sjekka hvem som klarte å ta'n på styrten - noe som utviklet seg videre til andre væsker fra glassbeholdere. Den tiden da det gikk an å dele en 0.33 liters brus med en kompis, så lenge man ikke kyssa tuten (det hørtes verre ut enn det var).

Da vi sjekka hvem som kunne ta'n raskest på styrten, noe som siden utviklet seg videre til andre væsker i glassbeholdere.

Det var da også store flasker var laget av glass. En liter med brus er ganske tungt når den befinner seg i en glassflaske. Men det var denne lyden da. Klirringen av glassflasker da man satte posen fra seg for å ta en hvil på vei opp bakken, fra Stovnersenteret, forbi barnehagen og fyllikhaugen, opp den bratte stien ved brua. Brua som bar myter om krigene mellom Stovnerlia og Fossumberget, der hoder skulle vært knust og minst én var blitt kastet over. Denne klirringen av glassflasker, egentlig ganske lik den fra posene med øl som vi kjøpte noen år senere, denne lyden, som jeg fordi jeg ikke drikker øl egentlig ikke har hørt på en god stund.

Det vil si, jeg har hørt den, men den har liksom ikke hatt noen kontekst, før i dag. I dag hørte jeg igjen lyden av barndom, da sola skinte langt oftere enn det regnet og verden var ny og spennende.

Det var en fin lyd.

...så takk til den plagede sjelen her hjemme som hadde behov for cola. Din smerte bragte en litt sol inn i sinnet mitt i dag.

Google maps. Takk!

Gutter og deres leketøy...

Frasen ble nevnt etter at jeg la ut dette praktbildet på facebook.

Oversatt fra engelsk, hvor det rimer litt bedre (boys and their toys), så er dette da et uttrykk som ofte sies med et litt overbærende tonefall, antakelig litt slik vi gutter, eller vel mer riktig i min alder; menn, sier om kvinner og deres hang til skotøy, klesplagg, ansiktsmaling og alskens mer eller mindre behagelige dufter - jo et hjem er et hjem uten duftlys!

Vel, uansett, så må jeg si at jeg liker verktøy. Har heldigvis en samboer som også liker verktøy, så jeg kan alltids forsvare innkjøp av et verktøy som svigerfar ikke har overtall av i arveskuffen, fordi verktøy rett og slett er gøy! Særlig når de bråker og potensielt kan føre til store stygge ulykker med avkuttete lemmer og store mengder med blod.

Her er en vinkelsliper jeg fikk for en billig penge på et varehus som selger mange rare ting for relativt lave priser. Varehuset som for anledningen var i Kristiansand, som er en hyggelig by med hyggelige Sørlendinger er fine på den mennesker, hvor jeg tilbrakte en koselig helg. Sørlendinger er fine poå den måten at deres dialekt gjør at de kan fortelle deg at verden går under, men det høres likevel behagelig ut. Så, jo det var en behagelig helg.

Men altså verktøy!

Jeg har den siste tiden innredet min lille bod. Jeg har nemlig et lite hus, med små rom, og dermed også en liten bod, som jeg etter at min sykkelglede har fått lov å blomstre, har satt i fore å lage meg et lite "verksted". Nå er jo ikke sykler det eneste jeg liker å dille med, så det har etterhvert blitt noen verktøy. Det neste håper jeg er et sveiseapparat, for hvor vanskelig kan det være?

Da kan jeg begynne med å føye sammen en rekke sykkeldeler til en hel sykkeldel, som på alle måter kommer til å være unik. Muligens nokså ubrukelig, men ganske sikkert morsom.

Men, joda, jeg liker litt snekring, og litt skruing og fiksing. Jeg lefler sågar med ledninger og rør, men har forståelsen for at det er litt begrenset med tanke på forsikringer og slikt. Jeg er jo blitt en tilnærmet ansvarlig middelaldrende mann.

Men, her har jeg altså laget meg et lite verksted:

Gleden over å henge ting opp på veggene, der jeg faktisk for brukt verktøyet jeg har kjøpt; slik at innkjøpet, utover det faktum at det er gøy, fint kan forsvares med at jeg trenger det for å få det på plass.

På bildene ser dere forøvrig en gammel wokpanne, hvor jeg har slipt bort teflonbelegget, og har tenkt å se om jeg får til en morsom liten sak etterhvert. Jeg må bare kjøpe litt mer tilbehør til verktøyet jeg har, da det jeg har ikke dekker det jeg trenger.

Legg også merke sykkelstativet (som kunne fungert litt bedre), jeg brukte overflødige materialer til å bygge; hvilket forsvarer at det er ikke alt som skal kastes selv om det ikke ser så pent ut der det ligger.

Det er så mye moro man kan gjøre når man har litt verktøy å leke med, man kan bygge en trapp, som strengt tatt ikke er så vakker, men som enn så lenge fungerer til en viss grad...jeg har etter noen opplevelser funnet ut at jeg må endre litt på sikkerhetsdesignet, men den fungerer så lenge man ikke bærer tunge huggestabber på vei opp trappen.

Kabeltrommer fungerer veldig fint som møbler. Enn så lenge er det kun bord jeg har laget, men går i tanker om en gyngestol

 Motorsager er selvsagt stor moro! Mer er det nesten ikke å si om den saken, annet enn at om du bruker kilt under arbeidet, så må man regne med litt sagmugg på vedhenget...

Av mer seriøse saker, som egentlig førte til behovet for et noenlunde velfungerende verksted, var innkjøp og innsettelse av vinduer. Når man da gjennom vinteren endelig kan følge at det ikke er en fare for at vinduet ramler ut, og når det blåser som verst, så knaker det ikke i altfor gamle og altfor

stygge vinduer, satt inn av noen som på ingen måte hatte estetisk sans. 

Poenget er at med litt innsatsvilje, fullstendig manglende innsikt i egne begrensninger og stor tro på mestring, så er det nesten ingenting som er umulig å få til. Selv om jeg ofte tar ordene "ER DET MULIG?!?" i min munn når jeg holder på. Klumsete, distre og med stor hang til prøve-og-feile-før-man-tenker-seg-om-metoden, så hender det at bannskap er noe jeg ofte tyr til, selv om jeg anser bannskap som litt unødig tidsfordriv.

Men det jeg ville frem til her: 

"Gutter og deres leketøy": jeg har seks velfungerende sykler, to velfungerende vinduer, en tett vegg, et verksted der ting henger på veggen, rør som ikke lekker, et lite bad som også fungerer noenlunde greit...

"Jenter og deres leketøy"...Astmaanfall, tette porer, såre tær og frustrasjon over at det er "ingenting som passer lengre".

Heh...