Glemte minner

"Det er fint jeg ikke husker, alt det som en gang var" begynner den veldig fine lille visen til delillos, om å ikke glemme det man ikke vil huske som man egentlig vil huske fordi det var egentlig veldig hyggelig når man husker det, selv om det kanskje er litt sårt.

Jeg fikk beskjed hjemmefra om å kjøpe cola, fordi det er et barn som grunnet fysiske forhold trenger litt cola i ny og ne. "Kjøp med noen små colaer" lød meldingen. I hylla så jeg da disse småflaskene, som jeg jo har lagt merke til tidligere. Siden jeg ikke er noen colafan, men forholder meg helst til den brusen som bare hjelper mot tørsten, så har jeg tenkt "artig", "kynisk utnytting av sentimentalitet" og "Ooooh...glassflasker!". Jeg har derfor heller ikke kjøpt disse sentimentale, glassbeholderne for en væske jeg fortrinnsvis holder meg unna.

Men nå kjøpte jeg den da. Mest fordi jeg syntes det var en litt morosom gest til den lille der hjemme som ikke hadde det så morosomt.

Så skjedde det rare. Jeg tok ut flasken, og med ett var jeg tilbake på  Benser'n på Stovner. Bensinstasjonen vi pleide å snike oss til i storefri, gjennom hagen hvor vi også gjerne tok med oss noen epler fra et laglig plassert epletre. Benser'n, hvor vi dro ned på søndagene da ingen butikker var åpne. Benser'n hvor muttern fyllte bensin og så feil på liter og kroner, Benser'n som lå rett ovenfor Irma - som forøvrig et radioprogram sendte meg ut i nostaligens verden irma 1000; "det var innmari guffent ass". 

Den tiden da jeg var 8-10 år, da en cola og en toy var lørdagskos, og vi sjekka hvem som klarte å ta'n på styrten - noe som utviklet seg videre til andre væsker fra glassbeholdere. Den tiden da det gikk an å dele en 0.33 liters brus med en kompis, så lenge man ikke kyssa tuten (det hørtes verre ut enn det var).

Da vi sjekka hvem som kunne ta'n raskest på styrten, noe som siden utviklet seg videre til andre væsker i glassbeholdere.

Det var da også store flasker var laget av glass. En liter med brus er ganske tungt når den befinner seg i en glassflaske. Men det var denne lyden da. Klirringen av glassflasker da man satte posen fra seg for å ta en hvil på vei opp bakken, fra Stovnersenteret, forbi barnehagen og fyllikhaugen, opp den bratte stien ved brua. Brua som bar myter om krigene mellom Stovnerlia og Fossumberget, der hoder skulle vært knust og minst én var blitt kastet over. Denne klirringen av glassflasker, egentlig ganske lik den fra posene med øl som vi kjøpte noen år senere, denne lyden, som jeg fordi jeg ikke drikker øl egentlig ikke har hørt på en god stund.

Det vil si, jeg har hørt den, men den har liksom ikke hatt noen kontekst, før i dag. I dag hørte jeg igjen lyden av barndom, da sola skinte langt oftere enn det regnet og verden var ny og spennende.

Det var en fin lyd.

...så takk til den plagede sjelen her hjemme som hadde behov for cola. Din smerte bragte en litt sol inn i sinnet mitt i dag.

Google maps. Takk!