Joda. Jeg ble forleden dag bedt om å kjøpe stretchlaken. Fikk med en lapp og beskjed om at alt utenom svart og hvitt var greit.
Jeg får vel begynne på slutten: Da jeg var gått ut av butikken, fant jeg ut at jeg skulle sjekke lappen, og joda; selvsagt hadde jeg glemt å kjøpe stretchlaken til enkeltsengene. Så da var det bare å komme seg tilbake til den lett lattermilde ekspeditrusen. Jepp, det var en sexistisk kommentar, hovedsaklig fordi jeg aldri har sett en ekspedibokser i en butikk som selger gardiner og sengetøy, og jeg tror jeg vet grunnen. Som jeg vil komme tilbake til.
Så vel. Jeg entret denne butikken som var fylt opp med stoffting; gardiner, håndklær, ... ja. Altså, sånne ting vi finner i hyllene hjemme, på bordene, sofaen, foran vinduene osv, som vi enten bruker hver dag uten å tenke for mye på hvilken farge de har, om de er litt slitt i kantene, om de står til sofaen eller eventuelle andre ting de skal "mætsje", så lenge de oppfyller visse funksjoner:
a: de kan brukes til det de skal - jeg har faktisk hørt om duker man ikke kan bruke til annet enn pynt. Ja, selv håndklær og stearinlys finnes som rene dekorasjonsobjekter. Utrolig, men sant.
- eller hva med gardiner som hverken skal trekkes for, eller skjermer mot sola om man gjør det?
b: de får samboeren til å glede seg over at de er der de er.
c: jeg aner ikke, men det er sikkert noe.
"Princess" het forøvrig den butikken jeg fikk beskjed om å gå til. Selv hadde jeg foretrukket - hva heter den? Ikke Nille. Noe på 'b'? Nei, drit i det. Jeg kommer kanskje på det, eller så får jeg høre med putesjefen. Men, joda, "Princess", bare dét ville få enhver heteroseksuell mann til å få akutt tøyallergi ved et evt jobbtilbud. Jeg mener, går det an å være mer rosa barnehagejente i utviklingen, når man kommer på et slikt navn?
Hva faen het den andre butikken da? Jeg var jo der og handlet inn alt jeg ikke visste jeg trengte da jeg ble skilt.
Uansett. Jeg tråkket meg inn i "Princess"-lokalene. Desperat så jeg meg rundt etter et skilt hvor det sto "stretchlaken", men neida. Skilting? Det er visst ikke for kvinner. Så jeg foretok en logisk vurdering av lokalene, scannet det umiddelbare området rundt meg og konstaterte at der ikke var noen stretchlaken, og fortsatte hastig innover i butikken, mot et område som tidligere var utenfor synsfeltet.
Det er faktisk ganske grusomt å se seg rundt og alt man ser er blomstermotiver i umulige variasjoner, og det aller verste: Smårutete tekstiler! Jeg har et eller annet feil ved synet, som gjør at når jeg ser på smårutet mønster, så begynner det å leve; hopper rundt og danser på stoffet der er printet på, og jeg blir uvel etter relativt kort tid. I tillegg, så tror visst produsenter av disse tekstilvarene at pastellfarger er en fryd for øyet.
Nei!
På min desperate ferd dukket det en nokså pen og vennlig kvinne opp, og lurte på hva jeg så etter. Jeg var nok ikke den første mannen som handlet der inne, faktisk, så var det en annen kar der som skulle hente noen varer, men de var allerede pakket inn og betalt for. Noen menn aner ikke hvor heldige de er. Men altså. Denne kvinne dukket akkurat opp, da jeg rundet hjørnet hvor jeg med rette antok at stretchlakenene befant seg.
-Jeg skal ha stretchlaken. Sa jeg, og nikket mot benken med stretchlaken.
-Ja, de er her. Svarte hun
Jeg kommenterte ikke det faktum at jeg visste det og at hun som hintende kvinne burde forstått hintet jeg prøvde meg på ved å nikke mot stretchlakenene. Men, jeg er mann og hinting er ikke min sterkeste side.
- Er det noespesielt du ser etter? Spurte hun.
- Ikke hvitt og ikke sort. Sa jeg.
- Ja, da har vi disse (her ramset hun opp de fargene som var der, og som jeg sto og så på).
I mitt hode, så hadde jeg tenkt meg blå stretchlaken, til nøds gule, kanskje til og med grønne, ikke slike pastellfarger - det er egentlig juksefarger; de er hvite farger som prøver å være noe de ikke er-, men farger som man finner i superhelt-tegneserier og i "Vi Menn."
Det var pastellfarger, bortsett fra den lilla. Variasjoner av hvitt altså, og siden jeg har handlet feil før, da jeg trodde jeg gjorde noe lurt, men som ikke var lurt likevel, så ringte jeg stretchlakensjefen og fortalte hva som var der. Utålmodig svarte hun "Ikke hvitt, ikke svart, utover det så kan du bestemme."
-OK. Sa jeg.
-Men ikke klag når jeg kommer hjem!
-Greit det, sa hun. -Men ikke hvitt eller svart!
Bare fordi man har feilet før, så sitter tilliten rimelig langt inne ja.
Så sto jeg der da, og vurderte, mens jeg snakket høyt til meg selv, men som ekspeditrusen antok var til henne - dels fordi jeg så på henne mens jeg snakket til meg selv, fordi det å snakke med seg selv i en rosa butikk som heter "Princess" er jævlig flaut.
-Hva slags farge har dere på sengetøyet? Spurte hun
Jeg så på henne med vantro i ørene. Hva slags menn er det denne kvinnen forholder seg til på daglig basis? Joda, jeg kjøpte laken og denslags da jeg ble skilt, og jeg plukket ut svart og grått. Utover det, så var det sengetøyet jeg hadde, det jeg fikk rasket med meg fra skapet - og fikk lov å ta med - da jeg flyttet. Jeg har ingen anelse om hvilke farger som er på sengen før jeg har sengen foran meg, og da må jeg også tenke "Hva slags farge er det på sengen (mer: ikke sengetøyet!)"
Laken er da sengetøy!
Jeg så på henne og sa at det aner jeg faktisk ikke, men jeg skal ikke ha svart eller hvitt. Da resignerte hun med et smil, og lot meg plukke ut de stretchlakene jeg ville. Jeg antar hun lo høyt inne i seg over håpløse menn.
Jeg kjøpte lilla. Greit nok, ikke mitt åpenlyse førstevalg, men det var det eneste stretchlakenet som faktisk hadde noe som lignet en farge, og som ikke var en variasjon av hvitt.
Jeg valgte de samme fargene på de små stretchlakene da jeg kom tilbake fem minutter etterpå.
Nå har det seg slik, at denne dagen var jeg med min ekskone og ungene, for de skulle ha litt 17.mai-klær, og det er koselig for ungene at mor og far kan tilbringe litt tid sammen slik.
Jeg fortalte henne om stretchlakenene og hvor vanskelig det var med fargene.
"Hvilken farge har dere på sengetøyet da?"
Med hjelp fra interiørsjefen: Kid interiør! Jeg visste det var noe på 'b'...right.
Jeg får vel begynne på slutten: Da jeg var gått ut av butikken, fant jeg ut at jeg skulle sjekke lappen, og joda; selvsagt hadde jeg glemt å kjøpe stretchlaken til enkeltsengene. Så da var det bare å komme seg tilbake til den lett lattermilde ekspeditrusen. Jepp, det var en sexistisk kommentar, hovedsaklig fordi jeg aldri har sett en ekspedibokser i en butikk som selger gardiner og sengetøy, og jeg tror jeg vet grunnen. Som jeg vil komme tilbake til.
Så vel. Jeg entret denne butikken som var fylt opp med stoffting; gardiner, håndklær, ... ja. Altså, sånne ting vi finner i hyllene hjemme, på bordene, sofaen, foran vinduene osv, som vi enten bruker hver dag uten å tenke for mye på hvilken farge de har, om de er litt slitt i kantene, om de står til sofaen eller eventuelle andre ting de skal "mætsje", så lenge de oppfyller visse funksjoner:
a: de kan brukes til det de skal - jeg har faktisk hørt om duker man ikke kan bruke til annet enn pynt. Ja, selv håndklær og stearinlys finnes som rene dekorasjonsobjekter. Utrolig, men sant.
- eller hva med gardiner som hverken skal trekkes for, eller skjermer mot sola om man gjør det?
b: de får samboeren til å glede seg over at de er der de er.
c: jeg aner ikke, men det er sikkert noe.
"Princess" het forøvrig den butikken jeg fikk beskjed om å gå til. Selv hadde jeg foretrukket - hva heter den? Ikke Nille. Noe på 'b'? Nei, drit i det. Jeg kommer kanskje på det, eller så får jeg høre med putesjefen. Men, joda, "Princess", bare dét ville få enhver heteroseksuell mann til å få akutt tøyallergi ved et evt jobbtilbud. Jeg mener, går det an å være mer rosa barnehagejente i utviklingen, når man kommer på et slikt navn?
Hva faen het den andre butikken da? Jeg var jo der og handlet inn alt jeg ikke visste jeg trengte da jeg ble skilt.
Uansett. Jeg tråkket meg inn i "Princess"-lokalene. Desperat så jeg meg rundt etter et skilt hvor det sto "stretchlaken", men neida. Skilting? Det er visst ikke for kvinner. Så jeg foretok en logisk vurdering av lokalene, scannet det umiddelbare området rundt meg og konstaterte at der ikke var noen stretchlaken, og fortsatte hastig innover i butikken, mot et område som tidligere var utenfor synsfeltet.
Det er faktisk ganske grusomt å se seg rundt og alt man ser er blomstermotiver i umulige variasjoner, og det aller verste: Smårutete tekstiler! Jeg har et eller annet feil ved synet, som gjør at når jeg ser på smårutet mønster, så begynner det å leve; hopper rundt og danser på stoffet der er printet på, og jeg blir uvel etter relativt kort tid. I tillegg, så tror visst produsenter av disse tekstilvarene at pastellfarger er en fryd for øyet.
Nei!
På min desperate ferd dukket det en nokså pen og vennlig kvinne opp, og lurte på hva jeg så etter. Jeg var nok ikke den første mannen som handlet der inne, faktisk, så var det en annen kar der som skulle hente noen varer, men de var allerede pakket inn og betalt for. Noen menn aner ikke hvor heldige de er. Men altså. Denne kvinne dukket akkurat opp, da jeg rundet hjørnet hvor jeg med rette antok at stretchlakenene befant seg.
-Jeg skal ha stretchlaken. Sa jeg, og nikket mot benken med stretchlaken.
-Ja, de er her. Svarte hun
Jeg kommenterte ikke det faktum at jeg visste det og at hun som hintende kvinne burde forstått hintet jeg prøvde meg på ved å nikke mot stretchlakenene. Men, jeg er mann og hinting er ikke min sterkeste side.
- Er det noespesielt du ser etter? Spurte hun.
- Ikke hvitt og ikke sort. Sa jeg.
- Ja, da har vi disse (her ramset hun opp de fargene som var der, og som jeg sto og så på).
I mitt hode, så hadde jeg tenkt meg blå stretchlaken, til nøds gule, kanskje til og med grønne, ikke slike pastellfarger - det er egentlig juksefarger; de er hvite farger som prøver å være noe de ikke er-, men farger som man finner i superhelt-tegneserier og i "Vi Menn."
Det var pastellfarger, bortsett fra den lilla. Variasjoner av hvitt altså, og siden jeg har handlet feil før, da jeg trodde jeg gjorde noe lurt, men som ikke var lurt likevel, så ringte jeg stretchlakensjefen og fortalte hva som var der. Utålmodig svarte hun "Ikke hvitt, ikke svart, utover det så kan du bestemme."
-OK. Sa jeg.
-Men ikke klag når jeg kommer hjem!
-Greit det, sa hun. -Men ikke hvitt eller svart!
Bare fordi man har feilet før, så sitter tilliten rimelig langt inne ja.
Så sto jeg der da, og vurderte, mens jeg snakket høyt til meg selv, men som ekspeditrusen antok var til henne - dels fordi jeg så på henne mens jeg snakket til meg selv, fordi det å snakke med seg selv i en rosa butikk som heter "Princess" er jævlig flaut.
-Hva slags farge har dere på sengetøyet? Spurte hun
Jeg så på henne med vantro i ørene. Hva slags menn er det denne kvinnen forholder seg til på daglig basis? Joda, jeg kjøpte laken og denslags da jeg ble skilt, og jeg plukket ut svart og grått. Utover det, så var det sengetøyet jeg hadde, det jeg fikk rasket med meg fra skapet - og fikk lov å ta med - da jeg flyttet. Jeg har ingen anelse om hvilke farger som er på sengen før jeg har sengen foran meg, og da må jeg også tenke "Hva slags farge er det på sengen (mer: ikke sengetøyet!)"
Laken er da sengetøy!
Jeg så på henne og sa at det aner jeg faktisk ikke, men jeg skal ikke ha svart eller hvitt. Da resignerte hun med et smil, og lot meg plukke ut de stretchlakene jeg ville. Jeg antar hun lo høyt inne i seg over håpløse menn.
Jeg kjøpte lilla. Greit nok, ikke mitt åpenlyse førstevalg, men det var det eneste stretchlakenet som faktisk hadde noe som lignet en farge, og som ikke var en variasjon av hvitt.
Jeg valgte de samme fargene på de små stretchlakene da jeg kom tilbake fem minutter etterpå.
Nå har det seg slik, at denne dagen var jeg med min ekskone og ungene, for de skulle ha litt 17.mai-klær, og det er koselig for ungene at mor og far kan tilbringe litt tid sammen slik.
Jeg fortalte henne om stretchlakenene og hvor vanskelig det var med fargene.
"Hvilken farge har dere på sengetøyet da?"
Med hjelp fra interiørsjefen: Kid interiør! Jeg visste det var noe på 'b'...right.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar