Nå har vi fått kjenne litt av den smerte og sorg som en milliard mennesker allerede lever med hver eneste dag.
22.07.2011, dagen da en selvhøytidlig dagdriver setter Norge på hodet i et hav av sorg, smerte og død. Denne gjødselsfaen gir oss en smakebit av menneskets mørkeste potensiale, men også en smakebit av den virkelighet millioner av mennesker lever i hver eneste dag.
Tenk deg Utøya og regjeringskvartalet 22.07.2011 som en del av hverdagen din. Den hverdagen i årene 1939 - 1945 mange av oss fikk beskrevet av våre foreldre og besteforeldre. Den hverdagen du har fått vist i form av film og bøker, men som man ofte bare har trukket på skuldrene av og glemt i neste nu.
22.07.2011 fikk du et lite innblikk i hva terror er og kan være; "dagen som vil forandre Norge."
Spørsmålet nå, når hverdagen etterhvert tar over, må vel være: Hva forandres Norge til? Vi har sett våre politikere, og jeg må si de har vært enestående, mange ganger ta ordet "solidaritet" i sin munn. Frasene har vært mange og vakre. Men skal vår solidaritet være for den norske befolkning og stat, og de som er rammet i denne tragedien, eller skal vår solidaritet gå til de 1 000 000 000 som lever med Utøya hver eneste dag?
Jeg gråter for ofrene og deres pårørende, de har alle min sympati. Jeg er skånet for det verste, men det er likevel nært nok til at jeg har kjent noe av det på kroppen; de har alle min medfølelse. Men solidaritet? Det blir for politisk ladet i en slik situasjon; plutselig blir sorgen en del av et spill, der ord og begreper brukes med tanke på fremtidens makt.
Nei, jeg er sikker på at alle våre politikere, og særlig de som mest direkte ble rammet, er oppriktige og at deres ord er ment som trøstende og samlende omkring en felles fiende: Hatet.
Men for meg er visse ord vanskeligere å forholde meg til enn andre.
Den neste tiden, og de neste årene blir spennende. Hvordan vil denne dagen, og denne kruttsatan, forandre Norge? Det er enighet om at valgkampen i år blir spesiell. Mange av våre innvandringskritikere, også de kvasseste, går ut og moderer sine utspill. Plutselig kan man høre på et teselskap i P4, der to personer (jeg fikk ikke med meg navnene der jeg satt i bilen på vei til Flekkeford) som frem til nå ikke har villet møte hverandre i media, snakker pent sammen om grusomhetene, og er så enige, så enige.
Jeg håper virkelig ikke at debattene fremover blir tannløse i frykt for at en eller annen sosiopatisk kjøttpøkk skal bli inspirert til å bombe Naturvernforbundet pga norsk rovdyrpolitikk.
Vi skal ikke, og kan ikke, lukke øynene for at folk er folk, og rasshøl med IQ nok til å sette sammen en bombe av bæsj, finner man overalt. Uansett politisk og religiøst ståsted, så kan man avle en terrordust, og det skal man aldri glemme. Det har vel vår egen bombebastard vist.
Nå har vi fått kjenne på det fredlige muslimer må kjenne på, når en av deres kanonidioter tar livet av uskyldige barn i deres guds navn.
Uansett terrorens ansikt, tro og overbevisning, så må vi alltid tørre å ta debatten, selv om den er ubehagelig. Vi kan ikke kneble våre motstandere med våre lover, regler og moral, fordi vi da lar den få gro der vi ikke ser den.
Om Norge skal være den nasjonen våre politiske ledere beskriver i dag; samlet, sterk, stolt, åpen, demokratisk og solidarisk, så må vi også åpne for de som roper om begrensninger, de som roper hat, de blasfemiske og de usolidariske.
Men oppe i alt dette, der overfallsvoldtekter ryster vår moral, så må vi aldri glemme http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10080319 .
Vi er ikke alene om sorgen.
Vi er ikke alene om terroren.
22.07.2011, dagen da en selvhøytidlig dagdriver setter Norge på hodet i et hav av sorg, smerte og død. Denne gjødselsfaen gir oss en smakebit av menneskets mørkeste potensiale, men også en smakebit av den virkelighet millioner av mennesker lever i hver eneste dag.
Tenk deg Utøya og regjeringskvartalet 22.07.2011 som en del av hverdagen din. Den hverdagen i årene 1939 - 1945 mange av oss fikk beskrevet av våre foreldre og besteforeldre. Den hverdagen du har fått vist i form av film og bøker, men som man ofte bare har trukket på skuldrene av og glemt i neste nu.
22.07.2011 fikk du et lite innblikk i hva terror er og kan være; "dagen som vil forandre Norge."
Spørsmålet nå, når hverdagen etterhvert tar over, må vel være: Hva forandres Norge til? Vi har sett våre politikere, og jeg må si de har vært enestående, mange ganger ta ordet "solidaritet" i sin munn. Frasene har vært mange og vakre. Men skal vår solidaritet være for den norske befolkning og stat, og de som er rammet i denne tragedien, eller skal vår solidaritet gå til de 1 000 000 000 som lever med Utøya hver eneste dag?
Jeg gråter for ofrene og deres pårørende, de har alle min sympati. Jeg er skånet for det verste, men det er likevel nært nok til at jeg har kjent noe av det på kroppen; de har alle min medfølelse. Men solidaritet? Det blir for politisk ladet i en slik situasjon; plutselig blir sorgen en del av et spill, der ord og begreper brukes med tanke på fremtidens makt.
Nei, jeg er sikker på at alle våre politikere, og særlig de som mest direkte ble rammet, er oppriktige og at deres ord er ment som trøstende og samlende omkring en felles fiende: Hatet.
Men for meg er visse ord vanskeligere å forholde meg til enn andre.
Den neste tiden, og de neste årene blir spennende. Hvordan vil denne dagen, og denne kruttsatan, forandre Norge? Det er enighet om at valgkampen i år blir spesiell. Mange av våre innvandringskritikere, også de kvasseste, går ut og moderer sine utspill. Plutselig kan man høre på et teselskap i P4, der to personer (jeg fikk ikke med meg navnene der jeg satt i bilen på vei til Flekkeford) som frem til nå ikke har villet møte hverandre i media, snakker pent sammen om grusomhetene, og er så enige, så enige.
Jeg håper virkelig ikke at debattene fremover blir tannløse i frykt for at en eller annen sosiopatisk kjøttpøkk skal bli inspirert til å bombe Naturvernforbundet pga norsk rovdyrpolitikk.
Vi skal ikke, og kan ikke, lukke øynene for at folk er folk, og rasshøl med IQ nok til å sette sammen en bombe av bæsj, finner man overalt. Uansett politisk og religiøst ståsted, så kan man avle en terrordust, og det skal man aldri glemme. Det har vel vår egen bombebastard vist.
Nå har vi fått kjenne på det fredlige muslimer må kjenne på, når en av deres kanonidioter tar livet av uskyldige barn i deres guds navn.
Uansett terrorens ansikt, tro og overbevisning, så må vi alltid tørre å ta debatten, selv om den er ubehagelig. Vi kan ikke kneble våre motstandere med våre lover, regler og moral, fordi vi da lar den få gro der vi ikke ser den.
Om Norge skal være den nasjonen våre politiske ledere beskriver i dag; samlet, sterk, stolt, åpen, demokratisk og solidarisk, så må vi også åpne for de som roper om begrensninger, de som roper hat, de blasfemiske og de usolidariske.
Men oppe i alt dette, der overfallsvoldtekter ryster vår moral, så må vi aldri glemme http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10080319 .
Vi er ikke alene om sorgen.
Vi er ikke alene om terroren.
