Man skal ikke dø alene!

Etter mer enn ti år som sykepleier, så er det særlig én ting jeg synes er en skam og egentlig pinlig; mangelen på fastvakter til døende. Siden min pasientgruppe er de eldre så skal jeg ikke hevde noe om hvordan det er med fastvakter til de yngre, men for gamlingene våre så er det slik at den døende ligger på avdelinger og enheter, med den samme bemanningen som ellers.

At en person, et menneske som har tenkt, følt og opplevet det livet har å by på av gleder og av sorger, i 60, 70, 80, noen ganger mer enn 100 år, så er det i vårt velferdssamfunn altså slik at mange dør i våre institusjoner mens pleiepersonalet også, og kanskje i større grad, må forholde seg til de som skal leve en stund til.

Alvorlig syke blir meldt til sykehusene som "preterminale", uten ekstra ressurser tilgjengelig, og ofte uten egnede rom for pårørende - om da den døende har pårørende - og blir lagt på et helt vanlig rom, på en helt vanlig avdeling, noen ganger til og med på en flermannsstue; det er ganske mange pasienter på norske sykehus, som opplever å ligge på samme rom som en "preterminal" pasient som gjerne stryker med i nattens mulm og mørke, ikke sjelden med dramatikk.

På sykehjemmene, i kommuner som sliter med både rekruttering og faglig adekvat bemanning, er det absolutt ikke umulig at en uerfaren pleier, knapt ute av videregående skole, blir stående med pleieansvar for 10-15 mennesker med ymse behov og en døende blant disse.

Mange gamle bruker gruelig lang tid på å dø. Særlig når vi i vårt velferdssamfunn har livet som fokus i alle omsorgstjenester, så holdes de gamle i live, til tross for at de ikke vet hvem de er og hvorfor de i det hele tatt er til lengre. Selv om de trygler om å få dø, så skal de holdes i live selv om de har alskens sykdommer, syndromer og funksjonssvikt som gjør at de knapt nok kan bevege øyelokkene for å protestere mot sondematen som blir pumpet inn i de. Det er mange grunner til at vi lever lenge og dør langsommere. Det er mange grunner til at de pårørende er så slitne av sorg og ansvar, at de knapt nok har et liv selv, utenom det å være pårørende.

Vi som samfunn har i stor grad fjernet oss fra døden som tema; vi skal leve!

Men samfunnet har endret seg fra storfamiliene, til kjernefamiliene - mor, far, eventuelt en av de (noen ganger to av hver osv) og 2.5 barn. Vi bor ikke sammen på samme måte som før; institusjonaliseringen (om man kan kalle det det) har frigjort oss fra storfamiliene, og vi har offentliggjort og organisert omsorgen slik at vi kan tilpasse hverdagen til våre jobber og karrierer - til den nye samfunnsstrukturen.

Vi skal leve, men ikke sammen.

Resultatet for svært mange gamle er da ensomhet. Familiene bor langt borte, venner og bekjente dør, og på institusjonene blir man stuet sammen med mennesker man ofte aldri ville ha kastet bort tiden på, om man hadde et valg. De pårørende får et pusterom, der omsorgen for den gamle og syke blir tatt hånd om av profesjonelle.

Men den offentlige omsorgen koster penger, og i vår tid er effektivitet mer verdt enn kvalitet. Joda, det snakkes om de gode omsorgstjenestene, hvor kvalitet og effektivitet skal hånd i hånd. Organisasjonene, som f.eks. Norsk sykepleierforbund, kjemper for at deres medlemmer år mest mulig av kaka og de beste forholdene. arbeidsgiverne vil bruke minst mulig penger på best mulig måte, uten at VG og Dagbladet skriver om omsorgssvikt, hjerteløshet og utnyttelse av arbeidskraften.

Det blir en drakamp om ressursene, og midt i mellom ligger den gamle og dør. Ikke et menneske, ikke en person, men en klient, et hode - et tall.

Det er ikke lengre et spørsmål om personlige behov, om mennesker som bryr seg om hva den døende trenger, men hva som er kravene, pliktene og rettighetene. Disse samsvarer ikke alltid med den frykten og de lidelsene som dødsprossessen ofte medfører.

Ikke misforstå. Jeg skjønner faktisk at ressursene skal fordeles på best mulig, og på mest mulig effektivt vis. all den tid vi har offentliggjort omsorgen, så er ressursfordeling og effektivisering en nødvendighet, selv om det høres kaldt ut. Men det som jeg finner så trist, skammelig og pinlig, er at samfunnet ennå ikke har tatt seg råd til å si:

"Man skal ikke dø alene!"