Heterofeil?

Jeg har nu da blitt sexologistudent, og i den forbindelse gjør man (les; jeg) seg mange nye tanker omkring alt som har med seksualitet å gjøre; det være seg -filier, identiteter, kjønn, tiltrekninger, adferd, holdninger osv osv osv. I det hele tatt, man tenker mye omkring sex – eller mer riktig; man tenker mye rundt sex. Selve pulingen blir på en merkelig måte litt uinteressant, hvilket høres mer deprimerende ut enn det er. Nei, altså, der man før kanskje i større grad syntes andres puling var spennende og morsomt å forholde seg til, om enn litt distansert og lettere nysgjerrig, så blir gjerne spørsmålene man gjør seg: Hvorfor gjør de det på det viset? Hva ligger egentlig til grunn for den tanken, eller handlingen? Skal tro om denne personen har behov for å lufte sine tanker og følelser i et rom av tillatelse og åpenhet?

Det blir kanskje litt som under sykepleieutdanningen, nærmere bestemt sykdomslæren, der man jo gikk gjennom symptomer på symptomer, til kaldsvetten rant og angsten ikke bare angikk eksamen og fremførelser, men på hvilken forferdelig måte man kom til å dø på, eller enda verre: På hvilken grusom måte skulle man fortsatt tvinges til å bli holdt i live på? Man ser -filier, tendenser, tiltrekninger og uttrykk, eller som våre undervisere sier det: ulike talenter for så mangt og meget i våre nestes øyne. Det være seg talenter for variable kjønnsuttrykk eller ulike former for -filier.

Men også innover skuer man hen (pun intended). «Hvem er jeg egentlig oppe i alt dette? Lever jeg ut mitt fulle potensiale?» Jeg føler meg egentlig veldig trygg i min seksualitet – jeg har strandet, med en viss oppgitthet, på min heteronormative strand og trives sågar som mann. Men så er jeg heller ingen typisk mann, sett med de tradisjonelle maskuline vs feminine brillene. Jeg kan ikke mye om biler, og selv om jeg har en stor tiltrekning til, og i mine øyne et stort talent for– oppblåst ego, som i seg selv er et typisk maskulint trekk – å fikse på ting, dog kanskje ikke med ypperste kvalitet og detaljstyring. Jeg har ingenting av det jeg kaller halvautistiske hobbyer, der jeg evner å i detalj avklare være eneste, for andre, fullstendig uinteressante del av det man holder på med, men jeg har litt halvautistiske trekk i det at når jeg konsentrerer meg om noe, så forsvinner jeg helt. Og dersom jeg kommer over noe, som minner litt om en utfordring, så må jeg prøve å finne ut av det, helst først og selv om det er totalt ute av kontekst og helt meningsløst.

Så er det det andre…Jeg har relativt sterke meninger om interiør, min tidligere svigermor ble lettere overrasket da jeg la ned veto om blomstrede gardiner i stua, jeg liker estetikk, jeg gråter av følelsesladde scener på film, jeg liker dramafilmer – dog ikke for «klissete» (man er da tross alt mann), jeg elsket å være hjemme i pappapermisjon, jeg foretrekker familietid fremfor en «øl med gutta». Ikke liker jeg øl heller, men foretrekker rødvin, cider og til og med rusbrus! Jeg trives bedre å snakke om forhold og personlig utvikling, enn om musikk, lydsystemer og teknologiske spesifikasjoner, selv om jeg kan bli litt seminerdete når det kommer til superhelter og tegneserier. Jeg elsker kunst og har en liten fetisj over arkitektur, da fortrinnsvis med store bjelker, vakre utsmykninger, høyde under taket og grovt treverk – å kunne innrede en kirke fra hine dager, til et personlig hjem, er en stor drøm.

Seksuelt…jeg liker nytelsen langt mer enn orgasmen. Nærheten, intensiteten, glimtet i partnerens øyne; gleden, viljen til å nyte, til å tilfredsstille hverandre. Jeg blir tidvis mer gledelig stimulert av ulike erogene soner, enn appendiksen normalt forbundet med menns seksualitet, jeg opplever nytelsen hos partneren som minst like tilfredsstillende som min egen. Og i porno, så er det langt mer interessant det som foregår før kjønnsorganene iverksettes. Det er for meg langt mer interessant i forspillet av enhver erotisk scene; den oppbyggingen av følelser som legges til grunn, spenningen som oppstår mellom to, eller flere, og derfor blir porno nokså kjedelig etter tre minutter.

Men her er jeg også mann. Jeg liker å se kvinnekroppene, jeg liker erotiske uttrykk i medier, jeg kan relatere meg til oppstyret omkring det formfulle dophuet som forårsaket trafikkuhell på 90-tallet i H&M’s reklameplakater, jeg har snudd meg skamløst etter vakre kvinner på gaten og jeg sliter med å se opp fra en vakker kløft. Faktisk, så synes jeg singleter er guds gave til den erotiske estetikken i verden.

Joda, jeg er altså såkalt heterofil, men jeg føler meg ikke helt hjemme der. Eller mer riktig, jeg føler jeg ikke helt passer inn i den heteronormative formen for hva en mann skal, og ikke skal, være. Så, jeg er kanskje derfor "heterofeil"?

Ikke misforstå. Jeg er ikke feil. Men det innholdet i det begrepet den kulturelle normen jeg befinner meg, passer ikke meg. Som et kulturelt begrep er jeg feil, men som individ er jeg nok som alle andre: jeg er den jeg er. Og helt ærlig, jeg føler meg helt riktig.