Retten til uavbrutt helsehjelp?

Effektivitet, innsparinger, krav, rettigheter, plikter, budsjetter og etiske normer på full kollisjonskurs.

Mange av våre pleietrengende legger seg, eventuelt legges inn, på institusjoner; pleiehjem, sykehjem, eldresenter og annet, fordi de trenger tilsyn og pleie 24 timer i døgnet. Mange som er helt pleietrengende, men ennå er mentalt til stede, ser frem til å ha samvær og fellesskap til tross for sitt kroppslige fengsel. Mange som er relativt oppegående, men for eksempel har stor fallrisiko, ser frem til tryggheten i å ha hjelpen raskt tilgjengelig dersom uhellet er ute, og det samme gjelder de som av mange ymse årsaker har behov for et organisert opplegg, med et personale rundt seg som yter profesjonell, målrettet og faglig begrunnet helsehjelp med en personlig tilrettelagt handlingsplan for hver enkelt bruker.

"Piss meg i øret!" Var det noen som sa. "Kommunehelsetjenesten ansetter folk med liten eller ingen erfaring og spesialkompetanse til å ivareta helsehjelpen til tidvis komplekse og krevende tilfeller fordi de ikke klarer å rekruttere kompetente mennesker til å kaste bort tida si på umulige arbeidsforhold, og spesialisthelsetjenesten lar nyutdannede sykepleiere sitte med ansvaret for de behandlingsforordningene som den akutt og kritisk syke pasienten krever, som i mange tilfeller krever stor nøyaktighet – om man skulle følge boken."

For å sette fokus på eventuelle avvik, feil, mangler og farlige helndelser, er der opprettet krav om et avviksmeldingssystem, som skal peke forhold som kan bedres og dermed kan utredes og forbedres, slik at brukerne av tjenestene, og tilbyderne av de samme tjenestene, trygt kan motta og utøve disse tjenestene som er i tråd med de faglige og etiske normene man til enhver tid forholder seg til.

"Nei ta meg faen og skyt en harpun opp i rævhølet mitt, og dra den sakte ut igjen mens du jodler 'pasientrettigheter my ass.....' !" var det noen som sa. "Vi skriver avvik hver eneste dag, gjerne flere ganger om dagen. Vi peker på hvordan manglende kompetanse, og for lav bemanning brenner ut dyktige, og også mindre dyktige medarbeidere, hvordan brukerne lider under manglende tiltak, manglende ressurser, manglende stimuli og så videre, og så videre. Men fordi helsetjenestene er underlagt strenge budsjetter og innsparinger, samtidig som kravene for tiltakene og alle handlingene rundt de enkelte tiltakene øker – fordi våre etiske og faglige normer er strengere, større og politisk fagrere enn, så strekker vi aldri til."

Eksempel: Medisinering. Mange undersøkelser støtter under teoriene om at stimulering, aktivisering, riktig kosthold og sosialt samvær er vel så nyttig i forhold til utagerende adferd som "korrekt medisin til korrekt tid i korrekte doser". Ja sågar, sparer man faktisk penger fordi man bruker mindre av disse tidvise dyre medisinene til rett tid, og man har visst i visse establissimenter klart å spare på engangsutstyr som bleier.

Men fordi det i veldig mange institusjoner er pleier/pasientforhold 1:3, og gjerne 1:4, 5, 6 osv, hvor pleiemengden ikke alltid samsvarer med antall pleiefolk, så blir det ofte neddoping, understimulering, minimal aktivisering og det sosiale samværet preges ofte av "Beklager jeg må hjelpe noen andre, kan du ligge her og bæsje på deg så lenge, så kommer jeg en eller annen gang snart tilbake og skifter på deg – forhåpentligvis før du pådrar deg et infisert trykksår og påfølgende smertefull lidelse og død."

Og det er bemerkelsesverdig hvor fort en omgangssjuke får spre seg på en institusjon der hygienenen burde være plettfri. At man ikke har rengjøringspersonale 24/7 noen steder, og at det ikke leies inn ekstrapersonell på noe tid av døgnet, slik at en nattevakt gjerne skal serve 10-20 brukere alene og at de 30 sekundene man skal bruke på håndvask oppleves fryktelig lenge når fru Hansen står i en krok og driter i potteplanten mens hun ber hallusinasjonene sine om å dra til helvete, kan muligens ha noe med det å gjøre. Kanskje, bare kanskje altså, kan personalressurser ha noe med at det skrives mange avvik på enkelte institusjoner. Jeg sier jo selvsagt ikke at dette gjelder alle steder, det kan jo bare være jeg som enten er uheldig i valg av arbeidssted, eller at jeg er en rævva sykepleier.

Det siste er det fort gjort å føle seg som, når man føler det som om man burde gjøre langt mer enn det man gjør, for flere og langt oftere, og man tenker at kanskje man ikke trenger å spise lunsj hver eneste dag man er på jobb.

Man titter i pasientrettighetsloven. Man undrer seg: Hvorfor er det slik at man har alle disse rapporteringssystemene, både for journalføring og for avvik, HMS-ting osv osv, så ser det aldri ut til at det skjer noe? Hvorfor kommer ikke de midlene man faglig mener det er behov for? Hvorfor kommer det ikke en ekstra assisterende pleieassistent som ikke kan norsk, eller vet hvorfor NAV plasserte ham på Frydendøds Psykiatriske Pleieanstalt for Særdeles Utagerende Voldsmenn, når man påpeker at vi trenger sårt en ekstra hånd?

Hvorfor er det aldri slik at det kommer en rådmann, en politiker, eller en direktør for Helse Detskadubaregifaeni og sier: "Enhver bruker av helstjenestene har rett til at den pleie som ytes, skal ytes uten å bli avbrutt annet enn ved akutte og særdeles uvanlige omstendigheter. Videre har enhver bruker av helsetjenestene rett til å få sine behov evaluert og budsjettert etter graden av disse behovene i tråd med de faglige og etiske normene man til enhver tid skal forholde seg til"?

Hvor er LO, NSF, fagforbundet og alle disse flotte organisasjonene når den nyutdannede pleieren griner etter endt vakt fordi herr Nilsen kastet kveldmaten på han/henne og fru Johansens rette høyre faktisk gjorde jævlig vondt? Arbeidsskadeerstatning er en fin ting når skaden først er ute, men ville det ikke vært bedre om forebygging av slike hendelser og skader ble et gjennomgående mantra i helsevesenet?

Det er jo bra vi har våre fagorganisasjoner som hjelper oss når vi ikke lenger er i stand til å rette opp ryggene våre – men vent; " Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid " (Trygdeloven). Det skulle visst være; det er godt vi har våre fagorganisasjoner som kan tilby oss billige forsikringer som sikrer oss penger når vi ikke lengre er i stand til å rette opp ryggene våre. Den enes død, er den andres brød som det heter.

"Å forebygge? Det er farlig det!" Ludvik kunne nok ha sagt det slik, men jeg skulle ønske at våre politikere og samfunnsansvarlige tok det på sin kappe og sa: "La oss investere litt i det å forebygge, så kanskje vi kan spare litt på utgiftene til neste generasjon." Men neida, vi skal spare oljepengene våre slik at de neste generasjonene kan bruke de på å reparere og etterbehandle alt vi ikke gjorde i går. Det er i alle fall slik det synes fra der jeg står.

Om man ikke har vilje til å budsjettere i forhold til den jobben som er påkrevd, så burde man kanskje endre litt på nettopp kravene? For eksempel:

• Behandling gis kun til de man kan forvente yter noe tilbake i etterkant.
  • Syke og funksjonshemmede som ikke har forutsetninger om å kunne generere økonomiske verdier har ikke krav på livsforlengende pleie og omsorg.
  • Abort er obligatorisk dersom man mistenker at barnet kan bli en økonomisk belastning for samfunnet
• Demente husker ikke så mye, så deres livskvalitet er relativ; dop de ned så de ikke krever mer enn høyst nødvendig
• Psykisk sykdom forbys ved lov - pasienter med slike lidelser kan sperres inne sammen med bombesatan og avgå naturlig død av manglende tilførsel av ernæring, under prinsippet ute av syne, ute av sinn
• Kan man ikke selv oppsøke helsehjelpen, så har man heller ikke krav på den.
• Døende bør ikke dø for lenge.

På denne måten får man et produktivt samfunn, med oppegående mennesker som vet å verdsette det å skape verdier som gir økonomisk uttelling, og så slipper man å ha dårlig samvittighet for andres lidelse. Og når man slipper å bekymre seg om å kaste bort tiden på de som ikke har noen samfunnsrettet nytte av pleien, så kan man uavbrutt hjelpe Fru Haraldsen med å velge ut finstasen selv om Fru Hansen står der i kroken og driter i potteplanten.

Mvh Even Bjerkeli, løsningsorientert sykepleier.