Effektivitet, innsparinger, krav, rettigheter, plikter, budsjetter og etiske normer på full kollisjonskurs.
Mange av våre pleietrengende legger seg,
eventuelt legges inn, på institusjoner; pleiehjem, sykehjem,
eldresenter og annet, fordi de trenger tilsyn og pleie 24 timer i
døgnet. Mange som er helt pleietrengende, men ennå er mentalt til
stede, ser frem til å ha samvær og fellesskap til tross for sitt
kroppslige fengsel. Mange som er relativt oppegående, men for
eksempel har stor fallrisiko, ser frem til tryggheten i å ha hjelpen
raskt tilgjengelig dersom uhellet er ute, og det samme gjelder de som
av mange ymse årsaker har behov for et organisert opplegg, med et
personale rundt seg som yter profesjonell, målrettet og faglig
begrunnet helsehjelp med en personlig tilrettelagt handlingsplan for
hver enkelt bruker.
"Piss meg i øret!" Var det noen
som sa. "Kommunehelsetjenesten ansetter folk med liten eller
ingen erfaring og spesialkompetanse til å ivareta helsehjelpen til
tidvis komplekse og krevende tilfeller fordi de ikke klarer å
rekruttere kompetente mennesker til å kaste bort tida si på umulige
arbeidsforhold, og spesialisthelsetjenesten lar nyutdannede
sykepleiere sitte med ansvaret for de behandlingsforordningene som
den akutt og kritisk syke pasienten krever, som i mange tilfeller
krever stor nøyaktighet – om man skulle følge boken."
For å sette fokus på eventuelle avvik,
feil, mangler og farlige helndelser, er der opprettet krav om et
avviksmeldingssystem, som skal peke forhold som kan bedres og dermed
kan utredes og forbedres, slik at brukerne av tjenestene, og
tilbyderne av de samme tjenestene, trygt kan motta og utøve disse
tjenestene som er i tråd med de faglige og etiske normene man til
enhver tid forholder seg til.
"Nei ta meg faen og skyt en harpun
opp i rævhølet mitt, og dra den sakte ut igjen mens du jodler
'pasientrettigheter my ass.....' !" var det noen som sa. "Vi
skriver avvik hver eneste dag, gjerne flere ganger om dagen. Vi peker
på hvordan manglende kompetanse, og for lav bemanning brenner ut
dyktige, og også mindre dyktige medarbeidere, hvordan brukerne lider
under manglende tiltak, manglende ressurser, manglende stimuli og så
videre, og så videre. Men fordi helsetjenestene er underlagt strenge
budsjetter og innsparinger, samtidig som kravene for tiltakene og
alle handlingene rundt de enkelte tiltakene øker – fordi våre
etiske og faglige normer er strengere, større og politisk fagrere
enn, så strekker vi aldri til."
Eksempel: Medisinering. Mange
undersøkelser støtter under teoriene om at stimulering,
aktivisering, riktig kosthold og sosialt samvær er vel så nyttig i
forhold til utagerende adferd som "korrekt medisin til korrekt
tid i korrekte doser". Ja sågar, sparer man faktisk penger
fordi man bruker mindre av
disse tidvise dyre medisinene til rett tid, og man har visst i visse
establissimenter klart å spare på engangsutstyr som bleier.
Men fordi det i veldig mange institusjoner
er pleier/pasientforhold 1:3, og gjerne 1:4, 5, 6 osv, hvor
pleiemengden ikke alltid samsvarer med antall pleiefolk, så blir det
ofte neddoping, understimulering, minimal aktivisering og det sosiale
samværet preges ofte av "Beklager jeg må hjelpe noen andre,
kan du ligge her og bæsje på deg så lenge, så kommer jeg en eller
annen gang snart tilbake og skifter på deg – forhåpentligvis før
du pådrar deg et infisert trykksår og påfølgende smertefull
lidelse og død."
Og det er bemerkelsesverdig hvor fort en
omgangssjuke får spre seg på en institusjon der hygienenen burde
være plettfri. At man ikke har rengjøringspersonale 24/7 noen
steder, og at det ikke leies inn ekstrapersonell på noe tid av
døgnet, slik at en nattevakt gjerne skal serve 10-20 brukere alene
og at de 30 sekundene man skal bruke på håndvask oppleves fryktelig
lenge når fru Hansen står i en krok og driter i potteplanten mens
hun ber hallusinasjonene sine om å dra til helvete, kan muligens ha
noe med det å gjøre. Kanskje, bare kanskje altså, kan
personalressurser ha noe med at det skrives mange avvik på enkelte
institusjoner. Jeg sier jo selvsagt ikke at dette gjelder alle
steder, det kan jo bare være jeg som enten er uheldig i valg av
arbeidssted, eller at jeg er en rævva sykepleier.
Det siste er det fort gjort å føle seg
som, når man føler det som om man burde gjøre langt mer enn det
man gjør, for flere og langt oftere, og man tenker at kanskje man
ikke trenger å spise lunsj hver eneste dag man er på jobb.
Man titter i pasientrettighetsloven. Man
undrer seg: Hvorfor er det slik at man har alle disse
rapporteringssystemene, både for journalføring og for avvik,
HMS-ting osv osv, så ser det aldri ut til at det skjer noe? Hvorfor
kommer ikke de midlene man faglig mener det er behov for? Hvorfor
kommer det ikke en ekstra assisterende pleieassistent som ikke kan
norsk, eller vet hvorfor NAV plasserte ham på Frydendøds
Psykiatriske Pleieanstalt for Særdeles Utagerende Voldsmenn, når
man påpeker at vi trenger sårt en ekstra hånd?
Hvorfor er det aldri slik at det kommer en
rådmann, en politiker, eller en direktør for Helse
Detskadubaregifaeni og sier: "Enhver bruker av helstjenestene
har rett til at den pleie som ytes, skal ytes uten å bli avbrutt
annet enn ved akutte og særdeles uvanlige omstendigheter. Videre har
enhver bruker av helsetjenestene rett til å få sine behov evaluert
og budsjettert etter graden av disse behovene i tråd med de faglige
og etiske normene man til enhver tid skal forholde seg til"?
Hvor er LO, NSF, fagforbundet og alle
disse flotte organisasjonene når den nyutdannede pleieren griner
etter endt vakt fordi herr Nilsen kastet kveldmaten på han/henne og
fru Johansens rette høyre faktisk gjorde jævlig vondt?
Arbeidsskadeerstatning er en fin ting når skaden først er ute, men
ville det ikke vært bedre om forebygging av slike hendelser og
skader ble et gjennomgående mantra i helsevesenet?
Det er jo bra vi har våre
fagorganisasjoner som hjelper oss når vi ikke lenger er i stand til
å rette opp ryggene våre – men vent; "
Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i
muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme
gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske
påkjenninger eller belastninger over tid " (Trygdeloven).
Det skulle visst være; det er godt vi har våre fagorganisasjoner
som kan tilby oss billige forsikringer som sikrer oss penger når vi
ikke lengre er i stand til å rette opp ryggene våre. Den enes død,
er den andres brød som det heter.
"Å forebygge? Det er farlig det!"
Ludvik kunne nok ha sagt det slik, men jeg skulle ønske at våre
politikere og samfunnsansvarlige tok det på sin kappe og sa: "La
oss investere litt i det å forebygge, så kanskje vi kan spare litt
på utgiftene til neste generasjon." Men neida, vi skal spare
oljepengene våre slik at de neste generasjonene kan bruke de på å
reparere og etterbehandle alt vi ikke gjorde i går. Det er i alle
fall slik det synes fra der jeg står.
Om man ikke har vilje til å budsjettere i
forhold til den jobben som er påkrevd, så burde man kanskje endre
litt på nettopp kravene? For eksempel:
- Behandling gis kun til de man kan forvente yter noe tilbake i etterkant.
- Syke og funksjonshemmede som ikke har forutsetninger om å kunne generere økonomiske verdier har ikke krav på livsforlengende pleie og omsorg.
- Abort er obligatorisk dersom man mistenker at barnet kan bli en økonomisk belastning for samfunnet
- Demente husker ikke så mye, så deres livskvalitet er relativ; dop de ned så de ikke krever mer enn høyst nødvendig
- Psykisk sykdom forbys ved lov - pasienter med slike lidelser kan sperres inne sammen med bombesatan og avgå naturlig død av manglende tilførsel av ernæring, under prinsippet ute av syne, ute av sinn
- Kan man ikke selv oppsøke helsehjelpen, så har man heller ikke krav på den.
- Døende bør ikke dø for lenge.
På denne måten får man et produktivt
samfunn, med oppegående mennesker som vet å verdsette det å skape
verdier som gir økonomisk uttelling, og så slipper man å ha dårlig
samvittighet for andres lidelse. Og når man slipper å bekymre seg
om å kaste bort tiden på de som ikke har noen samfunnsrettet nytte
av pleien, så kan man uavbrutt hjelpe Fru Haraldsen med å velge ut
finstasen selv om Fru Hansen står der i kroken og driter i
potteplanten.
Mvh Even Bjerkeli, løsningsorientert
sykepleier.
Veldig bra og tankevekkende skrevet.
SvarSlettTakker.
SvarSlett