The Amazing Spiderman...not

IMDb's omtale.

Det var med stor spenning jeg som fan av Edderkoppen (Spider-Man) tok med ungene på denne nye filmen om en av Marvels absolutt største personligheter.

Den originale historien om den nerdete og sjenerte foreldreløse Peter Parker,  kjærlig oppdratt av sin onkel Ben og tante May og mobbet av sine medelever, som ble Spider-Man etter et bitt av en radioaktiv edderkopp, er i den siste filmen gjenfortalt med Hollywoods elendige sans for tåpelige melodramaer.

Peter Parker var en nerd. Han hadde ikke et atletisk ben i kroppen, i alle fall ikke beskrevet i den første historien. Han ble bitt av den radioaktive edderkoppen ved en tilfeldighet på en vitenskapelig demonstrasjon for skoleelever, og oppdaget at han hadde fått overmenneskelig styrke, superspenst og reaksjonsevne, samt evnen til å klatre på vegger og den mystiske edderkoppsansen, som varsler ham om fare.

Videre forteller historien at han brukte evnene sine til egen vinning, opptredte på TV etter å ha blitt oppdaget av en manager på en brytekamp der den lille gutten med en nettingmaske ydmyket en diger bryter. Så oppblåst av seg selv lot han en ransmann flykte, selv om han kunne lett ha stoppet ham. Politimannen som forfulgte mannen spurte hvorfor han ikke hadde stoppet tyven; han kunne ha spent ben på ham, eller holdt ham en kort stund.

Edderkoppen svarer: Sorry, pal! That's your job! I'm thru beeing pushed around --by anyone! From now on I just look out for number one--that means--me! (sitat Amazing Fantazy #15 P8)


En kveld, noen dager senere, kommer Peter hjem etter å ha opptrått som Edderkoppen og ser politiet hjemme hos ham, og får vite at onkel Ben er død. Skutt av en innbruddstyv som politiet har omringet i et varehus.

Peter svinger seg ned til varehuset som Edderkoppen, og overmanner tyven. Den samme tyven han lot unnslippe fordi han var en egoistisk tosk.

Med visse modifikasjoner, men ikke helt i ørska gjenfortalte i 2002 regissør Sam Raimi denne historien i filmen Spider-Man med Tobey Maguire. Jeg syntes den ble gjort nokså bra den gangen - selvsagt med visse greier å utsette: Mary Jane Watson var for eksempel ikke Parkers første kjærlighet; det var Gwen Stacy.

Så tar regissør Marc Webb (artig) tak i opprinnelseshistorien igjen. Grøss og gru.

Først av alt: Peter Parker ville kunne skate et skatebord om det stod om livet. Dette ødela nesten hele filmen for min del. Dernest skaper han en bakgrunnshistorien om at faren til Peter var en forsker som hjalp Dr. Connors med genspleisende teknologi for å gi mennesker evig liv - eller noe slikt.

Peters foreldre var dyktige  C.I.A. agenter som ble antatt drept av den tredje Røde Skalle (se Captain America). Parkers reddet ved en anledning Logan, kjent som Wolverine, og var altså alt annet en forskere med forkjærlighet for edderkopper.

Dernest finner hr Webb (fortsatt artig) ut at drakten trenger å endres på. Hallo! Selv Spidey selv har funnet ut at den røde og blå drakten er god nok som den er!

Riktignok tar han med historien til Gwen og Peter; det skal han ros for, selv om Gwen ikke var noen forskerspire med en relativt  høy anseelse i et multinasjonalt selskap som Oscorp; Parker og Stacy var Highschoolelever da Peter fikk kreftene sine...

...og han skal ha ros for å gi Parker nettskyterne sine. Jeg likte det!

OK. Jeg går med på at man kan forandre historiene nå man skal lage film for å få det til å passe filmformatet. Man skal også tilfredsstille kjærlighetshistoriemanien til Hollywood og man skal overforklare absolutt alt som skjer og skape all slags sammenhenger; f.eks. da Burton fant ut at Jokeren drepte foreldrene til Lynvingen (Batman). Og man skal lage en historie de man tar de mest kjente elementene fra de skrevne historiene og sette de inn i en sammenheng som varer et par timer, med en passende mengde action.

The Amazing Spider-Man er nok en kul film for de som ikke vet noe om Edderkoppen. Den blir til og med ranket med 7.7 på IMDb, en firer i VG. Ikke lunkne anmeldelser rundt om egentlig, men for min del blir filmen dårligere og dårligere hver gang jeg tenker gjennom den.

Ja, jeg er nok i overkant nerdete her, men Edderkoppen, Spider-Man, er faktisk en av de mest fasinerende figurene i superheltuniverset. Det er så mye bra man kunne gjort med ham på film, uten å ødelegge bakgrunnshistorien; det er like ille som med filmen om Wolverine, der den kortvokste hissigproppen blir spilt av en sjarmør på 190cm.

Jeg liker ikke at Hollywood ødelegger gode historier; at de utelater en del ting, og gjør små endringer for at handlingen ikke skal trekke ut i 3 dager fremfor 2 timer, er greit nok, men å ødelegge alt som er bra med fantasiverdenen uten noen mening, det er nesten deprimerende.

Fluff you hollywood, and fluff you Marc (anti)Webb! ...nå, den var artig den!