Heterofeil?

Jeg har nu da blitt sexologistudent, og i den forbindelse gjør man (les; jeg) seg mange nye tanker omkring alt som har med seksualitet å gjøre; det være seg -filier, identiteter, kjønn, tiltrekninger, adferd, holdninger osv osv osv. I det hele tatt, man tenker mye omkring sex – eller mer riktig; man tenker mye rundt sex. Selve pulingen blir på en merkelig måte litt uinteressant, hvilket høres mer deprimerende ut enn det er. Nei, altså, der man før kanskje i større grad syntes andres puling var spennende og morsomt å forholde seg til, om enn litt distansert og lettere nysgjerrig, så blir gjerne spørsmålene man gjør seg: Hvorfor gjør de det på det viset? Hva ligger egentlig til grunn for den tanken, eller handlingen? Skal tro om denne personen har behov for å lufte sine tanker og følelser i et rom av tillatelse og åpenhet?

Det blir kanskje litt som under sykepleieutdanningen, nærmere bestemt sykdomslæren, der man jo gikk gjennom symptomer på symptomer, til kaldsvetten rant og angsten ikke bare angikk eksamen og fremførelser, men på hvilken forferdelig måte man kom til å dø på, eller enda verre: På hvilken grusom måte skulle man fortsatt tvinges til å bli holdt i live på? Man ser -filier, tendenser, tiltrekninger og uttrykk, eller som våre undervisere sier det: ulike talenter for så mangt og meget i våre nestes øyne. Det være seg talenter for variable kjønnsuttrykk eller ulike former for -filier.

Men også innover skuer man hen (pun intended). «Hvem er jeg egentlig oppe i alt dette? Lever jeg ut mitt fulle potensiale?» Jeg føler meg egentlig veldig trygg i min seksualitet – jeg har strandet, med en viss oppgitthet, på min heteronormative strand og trives sågar som mann. Men så er jeg heller ingen typisk mann, sett med de tradisjonelle maskuline vs feminine brillene. Jeg kan ikke mye om biler, og selv om jeg har en stor tiltrekning til, og i mine øyne et stort talent for– oppblåst ego, som i seg selv er et typisk maskulint trekk – å fikse på ting, dog kanskje ikke med ypperste kvalitet og detaljstyring. Jeg har ingenting av det jeg kaller halvautistiske hobbyer, der jeg evner å i detalj avklare være eneste, for andre, fullstendig uinteressante del av det man holder på med, men jeg har litt halvautistiske trekk i det at når jeg konsentrerer meg om noe, så forsvinner jeg helt. Og dersom jeg kommer over noe, som minner litt om en utfordring, så må jeg prøve å finne ut av det, helst først og selv om det er totalt ute av kontekst og helt meningsløst.

Så er det det andre…Jeg har relativt sterke meninger om interiør, min tidligere svigermor ble lettere overrasket da jeg la ned veto om blomstrede gardiner i stua, jeg liker estetikk, jeg gråter av følelsesladde scener på film, jeg liker dramafilmer – dog ikke for «klissete» (man er da tross alt mann), jeg elsket å være hjemme i pappapermisjon, jeg foretrekker familietid fremfor en «øl med gutta». Ikke liker jeg øl heller, men foretrekker rødvin, cider og til og med rusbrus! Jeg trives bedre å snakke om forhold og personlig utvikling, enn om musikk, lydsystemer og teknologiske spesifikasjoner, selv om jeg kan bli litt seminerdete når det kommer til superhelter og tegneserier. Jeg elsker kunst og har en liten fetisj over arkitektur, da fortrinnsvis med store bjelker, vakre utsmykninger, høyde under taket og grovt treverk – å kunne innrede en kirke fra hine dager, til et personlig hjem, er en stor drøm.

Seksuelt…jeg liker nytelsen langt mer enn orgasmen. Nærheten, intensiteten, glimtet i partnerens øyne; gleden, viljen til å nyte, til å tilfredsstille hverandre. Jeg blir tidvis mer gledelig stimulert av ulike erogene soner, enn appendiksen normalt forbundet med menns seksualitet, jeg opplever nytelsen hos partneren som minst like tilfredsstillende som min egen. Og i porno, så er det langt mer interessant det som foregår før kjønnsorganene iverksettes. Det er for meg langt mer interessant i forspillet av enhver erotisk scene; den oppbyggingen av følelser som legges til grunn, spenningen som oppstår mellom to, eller flere, og derfor blir porno nokså kjedelig etter tre minutter.

Men her er jeg også mann. Jeg liker å se kvinnekroppene, jeg liker erotiske uttrykk i medier, jeg kan relatere meg til oppstyret omkring det formfulle dophuet som forårsaket trafikkuhell på 90-tallet i H&M’s reklameplakater, jeg har snudd meg skamløst etter vakre kvinner på gaten og jeg sliter med å se opp fra en vakker kløft. Faktisk, så synes jeg singleter er guds gave til den erotiske estetikken i verden.

Joda, jeg er altså såkalt heterofil, men jeg føler meg ikke helt hjemme der. Eller mer riktig, jeg føler jeg ikke helt passer inn i den heteronormative formen for hva en mann skal, og ikke skal, være. Så, jeg er kanskje derfor "heterofeil"?

Ikke misforstå. Jeg er ikke feil. Men det innholdet i det begrepet den kulturelle normen jeg befinner meg, passer ikke meg. Som et kulturelt begrep er jeg feil, men som individ er jeg nok som alle andre: jeg er den jeg er. Og helt ærlig, jeg føler meg helt riktig.

Takk til deg Anders, for denne oppfordringen i det som strengt tatt burde være for normal folkeskikk å regne

Her oppfordrer Anders oss menn til å ta oss sammen, og te oss som ekte menn. Hovedproblemet er altså at kvinner regnes som fritt vilt på byen, og at menn jakter på fitte (et noe avkortet resymé dette altså). Vi menn bør vokse opp og ta i hu de gamle regler for gentlemen; det være seg å spandere med minimum 10% tips, tilby damen jakken, sørge for at hun kommer seg trygt hjem og ikke utnytte henne dersom hun ender opp stupfull og ute av stand til å ivareta seg selv.

Alt dettte er selvsagt greit nok, relativt selvsagt. Det kan sies litt kortere: Drit i hva folk mener, te deg med et minimum av respekt til dine omgivelser og med litt mer integritet enn en rabiat elefant på viagra. Joda, jeg - en noe surmaget middeladrende mann(?) -synes at dette innlegget er nokså meningsløst.

Alltid hyggelig å spandere på date, Anders, men ikke alle går nødvendigvis på steder med en hovmester, og jeg regner selvsagt med at de fleste kvinner i mer eller mindre grad er i stand til å ordne seg både bordplass, taxi og hva det nå enn måtte være. Så i forhold til hva man innehar av ressurser, så handler det vel i bunn og grunn være noe oppmersom mot daten, og forholde seg til denne i henhold til personlighet og dialog.

Ikke alle menn dater nødvendigvis kvinner, og det vil fort se merkelig ut når to ekte menn står der og holder stolen fremme for daten, eller ikke enes om hvem som skal gå etter hovmesteren. Ikke alle kvinner er kvinner heller, og ikke alle kvinner er porselensdukker som synes det er greit at en mann tar på seg en gentlemannsansikt, vel vitende om at hverdagen ikke fungerer på dette nivået - dog, det er alltid hyggelig å bli satt pris på, men det er alltid relativt i forhold til den du er på date med om hva som er å verdsette og hva som er å parodiere.

Selvsagt skal man ikke pule bevisstløse kvinner. Ikke bevisstløse menn heller, kort sagt skal man ikke gjøre noe med bevisstløse personer annet enn å sørge for at de er trygge, det burde ikke være nødvendig å si. Dessverre er det mange overgrep som skjer i forbindelse med "hyggelige" lag, men jeg tror ikke disse tar til seg det du skriver, Anders. Jeg tror de gir faen, og ikke ter seg med hverken respekt eller integritet for noe som helst.

For meg handler det å være en ekte mann, om man skal tviholde på denne stereotypien, å ta vare på sin familie, ta ansvar og holde på det. Men dette er ikke eksklusivt for menn! Dette handler om å være et medmenneske; å forholde seg til sine omgivelser, ikke etter et obskurt manus, eller fordums holdninger om skikk og bruk, men i samhandling med den personen du har foran deg, fullstendig uavhengig av genetalia og kulturelt uttrykk.

Det handler om å være medmenneske.

PS
Går man på date i 10 minusgrader, så bør man jaggu ha vett nok til å ta med seg en jakke...

Glemte minner

"Det er fint jeg ikke husker, alt det som en gang var" begynner den veldig fine lille visen til delillos, om å ikke glemme det man ikke vil huske som man egentlig vil huske fordi det var egentlig veldig hyggelig når man husker det, selv om det kanskje er litt sårt.

Jeg fikk beskjed hjemmefra om å kjøpe cola, fordi det er et barn som grunnet fysiske forhold trenger litt cola i ny og ne. "Kjøp med noen små colaer" lød meldingen. I hylla så jeg da disse småflaskene, som jeg jo har lagt merke til tidligere. Siden jeg ikke er noen colafan, men forholder meg helst til den brusen som bare hjelper mot tørsten, så har jeg tenkt "artig", "kynisk utnytting av sentimentalitet" og "Ooooh...glassflasker!". Jeg har derfor heller ikke kjøpt disse sentimentale, glassbeholderne for en væske jeg fortrinnsvis holder meg unna.

Men nå kjøpte jeg den da. Mest fordi jeg syntes det var en litt morosom gest til den lille der hjemme som ikke hadde det så morosomt.

Så skjedde det rare. Jeg tok ut flasken, og med ett var jeg tilbake på  Benser'n på Stovner. Bensinstasjonen vi pleide å snike oss til i storefri, gjennom hagen hvor vi også gjerne tok med oss noen epler fra et laglig plassert epletre. Benser'n, hvor vi dro ned på søndagene da ingen butikker var åpne. Benser'n hvor muttern fyllte bensin og så feil på liter og kroner, Benser'n som lå rett ovenfor Irma - som forøvrig et radioprogram sendte meg ut i nostaligens verden irma 1000; "det var innmari guffent ass". 

Den tiden da jeg var 8-10 år, da en cola og en toy var lørdagskos, og vi sjekka hvem som klarte å ta'n på styrten - noe som utviklet seg videre til andre væsker fra glassbeholdere. Den tiden da det gikk an å dele en 0.33 liters brus med en kompis, så lenge man ikke kyssa tuten (det hørtes verre ut enn det var).

Da vi sjekka hvem som kunne ta'n raskest på styrten, noe som siden utviklet seg videre til andre væsker i glassbeholdere.

Det var da også store flasker var laget av glass. En liter med brus er ganske tungt når den befinner seg i en glassflaske. Men det var denne lyden da. Klirringen av glassflasker da man satte posen fra seg for å ta en hvil på vei opp bakken, fra Stovnersenteret, forbi barnehagen og fyllikhaugen, opp den bratte stien ved brua. Brua som bar myter om krigene mellom Stovnerlia og Fossumberget, der hoder skulle vært knust og minst én var blitt kastet over. Denne klirringen av glassflasker, egentlig ganske lik den fra posene med øl som vi kjøpte noen år senere, denne lyden, som jeg fordi jeg ikke drikker øl egentlig ikke har hørt på en god stund.

Det vil si, jeg har hørt den, men den har liksom ikke hatt noen kontekst, før i dag. I dag hørte jeg igjen lyden av barndom, da sola skinte langt oftere enn det regnet og verden var ny og spennende.

Det var en fin lyd.

...så takk til den plagede sjelen her hjemme som hadde behov for cola. Din smerte bragte en litt sol inn i sinnet mitt i dag.

Google maps. Takk!

Gutter og deres leketøy...

Frasen ble nevnt etter at jeg la ut dette praktbildet på facebook.

Oversatt fra engelsk, hvor det rimer litt bedre (boys and their toys), så er dette da et uttrykk som ofte sies med et litt overbærende tonefall, antakelig litt slik vi gutter, eller vel mer riktig i min alder; menn, sier om kvinner og deres hang til skotøy, klesplagg, ansiktsmaling og alskens mer eller mindre behagelige dufter - jo et hjem er et hjem uten duftlys!

Vel, uansett, så må jeg si at jeg liker verktøy. Har heldigvis en samboer som også liker verktøy, så jeg kan alltids forsvare innkjøp av et verktøy som svigerfar ikke har overtall av i arveskuffen, fordi verktøy rett og slett er gøy! Særlig når de bråker og potensielt kan føre til store stygge ulykker med avkuttete lemmer og store mengder med blod.

Her er en vinkelsliper jeg fikk for en billig penge på et varehus som selger mange rare ting for relativt lave priser. Varehuset som for anledningen var i Kristiansand, som er en hyggelig by med hyggelige Sørlendinger er fine på den mennesker, hvor jeg tilbrakte en koselig helg. Sørlendinger er fine poå den måten at deres dialekt gjør at de kan fortelle deg at verden går under, men det høres likevel behagelig ut. Så, jo det var en behagelig helg.

Men altså verktøy!

Jeg har den siste tiden innredet min lille bod. Jeg har nemlig et lite hus, med små rom, og dermed også en liten bod, som jeg etter at min sykkelglede har fått lov å blomstre, har satt i fore å lage meg et lite "verksted". Nå er jo ikke sykler det eneste jeg liker å dille med, så det har etterhvert blitt noen verktøy. Det neste håper jeg er et sveiseapparat, for hvor vanskelig kan det være?

Da kan jeg begynne med å føye sammen en rekke sykkeldeler til en hel sykkeldel, som på alle måter kommer til å være unik. Muligens nokså ubrukelig, men ganske sikkert morsom.

Men, joda, jeg liker litt snekring, og litt skruing og fiksing. Jeg lefler sågar med ledninger og rør, men har forståelsen for at det er litt begrenset med tanke på forsikringer og slikt. Jeg er jo blitt en tilnærmet ansvarlig middelaldrende mann.

Men, her har jeg altså laget meg et lite verksted:

Gleden over å henge ting opp på veggene, der jeg faktisk for brukt verktøyet jeg har kjøpt; slik at innkjøpet, utover det faktum at det er gøy, fint kan forsvares med at jeg trenger det for å få det på plass.

På bildene ser dere forøvrig en gammel wokpanne, hvor jeg har slipt bort teflonbelegget, og har tenkt å se om jeg får til en morsom liten sak etterhvert. Jeg må bare kjøpe litt mer tilbehør til verktøyet jeg har, da det jeg har ikke dekker det jeg trenger.

Legg også merke sykkelstativet (som kunne fungert litt bedre), jeg brukte overflødige materialer til å bygge; hvilket forsvarer at det er ikke alt som skal kastes selv om det ikke ser så pent ut der det ligger.

Det er så mye moro man kan gjøre når man har litt verktøy å leke med, man kan bygge en trapp, som strengt tatt ikke er så vakker, men som enn så lenge fungerer til en viss grad...jeg har etter noen opplevelser funnet ut at jeg må endre litt på sikkerhetsdesignet, men den fungerer så lenge man ikke bærer tunge huggestabber på vei opp trappen.

Kabeltrommer fungerer veldig fint som møbler. Enn så lenge er det kun bord jeg har laget, men går i tanker om en gyngestol

 Motorsager er selvsagt stor moro! Mer er det nesten ikke å si om den saken, annet enn at om du bruker kilt under arbeidet, så må man regne med litt sagmugg på vedhenget...

Av mer seriøse saker, som egentlig førte til behovet for et noenlunde velfungerende verksted, var innkjøp og innsettelse av vinduer. Når man da gjennom vinteren endelig kan følge at det ikke er en fare for at vinduet ramler ut, og når det blåser som verst, så knaker det ikke i altfor gamle og altfor

stygge vinduer, satt inn av noen som på ingen måte hatte estetisk sans. 

Poenget er at med litt innsatsvilje, fullstendig manglende innsikt i egne begrensninger og stor tro på mestring, så er det nesten ingenting som er umulig å få til. Selv om jeg ofte tar ordene "ER DET MULIG?!?" i min munn når jeg holder på. Klumsete, distre og med stor hang til prøve-og-feile-før-man-tenker-seg-om-metoden, så hender det at bannskap er noe jeg ofte tyr til, selv om jeg anser bannskap som litt unødig tidsfordriv.

Men det jeg ville frem til her: 

"Gutter og deres leketøy": jeg har seks velfungerende sykler, to velfungerende vinduer, en tett vegg, et verksted der ting henger på veggen, rør som ikke lekker, et lite bad som også fungerer noenlunde greit...

"Jenter og deres leketøy"...Astmaanfall, tette porer, såre tær og frustrasjon over at det er "ingenting som passer lengre".

Heh...

Nei, jeg er ikke død....

..Ikke at noen har spekulert i det altså, da mine følgere er hverken ivrige eller mangfoldige.

Men det er halvannet år siden jeg skrev noe i denne bloggen. Har brukt noe mer energi på berkisene på tur, og jeg må innrømme at den siste tiden har jeg ikke hatt noe særlig å skrive om.

Men nå starter det jo snart et nytt år, så da får jeg kanskje være litt mer aktiv her.

Nå får sykehjemmene gjennomgå!

Den siste tiden har jeg registrert at avisene (her representert av VG) skriver om den elendige servicen, manglende kvaliteten og sviktende rutiner, som våre eldre får ved norske sykehjem. Ja sågar hjemmetjenesten, altså hele kommunehelsetjenesten får på pukkelen i flere artikler som beskriver død og elendighet.

Sykehusene er heller ikke utenfor avisenes opplysningstørst, og vi får vite om feilbehandlinger, korridorpasienter, overarbeidede ansatte, misfornøyde ansatte osv osv.

Kommentarfeletene på nettavisene er gjerne delt litt opp i bolker. De som mener at slikt er forferdelig i 2013, de som mener at pleiepersonell bør takle jobben de har valgt og slutte og klage, de som mener at pleiepersonellet er engler som burde få lønna mangedoblet og de som mener at politikerne må legge mer penger i helsevesenet, de som mener at det bør privatiseres, de som mener at privatiseringen er gått for langt osv osv osv

Så har vi helseministeren vår. Han har hatt bare gode erfaringer på legevakta, så det kan jo ikke være så ille. Bemanningsproblemet kan jo løses ved at de ansatte jobber mer, særlig helger er uproblematisk, mener han.

Sykehjemsplassene som Jens lovet før, og i, sine 8 år som sjef for en flertallsregjering, lar vente på seg. Nå er det regjeringsskifte på gang, muligens, og jeg skal innrømme at troen på disse plassene er ikke all verden, selv om jeg personlig stemmer på Erna.

Vi har sett regjeringer komme og gå, og eldrebølgen har de gnålt om siden 80-tallet, og korridorpasienter og helsekøer har ingen klart å gjøre noe større med. Min tillit til norsk helsepolitikk er ikke enorm, uansett hvilken farge det er på partiene.

Men altså. Nå snakkes det om feilmedisinering, underernæring, manglende tilsyn, sviktende faglighet osv. Ting som pleiere har pekt på i årevis.

Pleierne blir stadig oftere nå pekt på som ikke nødvendigvis lavtlønnede, men lavtarbeidende. Deltid er i følge enkelte latskap i system, og helgefri er ingen menneskerett i følge helseministeren - som sikkert snakker utifra sin egen erfaring som minister, som vi vet aldri har fri. Tre helger ekstra i året? Hva i all verden er det å klage på? Det er tross alt 52 helger i året, en av de har vi feriekrav på, så da er det 51 igjen. 17 av de jobber man allerede, så da er det faktisk 34 helger igjen, og hvem trenger mer enn 31 frihelger i løpet av et år?

Annenhver helg er sikkert det optimale! 26 helger på jobb, 26 helger hjemme. Hvem kan egentlig klage på det, for det er tross alt ingen menneskerett å ha helgefri!

At man som pleier gjerne jobber kvelder, netter, pinse, påske, jul, 17 mai m.fl., går glipp av skoleavslutninger, foreldremøter, tilstelninger for ungene, at man hver eneste uke, gjerne hver dag i perioder, blir spurt om ekstravakter, at man ofte går på akkord med sin egen fagkunnskap og samvittighet i jobben på grunn av feilmedisinering, underernæring, manglende tilsyn, sviktende faglighet og er i høyrisikogruppen for belastningsskader, det er da ingeting å klage på.

Herr Støre, du må gjerne komme hit og vikariere for mitt toalett, slik at også du kan kjenne på hvordan det er når noen driter ned i halsen din.

Fakta:
Sykehusene er mer attraktive for sykepleiere på grunn av alt du lærer.
Geriatri er derprimerende lite bemannet fagfelt i gNore.
Mobilisering og sansestimulering, f.eks. fysioterapi er sjelden prioritert, og ikke noe en sykehjemspasient har krav på.
Tilbereding av mat blir gjort på sentraliserte storkjøkken og kjørt ut i mange kommuner.
Legene er ofte ikke spesialister i geriatri, der er ingen ordning med psykiatrisk tilsyn, og mange sykehjemspasienter med psykiske lidelser er uinteressante for psykiatrien fordi det er ikke noe å hente behandlingsmessig.
4 som personer skal serve 15-20 pasienter, med stell, matservering, medisinering, til brukere med svært ulik grad av funksjonsnivå; fysisk og psykisk, er ikke uvanlig.

Samhandlingsreformen gir stadig flere oppgaver til kommunene, uten at midlene følger pasienten, fagre ord og løfter fra Storting og regjering skal følges opp uten friske ressurser.

Hva som må til på sykehjemmene?

Slik jeg ser det, så trenger vi mer pleiepersonell. Vi trenger flere hjelpepleiere og helsefagarbeider, som kan avlaste sykepleieren, slik at det gode, og viktige stellet, ikke blir en hastejobb på vei til medisinrommet.

Vi trenger sykepleiere og leger som kan geriatri, som sammen kan medisinsk behandle den geriatriske pasienten korrekt, slik at feilmedisinering er en sjeldenhet.

Vi trenger en psykiatrisk tilsynstjeneste som kan tilføre spesialkunnskap innen medisinering av psykotiske eldre, og gode adferdstiltak.

Vi trenger en fysiologisk tilsynstjeneste som kan jobbe med den enkelte beboers manglende mobilisering, og tilføre fagkunnskap til pleiepersonalet, både generelle og individuelle.

Vi trenger kjøkkenpersonell som kan servere og holde matrom og mat ren og velsmakende, og som kan tilpasse individuelle behov i f.eks. kreftbehandlingen.

Kort sagt: Helsevesenet trenger mer personell i alle ledd, og det kommer til å koste et bøttelass med penger.

Eller...

Vi kan poltisk sette strenge grenser for hva det offentlige skal ha av ansvar, herunder i forhold til mobilisering, ernæring, medisinering, behandling med mer, slik at grensene for helsevesenets ansvarsområde er tilpasset de faktiske ressurser, og dermed kan informere pårørende og presse om at denne kreftbehandlingen koster for mye, fysioterapi er ikke et satsingsområde; din gamle mor må derfor immobilseres frem til hun dør av immobiliseringskomplikasjoner.

Sykehjemspersonalet må ha tillatelse til å dope ned de gamle, slik at man kan få stelt de i fred og ro og slik at den eldre ikke tar ut ernæringsslangen som han/hun må ha for å kunne få administrert medisiner.

Etter 80 år, eller det som til enhver tid er forventet levealder i gNore, har ikke det offentlige lengre noe ansvar for behandling av befolkningen på noe plan, og de pårørende må ordne videre behandlingsopplegg om så ønskelig, eventuelt at man lar den offentlig døde brukeren faktisk dø.

Satt på spissen selvsagt. Men faktum er at Staten kan spy inn endeløse millioner i helsevesenet, men det vil aldri være nok, all den tid man ikke setter grenser for hva det offentlige helsevesenet skal behandle og på hvilken måte.

Man må sette krav til behandlingstilbudet som står til ressursene tilbudet har, og man må sette standarder i forhold til bemanning og fagkunnskap i alle ledd, og man må sette grenser for hva som skal aktivt behandles, og hva som skal gå under lindrende behandling.

Bruno Mars - tøfler og granater

Advarsel: Dette er min ærlige mening om det grusomme makkverket som produsentene og låtskriverne til Bruno Mars kaller musikk. Jeg liker heller ikke Justin Bieber, og uttrykker dette i teksten som følger.

(foto: GQ -antar jeg)

Jeg har skrevet om Bruno tidligere, hvor jeg analyserte den fryktelig irriterende granatsangen hans. I dag hørte jeg stemmen til denne sutreguruen på radioen, og merket at jeg begynte å bli irritert. Skjønte ikke med en gang hvorfor, i og med at jeg ikke visste hvem artisten jeg hørte var, men så kom de suicidale minnene over meg og jeg tenkte: "Dette må vel være Bruno Mars! Det er kun han, og vokalisten i Coldplay, som gjør meg så deprimert." Og etterhvert som jeg fikk med meg noe av teksten, så ble jeg stadig mer sikrere i min sak

Cause all you wanted to do was dance

Now my baby's dancing
But she's dancing with another man

Although it hurts
I'll be the first to say that I was wrong
Oh, I know I'm probably much too late
To try and apologize for my mistakes
But I just want you to know

I hope he buys you flowers
I hope he holds your hand

Dette var det jeg fikk med meg før stønningen min, og skrikene fra verdens døende manndom, overdøvet torturen fra høytalerne.

Jeg orker ikke å sette meg ned å analysere denne teksten. Da jeg analyserte selvmordssangen ble jeg henvist til en annen sang -en eller annen sang om været: der første verset handlet om at objektet må legge igjen morfin ved døra når hun går, for han trenger å medisineres kraftig for å kunne fatte at hun ikke orket mer av den evinnelige klagingen hans. Å utsette seg for så dårlig poesi må sammenlignes med selvskading, og jeg nekter å gjøre det igjen.

Nå vet jeg ikke hva som får noen til å spille slik dritt på radioen, og jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig begeistret for plastikkpopmusikk, som f.eks. Bruno Mars og Justin Bieber. Det hender jo at noe gøy kommer ut, og som faktisk er tilnærmet bra musikk, men det er så lenge mellom hver gang at det på ingen måte veier opp for den torturen man skal måtte gjennomgå for å få med seg de korte øyeblikkene.

"Så ikke hør på det da!" - sier kanskje noen. Vel, gjerne det, men det spilles på radioen, UTEN nå-kommer-tortur-musikk-varsling, og jeg er for lat til å gidde å skru ned lyden hver gang det dukker opp. Dessuten, så må jeg ha noe å skrive om, for jeg lever et ellers innholdsløst liv. Så om du ikke vil høre på konstruktiv kritikk om den dritten du fôrer hjernen din med, så ikke les dette; du ble advart!

"Hva er bra musikk da?" Må du spørre, så kan du bare kaste aipådd, empetrespiller, avslutte abonnementet på spåttifai og andre musikkspillelistesteder, sett deg ned og les en jævla bok og ta en titt på verden rundt deg, men husk å ta av deg de rosa brillene du har på deg.

Baby hit me one more time!