fredag 28. januar 2011

En sykepleiers jobb er ikke alltid like enkel.

Jeg går inn på pasientrommet etter vaktskiftet til nattevakten. Klokken er snart midnatt, og den ene pasienten her skal ha penicllin intravenøst.
Fru Hansen er en eldre dame med lungebetennelse, og nokså frisk og oppegående ellers, men hun sliter litt med hørselen.
Hennes nabopasient, fru Olsen, er en dement dame som egentlig er ganske frisk, men hun klarer seg ikke hjemme og blir innlagt med en av medisins favorittdiagnoser; nedsatt allmenntilstand og dehydrering.

Det er lite lys på rommet, og jeg rister forsiktig i skulderen til fru Hansen, hun sover ikke og åpner øynene.
«Fru Hansen.» sier jeg. «Det er sykepleier Kåre, du skal ha noe penicillin»
«Rosin?» spør fru Hansen, og før jeg får svart sier fru Olsen: «Jeg liker ikke rosiner.»
«Det er ikke til deg,» sier jeg «det er til naboen din.»
«Å! Den jævla naboen. Er det du som er han Lars?»
«Hallo?» spør fru Hansen.
«Nei, jeg heter Kåre» sier jeg henvendt til fru Olsen
«Håret?» spør fru Hansen «Er ikke dette et sykehus?»

Jeg sukker litt.

«Jo, og nå skal du få litt medisin.» sier jeg og smiler til fru Hansen
«Er jeg syk?» utbryter fru Olsen «Og nå som naboen kommer da.»
«Nei, du er ikke syk...»
«Hva skal jeg med medisin da da?» spør fru Hansen.
«Dada?» spør fru Olsen
Jeg ser på fru Hansen: «Jo, du er syk og skal ha medisin» så henvender jeg meg til fru Olsen og sier «Det er naboen din som er syk»
«Ja, men da kan han ikke komme hit.» sier fru Olsen
«Er naboen min syk hun også?» spør fru Hansen bekymret

«Å herre min gud» stønner jeg.

«Er det deg pastor» sier fru Olsen høyere enn vanlig.
«Castro?» spør fru Hansen
Det glimter bekymret til i øynene til fru Olsen «Er det kommunister her?»
«Niste?» spør fru Hansen, og føler seg nok stadig mer forvirret.
Hun er ikke alene.

«Stopp litt nå.» sier jeg.
«Fru Hansen, du er syk og skal ha penicillin.»
«Fru Olsen, du må...må...eh...se om du finner klokken din på nattbordet!»
«Nei, nå tuller du fælt Lars» sier fru Olsen
«Jeg heter Kåre.»
«Jaja, jeg hører det, det er da ikke din feil.» sier fru Hansen litt irritert.
«Hvor er Lars da?» spør fru Olsen.
«Jeg vet ikke hvor Lars er,» sier jeg til fru Olsen «men nå må jeg gi naboen din litt medisin.»
«Ja, hu Gunda er ikke særlig god – litt kort i toppen vet du.» sier fru Olsen
Jeg overser fru Olsens siste replikk og snur meg mot fru Hansen.
«Nå skal du få litt medisin i armen din.»
«Ja, jeg har vært litt treg i tarmen.»
«Nei, armen.» sier jeg.
«Karmen?»
«Skal vi på opera?» spør fru Olsen.
«Fru Hansen» sier jeg «du skal få antibiotika inn i blodårene dine, i den nålen du har i armen din.»
«Ja, men så si det da!»
Fru Olsen nynner på en arie fra Carmen
Jeg gjør meg endelig ferdig med å sette penicillinen og går til døren.
«Ha det bra så lenge.» sier jeg og bukker lett
«Ha det godt da lars.» sier fru Olsen.
«Du finner nok snart fram.»

onsdag 26. januar 2011

Jeg ser ut som en pappa

Her forleden dag spør en kollega av meg: «Even, du er pappa, ikke sant?»
Jeg svarer at joda, det stemmer det og lurer på hvorfor hun spør.

«Det var det jeg trodde.» Sier hun, og fortsetter med at «Du ser ut som en pappa.»

Jeg takket jo selvsagt for komplimenten jeg tolket det som; jeg er nemlig ganske stolt over at jeg er en pappa. Nå er det jo slik at jeg, som jo også er en mann og kanskje tidvis en, skal jeg si en «alternativ» mann, jo også kunne gjort meg noen tanker som går mer på «Who's your daddy, bitch?», men jeg skal ærlig innrømme at den tanken kom ikke til meg før et halvt døgn senere.

Slike tilbakemeldinger som dukker opp lang tid i etterkant, uansett hva det gjelder, er fryktelig irriterende; «Det var det jeg skulle sagt!», men nok om det. Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis hadde blitt særlig suksess, all den tid jeg ikke kjenner denne kollegaen særlig godt. Men, ja, nok om det.

Men jeg ser da altså ut som en pappa. Og så slår det meg, at ungene i barnehagen til mini, er bemerkelsesverdig fortrolige, men jeg har tenkt at det sikkert gjelder for alle. Men kanskje det ikke gjør det? Kanskje har jeg en «pappautstråling» som gjør at unger generelt sett føler tillit ti meg og synes det er helt greit å si ting som «Du er rar!», noe egentlig veldig mange barn sier til meg. Egentlig ganske mange voksne også, så det har kanskje ikke noe med pappautstrålingen å gjøre.

Men altså. Barn ser ut til å like meg. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg mobber de, plager de og bruker masse ironi som de ikke forstår, men likevel så finner flere av vennene til mine barn på å gi meg spontane klemmer, eller de sitter sammen med meg mens vi perler og forteller alt som faller inn i hodene deres. Nå er ikke jeg den beste lytteren, for jeg kjeder meg ganske raskt, så jeg prøver egentlig bare å si «mhm» på de noenlunde riktige steden med det riktige tonefallet, litt avhengig av hvordan lyden på det de sier høres ut som. Dette fungerer også ellers, men kan vær litt problematisk på jobb, så der må jeg faktisk konsentrere meg, noe som sikkert er grunnen til at jeg føler meg fryktelig sliten etter jobb.

Selv tror jeg at min pappakraft ligger mye i det, at jeg behandler unger som folk. Og muligens at jeg synes det er fryktelig gøy å leke, ikke så mye med dukker egentlig, der sliter jeg, men på lekeland og i akebakken, og slike ting, der stortrives jeg sammen med ungene.

Men jeg prøver å snakke til de som de snakker til meg og jeg prøver å utfordre de litt på det de klarer, og jeg kan erte på meg småstein, noe som er moro når de kan dælje løs på meg med puter, eller bruke meg som hoppeslott.

Dog, det skal sies, at jeg har mine dårlige sider, og har vel gjennom mine forsøk som oppdrager bæsjet på dolokket flere ganger, og det er jo stort sett mye enklere å være «den rare fyren» med andres sine barn, for hvor enn irriterende de er, så vet man at de blir ikke så lenge likevel. Med egne barn er det jo litt verre, for man må jo faktisk være voksen til tider; grensesettende og oppdragende, og det er ikke alltid like lett.

Men moro er det jo likevel, og noe gjør man da vel riktig når barna proklamerer at man er verdens beste pappa, noe de fleste pappaer vel for høre av sine barn. En god illusjon synes jeg det er.

Men jeg føler at papparollen kom ganske naturlig for meg. Jeg liker unger fordi jeg kan være litt barn sammen med de, og jeg liker de ærlige tilbakemeldingene man får, og ikke minst setter jeg enormt stor pris på den tilliten man får av barn som liker en. Det være seg å holde i hånden, gi en klem, eller det å sitte på fanget når barne-tv er littegranne skummelt. For meg er det de små hverdagsøyeblikkene som gjør at jeg elsker å være pappa, det å kunne trylle frem et smil og en latter, eller være der når tårene kommer.

Jeg har vært heldig i så måte. Jeg fikk mye tillit fra mine barns mor, da jeg fikk innta rollen som bonuspappa for hennes to (den gang små) barn. Jeg fikk farsrollen litt bardus på, i og med de var 6 og 2 da vi ble sammen, og jeg var på langt nær forberedt. Jeg hadde overhodet ikke familiestiftelse i tankene på den tiden; helgefesting, og herdagsfesting var hovedsaklig de viktigeste elementene i min tilværelse, og så plutselig (relativt) var jeg tobarnsfar. Så ble jeg trebarnsfar, med den fantastiske muligheten til å være hjemme et halvår med det lille vidunderet – og det skal sies at man knytter sterke bånd med barna deres første leveår – for jeg og min store lille jente, er merkverdig like i mye rart. Veslejenta er langt mer lik sin mor, som var den som var mest hjemme med henne. Tilfeldigheter kanskje? Jeg vet ikke, men jeg vil så absolutt anbefale alle menn å få så mye permisjon som overhode mulig, så tidlig som mulig, for det er en fantastisk tid.

Jada, jeg ble firebarnsfar etterhvert, og via skillsmissestatistikken og reetablering, så er jeg i mitt hode nå blitt seksbarnsfar, bare fire mindre enn hva min far har prestert på noenlunde samme måten. Vi er også veldig like selv om det ikke kan sies at vi tilbrakte mye tid sammen under min oppvekst, så genetikk spiller nok en større rolle enn man ofte kan tro.

Men jeg har altså mange barn jeg kan få til å smile. Eldstemann blir glad hver gang hun får mobbet meg på facebook, den eneste hanen i kurven lar seg begeistre over litt god mat og en klem. Det er rart at de er blitt voksne – eller voksne og voksne fru blom; de er i hvert fall myndige. De fire jentene jeg har hjemme, gjør livet mitt alt annet enn enkelt og strømlinjeformet, og jeg er nå i ferd med å gå inn i de siste 13 årene med tenåringsjenter. Eldsteberta er unnagjort og guttungen går inn i siste året nå, og håret er allerede begynt å gråne og tynnes ut på toppen.

Jeg grugleder meg!

Så jeg ser altså ut som en pappa. Jeg vil tro det er det lyset jeg føler inne i meg som slipper ut mellom rynkene som gjør det.

tirsdag 25. januar 2011

Sykehusdebatten

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/mye-aa-spare-paa-lokal-behandling-2317617.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10037633

http://www.helsedirektoratet.no/samhandling/fagnytt/helsedirektoratets_h_ringsuttalelse_om_innhold_og_retning_p__samhandlingsreformen_786354

Lokalsykehusene landet over er blitt nedlagt i en årrekke. Her i Vestfold står Larvik Sykehus for fall om ikke veldig lenge.

Da de la ned Sandefjord sykehus, sa jeg, og flere med meg, at en nedleggelse av det lokale helsetilbudet vil fordyre sykehusdriften, og det vil om kort tid tvinge seg frem til en halvannenlinjetjeneste som bl.a. kan behandle mindre akutte og og kritiske tilfeller, som i bunn og grunn "stjeler" ressursene fra mer trengende pasienter.

Kronikere og det man ofte kaller "svingdørspasienter", som gjerne har 10-20-30 innleggelser i året, går gjennom den samme mølla med kartlegging og opffinelsen av hjulet hver eneste gang, og for eksempel for KOLS-pasienten ender man vært ofte opp med kort maskebehandling, kortisonbehandling og eventuelt oppstart av antibiotikabehandling, i noen tilfeller viser det seg at tilstanden krever ytterligere behandling som gis på spesialavdelinger.

I Molde skal disse nå da fraktes til Ålesund regner jeg med, en tur som er lang og gruelig kjedelig, særlig for en moldenser som jo har en grunnleggende antipati mot sunnmøringen. Men det er vel en lite relevant detalj å tenke på.

For de som jobber i selve pasientbehandlingen har, i motsetning til Stortinget, lenge visst at en sentralisering av sykehusene vil øke belastningen på sentralsykehusene og koste dyrt, muligens fordi mange kronikere kan komme til å vegre seg litt for å la seg behandle mens det ennå kan gjøres enkelt. En kreftpasient under cellegiftkur skal legges inn for mulig  infeksjon og helst isoleres med tanke på nedsatt immunforsvar, ofte flere ganger i løpet av et år. Men sentralsykehusene er ikke oppgradert for dette; de mangler gjerne enerom og ikke minst; de mangler et gjenkjennende personale som vet hvilke behov den enkelte pasient har utover den aktuelle diagnosen.

Så når helsedirektoratet kommer opp med denne fantastiske planen for fremtidens helsevesen"Samhandlingsreformen legger opp til et sterkere folkehelsearbeid, sterkere vekst i primærhelsetjenesten enn i spesialisthelsetjenesten og å konsentrere spesialisthelsetjenesten om stadig mer spesialiserte oppgaver."Så sitter mange helsearbeider og tisser ufrivllig i buksene av sjokket - "Gud bedre! Hadde vi rett?"

Vi er selvsagt glade for at direktoratet kommer frem til dette, selv om man skulle sett at de kom frem til dette før man valge å legge ned de lokale sykehusene fullstendig. Ofte velfungerende sykehus, som fint kunne behandle det meste, og som med en noe mer lempelig omstrukturering kanskje kunne fått funkjsoner som lokale helsetilbud. Men neida; la oss legge ned alt av lokale helsetilbud først, se at det ikke var så lurt likevel, så starte opp på nytt, med helt andre krav til bygningsmassen, fordi man gjerne må bygge nytt.

Og, for all del. La oss ikke etablere bygningsmasser som faktisk kan ta i mot pasientene før man legger ned de lokale tilbudene. Det var vel Ullevål som ikke maktet å ta i mot pasientene fra Aker, fordi lokalene ikke var ferdigstilte.

Og for å slå et lite slag for den pasientgruppen som roper minst, mest fordi de ikke helt vet hvor de er:
De gamle demente menneskene som gjerne legges inn på grunn av ernæringssvikt og infeksjoner, ofte fra sykehjem som ikke har hjemmel for bl.a. intravenøs behandling. Send de 1 mil 2 mil, 20 mil til sykehuset, gjerne via legevakten, til mennesker som vet mindre om hvem de er enn de vet selv, til et akuttmottak som koker av fulle tenåringer med hodeskader etter slåsskamper. Der blir de liggende, gjerne to-tre-fire timer, om ikke mer, hvor stadig nye mennesker spretter innom og sjekker at de puster, før de blir stukket, pirket og bedt om å gjøre ting de ikke har forutsetninger for å forstå, av mennesker de ikke kan relatere seg til, før de blir flyttet på en sengepost, som ofte ikke har plass, ikke har tid til å følge opp denne forvirrede personen, som helst vil bli kvitt alle slangene i urinrør og blodårer, som en eller annen har syntes at de trengte.

Alt dette i stedet for å behandle pasienten der han bor, eventuelt på det lokale helsetilbudet (som jo er borte) av mennesker som gjerne vet hvem dette er, og/eller har raskt mulighet for å ta kontakt med pårørende.

Hva er det med de norske politikere og planlegging? Er planleggende politikere et umulig paradoks på grunn av bokstavrimet?

Ja, vi trenger sentraliserte sykehus som har mye kompetanse; det har mange av oss skjønt. Ja, vi trenger lokale tilbud som fungerer i mellomsjiktet mellom et plaster på legevakten og respiratorbehandling; dette visste vi. Hvorfor må da politikerne finne opp det helvetes kruttet gang på gang, og alt de får fram er et *pooffffsj*.

Så, kjære fletallsregjering med Soria-Moria-"Vi skal ikke legge ned"-erklæringen: Hva faen er det dere holder på med?

(mine blogginnlegg er ikke etterlest og redigert for eventuelle skrive- og grammatiske feil. Selvsagt i solidaritet med Stortingets fremtidige planer.)

Ingenting

Jeg må jo bare dele denne. En tekst jeg skrev for noen år siden, som jeg ble ganske så fornøyd med:


- Hva tenker du på?
- Ingenting.

En kjent, relativt kort samtale i mange sammenhenger, eller "-Hva har du gjort i dag?", "-Ingenting.", som er like kjent. Noen ganger et symptom på at noe ikke helt stemmer i det mellommenneskelige forholdet, andre ganger sannheten og atter andre ganger er "ingenting" faktisk et synonym med at "Jeg har studert på hvor langt tærne mine kan strekke seg fra hverandre, og hvordan dette kan ha en sammenheng med de fysiske forholdende som gjorde skapelsen av universet mulig, og hvor mange ganger jeg kan strekke tærne mine i forhold til hvor ofte jeg tygger en tyggegummi til den mister smaken, uavhengig av merke, størrelse, eller form.", hvorpå den andre parten har begynt å tenke på hvorfor i all verden det finnes et langt hår på armen, sort sådan, blant alle de andre korte lyse hårene som er der. Kanskje det er et tegn på sykdom? - en kan aldri vite.

Ingenting er faktisk særlig interessant å fundere over, for med en gang man stiller seg spørsmålet: "hva er ingenting?" - så gjør man ingenting til noe, og det er det jo egentlig ikke, og dermed så er det helt tåpelig å stille spørsmålet i utgangspunktet. Men fordi man så ofte bruker ordet i det daglige, så har det jo en betydning for oss, og dermed er det faktisk noe - hvilket det ikke er - og dermed er det hele ganske så forvirrende, og langt mer morsomt å fundere over hva som er meningen med livet og sånt. Ingenting beskriver noe som ikke er, men det som ikke er kan vel egentlig ikke beskrives, og dermed så eksisterer ikke ingenting, det vil si at det er ingenting som er ingenting, og videre kan ingenting ikke vurderes på noen som helst måte. Dermed blir egentlig hele denne tankerekken absurd, fordi det dreier seg om ingenting, hvilket ikke er noe, og da kan man vel egentlig trekke den konklusjonen at jeg nå faktisk tenker på ingenting og dermed kanskje jeg er død. det er jeg forhåpentligvis ikke og klyper meg i armen(selv om det egentlig er et knep i drømmen, som faktisk fungerer) på at den påfølgende smerten faktisk beviser det  at jeg lever, og er noe. Jo da, alive and kicking, hvert fall i den form jeg er vant med, men sikker kan man jo aldri være.

Ingenting må derfor være noe, i alle fall med den måten vi bruker ordet. Det beskriver a) noe totalt uinteressant, b) noe helt privat, som vi synes er flaut å si, som for eksempel at statsministeren er en sabla kul fyr, c) en er for beruset til å gjøre rede for seg, d) en har hatt et emosjonelt blackout som følge av kollapset av en nærliggende stjerne som sendte akkurat i din vei en stråle av akutt kjedsomhet for tilværelsen (omtrent som utredningen av forholdet mellom sauers påvirkning av kuer dersom de ikke befinner seg i nærheten av hverandre), e) en tenårings fornuftsmessige hjernefunksjon, f) viktigheten av disse ord i den store sammenheng, g) viktigheten av en politikers ord på TV/radio/avis, eller annen form for medium som faktisk når ut til det folket politikeren til enhver tid skal representere, h) viktigheten av den samme politikers ord uansett sammenheng, i) mine barns lydighet når det virkelig gjelder, som for eksempel leggetider, måltider, leksetider eller andre tider, j) menns interesse av gardiner, k) menns interesse av handlingen i en erotisk film, l) menns interesse av ting som faktisk ikke på noe tidspunkt ikke leder til en eller annen form for erotisk virksomhet, passiv, eller aktiv, bortsett fra den enkelte manns spesielle interesse, det være seg fotball, bil, skru sammen hyller fra pakk-sammen-feil-deler-varehuset, seg selv eller lignende, m) kvinners tankegang - i følge enkelte menn, n) menns tankegang - ifølge enkelte kvinner, o) menneskers tankegang - ifølge katter, mus, mygg og andre levende vesener som gir blaffen, p) plassen til en tilfeldig funnet skrue, q) nirvana, r) meningen med livet -som for enkelte er nirvana-  for en suicidal person, for en tifeldigist (hvilket egentlig er et ikke-eksisterende ord, men som av samme grunn passer bra her), eller en innbitt ateist, s) prbleplupp (hvilket kan være noe, men ikke her), t), u) forklaringen på en situasjon er svært latterlig, og som kan medføre mye uønsket latter mot egen person, v) en ekstremt dårlig kunstner før han/hun blir berømt, w) tanker en ikke tenker, x) barns risikovurdering, y) hva jeg mener om gleden av å vite hvordan en motor fungerer, z) hva som kommer etter z i det engelske alfabetet, æ) hva som vil stå her i en eventuell engelsk oversettelse, ø) den reelle nytten av å bruke mangfoldige økonomiske midler på å ta livet av et annet menneske, framfor å bruke mangfoldige økonomiske midler på å gjøre livet til en bedre verden å bo i, å) hva vi egentlig vet!
Dette er selvsagt mine subjektive vurderinger av hva ingenting kan være, eller ikke være….hei! der kom Shakespeare! jøsses, det var noe uventet, i denne sammenhengen, men så skrev jo fyren "much ado about nothing", hvilket så visst har en sammenheng her likevel. Tilfeldig? hm. Nok om det. Av vesentlige ting så dreier ingenting nettopp om ingenting, men også om ting en faktisk ikke kan forklare, av ulike årsaker. At vi har et ord som beskriver ingenting, sier vel kanskje noe om vårt samfunn, at man faktisk kan gå en hel dag å gjøre ingenting regner jeg med er ganske fantastisk, når man ser på det fra utsiden. Når det er naturlige årsaker som ligger bak, så er det vel greit, men når en lys, levende, oppegående person, med alle sanser, intellektuelle funksjoner og så videre intakt, så er det faktisk helt utrolig at en kan gå en hel dag, ja ofte en hel sommer og til og med lengre, uten å gjøre noen ting, eller gjøre ingenting. Utrolig stemmer vel, for ingen tror vel på at du faktisk ikke har gjort noe, men en nikker i takknemlighet over at det høflige spørsmålet ikke utartet seg til å bli et langt foredrag om størrelsen på den fisken den andre personen fanget mot nær sagt alle odds, langt inne i en skog en ikke en gang kan klare å oppdrive den minste, bitte lille, fillete interesse av å vite noe som helst om. Men stort sett så er faktisk mange  faktisk veldig glade for å fortelle om sin interesse, uansett om andre river av seg lemmer i kjedsomhet, hvilket er fryktelig irriterende, når en prøver å fortelle om noe interessant.

Så hva er egentlig ingenting? La meg si det slik: finnes det egentlig noen som bryr seg? Bortsett fra meg? Tror ikke det, hadde det vært det så ville det vel vært skrevet om det i tabloidene. Det kunne jo ha vært interessant å tatt det med om sommeren, da det etter sigende ikke skjer noe likevel, men på den annen side så skriver vel tabloidpressen stort sett om ingenting. Det ubehagelige er vel i denne sammenheng at det faktisk er tabloidene som selger, men det er vel bare symptomatisk i forhold til at folk ofte gjør ingenting, og da er det jo greit å lese om ingenting, slik at en ikke blir forstyrret mens man gjør det. Nå skriver vel tabloidene fryktelig mye om, sex, vold, drap, mord og andre artige ting, og alle er vel enige i at i alle fall så er sex, svært viktig (spesielt i følge tabloidene), i det minste så er det ikke ingenting. Og dersom man da tenker over det jeg nettopp har sagt, så blir det hele bortimot vulgært, kanskje til og med morbid. Det som er vittig er at mange mener at barneunderholdning er blitt innholdløst (og dermed handler det om ingenting?), og at dette er svært kritikkverdig, men når ungene kommer inn mens man holder på med ingenting, og de spør hva dere gjør, og en svarer som sant er "Ingenting!", så er det vel ikke rart at det nettopp er ingenting som virker tiltrekkende etter hvert? Av ingenting er dere kommet, ingenting skal dere gjøre og til ingenting skal dere bli. Kjempevittig.
Jeg tror egentlig at det er ingenting som heter ingenting, og at begrepet derfor er en eneste stor motsigelse uansett hvordan man ser på det, men det må selvsagt funderes over før man helt skjønner noen ting av ingenting, som er ingenting, hvilket det ikke er.

mandag 24. januar 2011

Godt nytt år!

Bedre sent enn aldri.
Symptomatisk for min blogg og ellers i livet er at det er mye jeg skulle gjort, burde gjort og kunne gjort, som forsvinner i alt det jeg ikke gjør ellers. Det kan nok virke som et paradoks, men slik er det nå en gang i mitt hode; paradoksalt.

Men altså. Godt nytt år!

I motsetning til mange andre så velger jeg å ikke gjøre meg noen nyttårsforsetter. Ikke fordi jeg er prinsippielt i mot nyttårsforsetter, men fordi jeg ikke husker hva jeg satte meg i fôre og fordi jeg vet at jeg relativt tidlig kommer til å gi blanke. Selvdisiplin er ikke min sterkeste egenskap, i hvertfall ikke i forhold til ting jeg ikke bryr meg veldig mye om.

Men planen for i fjor var i første omgang å finne meg ny jobb. Det klarte jeg i år. Planen min for i år var å komme meg ut av turnus og få meg en velordnet hverdag. Kan hende det skjer til neste år. Røykeplanen min var å slutte, egentlig å ikke begynne (men det snakker vi ikke om lengre), for tre år siden, men det ser ut til å drøye litt med det; vi er tilbake til dette med selvdisiplin. Og så har jeg en treningsplan: jeg skal begynne å trene, fortrinnsvis på et sted hvor det er noen pene mennesker som at jeg kan se på, for trening er helt ærlig noe av det mest kjedelige jeg kan tenke meg.

Man kan jo kalle det forsetter under arbeid, men jeg velger å kalle det mulige delmål jeg prioriterer fra dag til dag jfr akutte daglige gjøremål som krever førsteprioritering, hvilket også gir meg en fortreffelig unnskyldning på hvorfor de ikke er utført, og jeg slipper å tenke altfor mye på min dårlige selvdisiplin.

Nå er det jo egentlig sagt mangt og meget om nyttårsforsetter, og det er vel pent lite nytt å si om de.

Jeg vil derfor heller skrive noen ord om poteter.

Av Fedon, denne svenske grekeren, som prøvde å ødelegge norske mattradisjoner (nå skal det jo sies at poteter opprinnelig kommer fra sør-amerika, men det var en dirgresjon, hadde det ikke vært for at jeg satte den i en parantes), ved å hevde at poteter er usunt og fetende. Han sa mye annet piss også, som som alle hans diettkollegaer, eller livstilskonsulenter, eller hva de nå enn vil kalle seg alle sammen. Jeg kommer tilbake til resten straks.

Jeg vil nemlig si følgende: Jeg spiser masser av poteter, godteri, søppelmat og alt annet jeg måtte komme over, så lenge det ikke er sjømat, frukt/bær i mat, veldig grovt, nøttete og kaker. Jeg er nemlig av den oppatning at mat bør på ett tidspunkt ha sagt "mø" og "nøff", evt hatt gevir på en eller annen måte, frukt og bær kan spises som frukt og bær, til nøds som syltetøy, men ikke som ingredienser, mat som befinner seg under vann har druknet, og bør forbli druknet. Det er også mer, men det blir litt voldsomt kanskje. Ikke trener jeg voldsomt mye, og jeg er generelt ikke voldsomt aktiv.
Resultat: 180 cm og 70 kg. Fedon: Ha!

Poteter er noe jeg er veldig glad i. Jeg synes at poteter kan brukes til alt; lasagne og taco for eksempel, men av en eller annen merkelig grunn, så synes de aller fleste at dette er en merkelig greie. Poteter kan spises som en egen rett, som tilbehør og/eller som snacks; poteter er rett og slett det beste som har kommet fra sør-amerika. Jeg har aldri smakt pingvin, men jeg tror ikke det er like godt som poteter.

Poteter kan brukes i våpensammenheng, det kan brukes som lim, som basis for sprit og mange, mange andre ting, ja poteten er fantastisk. Så om man skal angripe norskmatkunst, så bør man heller ta for seg prinsippet med å hive alt i en gryte og koke det til man er helt sikker på at selv tipp-tipp-oldemor kan tygge det, til tross for at hun døde for 58 år siden da hun knuste kjeven i gressklipperen.

Hva vil jeg frem til? Hvem bryr seg? Om noen har klart å lese så langt uten å falle av lasset, så vet de nok også at jeg sjelden til aldri kommer frem til poenget, hovedsaklig fordi jeg glemmer det i alle digresjonene.

Godt nytt år alle sammen!
(Innlegget er ikke etterlest, redigert eller stavekontrollert, det orker jeg ikke)