Sykehusdebatten

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/mye-aa-spare-paa-lokal-behandling-2317617.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10037633

http://www.helsedirektoratet.no/samhandling/fagnytt/helsedirektoratets_h_ringsuttalelse_om_innhold_og_retning_p__samhandlingsreformen_786354

Lokalsykehusene landet over er blitt nedlagt i en årrekke. Her i Vestfold står Larvik Sykehus for fall om ikke veldig lenge.

Da de la ned Sandefjord sykehus, sa jeg, og flere med meg, at en nedleggelse av det lokale helsetilbudet vil fordyre sykehusdriften, og det vil om kort tid tvinge seg frem til en halvannenlinjetjeneste som bl.a. kan behandle mindre akutte og og kritiske tilfeller, som i bunn og grunn "stjeler" ressursene fra mer trengende pasienter.

Kronikere og det man ofte kaller "svingdørspasienter", som gjerne har 10-20-30 innleggelser i året, går gjennom den samme mølla med kartlegging og opffinelsen av hjulet hver eneste gang, og for eksempel for KOLS-pasienten ender man vært ofte opp med kort maskebehandling, kortisonbehandling og eventuelt oppstart av antibiotikabehandling, i noen tilfeller viser det seg at tilstanden krever ytterligere behandling som gis på spesialavdelinger.

I Molde skal disse nå da fraktes til Ålesund regner jeg med, en tur som er lang og gruelig kjedelig, særlig for en moldenser som jo har en grunnleggende antipati mot sunnmøringen. Men det er vel en lite relevant detalj å tenke på.

For de som jobber i selve pasientbehandlingen har, i motsetning til Stortinget, lenge visst at en sentralisering av sykehusene vil øke belastningen på sentralsykehusene og koste dyrt, muligens fordi mange kronikere kan komme til å vegre seg litt for å la seg behandle mens det ennå kan gjøres enkelt. En kreftpasient under cellegiftkur skal legges inn for mulig  infeksjon og helst isoleres med tanke på nedsatt immunforsvar, ofte flere ganger i løpet av et år. Men sentralsykehusene er ikke oppgradert for dette; de mangler gjerne enerom og ikke minst; de mangler et gjenkjennende personale som vet hvilke behov den enkelte pasient har utover den aktuelle diagnosen.

Så når helsedirektoratet kommer opp med denne fantastiske planen for fremtidens helsevesen"Samhandlingsreformen legger opp til et sterkere folkehelsearbeid, sterkere vekst i primærhelsetjenesten enn i spesialisthelsetjenesten og å konsentrere spesialisthelsetjenesten om stadig mer spesialiserte oppgaver."Så sitter mange helsearbeider og tisser ufrivllig i buksene av sjokket - "Gud bedre! Hadde vi rett?"

Vi er selvsagt glade for at direktoratet kommer frem til dette, selv om man skulle sett at de kom frem til dette før man valge å legge ned de lokale sykehusene fullstendig. Ofte velfungerende sykehus, som fint kunne behandle det meste, og som med en noe mer lempelig omstrukturering kanskje kunne fått funkjsoner som lokale helsetilbud. Men neida; la oss legge ned alt av lokale helsetilbud først, se at det ikke var så lurt likevel, så starte opp på nytt, med helt andre krav til bygningsmassen, fordi man gjerne må bygge nytt.

Og, for all del. La oss ikke etablere bygningsmasser som faktisk kan ta i mot pasientene før man legger ned de lokale tilbudene. Det var vel Ullevål som ikke maktet å ta i mot pasientene fra Aker, fordi lokalene ikke var ferdigstilte.

Og for å slå et lite slag for den pasientgruppen som roper minst, mest fordi de ikke helt vet hvor de er:
De gamle demente menneskene som gjerne legges inn på grunn av ernæringssvikt og infeksjoner, ofte fra sykehjem som ikke har hjemmel for bl.a. intravenøs behandling. Send de 1 mil 2 mil, 20 mil til sykehuset, gjerne via legevakten, til mennesker som vet mindre om hvem de er enn de vet selv, til et akuttmottak som koker av fulle tenåringer med hodeskader etter slåsskamper. Der blir de liggende, gjerne to-tre-fire timer, om ikke mer, hvor stadig nye mennesker spretter innom og sjekker at de puster, før de blir stukket, pirket og bedt om å gjøre ting de ikke har forutsetninger for å forstå, av mennesker de ikke kan relatere seg til, før de blir flyttet på en sengepost, som ofte ikke har plass, ikke har tid til å følge opp denne forvirrede personen, som helst vil bli kvitt alle slangene i urinrør og blodårer, som en eller annen har syntes at de trengte.

Alt dette i stedet for å behandle pasienten der han bor, eventuelt på det lokale helsetilbudet (som jo er borte) av mennesker som gjerne vet hvem dette er, og/eller har raskt mulighet for å ta kontakt med pårørende.

Hva er det med de norske politikere og planlegging? Er planleggende politikere et umulig paradoks på grunn av bokstavrimet?

Ja, vi trenger sentraliserte sykehus som har mye kompetanse; det har mange av oss skjønt. Ja, vi trenger lokale tilbud som fungerer i mellomsjiktet mellom et plaster på legevakten og respiratorbehandling; dette visste vi. Hvorfor må da politikerne finne opp det helvetes kruttet gang på gang, og alt de får fram er et *pooffffsj*.

Så, kjære fletallsregjering med Soria-Moria-"Vi skal ikke legge ned"-erklæringen: Hva faen er det dere holder på med?

(mine blogginnlegg er ikke etterlest og redigert for eventuelle skrive- og grammatiske feil. Selvsagt i solidaritet med Stortingets fremtidige planer.)