Godt nytt år!

Bedre sent enn aldri.
Symptomatisk for min blogg og ellers i livet er at det er mye jeg skulle gjort, burde gjort og kunne gjort, som forsvinner i alt det jeg ikke gjør ellers. Det kan nok virke som et paradoks, men slik er det nå en gang i mitt hode; paradoksalt.

Men altså. Godt nytt år!

I motsetning til mange andre så velger jeg å ikke gjøre meg noen nyttårsforsetter. Ikke fordi jeg er prinsippielt i mot nyttårsforsetter, men fordi jeg ikke husker hva jeg satte meg i fôre og fordi jeg vet at jeg relativt tidlig kommer til å gi blanke. Selvdisiplin er ikke min sterkeste egenskap, i hvertfall ikke i forhold til ting jeg ikke bryr meg veldig mye om.

Men planen for i fjor var i første omgang å finne meg ny jobb. Det klarte jeg i år. Planen min for i år var å komme meg ut av turnus og få meg en velordnet hverdag. Kan hende det skjer til neste år. Røykeplanen min var å slutte, egentlig å ikke begynne (men det snakker vi ikke om lengre), for tre år siden, men det ser ut til å drøye litt med det; vi er tilbake til dette med selvdisiplin. Og så har jeg en treningsplan: jeg skal begynne å trene, fortrinnsvis på et sted hvor det er noen pene mennesker som at jeg kan se på, for trening er helt ærlig noe av det mest kjedelige jeg kan tenke meg.

Man kan jo kalle det forsetter under arbeid, men jeg velger å kalle det mulige delmål jeg prioriterer fra dag til dag jfr akutte daglige gjøremål som krever førsteprioritering, hvilket også gir meg en fortreffelig unnskyldning på hvorfor de ikke er utført, og jeg slipper å tenke altfor mye på min dårlige selvdisiplin.

Nå er det jo egentlig sagt mangt og meget om nyttårsforsetter, og det er vel pent lite nytt å si om de.

Jeg vil derfor heller skrive noen ord om poteter.

Av Fedon, denne svenske grekeren, som prøvde å ødelegge norske mattradisjoner (nå skal det jo sies at poteter opprinnelig kommer fra sør-amerika, men det var en dirgresjon, hadde det ikke vært for at jeg satte den i en parantes), ved å hevde at poteter er usunt og fetende. Han sa mye annet piss også, som som alle hans diettkollegaer, eller livstilskonsulenter, eller hva de nå enn vil kalle seg alle sammen. Jeg kommer tilbake til resten straks.

Jeg vil nemlig si følgende: Jeg spiser masser av poteter, godteri, søppelmat og alt annet jeg måtte komme over, så lenge det ikke er sjømat, frukt/bær i mat, veldig grovt, nøttete og kaker. Jeg er nemlig av den oppatning at mat bør på ett tidspunkt ha sagt "mø" og "nøff", evt hatt gevir på en eller annen måte, frukt og bær kan spises som frukt og bær, til nøds som syltetøy, men ikke som ingredienser, mat som befinner seg under vann har druknet, og bør forbli druknet. Det er også mer, men det blir litt voldsomt kanskje. Ikke trener jeg voldsomt mye, og jeg er generelt ikke voldsomt aktiv.
Resultat: 180 cm og 70 kg. Fedon: Ha!

Poteter er noe jeg er veldig glad i. Jeg synes at poteter kan brukes til alt; lasagne og taco for eksempel, men av en eller annen merkelig grunn, så synes de aller fleste at dette er en merkelig greie. Poteter kan spises som en egen rett, som tilbehør og/eller som snacks; poteter er rett og slett det beste som har kommet fra sør-amerika. Jeg har aldri smakt pingvin, men jeg tror ikke det er like godt som poteter.

Poteter kan brukes i våpensammenheng, det kan brukes som lim, som basis for sprit og mange, mange andre ting, ja poteten er fantastisk. Så om man skal angripe norskmatkunst, så bør man heller ta for seg prinsippet med å hive alt i en gryte og koke det til man er helt sikker på at selv tipp-tipp-oldemor kan tygge det, til tross for at hun døde for 58 år siden da hun knuste kjeven i gressklipperen.

Hva vil jeg frem til? Hvem bryr seg? Om noen har klart å lese så langt uten å falle av lasset, så vet de nok også at jeg sjelden til aldri kommer frem til poenget, hovedsaklig fordi jeg glemmer det i alle digresjonene.

Godt nytt år alle sammen!
(Innlegget er ikke etterlest, redigert eller stavekontrollert, det orker jeg ikke)