Her forleden dag spør en kollega av meg: «Even, du er pappa, ikke sant?»
Jeg svarer at joda, det stemmer det og lurer på hvorfor hun spør.
«Det var det jeg trodde.» Sier hun, og fortsetter med at «Du ser ut som en pappa.»
Jeg takket jo selvsagt for komplimenten jeg tolket det som; jeg er nemlig ganske stolt over at jeg er en pappa. Nå er det jo slik at jeg, som jo også er en mann og kanskje tidvis en, skal jeg si en «alternativ» mann, jo også kunne gjort meg noen tanker som går mer på «Who's your daddy, bitch?», men jeg skal ærlig innrømme at den tanken kom ikke til meg før et halvt døgn senere.
Slike tilbakemeldinger som dukker opp lang tid i etterkant, uansett hva det gjelder, er fryktelig irriterende; «Det var det jeg skulle sagt!», men nok om det. Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis hadde blitt særlig suksess, all den tid jeg ikke kjenner denne kollegaen særlig godt. Men, ja, nok om det.
Men jeg ser da altså ut som en pappa. Og så slår det meg, at ungene i barnehagen til mini, er bemerkelsesverdig fortrolige, men jeg har tenkt at det sikkert gjelder for alle. Men kanskje det ikke gjør det? Kanskje har jeg en «pappautstråling» som gjør at unger generelt sett føler tillit ti meg og synes det er helt greit å si ting som «Du er rar!», noe egentlig veldig mange barn sier til meg. Egentlig ganske mange voksne også, så det har kanskje ikke noe med pappautstrålingen å gjøre.
Men altså. Barn ser ut til å like meg. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg mobber de, plager de og bruker masse ironi som de ikke forstår, men likevel så finner flere av vennene til mine barn på å gi meg spontane klemmer, eller de sitter sammen med meg mens vi perler og forteller alt som faller inn i hodene deres. Nå er ikke jeg den beste lytteren, for jeg kjeder meg ganske raskt, så jeg prøver egentlig bare å si «mhm» på de noenlunde riktige steden med det riktige tonefallet, litt avhengig av hvordan lyden på det de sier høres ut som. Dette fungerer også ellers, men kan vær litt problematisk på jobb, så der må jeg faktisk konsentrere meg, noe som sikkert er grunnen til at jeg føler meg fryktelig sliten etter jobb.
Selv tror jeg at min pappakraft ligger mye i det, at jeg behandler unger som folk. Og muligens at jeg synes det er fryktelig gøy å leke, ikke så mye med dukker egentlig, der sliter jeg, men på lekeland og i akebakken, og slike ting, der stortrives jeg sammen med ungene.
Men jeg prøver å snakke til de som de snakker til meg og jeg prøver å utfordre de litt på det de klarer, og jeg kan erte på meg småstein, noe som er moro når de kan dælje løs på meg med puter, eller bruke meg som hoppeslott.
Dog, det skal sies, at jeg har mine dårlige sider, og har vel gjennom mine forsøk som oppdrager bæsjet på dolokket flere ganger, og det er jo stort sett mye enklere å være «den rare fyren» med andres sine barn, for hvor enn irriterende de er, så vet man at de blir ikke så lenge likevel. Med egne barn er det jo litt verre, for man må jo faktisk være voksen til tider; grensesettende og oppdragende, og det er ikke alltid like lett.
Men moro er det jo likevel, og noe gjør man da vel riktig når barna proklamerer at man er verdens beste pappa, noe de fleste pappaer vel for høre av sine barn. En god illusjon synes jeg det er.
Men jeg føler at papparollen kom ganske naturlig for meg. Jeg liker unger fordi jeg kan være litt barn sammen med de, og jeg liker de ærlige tilbakemeldingene man får, og ikke minst setter jeg enormt stor pris på den tilliten man får av barn som liker en. Det være seg å holde i hånden, gi en klem, eller det å sitte på fanget når barne-tv er littegranne skummelt. For meg er det de små hverdagsøyeblikkene som gjør at jeg elsker å være pappa, det å kunne trylle frem et smil og en latter, eller være der når tårene kommer.
Jeg har vært heldig i så måte. Jeg fikk mye tillit fra mine barns mor, da jeg fikk innta rollen som bonuspappa for hennes to (den gang små) barn. Jeg fikk farsrollen litt bardus på, i og med de var 6 og 2 da vi ble sammen, og jeg var på langt nær forberedt. Jeg hadde overhodet ikke familiestiftelse i tankene på den tiden; helgefesting, og herdagsfesting var hovedsaklig de viktigeste elementene i min tilværelse, og så plutselig (relativt) var jeg tobarnsfar. Så ble jeg trebarnsfar, med den fantastiske muligheten til å være hjemme et halvår med det lille vidunderet – og det skal sies at man knytter sterke bånd med barna deres første leveår – for jeg og min store lille jente, er merkverdig like i mye rart. Veslejenta er langt mer lik sin mor, som var den som var mest hjemme med henne. Tilfeldigheter kanskje? Jeg vet ikke, men jeg vil så absolutt anbefale alle menn å få så mye permisjon som overhode mulig, så tidlig som mulig, for det er en fantastisk tid.
Jada, jeg ble firebarnsfar etterhvert, og via skillsmissestatistikken og reetablering, så er jeg i mitt hode nå blitt seksbarnsfar, bare fire mindre enn hva min far har prestert på noenlunde samme måten. Vi er også veldig like selv om det ikke kan sies at vi tilbrakte mye tid sammen under min oppvekst, så genetikk spiller nok en større rolle enn man ofte kan tro.
Men jeg har altså mange barn jeg kan få til å smile. Eldstemann blir glad hver gang hun får mobbet meg på facebook, den eneste hanen i kurven lar seg begeistre over litt god mat og en klem. Det er rart at de er blitt voksne – eller voksne og voksne fru blom; de er i hvert fall myndige. De fire jentene jeg har hjemme, gjør livet mitt alt annet enn enkelt og strømlinjeformet, og jeg er nå i ferd med å gå inn i de siste 13 årene med tenåringsjenter. Eldsteberta er unnagjort og guttungen går inn i siste året nå, og håret er allerede begynt å gråne og tynnes ut på toppen.
Jeg grugleder meg!
Så jeg ser altså ut som en pappa. Jeg vil tro det er det lyset jeg føler inne i meg som slipper ut mellom rynkene som gjør det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar