Mine drømmer om den norske pleieomsorgen

Det diskuteres heftig i avisene, da kanskje særlig i vg.no for tiden - vg har jo begynt sin nasjonale angrepskampanje mot norsk helsevesen. Helt på sin plass ja, men jeg savne en noe balansert journalistikk, som tar debatten på alvor og ikke en som bare skal selge aviser og som stjeler kommentarplass på nettsidene. Jeg heier faktisk på VG her, men som sagt, man blir litt deppa over å lese om alle som dør, glemmes og sendes som pakkepost.

Jeg skulle gjerne sett en løsningsorientert debatt omkring vår nasjons eldreomsorg. Hvordan vil vi ha det, og hvordan kan vi få det slik? Når debatten kommer opp, skylder stortingspartiene på kommunepartiene, og man slenger ut fagre ord om tæring etter næring, innsatsstyrt finansiering, lov om helsehjelp, prinsipper, teorier og så videre. Joda, vi trenger slike debatter også, men hvor er den debatten som tar brukerne på alvor? Da tenker jeg ikke bare på pasienter, beboere og klienter, men også de ansatte; pleierne og de driftsansvarlige.

Som eksempel kan man se på barnehagene: De har regler for hvor mange ansatte det skal være pr barn, og hva slags kompetanse disse skal ha. I eldreomsorgen finnes ikke et slikt reglement; kun anbefalinger, som ikke tar til høyde for individuelle pleiebehov hos den enkelte bruker. Vi husker jo stoppeklokkedebatten som gikk i hjemmetjenesten i ulike kommuner for en tid tilbake - hvordan kan man finne en standardtid for pleien? Det avhenger av kompetansen til pleieren, kjemien med brukeren og brukerens behov og ønsker.

Det er ikke kompetansekrav til pleierne utover at visse oppgaver skal gjøres av ansatte med en viss kompetanse, men det er ikke alltid at disse er på jobb, fordi ikke ale turnuser tar til høyde for hvem som er på jobb, bare at det er nok folk, særlig gjelder dette ved sykefravær, noe det er ganske mye av i eldreomsorgen.

Jeg har en drøm!

...om et lovverk som sikrer et minimumskrav til et gitt antall klienter, og et lovverk som sier noe om bemanning i forhold til pleietyngde og funksjonsnivå. Jeg drømmer også om en finansiering fra sentralt hold som tildeles kommunen i forhold til den enkelte klients diagnostiserte pleiebehov, for på denne måten å sikre at eldre med pleiebehov får dekket sine rettigheter om nødvendig helsehjelp, uavhengig av kommuneøkonomi generelt. Driften av helsetjenestene, institusjoner, hjemmetjenester osv, står kommunene selv ansvarlig for. På denne måten fjerner man ikke lokal styring, men styrker evnen og samtidig kravet til forsvarlige helsetilbud. Via samhandlingsreformen skal dette ikke være en utopi å kunne få til.

At pleiestaben på denne måten i større grad kan sikres en noenlunde forutsigbar og trygg arbeidshverdag, er også en mulighet.

Jeg har en drøm om krav til kompetansebygging innenfor de felter en enkelte pleie-og omsorgstjenesten forholder seg til. Obligatorisk undervisning og revitalisering av kompetanse, tuftet på sentrale føringer. Dette kan man bruke internt personell til, og behøver ikke å koste all verden, om man har en gruppe interne undervisere som kan bruke ny kunnskap i sammenheng med lokale erfaringer og realiteter.

Jeg har en drøm om et system som sikrer nødvendige ressurser til det arbeidet man er pålagt å utføre, når dette arbeidet faller utenom de daglige rutiner; som f.eks. palliativ behandling i hjemmet, eller i forhold til akutt sykdom, uten at dette belaster den enkelte enhets økonomi på bekostning av det eksisterende tilbudet. Når det leies inn fastvakt for et døende menneske, eller et menneske med et forbigående økt pleiebehov, så burde ikke dette belastes enhetsøkonomien, men komme som et eksternt tilskudd for en viss tidsperiode inntil annet vedtak foreligger.

Jeg har en drøm om at pleiestabens faglige anbefalinger får konsekvenser for dersom de ikke blir hørt, slik at dokumentasjonskravet blir fulgt opp med vilje og en følelse av nytteverdi.

Jeg har en drøm om at fysikalsk behandling og ergonomisk oppfølging er en rettighet alle brukere av pleietjenesten har, og at beboere i institusjoner med høy pleiefaktor har rett på aktivisering utover det grunnleggende pleiebehovet.

Jeg har en drøm om at politikernes fagre ord og lovnader ved valgene blir fulgt opp med krav om etterfølgelse, slik at vi slipper tåpelig valgflesk og løgner. Som en kontrakt mellom valgvinnerne og velgerne, som ved brudd vil få konsekvenser i forhold til styringsrett. Dette vet jeg er en utopi.

Min drøm er altså at jeg og mine kolleger kan gå på jobb vitende at brukernes og egne rettigheter, plikter og krav følges opp med adekvate ressurser.

Min drøm er altså å kunne være på jobb uten å måtte si "vent litt", eller "det har jeg dessverre ikke tid til" når mine klienter ber om ting som jeg tar for gitt i min egen hverdag.

Min drøm er altså at jeg og mine kolleger kan gå hjem fra jobb med en følelse av å ha strukket til, og kunne slappe av uten å hele tiden ha tanken om at "det skulle jeg ha gjort".

Min drøm er altså at de eldre med behov for pleie og omsorg, opplever mer av det siste og har behov for mindre av det første.

Så vesle politikerdust. Hva blir det til?