To Blå Øyne

 (Jeg skrev dette diktet for rundt 20 år siden. Har også integrert det som tekst i "Ting". 

Etter å atter ha lest om drap, vold og krig i nyhetene - igjen, og ikke minst uttalelsene fra enkelte "hyggelige" religiøse, så tenkte jeg at dette passet 

Bilde: Meg.)

To blå øyne skuer på en verden i krig.
En tar seg i å undre på om folk er sprø; drap vold og tortur er de ondes brød.
Blodet spruter fra uskyldige barn, i elektroniske ruter får vi blodet i vår favn.
Leie og frustrerte stenger vi de ute og gjemmer oss i vår lune hule.
Hva kan jeg gjøre uten å bli gal, enn å skjemte og spøke for å beskytte meg fra valgets kval,
er jeg å klandres for andres død, når jeg i redsel flykter fra deres nød?
Skal jeg betale for ondskap, utført av gale menneskelige skrap?
Hellig krig og historisk rett, er deres sak. Jeg gir vel faen i om bombing av barn er religiøst korrekt.
Hevneren blir hevnet i en dominoeffekt som ingen ende har.

Jeg spytter på troen og den hellige far når prisen for roen er de vantros blod;
jeg blir dømt til å brenne av de gode, dømt til pinsel for tvilen i mitt hode.
Valget er mitt i livet, styres av ingen, finner min vei og hopper av i svingen,
jeg lytter og ser hva andre gjør, gråter og ler mens andre dør.

Verken verre eller bedre en noen nabo lukker jeg de blå, for i nattens ro er det meg jeg tenker på.

To blå øyne skuer på en verden i krig.
Hvor grådigheten hersker over menneskeliv.
Virkeligheten er falsk i hyklernes hierarki, de spiller på frykt og hindrer anarki.
Med økonomisk makt styrer de sine får, og vi følger i andakt.
Gullet er i sannhet Gud.

Bundet opp som slakt i urettens skrud,
klare til å ofres i frihetens navn, ligger vi trygt i gullets hellige favn.
Klare til strid vi stiller, vi dyrebare ressurser; rikdommens voktere som betaler med våre liv,
så vi atter en gang kan betale for å dø.

Er vi alle så blinde, så uten logisk sans, at vi betaler for å gi, betaler for et liv?
Et liv i arbeid betales med svik, mens svikeren belønnes så rikt.
Jeg ser meg om i vrede, ser mennesker dør, fratatt verdighet og glede blir de kastet på dør.
Behandlet som dritt av dem de har tjent, tiltalt av de som har straffen fortjent.

Frihet innen rimelighet er hva vi har,
frihet til å gjøre vårt, innen rimelighet.
Rimelighetens frihet er ikke min frihet, gullet er ikke min gud,
likevel styrer det mitt liv. Er det frihet?
Jeg forbanner grådighet, men er likevel bundet, bundet av mammon, jeg betaler for å leve, betaler for å gi. Om jeg bare kunne blunde - for å bli fri.

Om jeg bare kunne lukke de blå - det er urimelig - jeg har ikke lov.

Frihet, hvem er det?