Det hende det kommer noe fornuftig fra Stoltenberg også
"- I dag er jo det en selvfølge, og hele den debatten virker bare rar og gammeldags. Jeg er overbevist om at det samme vil skje med debatten om hvorvidt kvinner bør få hoppe på ski i OL."
Jeg er ikke voldsomt sportsinteressert. Joda, jeg synes det er artig med mesterskap, i moderate doser, og når norske utøvere gjør det bra så kjenner jeg en viss stolthetsfølelse, til tross for at jeg ikke har noen grunn til det. Det jeg liker best med det, er å se enkeltindivider (også i lagsport), blomstre og virkelig yte sitt potensiale, som f.eks. Bjørgen, Pølsa, Mørk (håndballjentene) og Koss, for å nevne noen.
Og jeg trives med storkjefta skrytepaver slenger med leppa; og er like fornøyd når de vinner som når de taper.
Men, altså. Hoppjentene. Er det virkelig mulig å skulle ha denne debatten? Man skulle vel nærmest ta det for gitt at damer og menn har de samme grenene å delta i, når vi nå klisjémesssig sagt har rundet 2011, vel 40-50 år ute i kvinnefrigjøringens æra (eller noe slik, jeg bryr meg ikke så voldsomt om det heller).
Sagen, og hennes venninner, har stått for en æreverdig kamp, synes jeg, men en kamp som er fullstendig absurd; en kamp som på ingen måte burde være nødvendig å kjempe. Jeg kan ikke forstå at det blandt publikum er noen som mener at hopprenn for kvinner ikke burde være lov, så hva er faktisk problemet? Om det er publikumsvennlig? At det er farlig? All sport er farlig; jeg antar at selv sjakk (om det er en sport) er farlig på sin måte; for eksempel trykksårskader på rumpeballene og dyp venetrombose, og publikumsvennligheten kommer an på forholdene som gis.
Dessuten så jeg i går, at damene kler hoppdrakten langt bedre enn herrene, sånn apropos publikumsvennlighet...
lørdag 26. februar 2011
torsdag 24. februar 2011
Min datter, 23 år...
To år igjen, så er hun et kvart århundre faktisk.
Ok, så er hun ikke biologisk, men i snart 20 år har hun vært en del av livet mitt, og det er da mer enn hva mange kan si om sine biologiske foreldre.
Ikke alltid like lett, ikke alltid like moro, men livet ville vært et langt kjedeligere sted uten min kjære Ingamay.
Mange fine stunder har vi hatt og selv om jeg "bare" har vært Even - stefaren, så har jeg alltid følt et slektsskap med denne jenta, full av liv og lyst. Jeg er svært takknemlig for å være en del av hennes liv, og selv om jeg sikkert kan takke flere av mine grå hår for hennes påfunn, så har hun vært og vil alltid være min datter.
Så, kjære Ingamay. Gratulerer med dagen. Ikke glem Påtidemann, og når du er nedfor, så husk sangen "Det bobobobler Ingamay".
Jeg er veldig stolt av deg.
Ok, så er hun ikke biologisk, men i snart 20 år har hun vært en del av livet mitt, og det er da mer enn hva mange kan si om sine biologiske foreldre.
Ikke alltid like lett, ikke alltid like moro, men livet ville vært et langt kjedeligere sted uten min kjære Ingamay.
Mange fine stunder har vi hatt og selv om jeg "bare" har vært Even - stefaren, så har jeg alltid følt et slektsskap med denne jenta, full av liv og lyst. Jeg er svært takknemlig for å være en del av hennes liv, og selv om jeg sikkert kan takke flere av mine grå hår for hennes påfunn, så har hun vært og vil alltid være min datter.
Så, kjære Ingamay. Gratulerer med dagen. Ikke glem Påtidemann, og når du er nedfor, så husk sangen "Det bobobobler Ingamay".
Jeg er veldig stolt av deg.
Tog Gun - tidenes homsefilm!
Quentin Tarantino spiller rollen som Sid i filmen ”Sleep with me”, hvor karakteren har en "diskusjon" om filmen Top Gun, med Tom Cruise i hovedrollen, og om hvordan denne filmen er om en manns kamp med sin egen homoseksualitet:
Sid: You want subversion on a massive level. You know what one of the greatest fucking scripts ever written in the history of Hollywood is? Top Gun.
Sid: Top Gun is fucking great. What is Top Gun? You think it's a story about a bunch of fighter pilots.
Sid: It is a story about a man's struggle with his own homosexuality. It is! That is what Top Gun is about, man. You've got Maverick, all right? He's on the edge, man. He's right on the fucking line, all right? And you've got Iceman, and all his crew. They're gay, they represent the gay man, all right? And they're saying, go, go the gay way, go the gay way. He could go both ways.
Sid: Kelly McGillis, she's heterosexuality. She's saying: no, no, no, no, no, no, go the normal way, play by the rules, go the normal way. They're saying no, go the gay way, be the gay way, go for the gay way, all right?
That is what's going on throughout that whole movie... He goes to her house, all right? It looks like they're going to have sex, you know, they're just kind of sitting back, he's takin' a shower and everything. They don't have sex. He gets on the motorcycle, drives away. She's like, "What the fuck, what the fuck is going on here?"
Next scene, next scene you see her, she's in the elevator, she is dressed like a guy. She's got the cap on, she's got the aviator glasses, she's wearing the same jacket that the Iceman wears. She is, okay, this is how I gotta get this guy, this guy's going towards the gay way, I gotta bring him back, I gotta bring him back from the gay way, so I'll do that through subterfuge, I'm gonna dress like a man. All right? That is how she approaches it.
Okay, now let me just ask you - I'm gonna digress for two seconds here. I met this girl Amy here, she's like floating around here and everything. Now, she just got divorced, right?
All right, but the REAL ending of the movie is when they fight the MIGs at the end, all right? Because he has passed over into the gay way. They are this gay fighting fucking force, all right? And they're beating the Russians, the gays are beating the Russians. And it's over, and they fucking land, and Iceman's been trying to get Maverick the entire time, and finally, he's got him, all right? And what is the last fucking line that they have together?
They're all hugging and kissing and happy with each other, and Ice comes up to Maverick, and he says, "Man, you can ride my tail, anytime!" And what does Maverick say? "You can ride mine!" Swordfight! Swordfight! Fuckin' A, man!
Dette er jo bare så bra. Husker ikke så mye av resten av filmen.
Dette er jo bare så bra. Husker ikke så mye av resten av filmen.
Nedtelling til ny jobb fortsetter 2
Denne vakten husker jeg ennå, nesten som en film.
Helvetesnatt på sykehuset
Som nattevakt gjennom ti år opplever man mangt og meget, og det er tider man lurer på om man har valgt seg feil jobb, utdanning og om man i det hele tatt er rett mann på rett sted. Det er tider da det å sitte i gravemaskin virker langt mer fristende enn å ”jobbe med mennesker”, som det jo så fint heter.
Jeg er så heldig at jeg aldri har måttet oppleve pasientrollen i særlig stor grad; ikke vært akutt innlagt på sykehus, hvor jeg har blitt stilt de samme spørsmålene om og om igjen, opplevd at det å få et glass vann ofte kan virke som en vanskelig oppgave, at personalet gjør tingene på fullstendig ulikt vis, og ikke vite hva som er det rette, ikke få medisiner til rett tid, om man er så heldig å få de rette dosene eller i det hele tatt de rette medisinene, undersøkelser som blir utsatt, undersøkelser som gir komplikasjoner, og jeg har ikke opplevd å bli lagt på tremannsstue med mennesker som snorker, lukter vondt, hoster, er redde, roper, gjør fra seg på de merkeligste steder og vis og/eller blir akutt dårlige og kanskje til og med dør.
Men jeg er så heldig at jeg har vært den som står oppe i alt dette, hvor rutiner og prosedyrer, lover og regler, samt kravet om å alltid respektere mennesket bak diagnosene, setter sine naturlige begrensinger; man kan ikke si til gamle, demente fru Hansen, at nå må hun se og holde kjeft Iikke kan man ukritisk dope henne ned og ikke har man mulighetene til å flytte henne vekk fra de vanskelige situasjonene, for på enerom nr. 1 ligger Herr Nordmann og dør av kreft, på enerom nr. 2 ligger fru Larsen med oppkast og diaré; om man er så heldig å ha enerom på avdelingen.
Selv på natten må mange pasienter ha sine intravenøse væsker og medisiner, mange må følges opp i forhold tilbl.a. blodtrykk, blodprøver og urinproduksjon. Mange mennesker blir engstelige på natten; uvant sted, mange lyder og ikke minst mange merkelige mennesker. Nattero på sykehus er ikke alltid gjennomførbart.
En natt hadde min kollega og jeg 11 pasienter, hvorav vi tok i mot 3-4 stykker, flere var eldre damer som gjerne må tisse både titt og ofte, flere fikk infeksjonsbehandling, noen var hjertesyke og en herremann ble akutt svært dårlig, forvirret og livende redd, sint og hva man gjerne kan kan kalle fullstendig rabiat. Jeg sto med legen og svettet over denne pasienten, mens min kollega svettet ute blant de andre med bekken, medisiner og pasienter som trengte hjelp til de minste ting. Callingen til legen pep ustanselig, og kollegaer rundt om på huset ringte og spurte om han ikke kunne komme og se til andre pasienter, og jeg freste ”Du blir her!”
Midt oppe i alt dette fant en av våre paisenter, som hadde ligget nærmest i koma i 14 dager, på at nå var det på tide å våkne og å stå opp. Med to venekanyler, blodtynnende behandling, så kan jeg bare si at det var mye blod på det rommet. Veldig mye blod.
Alle pasientene pustet når vi dro hjem, men ingen hadde sovet særlig godt, og nå ventet en dag med røngtenundersøkelser, gastroskopier, blodprøver, legevisitter, mer medisiner, bleieskift og stell i seng, for å nevne noe.
Selv gikk jeg ut i den nye dagen og sa ”Fy faen for en natt. Heldigvis er det bare tre netter til før jeg har fri.”
Nedtelling til ny jobb fortsetter
Fant noen dokumenter på jobbmappen min, som jeg tenkte jeg skulle dele.
Herr Bjerkeli på jobb.
Herr Bjerkeli på jobb.
tirsdag 22. februar 2011
Kilt!
Fra KK
Gjorde et par korte søk på google vedr kilt, mote og skjørt for menn, og resultatet var relativt nedslående.
Men, for all del, først og fremst: Kilt; et skotsk "bunadsplagg", folkedrakt, som man ganske så sikkert kan diskutere "lovligheten" å kle seg i, jfr bunadsreglene og bunadspolitiet. Dog: vi har folkedrakter, som hvem som helst kan bruke uavhengig tilhørighet, og det samme kan vel også sies om kiltene, f.eks. denne fra manillusion:
Man kan vel ikke kalle denne for tradisjonell skotsk folkedrakt.
Og, så: "Kilt", la oss for all del kunne kalle det skjørt, selv om det i utgangspunktet er snakk om et tøystykke surret rundt livet, ikke ulikt sarong. Skjørt for menn! Så kan kiltene ennå forbeholdes tradisjonsrike keltere.
Men, altså. I mine korte søk, så kom jeg over et par-tre diskusjonsforum, der det bl.a. ble sagt: "kilt er sexy - på skotter." Dem om det, men saken er at skjørt for menn, til tross for at det anatomisk sett er lagt mer fornuftig for menn å bruke skjørt enn bukser, og til tross for at det rent praktisk sett er mange klare fordeler for voksne virile menn, så er det tilsynelatende vanskelig for menn/gutter, å velge dette.
Selv har jeg i skrivende stund, i hvertfall, fem kilter. Eller rettere sagt, en kilt og fire kiltlignende plagg; skjørt for menn. Blant annet en av mine mest brukte: en arbeidskilt fra Blåkläder:
Denne har jeg brukt mens jeg har jobbet i hagen og selv om det er visse ulemper å ha på seg denne når man bruker motorsag, så er det et herlig arbeidsplagg. Min mor var likevel ikke overbegeistret nede på avfallsdepoet, da jeg troppet opp i Blåkläderen min, og ungene og deres venner stusser litt; "Hvorfor har du skjørt på deg?" spør vennene. "Det er ikke skjørt, det er kilt!", repliserer mine avkom. Jeg gidder egentlig ikke å forklare lengre, men sier bare at jeg synes skjørtene mine er kule. Men, de venner seg til det, disse ungene. De synes likevel jeg er rar i utgangspunktet, så jeg overrasker ikke.
Det skal sies: Hjemme, med barn i huset, så kler jeg meg anstendig under kilten/skjørtet.
Det er litt synd at kilt/skjørt for menn, ikke er mer utbredt i vårt motebilde, for det er tidvis en dyr affære å gå til anskaffelse av disse plaggene, og siden det er mye Goth-stil over plaggene man får kjøpt i butikkene som fører de, så begrenser det seg litt. Jeg vil helst ha plagg som kan brukes i hverdagen, og da er ikke hodeskaller og lenker i hytt og gevær min foretrukne stil.
På den annen side, så er det fint at man ennå kan skille seg litt ut i en alder av nesten 40.
Gjorde et par korte søk på google vedr kilt, mote og skjørt for menn, og resultatet var relativt nedslående.
Men, for all del, først og fremst: Kilt; et skotsk "bunadsplagg", folkedrakt, som man ganske så sikkert kan diskutere "lovligheten" å kle seg i, jfr bunadsreglene og bunadspolitiet. Dog: vi har folkedrakter, som hvem som helst kan bruke uavhengig tilhørighet, og det samme kan vel også sies om kiltene, f.eks. denne fra manillusion:
Man kan vel ikke kalle denne for tradisjonell skotsk folkedrakt.
Og, så: "Kilt", la oss for all del kunne kalle det skjørt, selv om det i utgangspunktet er snakk om et tøystykke surret rundt livet, ikke ulikt sarong. Skjørt for menn! Så kan kiltene ennå forbeholdes tradisjonsrike keltere.
Men, altså. I mine korte søk, så kom jeg over et par-tre diskusjonsforum, der det bl.a. ble sagt: "kilt er sexy - på skotter." Dem om det, men saken er at skjørt for menn, til tross for at det anatomisk sett er lagt mer fornuftig for menn å bruke skjørt enn bukser, og til tross for at det rent praktisk sett er mange klare fordeler for voksne virile menn, så er det tilsynelatende vanskelig for menn/gutter, å velge dette.
Selv har jeg i skrivende stund, i hvertfall, fem kilter. Eller rettere sagt, en kilt og fire kiltlignende plagg; skjørt for menn. Blant annet en av mine mest brukte: en arbeidskilt fra Blåkläder:
Det skal sies: Hjemme, med barn i huset, så kler jeg meg anstendig under kilten/skjørtet.
Det er litt synd at kilt/skjørt for menn, ikke er mer utbredt i vårt motebilde, for det er tidvis en dyr affære å gå til anskaffelse av disse plaggene, og siden det er mye Goth-stil over plaggene man får kjøpt i butikkene som fører de, så begrenser det seg litt. Jeg vil helst ha plagg som kan brukes i hverdagen, og da er ikke hodeskaller og lenker i hytt og gevær min foretrukne stil.
På den annen side, så er det fint at man ennå kan skille seg litt ut i en alder av nesten 40.
mandag 21. februar 2011
Strippere: reis eder!
Demonstrasjoner verden over!
Riktignok gammelt nytt, men da jeg på dagblodets nettsider skrollet meg nedover etter å ha tagget demonstrasjoner, så kom jeg over denne ikke lengre like aktuelle, men i mitt hode, like viktige saken som den forhåpentlige demokratiseringen av verdens diktaturer.
Nå er det vel kanskje ikke like grusomt å få seg hengt ut på nett som kirkegjenger, som det å bli hengt ut som strippeklubbgjenger; av en eller annen merkelig grunn.
Her til lands, så ser vi jo de samme taktene fra den mer rødgrøntfargede siden ( http://www.dagbladet.no/2011/02/06/nyheter/politikk/kvinnepolitikk/regjeringen/prostitusjon/15329663/ ). Der politikere med sine ærverdige moralske faner, under parolen om å beskytte kvinner mot trafficking, og også tilsynelatende mot seg selv. Den første er jo grei; slavehandel er avleggs og bør kun forbeholdes de som frivillig ønsker seg inn i slaveyrket - jeg kjenner noen.
Den andre derimot, er mer problematisk. Som mann, så ser jeg jo at kvinner bør beskyttes mot seg selv, men samtidig så har man tross alt en viss grad av frihet her til lands, der man i all hovedsak skal kunne følge kardemommeloven. Jeg ser ikke helt hvordan stripping kan skade andre, enn en selv jfr moralske fordommer fra omgivelsene, i alle fall ikke der det er frivillig og noenlunde gjennomtenkt.
Har man lyst til å stå på en scene, kle av seg og vise seg frem i fødselsdrakten (dog uten blod og talg) for en gruppe siklende menn (evt kvinner, men i all hovedsak menn), så er det for meg helt greit. Ikke at jeg ønsker dette som en yrkeskarriere for mine døtre, men den tid den sorg.
At det er en moralsk fordervelse i å selge sex ( i den aller videste betydning), er forsåvidt et greit standpunkt; man ser jo tabloidene som selger sex på forsidene hver eneste dag og man kan jo se på dette som en degenerering av journalistikken og nyhetsmediene generelt. Men, jeg synes dette er helt greit: det er gjennom det moralske forfallet vi får fremgang - det er da menneskene reiser seg og står på sitt: retten til å styre andre, vs retten til å styre seg selv, retten til å beskytte andre mot seg selv vs retten til å beskytte seg selv mot andre.
Jeg elsker moralsk forfall!
Riktignok gammelt nytt, men da jeg på dagblodets nettsider skrollet meg nedover etter å ha tagget demonstrasjoner, så kom jeg over denne ikke lengre like aktuelle, men i mitt hode, like viktige saken som den forhåpentlige demokratiseringen av verdens diktaturer.
Nå er det vel kanskje ikke like grusomt å få seg hengt ut på nett som kirkegjenger, som det å bli hengt ut som strippeklubbgjenger; av en eller annen merkelig grunn.
Her til lands, så ser vi jo de samme taktene fra den mer rødgrøntfargede siden ( http://www.dagbladet.no/2011/02/06/nyheter/politikk/kvinnepolitikk/regjeringen/prostitusjon/15329663/ ). Der politikere med sine ærverdige moralske faner, under parolen om å beskytte kvinner mot trafficking, og også tilsynelatende mot seg selv. Den første er jo grei; slavehandel er avleggs og bør kun forbeholdes de som frivillig ønsker seg inn i slaveyrket - jeg kjenner noen.
Den andre derimot, er mer problematisk. Som mann, så ser jeg jo at kvinner bør beskyttes mot seg selv, men samtidig så har man tross alt en viss grad av frihet her til lands, der man i all hovedsak skal kunne følge kardemommeloven. Jeg ser ikke helt hvordan stripping kan skade andre, enn en selv jfr moralske fordommer fra omgivelsene, i alle fall ikke der det er frivillig og noenlunde gjennomtenkt.
Har man lyst til å stå på en scene, kle av seg og vise seg frem i fødselsdrakten (dog uten blod og talg) for en gruppe siklende menn (evt kvinner, men i all hovedsak menn), så er det for meg helt greit. Ikke at jeg ønsker dette som en yrkeskarriere for mine døtre, men den tid den sorg.
At det er en moralsk fordervelse i å selge sex ( i den aller videste betydning), er forsåvidt et greit standpunkt; man ser jo tabloidene som selger sex på forsidene hver eneste dag og man kan jo se på dette som en degenerering av journalistikken og nyhetsmediene generelt. Men, jeg synes dette er helt greit: det er gjennom det moralske forfallet vi får fremgang - det er da menneskene reiser seg og står på sitt: retten til å styre andre, vs retten til å styre seg selv, retten til å beskytte andre mot seg selv vs retten til å beskytte seg selv mot andre.
Jeg elsker moralsk forfall!
søndag 20. februar 2011
Søndagsmorra
Jeg er egentlig litt i tvil når det gjelder søndager. Særlig de søndagene jeg ikke jobber. Ikke er jeg kristen, så detå holde hviledagen hellig blir mer som en god retningslinje, men jeg tar gjerne hviledagen når det måtte passe meg, ikke Gud. Så er det søndagsstemningen; denne stille før stormen følelsen - bare at stormen aldri kommer, om man ser bort fra mandagen da.
Så sitter man her da, og lurer på hva man egentlig skal, burde og ønsker å ta seg til med, om noe. Jeg liker å forholde meg til det siste, og ender stort sett alltid opp med å kun gjøre det jeg blir bedt om, uten å like det noe større. Men, jeg har på en måte en slags rastløshet i meg, som gir meg en følelse av at jeg burde i det minste gjøre noe hyggelig, gjerne familierelatert; litt oppbyggelig på en måte.
Da kan man jo selvsagt begynne å tenke, om man tror på slikt, å tenke at det er Gud som vil at du skal snu deg vekk fra dine syndige veier, og ta deg en tur på bønnemøte. Men heldigvis, så tror jeg ikke på slikt, og regner med at gjennom hele uka, med jobb, skole og alt det som skjer i en travel familiehverdag, så er det et behov å gjøre noe koselig med ungene som man kjenner på. I alle fall om man er noenlunde familieoppegående og ikke ligger fyllesjuk på en eller annen sofa.
Men, som alltid i vår tid: Når i tvil, bruk pc.
Ha en god søndag.
Så sitter man her da, og lurer på hva man egentlig skal, burde og ønsker å ta seg til med, om noe. Jeg liker å forholde meg til det siste, og ender stort sett alltid opp med å kun gjøre det jeg blir bedt om, uten å like det noe større. Men, jeg har på en måte en slags rastløshet i meg, som gir meg en følelse av at jeg burde i det minste gjøre noe hyggelig, gjerne familierelatert; litt oppbyggelig på en måte.
Da kan man jo selvsagt begynne å tenke, om man tror på slikt, å tenke at det er Gud som vil at du skal snu deg vekk fra dine syndige veier, og ta deg en tur på bønnemøte. Men heldigvis, så tror jeg ikke på slikt, og regner med at gjennom hele uka, med jobb, skole og alt det som skjer i en travel familiehverdag, så er det et behov å gjøre noe koselig med ungene som man kjenner på. I alle fall om man er noenlunde familieoppegående og ikke ligger fyllesjuk på en eller annen sofa.
Men, som alltid i vår tid: Når i tvil, bruk pc.
Ha en god søndag.
lørdag 19. februar 2011
Adecco Helse kan bli politianmeldt - men hva med kommune og stat?
http://www.abcnyheter.no/norge/110218/adecco-helse-kan-bli-politianmeldt
To utdrag fra artikkelen:
"– Vi mottok tips om brudd på arbeidstidsbestemmelser og overtid ved Ammerudlunden i forkant av NRK-innslaget. Generelt er det ikke ukjent med dobbeltvakter og utstrakt bruk av overtid innen helsevesenet, sier Lund." (min utheving)
"– Her knuses Frp og Høyre sitt utstillingsvindu for eldrepolitikken i Oslo. Høyre og Frp har ivret etter å privatisere eldreomsorgen. Nå ser vi hva som skjer når markedstenkningen får fritt spillerom og anbudsvinnerne får holde på uten kontroll, sier Aps helsepolitiske talsmann Tore Hagebakken."
Nå vet jeg ikke om forholdene ved Ammerudlunden er langt verre enn andre steder, men Ap og SV skal vel trå noe varsomt fører de altfor standhaftig bruker ord som "knuses" i denne sammenhengen.
Etter ti år i Stat og fylkeskommune, samt noe erfaring fra kommune rundt om, i det offentlig eide helsevesenet, så kan jeg si at bruk av dobbeltvakter og overtid er på ingen måte ukjent fra den kanten. Nå er jeg av den oppfatningen at folk skal få kunne jobbe det de lyster og orker, under den forutsetningen at det ikke går utover kvalitet og at det ikke oppleves som et press fra arbeidsiver.
Valget mellom å gå dobbeltvakter og ulovlig overtid, har jeg selv opplevd flere ganger, og også gjort det. Har gått 4 timer over, etter 10 timers nattevakt, og jeg har gått nattevakt etter kveldsvakt. Og jeg er ikke alene. Men det er mer å sette fingeren på:
I en sak som dette, så vil jeg også trekke frem problemet med underbemanning i helsevesenet; der det så og si finnes ingen krav til pleiebemanningen pr bruker. Som én sykepleier kan du være fagansvarlig for alt fra 1 til 90 pasienter avhengig av hvor du jobber. I mitt tilfelle vil jeg som sykepleier snart stå ansvarlig for pleien til 64 brukere på det meste, da selvsagt med god og adekvat hjelp fra 3 hjelpepleiere; 16 pr pers.
I barnehagen der jeg jobbet, for en halv mannsalder siden, var det et krav om én voksen pr 8 barn inne i barnehagen.
På min nåværende arbeidsplass kan jeg risikere å ha ansvaret for 10-11 pasienter, som pr definisjon er akutt og kritisk syke, mange med høy pleiefaktor og kompliserte symptombilder. Normalt skal vi ha ansvaret for 5 til 8, men det er ikke alltid man får leid inn ekstravakter. På andre avdelinger, hvor man også har akutt og kritisk syke pasienter, kan man ha ansvaret for 10 og flere pasienter som en del av en normal arbeidsvakt.
Det er på et offentlig sykehus, på en vanlig sengepost, nær sagt ingen begrensinger på hvor mange pasienter man skal kunne skvise inn på en avdeling; på korridor, undersøkelsesrom, dagligstuer osv, fullstendig uten tanke for hvor mange pasienter det er forsvarlig for en sykepleier å ha ansvaret for. En avdeling kan ha 30 pasienter og to-tre nattevakter som fast belegg, samt man kan fint legge inn 5-6-7-8 pasienter på korridor, _uten_ å øke bemanningen, dels fordi man får ikke tak i folk, men hovedsaklig fordi man skal "holde budsjettene".
Så kjære politikere, alle sammen; røde, grønne, blå, gule og lyserosa; dere kan ta deres partikritiske røster og deres solidaritetsprinsipper, deres økonomiske retningslinjer og deres selvrettferdige masturbasjoner, og rulle de sammen i en altfor stor stake og tre analåpningene deres sakte men sikkert nedpå. For det er på samme måten dere rævkjører alle de som sliter helsa sønder og sammen i deres fantastiske offentlige helsetilbud.
"Knuser", sier du hr. Tore Hagebakken. Uttrykket med å ikke kaste stein i glasshus må vel mildt sagt være noe du, under litt hyggelig tortur, burde lære deg å forstå.
Piss meg i høyreøret, for etter 15 år i pleieyrket, så er det venstre fullt.
To utdrag fra artikkelen:
"– Vi mottok tips om brudd på arbeidstidsbestemmelser og overtid ved Ammerudlunden i forkant av NRK-innslaget. Generelt er det ikke ukjent med dobbeltvakter og utstrakt bruk av overtid innen helsevesenet, sier Lund." (min utheving)
"– Her knuses Frp og Høyre sitt utstillingsvindu for eldrepolitikken i Oslo. Høyre og Frp har ivret etter å privatisere eldreomsorgen. Nå ser vi hva som skjer når markedstenkningen får fritt spillerom og anbudsvinnerne får holde på uten kontroll, sier Aps helsepolitiske talsmann Tore Hagebakken."
Nå vet jeg ikke om forholdene ved Ammerudlunden er langt verre enn andre steder, men Ap og SV skal vel trå noe varsomt fører de altfor standhaftig bruker ord som "knuses" i denne sammenhengen.
Etter ti år i Stat og fylkeskommune, samt noe erfaring fra kommune rundt om, i det offentlig eide helsevesenet, så kan jeg si at bruk av dobbeltvakter og overtid er på ingen måte ukjent fra den kanten. Nå er jeg av den oppfatningen at folk skal få kunne jobbe det de lyster og orker, under den forutsetningen at det ikke går utover kvalitet og at det ikke oppleves som et press fra arbeidsiver.
Valget mellom å gå dobbeltvakter og ulovlig overtid, har jeg selv opplevd flere ganger, og også gjort det. Har gått 4 timer over, etter 10 timers nattevakt, og jeg har gått nattevakt etter kveldsvakt. Og jeg er ikke alene. Men det er mer å sette fingeren på:
I en sak som dette, så vil jeg også trekke frem problemet med underbemanning i helsevesenet; der det så og si finnes ingen krav til pleiebemanningen pr bruker. Som én sykepleier kan du være fagansvarlig for alt fra 1 til 90 pasienter avhengig av hvor du jobber. I mitt tilfelle vil jeg som sykepleier snart stå ansvarlig for pleien til 64 brukere på det meste, da selvsagt med god og adekvat hjelp fra 3 hjelpepleiere; 16 pr pers.
I barnehagen der jeg jobbet, for en halv mannsalder siden, var det et krav om én voksen pr 8 barn inne i barnehagen.
På min nåværende arbeidsplass kan jeg risikere å ha ansvaret for 10-11 pasienter, som pr definisjon er akutt og kritisk syke, mange med høy pleiefaktor og kompliserte symptombilder. Normalt skal vi ha ansvaret for 5 til 8, men det er ikke alltid man får leid inn ekstravakter. På andre avdelinger, hvor man også har akutt og kritisk syke pasienter, kan man ha ansvaret for 10 og flere pasienter som en del av en normal arbeidsvakt.
Det er på et offentlig sykehus, på en vanlig sengepost, nær sagt ingen begrensinger på hvor mange pasienter man skal kunne skvise inn på en avdeling; på korridor, undersøkelsesrom, dagligstuer osv, fullstendig uten tanke for hvor mange pasienter det er forsvarlig for en sykepleier å ha ansvaret for. En avdeling kan ha 30 pasienter og to-tre nattevakter som fast belegg, samt man kan fint legge inn 5-6-7-8 pasienter på korridor, _uten_ å øke bemanningen, dels fordi man får ikke tak i folk, men hovedsaklig fordi man skal "holde budsjettene".
Så kjære politikere, alle sammen; røde, grønne, blå, gule og lyserosa; dere kan ta deres partikritiske røster og deres solidaritetsprinsipper, deres økonomiske retningslinjer og deres selvrettferdige masturbasjoner, og rulle de sammen i en altfor stor stake og tre analåpningene deres sakte men sikkert nedpå. For det er på samme måten dere rævkjører alle de som sliter helsa sønder og sammen i deres fantastiske offentlige helsetilbud.
"Knuser", sier du hr. Tore Hagebakken. Uttrykket med å ikke kaste stein i glasshus må vel mildt sagt være noe du, under litt hyggelig tortur, burde lære deg å forstå.
Piss meg i høyreøret, for etter 15 år i pleieyrket, så er det venstre fullt.
torsdag 17. februar 2011
Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.
Sakset fra Facebook-notatene mine
Det er jo et hyggelig prinsipp egentlig, dette med å ikke gjøre noen noe du ikke ville gjort mot de og vica versa. Dog noen av oss har noen karakterestikker som gjør dette, vel... Kort sagt: Jeg er ikke fullstendig overbevist om at andre vil at jeg skal gjøre mot de som jeg ønsker de skal gjøre mot meg.
Så hvorfor ikke snu på det? "Andre gjør som andre vil du skal gjøre mot de."
Dette har ingenting med André å gjøre, for han skal jeg innrømme jeg ikke har snakket med på mangfoldige år. Kan vel egentlig ikke si at jeg kjenner noen som heter André lengre, i allefall som jeg vet om. Jeg er ikke den beste på navn. Faktisk, så er jeg gaske udugelig på å huske navn. Jeg gikk i to år og kalte ei for Monica, når hun egentlig het Anita (tror jeg), men til mitt forsvar, så lignet hun ikkepå en Anita; om det var det hun het da. Uansett, så lignet hun ikke på det hun het, uansett hva det var, så jeg kalte henne det jeg kalte henne, for egentlig er jeg ikke sikker på om det var Monica jeg kalte henne.
Problemet mitt med å snu denne gamle regelen, er vel at alle da kommer til å glemme meg.
Men altså. Det er desverre en dårlig trend i vårt samfunn at stadig fler og fler kun tenker på seg selv, og ikke på meg. Å snu denne gylne regelen, vil vel egentlig være å påpeke ovenfor andre, ikke André; men han også selvsagt, man kan ikke glemme André bare fordi han har et tåpelig navn somligner på andre, at det du gjør mot omgivelsene vil omgivelsene gjøre tilbake.
Det eneste, ok kanskje ikke det eneste, men dette er slik jeg uttrykker meg, så la det ligge, med dette er jo at Bibelen, som jeg jo tok det hele i fra, allerede har denne øye for øye, tann for tann-regelen, som i og for seg sier nettopp det samme som det motsatte av regelen i overskriften. Jeg er ikke sikker på hvilke deler av Bibelen de kommer fra, eller dvs, jeg er sikker på at øye for øye, tann for tann-saken kom i den eldste biten; det gamle testamentet, og det vil være logisk å anta da at den snille sosialdemokratiske regelen kom fra den nyere delen. Det ville jo være selvmotsigende å ha disse reglene i de samme bøkene, selv om bøkene jo i for seg er samlet i én bok, men Bibelen er jo ikke selvmotsigende. Her kunne jeg ha beskrevet en lett kremting som understreket ironien jeg la i det jeg skrev, men jeg skal la være.
Men i alle fall. Om andre faktisk gjør som de vil du skal gjøre mot deg, altså igjen mener jeg andre, og ikke André; SIDEN JEG DA VILLE BRUKT STOR FORBOKSTAV OG APOSTROF OVER E'EN; é. Herregud, går det an å være så trege?
OK, digresjon. Igjen. Jeg er egentlig veldig glad i digresjoner, siden de fungerer så fint som sidefyll i en heller intetsigende tekst, og gjør eentlig teksten langt morsommere, synes jeg, men så har ikke jeg nødvendigvis den samme humorsmaken som alle andre har. Apropos digresjoner, så holder jeg nå på å skrive noe mer eller mindre ufornuftig om en egentlig veldig hyggelig regel tatt fra Bibelen, og sikkert en lang rekke andre tekster, som egentlig sier det samme på en annen måte. Man kan jo egentlig ikke si det samme på en annen måte, for det ville være en umulighet, men man mener det samme sagt på en annen måte, men uttrykksmåter er gjerne ikke ment bokstavelige. Denne regelen, gjør mot osv, er jo egentlig ganske from, jfr hevntaken bak øye for øye, tann for tann-prinsippet, som jeg da forsøker å gjenninføre, bare sagt på en annen måte, men ment i samme ånd...eller noe slikt.
Nei. Jeg gir egentlig blaffen. Alt jeg ønsker meg er en ny bil
av Even Bjerkeli den 7. november 2009 kl. 09:28
Så hvorfor ikke snu på det? "Andre gjør som andre vil du skal gjøre mot de."
Dette har ingenting med André å gjøre, for han skal jeg innrømme jeg ikke har snakket med på mangfoldige år. Kan vel egentlig ikke si at jeg kjenner noen som heter André lengre, i allefall som jeg vet om. Jeg er ikke den beste på navn. Faktisk, så er jeg gaske udugelig på å huske navn. Jeg gikk i to år og kalte ei for Monica, når hun egentlig het Anita (tror jeg), men til mitt forsvar, så lignet hun ikkepå en Anita; om det var det hun het da. Uansett, så lignet hun ikke på det hun het, uansett hva det var, så jeg kalte henne det jeg kalte henne, for egentlig er jeg ikke sikker på om det var Monica jeg kalte henne.
Problemet mitt med å snu denne gamle regelen, er vel at alle da kommer til å glemme meg.
Men altså. Det er desverre en dårlig trend i vårt samfunn at stadig fler og fler kun tenker på seg selv, og ikke på meg. Å snu denne gylne regelen, vil vel egentlig være å påpeke ovenfor andre, ikke André; men han også selvsagt, man kan ikke glemme André bare fordi han har et tåpelig navn somligner på andre, at det du gjør mot omgivelsene vil omgivelsene gjøre tilbake.
Det eneste, ok kanskje ikke det eneste, men dette er slik jeg uttrykker meg, så la det ligge, med dette er jo at Bibelen, som jeg jo tok det hele i fra, allerede har denne øye for øye, tann for tann-regelen, som i og for seg sier nettopp det samme som det motsatte av regelen i overskriften. Jeg er ikke sikker på hvilke deler av Bibelen de kommer fra, eller dvs, jeg er sikker på at øye for øye, tann for tann-saken kom i den eldste biten; det gamle testamentet, og det vil være logisk å anta da at den snille sosialdemokratiske regelen kom fra den nyere delen. Det ville jo være selvmotsigende å ha disse reglene i de samme bøkene, selv om bøkene jo i for seg er samlet i én bok, men Bibelen er jo ikke selvmotsigende. Her kunne jeg ha beskrevet en lett kremting som understreket ironien jeg la i det jeg skrev, men jeg skal la være.
Men i alle fall. Om andre faktisk gjør som de vil du skal gjøre mot deg, altså igjen mener jeg andre, og ikke André; SIDEN JEG DA VILLE BRUKT STOR FORBOKSTAV OG APOSTROF OVER E'EN; é. Herregud, går det an å være så trege?
OK, digresjon. Igjen. Jeg er egentlig veldig glad i digresjoner, siden de fungerer så fint som sidefyll i en heller intetsigende tekst, og gjør eentlig teksten langt morsommere, synes jeg, men så har ikke jeg nødvendigvis den samme humorsmaken som alle andre har. Apropos digresjoner, så holder jeg nå på å skrive noe mer eller mindre ufornuftig om en egentlig veldig hyggelig regel tatt fra Bibelen, og sikkert en lang rekke andre tekster, som egentlig sier det samme på en annen måte. Man kan jo egentlig ikke si det samme på en annen måte, for det ville være en umulighet, men man mener det samme sagt på en annen måte, men uttrykksmåter er gjerne ikke ment bokstavelige. Denne regelen, gjør mot osv, er jo egentlig ganske from, jfr hevntaken bak øye for øye, tann for tann-prinsippet, som jeg da forsøker å gjenninføre, bare sagt på en annen måte, men ment i samme ånd...eller noe slikt.
Nei. Jeg gir egentlig blaffen. Alt jeg ønsker meg er en ny bil
onsdag 16. februar 2011
mandag 14. februar 2011
Takk for meg, kjære SiV – Helsesørøstforetakellernoesånn.
Da har man startet nedtellingen for sin sykehuskarriere: 11 vakter igjen.
Høsten 2000 ankom jeg som blodfersk sykepleier til medisinsk avdeling ved SiV-Sandefjord for å jobbe som nattevakt. Jeg fikk være med på at akuttmottaket forsvant kort tid etter, og vi ble i den forbindelse omstrukturert til en kombinert kirurgisk/medisinsk elektiv post, som tok i mot pasienter fra Tønsberg og Larvik; pasienter som trengte videre oppfølging, men ikke 24 timers legedekning.
Kombiposten som den het, ble gjerne kalt komposten, fordi pasientene var gjerne de pasientene som avdelingene ved Larvik og Tønsberg ikke ville ha. I alle fall var det den følelsen vi ofte hadde, og det ryktes at latteren satt løst da de sendte disse pasientene til Sandefjord. Jeg yndet å kalle kombiposten for komiposten, for det var tidvis latterlig morsomt på en Monty Pythonsk måte å jobbe der; litt sprøtt, noe hektisk og innimellom nokså absurd. En sykehusavdeling som måtte ringe 113 om pasientene skulle bli dårligere og som hadde som leger en medisinsk bakvakt i Larvik, pr telefon, og en kirurgisk bakvakt, som helst ønsket å sove. Jodda – som sykepleiere ble vi i det minste selvstendige og jeg vil påstå nokså dyktige på ganske mye.
Det som også var morsomt var at pasientene også i all hovedsak var svært fornøyde med oss, til tross for at vi var et slags b-sykehus, rent ressursmessig. Blodprøver etter klokken 16, eller i helgen? Nei, da måtte man nok reise til Tønsberg ja. Men vi klarte oss, og vi gjorde et godt stykke arbeide.
Men ikke godt nok, for ikke lenge etter at man flyttet deler av Horten sykehus til Sandefjord, og pusset opp for de nye avdelingene, så la man like godt ned hele Sykehuset i Sandefjord. Over 40 år med utvidelser, omstruktureringer og nedskjæringer ved Sandefjord Sykehus var nå endelig ferdig, og befolkningen kan nå (som også Larvik forsvinner sakte men sikkert) slippe å forholde seg de nære sykehustjenester. Det er jo ganske kjekt for en med kronisk sykdom, som medfører sosial isolasjon, å kunne få lov til å reise til Tønsberg 20-30 innleggelsesrunder i året, til et nytt personale være eneste gang, det blir jo litt mer sosialt på en måte. Nok om det.
Også jeg ble forflyttet til Tønsberg, mer eller mindre. Jeg valgte nemlig Tønsberg som arbeidssted, i stedet for Larvik, for jeg regnet jo med at Larvik sykehus også kom til å forsvinne om ikke lenge, og det var oppstart av en ny avdeling, Akuttposten, som fristet. En frisk avveksling med nye pasienter hver eneste dag, hvor jeg tidligere var vant med pasienter som ofte var inneliggende i ukevis, noen i mange måneder. En ny måte å jobbe på passet jo bra på en ny arbeidsplass.
Et par måneder etter at vi startet opp lurte direktøren på om han skulle legge ned akuttposten…
Men vi fikk fortsette driften, og jaggu ble det etter hvert ganske bra. Faktisk så bra at vi ble omstrukturert.
Jeg er da, 10 år etter at jeg entret medisinsk avdeling ved Sandefjord Sykehus, omstrukturert til min fjerde avdeling og har hatt 5 eller 6 avdelingsledere. Jeg har fått, blitt kjent med og ”mistet” flere kollegaer enn jeg liker å tenke på, og jeg har fått være med på et utall ulike turnuser og driftsendringer. Jeg kan vel hevde at stabilitet er vel ikke noe man blir bortskjemt med når man skal bedrive et yrke som har som hensikt å gi trygghet og omsorg til mennesker som ofte befinner seg i sine mest skremmende stunder.
Noen vil hevde dette er et paradoks, og noen vil kanskje kalle det galskap, et par av mine tidligere avdelingsledere ville vel kalt det for galemattias, men jeg setter min lit til politikerne og kaller det bærekraftig utvikling av helsetjenestene; for gudene vet hvor lenge folk ville holdt seg i live om man skulle bedrive sunn fornuft og langsiktig planlegging i helsevesenet. Ærlig talt, folk ville jo aldri dødd.
Det skal nevnes, at i helsevesenet, så er det en tendens til en utvikling av kynisisme og gravalvorlig galgenhumor blant personalet, selv om det jo finnes en og annen som omsorgsfullt bryr seg om deg som pasient. Vi kaller de studenter.
Jeg har lært mangt og meget på disse ti årene. Jeg har vel tendenser til å være en dyktig sykepleier til og med, i alle fall når jeg legger godviljen til. Faktisk, så er det flere, til og med av pasientene som har sagt seg fornøyde med mitt arbeide, så jeg har vel gjort noe riktig. Men, jeg tror altså at jeg har tilegnet meg en bred kunnskapsbase som jeg kan bygge videre på, hvor enn jeg måtte finne på å gå videre.
Og det skal sykehusene ha; det er en spennende plass å jobbe på. På mange måter faktisk. Man møter mennesker som er i krise på flere måter, mennesker som er gjerne er redde, ofte forvirrede og føler tidvis at verden rundt dem raser sammen. Heldigvis har ledelsen sin stab som kan rettlede de, selv om det kan virke som om sanseapparatene og virkelighetsoppfatningen er like velfungerende som hos meg etter to flasker vin, seks shots og en drink eller tre.
Og ikke minst møter vi pasientene. Vi er veldig glad for at vi holder de aller fleste i live.
Nå nærmer det seg altså slutten. Ikke på min sykepleierkarriere, for jeg fortsetter i naiv tro på at det er bedre i kommunehelsevesenet – vel egentlig ikke. Jeg har jobbet i kommunenhelsetjenesten før, og vet jo litt om det også, men det er i alle fall kortere vei til moroa.
Om jeg fikk ønske én ting av våre eminente politikere, så ville det vært: Slutt å kødde!
Abonner på:
Innlegg (Atom)