Nedtelling til ny jobb fortsetter 2

Denne vakten husker jeg ennå, nesten som en film.

Helvetesnatt på sykehuset

Som nattevakt gjennom ti år opplever man mangt og meget, og det er tider man lurer på om man har valgt seg feil jobb, utdanning og om man i det hele tatt er rett mann på rett sted. Det er tider da det å sitte i gravemaskin virker langt mer fristende enn å ”jobbe med mennesker”, som det jo så fint heter.

Jeg er så heldig at jeg aldri har måttet oppleve pasientrollen i særlig stor grad; ikke vært akutt innlagt på sykehus, hvor jeg har blitt stilt de samme spørsmålene om og om igjen, opplevd at det å få et glass vann ofte kan virke som en vanskelig oppgave, at personalet gjør tingene på fullstendig ulikt vis, og ikke vite hva som er det rette, ikke få medisiner til rett tid, om man er så heldig å få de rette dosene eller i det hele tatt de rette medisinene, undersøkelser som blir utsatt, undersøkelser som gir komplikasjoner, og jeg har ikke opplevd å bli lagt på tremannsstue med mennesker som snorker, lukter vondt, hoster, er redde, roper, gjør fra seg på de merkeligste steder og vis og/eller blir akutt dårlige og kanskje til og med dør.

Men jeg er så heldig at jeg har vært den som står oppe i alt dette, hvor rutiner og prosedyrer, lover og regler, samt kravet om å alltid respektere mennesket bak diagnosene, setter sine naturlige begrensinger; man kan ikke si til gamle, demente fru Hansen, at nå må hun se og holde kjeft Iikke kan man ukritisk dope henne ned og ikke har man mulighetene til å flytte henne vekk fra de vanskelige situasjonene, for på enerom nr. 1 ligger Herr Nordmann og dør av kreft, på enerom nr. 2 ligger fru Larsen med oppkast og diaré; om man er så heldig å ha enerom på avdelingen.

Selv på natten må mange pasienter ha sine intravenøse væsker og medisiner, mange må følges opp i forhold tilbl.a. blodtrykk, blodprøver og urinproduksjon. Mange mennesker blir engstelige på natten; uvant sted, mange lyder og ikke minst mange merkelige mennesker. Nattero på sykehus er ikke alltid gjennomførbart.

En natt hadde min kollega og jeg 11 pasienter, hvorav vi tok i mot 3-4 stykker, flere var eldre damer som gjerne må tisse både titt og ofte, flere fikk infeksjonsbehandling, noen var hjertesyke og en herremann ble akutt svært dårlig, forvirret og livende redd, sint og hva man gjerne kan kan kalle fullstendig rabiat. Jeg sto med legen og svettet over denne pasienten, mens min kollega svettet ute blant de andre med bekken, medisiner og pasienter som trengte hjelp til de minste ting. Callingen til legen pep ustanselig, og kollegaer rundt om på huset ringte og spurte om han ikke kunne komme og se til andre pasienter, og jeg freste ”Du blir her!”

Midt oppe i alt dette fant en av våre paisenter, som hadde ligget nærmest i koma i 14 dager, på at nå var det på tide å våkne og å stå opp. Med to venekanyler, blodtynnende behandling, så kan jeg bare si at det var mye blod på det rommet. Veldig mye blod.

Alle pasientene pustet når vi dro hjem, men ingen hadde sovet særlig godt, og nå ventet en dag med røngtenundersøkelser, gastroskopier, blodprøver, legevisitter, mer medisiner, bleieskift og stell i seng, for å nevne noe.

Selv gikk jeg ut i den nye dagen og sa ”Fy faen for en natt. Heldigvis er det bare tre netter til før jeg har fri.”