Takk for meg, kjære SiV – Helsesørøstforetakellernoesånn.

Da har man startet nedtellingen for sin sykehuskarriere: 11 vakter igjen.

Høsten 2000 ankom jeg som blodfersk sykepleier til medisinsk avdeling ved SiV-Sandefjord for å jobbe som nattevakt. Jeg fikk være med på at akuttmottaket forsvant kort tid etter, og vi ble i den forbindelse omstrukturert til en kombinert kirurgisk/medisinsk elektiv post, som tok i mot pasienter fra Tønsberg og Larvik; pasienter som trengte videre oppfølging, men ikke 24 timers legedekning.

Kombiposten som den het, ble gjerne kalt komposten, fordi pasientene var gjerne de pasientene som avdelingene ved Larvik og Tønsberg ikke ville ha. I alle fall var det den følelsen vi ofte hadde, og det ryktes at latteren satt løst da de sendte disse pasientene til Sandefjord. Jeg yndet å kalle kombiposten for komiposten, for det var tidvis latterlig morsomt på en Monty Pythonsk måte å jobbe der; litt sprøtt, noe hektisk og innimellom nokså absurd. En sykehusavdeling som måtte ringe 113 om pasientene skulle bli dårligere og som hadde som leger en medisinsk bakvakt i Larvik, pr telefon, og en kirurgisk bakvakt, som helst ønsket å sove. Jodda – som sykepleiere ble vi i det minste selvstendige og jeg vil påstå nokså dyktige på ganske mye.

Det som også var morsomt var at pasientene også i all hovedsak var svært fornøyde med oss, til tross for at vi var et slags b-sykehus, rent ressursmessig. Blodprøver etter klokken 16, eller i helgen? Nei, da måtte man nok reise til Tønsberg ja. Men vi klarte oss, og vi gjorde et godt stykke arbeide.

Men ikke godt nok, for ikke lenge etter at man flyttet deler av Horten sykehus til Sandefjord, og pusset opp for de nye avdelingene, så la man like godt ned hele Sykehuset i Sandefjord. Over 40 år med utvidelser, omstruktureringer og nedskjæringer ved Sandefjord Sykehus var nå endelig ferdig, og befolkningen kan nå (som også Larvik forsvinner sakte men sikkert) slippe å forholde seg de nære sykehustjenester. Det er jo ganske kjekt for en med kronisk sykdom, som medfører sosial isolasjon, å kunne få lov til å reise til Tønsberg 20-30 innleggelsesrunder i året, til et nytt personale være eneste gang, det blir jo litt mer sosialt på en måte. Nok om det.

Også jeg ble forflyttet til Tønsberg, mer eller mindre. Jeg valgte nemlig Tønsberg som arbeidssted, i stedet for Larvik, for jeg regnet jo med at Larvik sykehus også kom til å forsvinne om ikke lenge, og det var oppstart av en ny avdeling, Akuttposten, som fristet. En frisk avveksling med nye pasienter hver eneste dag, hvor jeg tidligere var vant med pasienter som ofte var inneliggende i ukevis, noen i mange måneder. En ny måte å jobbe på passet jo bra på en ny arbeidsplass.

Et par måneder etter at vi startet opp lurte direktøren på om han skulle legge ned akuttposten…

Men vi fikk fortsette driften, og jaggu ble det etter hvert ganske bra. Faktisk så bra at vi ble omstrukturert.

Jeg er da, 10 år etter at jeg entret medisinsk avdeling ved Sandefjord Sykehus, omstrukturert til min fjerde avdeling og har hatt 5 eller 6 avdelingsledere. Jeg har fått, blitt kjent med og ”mistet” flere kollegaer enn jeg liker å tenke på, og jeg har fått være med på et utall ulike turnuser og driftsendringer. Jeg kan vel hevde at stabilitet er vel ikke noe man blir bortskjemt med når man skal bedrive et yrke som har som hensikt å gi trygghet og omsorg til mennesker som ofte befinner seg i sine mest skremmende stunder.

Noen vil hevde dette er et paradoks, og noen vil kanskje kalle det galskap, et par av mine tidligere avdelingsledere ville vel kalt det for galemattias, men jeg setter min lit til politikerne og kaller det bærekraftig utvikling av helsetjenestene; for gudene vet hvor lenge folk ville holdt seg i live om man skulle bedrive sunn fornuft og langsiktig planlegging i helsevesenet. Ærlig talt, folk ville jo aldri dødd.

Det skal nevnes, at i helsevesenet, så er det en tendens til en utvikling av kynisisme og gravalvorlig galgenhumor blant personalet, selv om det jo finnes en og annen som omsorgsfullt bryr seg om deg som pasient. Vi kaller de studenter.

Jeg har lært mangt og meget på disse ti årene. Jeg har vel tendenser til å være en dyktig sykepleier til og med, i alle fall når jeg legger godviljen til. Faktisk, så er det flere, til og med av pasientene som har sagt seg fornøyde med mitt arbeide, så jeg har vel gjort noe riktig. Men, jeg tror altså at jeg har tilegnet meg en bred kunnskapsbase som jeg kan bygge videre på, hvor enn jeg måtte finne på å gå videre.

Og det skal sykehusene ha; det er en spennende plass å jobbe på. På mange måter faktisk. Man møter mennesker som er i krise på flere måter, mennesker som er gjerne er redde, ofte forvirrede og føler tidvis at verden rundt dem raser sammen. Heldigvis har ledelsen sin stab som kan rettlede de, selv om det kan virke som om sanseapparatene og virkelighetsoppfatningen er like velfungerende som hos meg etter to flasker vin, seks shots og en drink eller tre.

Og ikke minst møter vi pasientene. Vi er veldig glad for at vi holder de aller fleste i live.

Nå nærmer det seg altså slutten. Ikke på min sykepleierkarriere, for jeg fortsetter i naiv tro på at det er bedre i kommunehelsevesenet – vel egentlig ikke. Jeg har jobbet i kommunenhelsetjenesten før, og vet jo litt om det også, men det er i alle fall kortere vei til moroa.

Om jeg fikk ønske én ting av våre eminente politikere, så ville det vært: Slutt å kødde!