Stein Erik Hagen, prostatakreft og brun finger aksjon

Stein Erik Hagen har prostatakreft (VG-artikkel)

I følge artikkelen er prostatakreft den vanligste formen for kreft blant menn. Jodda, det er forsåvidt riktig det, men i følge kreftregisteret, så er det også den vanligste formen for kreft blant alle enkeltorganene. Med 4299 tilfeller formelig danker den ut brystkreft og lungekreft med henholdsvis 2760 og 2648 tilfeller pr 2009. Dødligheten er prosentvis den samme blant prostatakreft og brystkreft (dog regnet ut med begrensede matteferdigheter), mens lungekreft borger for autanasi om du spør meg.

I november foregår movember, en aksjon der menn lar barten vokse og så samler man inn og støtter denne barten på en eller annen sponsormåte tror jeg. Skal innrømme at jeg ikke liker barter, og synes opplegget er langt mer komplisert enn den sløyfa som brystelskerne har fått seg.

Jeg har derfor på facebook et par ganger tatt til orde for en Brun Finger aksjon, som desverre ikke har slått helt an. Men om man kunne ha ordnet noen brune sløyfer, brune rumpedildoer formet som fingre, brune hansker for hjemmeundersøkelser, brune kampanjer på brune puber, brune t-skjorter osv osv; ja det er bare fantasien som setter grenser. Movemberaksjonen må vel ha gått nærmest upåaktet hen i Trøndelag, så hvorfor ikke satse på en aksjon som har litt mer bredde?

Altså: Brun finger aksjon, for de som ikke helt skjønner moroa, peker (!) på det faktum at prostata er en kjertel man kjenner 3-5 cm oppe i menns endetarm. Om denne øker i størrelse, så kan det bety at den har utviklet kreft. Men noe av fordelene med å undersøke dette, er også det aktum at prostatakjertelen også kalles mannens p-punkt. "Før en finger opp i xxxxx og du kan kjenne et valnøttlignende område, som du kan stimulere ved å trykke oppover mot symfysen (skambenet)." Altså ikke helt ulikt kvinnens g-punkt, og skal på samme måte visstnok kunne gi heftige orgasmer, som ikke nødvendigvis setter en stopper for elskovsakten.

Godt mulig det er denne kjertelen som gjør at mange menn synes det er ganske OK å bæsje.

Så folkens. Det er på tide å få fingern inn i rumpa og peke på problemet! Ingen grunn til at alvoret ikke skal være til gjensidig glede.

Jeg burde bli flinkere til å fatte meg i korthet

Ja.

Retten til uavbrutt helsehjelp?

Effektivitet, innsparinger, krav, rettigheter, plikter, budsjetter og etiske normer på full kollisjonskurs.

Mange av våre pleietrengende legger seg, eventuelt legges inn, på institusjoner; pleiehjem, sykehjem, eldresenter og annet, fordi de trenger tilsyn og pleie 24 timer i døgnet. Mange som er helt pleietrengende, men ennå er mentalt til stede, ser frem til å ha samvær og fellesskap til tross for sitt kroppslige fengsel. Mange som er relativt oppegående, men for eksempel har stor fallrisiko, ser frem til tryggheten i å ha hjelpen raskt tilgjengelig dersom uhellet er ute, og det samme gjelder de som av mange ymse årsaker har behov for et organisert opplegg, med et personale rundt seg som yter profesjonell, målrettet og faglig begrunnet helsehjelp med en personlig tilrettelagt handlingsplan for hver enkelt bruker.

"Piss meg i øret!" Var det noen som sa. "Kommunehelsetjenesten ansetter folk med liten eller ingen erfaring og spesialkompetanse til å ivareta helsehjelpen til tidvis komplekse og krevende tilfeller fordi de ikke klarer å rekruttere kompetente mennesker til å kaste bort tida si på umulige arbeidsforhold, og spesialisthelsetjenesten lar nyutdannede sykepleiere sitte med ansvaret for de behandlingsforordningene som den akutt og kritisk syke pasienten krever, som i mange tilfeller krever stor nøyaktighet – om man skulle følge boken."

For å sette fokus på eventuelle avvik, feil, mangler og farlige helndelser, er der opprettet krav om et avviksmeldingssystem, som skal peke forhold som kan bedres og dermed kan utredes og forbedres, slik at brukerne av tjenestene, og tilbyderne av de samme tjenestene, trygt kan motta og utøve disse tjenestene som er i tråd med de faglige og etiske normene man til enhver tid forholder seg til.

"Nei ta meg faen og skyt en harpun opp i rævhølet mitt, og dra den sakte ut igjen mens du jodler 'pasientrettigheter my ass.....' !" var det noen som sa. "Vi skriver avvik hver eneste dag, gjerne flere ganger om dagen. Vi peker på hvordan manglende kompetanse, og for lav bemanning brenner ut dyktige, og også mindre dyktige medarbeidere, hvordan brukerne lider under manglende tiltak, manglende ressurser, manglende stimuli og så videre, og så videre. Men fordi helsetjenestene er underlagt strenge budsjetter og innsparinger, samtidig som kravene for tiltakene og alle handlingene rundt de enkelte tiltakene øker – fordi våre etiske og faglige normer er strengere, større og politisk fagrere enn, så strekker vi aldri til."

Eksempel: Medisinering. Mange undersøkelser støtter under teoriene om at stimulering, aktivisering, riktig kosthold og sosialt samvær er vel så nyttig i forhold til utagerende adferd som "korrekt medisin til korrekt tid i korrekte doser". Ja sågar, sparer man faktisk penger fordi man bruker mindre av disse tidvise dyre medisinene til rett tid, og man har visst i visse establissimenter klart å spare på engangsutstyr som bleier.

Men fordi det i veldig mange institusjoner er pleier/pasientforhold 1:3, og gjerne 1:4, 5, 6 osv, hvor pleiemengden ikke alltid samsvarer med antall pleiefolk, så blir det ofte neddoping, understimulering, minimal aktivisering og det sosiale samværet preges ofte av "Beklager jeg må hjelpe noen andre, kan du ligge her og bæsje på deg så lenge, så kommer jeg en eller annen gang snart tilbake og skifter på deg – forhåpentligvis før du pådrar deg et infisert trykksår og påfølgende smertefull lidelse og død."

Og det er bemerkelsesverdig hvor fort en omgangssjuke får spre seg på en institusjon der hygienenen burde være plettfri. At man ikke har rengjøringspersonale 24/7 noen steder, og at det ikke leies inn ekstrapersonell på noe tid av døgnet, slik at en nattevakt gjerne skal serve 10-20 brukere alene og at de 30 sekundene man skal bruke på håndvask oppleves fryktelig lenge når fru Hansen står i en krok og driter i potteplanten mens hun ber hallusinasjonene sine om å dra til helvete, kan muligens ha noe med det å gjøre. Kanskje, bare kanskje altså, kan personalressurser ha noe med at det skrives mange avvik på enkelte institusjoner. Jeg sier jo selvsagt ikke at dette gjelder alle steder, det kan jo bare være jeg som enten er uheldig i valg av arbeidssted, eller at jeg er en rævva sykepleier.

Det siste er det fort gjort å føle seg som, når man føler det som om man burde gjøre langt mer enn det man gjør, for flere og langt oftere, og man tenker at kanskje man ikke trenger å spise lunsj hver eneste dag man er på jobb.

Man titter i pasientrettighetsloven. Man undrer seg: Hvorfor er det slik at man har alle disse rapporteringssystemene, både for journalføring og for avvik, HMS-ting osv osv, så ser det aldri ut til at det skjer noe? Hvorfor kommer ikke de midlene man faglig mener det er behov for? Hvorfor kommer det ikke en ekstra assisterende pleieassistent som ikke kan norsk, eller vet hvorfor NAV plasserte ham på Frydendøds Psykiatriske Pleieanstalt for Særdeles Utagerende Voldsmenn, når man påpeker at vi trenger sårt en ekstra hånd?

Hvorfor er det aldri slik at det kommer en rådmann, en politiker, eller en direktør for Helse Detskadubaregifaeni og sier: "Enhver bruker av helstjenestene har rett til at den pleie som ytes, skal ytes uten å bli avbrutt annet enn ved akutte og særdeles uvanlige omstendigheter. Videre har enhver bruker av helsetjenestene rett til å få sine behov evaluert og budsjettert etter graden av disse behovene i tråd med de faglige og etiske normene man til enhver tid skal forholde seg til"?

Hvor er LO, NSF, fagforbundet og alle disse flotte organisasjonene når den nyutdannede pleieren griner etter endt vakt fordi herr Nilsen kastet kveldmaten på han/henne og fru Johansens rette høyre faktisk gjorde jævlig vondt? Arbeidsskadeerstatning er en fin ting når skaden først er ute, men ville det ikke vært bedre om forebygging av slike hendelser og skader ble et gjennomgående mantra i helsevesenet?

Det er jo bra vi har våre fagorganisasjoner som hjelper oss når vi ikke lenger er i stand til å rette opp ryggene våre – men vent; " Belastningslidelser som over tid har utviklet seg i muskel-/skjelett-systemet, regnes ikke som yrkesskade. Det samme gjelder lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid " (Trygdeloven). Det skulle visst være; det er godt vi har våre fagorganisasjoner som kan tilby oss billige forsikringer som sikrer oss penger når vi ikke lengre er i stand til å rette opp ryggene våre. Den enes død, er den andres brød som det heter.

"Å forebygge? Det er farlig det!" Ludvik kunne nok ha sagt det slik, men jeg skulle ønske at våre politikere og samfunnsansvarlige tok det på sin kappe og sa: "La oss investere litt i det å forebygge, så kanskje vi kan spare litt på utgiftene til neste generasjon." Men neida, vi skal spare oljepengene våre slik at de neste generasjonene kan bruke de på å reparere og etterbehandle alt vi ikke gjorde i går. Det er i alle fall slik det synes fra der jeg står.

Om man ikke har vilje til å budsjettere i forhold til den jobben som er påkrevd, så burde man kanskje endre litt på nettopp kravene? For eksempel:

• Behandling gis kun til de man kan forvente yter noe tilbake i etterkant.
  • Syke og funksjonshemmede som ikke har forutsetninger om å kunne generere økonomiske verdier har ikke krav på livsforlengende pleie og omsorg.
  • Abort er obligatorisk dersom man mistenker at barnet kan bli en økonomisk belastning for samfunnet
• Demente husker ikke så mye, så deres livskvalitet er relativ; dop de ned så de ikke krever mer enn høyst nødvendig
• Psykisk sykdom forbys ved lov - pasienter med slike lidelser kan sperres inne sammen med bombesatan og avgå naturlig død av manglende tilførsel av ernæring, under prinsippet ute av syne, ute av sinn
• Kan man ikke selv oppsøke helsehjelpen, så har man heller ikke krav på den.
• Døende bør ikke dø for lenge.

På denne måten får man et produktivt samfunn, med oppegående mennesker som vet å verdsette det å skape verdier som gir økonomisk uttelling, og så slipper man å ha dårlig samvittighet for andres lidelse. Og når man slipper å bekymre seg om å kaste bort tiden på de som ikke har noen samfunnsrettet nytte av pleien, så kan man uavbrutt hjelpe Fru Haraldsen med å velge ut finstasen selv om Fru Hansen står der i kroken og driter i potteplanten.

Mvh Even Bjerkeli, løsningsorientert sykepleier.

Samhandlingsreformen i helsevesenet; en nødvendig snuoperasjon?

 Kortversjonen av samhandingsreformen

For 10 år siden ble mange lokalsykehus enten nedlagt, eller underlagt sentralsykehusene som "perifere avdelinger"; f.eks. var Sykehuset i Sandefjord en avdeling av Sentralsykehuset i Vestfold, der pasienter gjerne  ble flyttet frem og tilbake, før de var kommet seg såpass at de kunne reise hjem et par dager før de ble reinnlagt.

Relativt velfungerende lokalsykehus ble for dyre for sykehusdriften, eller kanskje mer riktig: De ikke så velfungerende mastodontene med uoversiktlige arbeidsforhold og liten plass, ble for dyre for å kunne opprettholde driften av lokalsykehusene, og mange er nå nedlagt, eller såpass nedbemannet og fraflyttet at de fungerer mer som avanserte sykehjem for pasienter ingen vil ha.

Nå, i samhandlingsreformen, skal kommunene igjen få tilbake det ansvaret de for 10-20 år siden ble ansatt for inkompetente til å makte; igjen skal vi ha 24 timers akuttilbud og observasjonsmuligheter, og igjen skal vi kunne behandle de "enkle" tilfellene; dette vil mest sannsynlig si kronikerne, de demente og jeg vil tro den palliative behandlingen (som er alt annet enn "enkel"). Nå skal brukerne av norske helsetjenester igjen kunne få nytte av lokale tilbud med en stab som ikke trenger å finne opp hjulet hver eneste gang de blir innlagt for sin KOLS-forverring.

Kanskje får også mange kreftpasienter et enklere opplegg, der de slipper å grue seg for papirmølla ved de store sykehusene, ventetidene i akuttmottaket, krangelen om enerom osv osv.

Joda, jeg er for sentralisering. Faktisk. Jeg mener vi trenger et sentralisert spesialisttilbud som tar de kompliserte tilfellene, og synes derfor at sentralisering er en relativt god idé. Det er mange liv som blir reddet fordi dyktige spesialister trives i store avanserte enheter, med høy kompetanse på sine spesialområder. Baksiden av sentraliseringen, slik vi har fått den servert, er alle de som går inn og ut av sykehusdørene 10-20 ganger i løpet av et år som akutte innleggelser opplever at de må forklare seg like mange ganger om hvorfor de innlegges, til tross for at det er de samme symptomer og problemstillinger, med den samme behandlingen hver eneste gang.

Så nå skal vi da visstnok tilbake til fordums tider.


Jeg var ikke den eneste som sa for 10 år siden at dette kom til å tvinge seg frem. Jeg er nok heller ikke den eneste som ser ironien i at i løpet av 10 år har Staten nedlagt, flyttet og nedjustert driften av lokalsykehus, mot befolkningens ønsker, og dermed rasert mulighetene for en relativt rimelig gjennoppbygging av det lokale helsetilbudet. Dette er den samme regjeringen (i all hovedsak) som nå i realiteten snur på sin egen lest og finner ut at de har gravd et digert hull i det lokale helsetilbudet, som de nå må fylle. Var det noen som sa forebygging?

Er det virkelig slik at Norsk politikk ikke makter å tenke langsiktig? Vi snakker om store reformer innenfor 10-20 år, og samtidig presser regjering og Storting på sparing i budsjettene. Når skal helsevesenet få en langsiktig plan, som kan innføres over tid og ikke innenfor en regjeringsperiode?

Man kan faktisk forenkle dette:
Vi vet at behovet for helsetjenester, lokalt og sentralt, vil øke med befolkningsvekst og utviklingen innen medisinsk teknologi og farmakologi, samt alternative behandlingsformer som blir innlemmet i "skolemedisinen" etterhvert som de viser seg å faktisk virke.

Vi vet at psykiatri og psykologiske tjenester etterhvert vil måtte samkjøres med den medisinske behandlingen, da erkjennelsen at kropp og sinn faktisk hører sammen.

Man må altså planlegge bygningsmasser og infrastruktur som kan utvides og endres etterhvert som behovene melder seg, og man må planlegge kommunikasjonssystemer som kan samkjøres på flere plan.

Man må også gjøre en erkjennelse av at alt ikke kan behandles av det offentlige, og man må nødvendigvis sette en grense for hva det offentlige skal behandle. Men man må også kunne sette krav til at norsk helsevesen ser utenfor sine grenser, at man faktisk kan investere i behandlingsopplegg som på sikt vil gi en friskere pasientgruppe og dermed generer man arbeidsføre mennesker. Her kommer da selvfølgelig det mentale og sosiale helsetilbudet, som styrker mer enn det somatiske.

Men, pessimisten som jeg er, så evner jeg liten tro på norske politikeres evne til å tenke langsiktig, tverrfaglig og dermed forebyggende; noe som også går igjen i de fleste politiske etater; veibygging, skole osv.

"La oss lappe sammen det som nesten virker bra, og så kjører vi heller en dårlig planlagt reform som egentlig ikke endrer på noe som helst, som vi også med reformere om en 5-10-15 år. Så kan vi kanskje benytte det som går feil til å slå politisk mynt på den regjeringen som måtte sitte ved roret da."

Jeg ønsker samhandlingsreformen velkommen. Jeg er glad for at kommunene får tilbake det de aldri skulle ha tapt. At jeg tror våre politikere, lokalt og sentralt, kommer til drite på draget igjen, er jeg ikke i tvil om, men det er menneskelig å feile.

MILJØKATTASTROFE

Ungene, og jeg, sitter og ser "Heilt vilt" på NRK Super. Der snakker de om den stakkars kengupungrottegnageren; en slags hybrid mellom en rotte og en kenguru, evt en veldig liten kenguru, som i så fall tilsier at kenguruen er en forvokst rotte, men nok om det.

De sier da at denne gnageren er i ferd med å bli utryddet fordi lekeplassen deres er i ferd med å ødelegges. Nå er jeg av den oppfatningen at vi har både nok gnagere og som oslogutt er jeg vant med at lekeplassene blir utviklet til parkeringsplasser og andre urbane formål, så jeg kan ikke si at jeg setter meg ned å griner over at en søt rotte med lange bein må vike plassen for en kafé. Jeg liker nemlig kaféer og det er sjelden mengder med insekter, ujevnt gangunderlag og farlige dyr i en kafé - i motsetning til villmarken.

Men så slår det meg. Hva med dinosaurene? De er utryddet. Neandertalerne, trilobittene, sabeltanntigrene, mamuttene og ikke minst gigantopithecusene - alle utryddet. Jorden og dyrearter har overlevd, og ikke minst, har nye arter kommet til, deriblant vi - menneskene. Dels fordi andre dyrearter er utryddet og fordi jorda er blitt utsatt for "miljøkatastrofer" opp til flere ganger. Helt ærlig: Jeg er glad for at jeg ikke blir jaget av 500 kilos aper og semiintelligente homoer med kraftig benbygning og forkjærlighet for stein.

Og om noen tusentalls år, så sitter det kanskje en hårløs fettklump med et kjempedigert hode, og tenker at "Fytterakkern, jeg er glad jeg ikke blir plaget av disse homoene med ti fingre, tær og forkjærlighet for krutt". Kanskje han/hun/det, også er glad for at det ikke lengre er snø?

Jeg tror vi skylder våre fremtidige genearasjoner å gjøre livene våre så behagelige som mulig, tappe ressursene så best vi kan, slik at vi kanskje på et tidspunkt slutter å formerer oss ukontrollert, og rett og slett blir utryddet, til fordel for en mer intelligent art.

Til våre aviser og andre medier; vær vennlig å anonymisere bombefaen

Jeg bir kvalm hver eneste gang jeg ser navnet til den idioten. Jeg er drittlei av å se det trynet klistra på forsider av det ene og det andre mediet; all den tid jeg vet at med dette får han sin tid i rampelyset.

Hver gang dere nevner hans navn, hans manifest og viser hans bilde, så styrker dere hans intensjon, og takk skal dere faen meg ha norske journalister.

Misforstå meg ikke, jeg ønsker ikke at saken skal legges død, men den bedritne skitstøvelen bør kunne benevnes uten navn og bilde. Godt mulig at enkelte føler et behov for å se trynet hans på vei til rettssalen, eller der han står og skyter ofrene på Utøya. Godt mulig enkelte har behov for å se kukskallens navn koblet opp mot skriveriet hans, og godt mulig at enkelte har behov for å høre navnet til kjøttpøkken hver eneste gang man skal høre nyhetene på radioen. For ikke å snakke om TV-kanalene; har dere ikke intelligens nok til å rapportere nyhetene uten å sensasjonalisere kruttsatan?

Jeg har i alle fall ikke dette behovet. Jeg ønsker å få servert nyhetene om denne tragedien uten å se og høre navnet til denne fluekuken hver eneste bedritne gang. Man kan fint omtale saken med å benevne morderjævelen som "siktede", "gjerningsmannen" eller "den overpretensiøse kvasiintellektuelle neandertalpsykopaten". Hvor vanskelig er det, mine kjære landets redaktører? Jeg klarer det uten journalistutdannelse.

Jeg mener ikke å sensurere denne quislingen, og hans navn går inn i historiebøkene uansett, men nok er nok. Vi vet hvem som gjorde det; vi har skjønt det, vi er ikke dumme.

22.07.2011: Terror, sorg, smerte, tap, håp og solidaritet.

Nå har vi fått kjenne litt av den smerte og sorg som en milliard mennesker allerede lever med hver eneste dag.

22.07.2011, dagen da en selvhøytidlig dagdriver setter Norge på hodet i et hav av sorg, smerte og død. Denne gjødselsfaen gir oss en smakebit av menneskets mørkeste potensiale, men også en smakebit av den virkelighet millioner av mennesker lever i hver eneste dag.

Tenk deg Utøya og regjeringskvartalet 22.07.2011 som en del av hverdagen din. Den hverdagen i årene 1939 - 1945 mange av oss fikk beskrevet av våre foreldre og besteforeldre. Den hverdagen du har fått vist i form av film og bøker, men som man ofte bare har trukket på skuldrene av og glemt i neste nu.


22.07.2011 fikk du et lite innblikk i hva terror er og kan være; "dagen som vil forandre Norge."

Spørsmålet nå, når hverdagen etterhvert tar over, må vel være: Hva forandres Norge til? Vi har sett våre politikere, og jeg må si de har vært enestående, mange ganger ta ordet "solidaritet" i sin munn. Frasene har vært mange og vakre. Men skal vår solidaritet være for den norske befolkning og stat, og de som er rammet i denne tragedien, eller skal vår solidaritet gå til de 1 000 000 000 som lever med Utøya hver eneste dag?

Jeg gråter for ofrene og deres pårørende, de har alle min sympati. Jeg er skånet for det verste, men det er likevel nært nok til at jeg har kjent noe av det på kroppen; de har alle min medfølelse. Men solidaritet? Det blir for politisk ladet i en slik situasjon; plutselig blir sorgen en del av et spill, der ord og begreper brukes med tanke på fremtidens makt.

Nei, jeg er sikker på at alle våre politikere, og særlig de som mest direkte ble rammet, er oppriktige og at deres ord er ment som trøstende og samlende omkring en felles fiende: Hatet.
Men for meg er visse ord vanskeligere å forholde meg til enn andre.

Den neste tiden, og de neste årene blir spennende. Hvordan vil denne dagen, og denne kruttsatan, forandre Norge? Det er enighet om at valgkampen i år blir spesiell. Mange av våre innvandringskritikere, også de kvasseste, går ut og moderer sine utspill. Plutselig kan man høre på et teselskap i P4, der to personer (jeg fikk ikke med meg navnene der jeg satt i bilen på vei til Flekkeford) som frem til nå ikke har villet møte hverandre i media, snakker pent sammen om grusomhetene, og er så enige, så enige.

Jeg håper virkelig ikke at debattene fremover blir tannløse i frykt for at en eller annen sosiopatisk kjøttpøkk skal bli inspirert til å bombe Naturvernforbundet pga norsk rovdyrpolitikk.

Vi skal ikke, og kan ikke, lukke øynene for at folk er folk, og rasshøl med IQ nok til å sette sammen en bombe av bæsj, finner man overalt. Uansett politisk og religiøst ståsted, så kan man avle en terrordust, og det skal man aldri glemme. Det har vel vår egen bombebastard vist.

Nå har vi fått kjenne på det fredlige muslimer må kjenne på, når en av deres kanonidioter tar livet av uskyldige barn i deres guds navn.

Uansett terrorens ansikt, tro og overbevisning, så må vi alltid tørre å ta debatten, selv om den er ubehagelig. Vi kan ikke kneble våre motstandere med våre lover, regler og moral, fordi vi da lar den få gro der vi ikke ser den.

Om Norge skal være den nasjonen våre politiske ledere beskriver i dag; samlet, sterk, stolt, åpen, demokratisk og solidarisk, så må vi også åpne for de som roper om begrensninger, de som roper hat, de blasfemiske og de usolidariske.

Men oppe i alt dette, der overfallsvoldtekter ryster vår moral, så må vi aldri glemme http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10080319 .

Vi er ikke alene om sorgen.
Vi er ikke alene om terroren.

Jeg ser (Sentimentalt fjas, fritt etter S.Obstfelder)

Jeg ser på det sorte skriket,

jeg ser på de hvite øyne,

jeg ser på den blodige hånd.

Dette er altså frykten.

Dette er altså hatets hjem.

En tåre!

Jeg ser på de høye spir,

jeg ser på de tusen blomster,

jeg ser på de flettede hender.

Dette er altså sorgen.

Dette er altså tårenes hjem.

De hvite øyne lukker seg. Hånden ble ikke borte.

Jeg ser på de rake menn,

jeg ser på de stolte kvinner,

jeg ser på de lekende barn.

De flettede hender blir mange.

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er visst kommet hjem!

Her vokser håpet...

Man skal ikke dø alene!

Etter mer enn ti år som sykepleier, så er det særlig én ting jeg synes er en skam og egentlig pinlig; mangelen på fastvakter til døende. Siden min pasientgruppe er de eldre så skal jeg ikke hevde noe om hvordan det er med fastvakter til de yngre, men for gamlingene våre så er det slik at den døende ligger på avdelinger og enheter, med den samme bemanningen som ellers.

At en person, et menneske som har tenkt, følt og opplevet det livet har å by på av gleder og av sorger, i 60, 70, 80, noen ganger mer enn 100 år, så er det i vårt velferdssamfunn altså slik at mange dør i våre institusjoner mens pleiepersonalet også, og kanskje i større grad, må forholde seg til de som skal leve en stund til.

Alvorlig syke blir meldt til sykehusene som "preterminale", uten ekstra ressurser tilgjengelig, og ofte uten egnede rom for pårørende - om da den døende har pårørende - og blir lagt på et helt vanlig rom, på en helt vanlig avdeling, noen ganger til og med på en flermannsstue; det er ganske mange pasienter på norske sykehus, som opplever å ligge på samme rom som en "preterminal" pasient som gjerne stryker med i nattens mulm og mørke, ikke sjelden med dramatikk.

På sykehjemmene, i kommuner som sliter med både rekruttering og faglig adekvat bemanning, er det absolutt ikke umulig at en uerfaren pleier, knapt ute av videregående skole, blir stående med pleieansvar for 10-15 mennesker med ymse behov og en døende blant disse.

Mange gamle bruker gruelig lang tid på å dø. Særlig når vi i vårt velferdssamfunn har livet som fokus i alle omsorgstjenester, så holdes de gamle i live, til tross for at de ikke vet hvem de er og hvorfor de i det hele tatt er til lengre. Selv om de trygler om å få dø, så skal de holdes i live selv om de har alskens sykdommer, syndromer og funksjonssvikt som gjør at de knapt nok kan bevege øyelokkene for å protestere mot sondematen som blir pumpet inn i de. Det er mange grunner til at vi lever lenge og dør langsommere. Det er mange grunner til at de pårørende er så slitne av sorg og ansvar, at de knapt nok har et liv selv, utenom det å være pårørende.

Vi som samfunn har i stor grad fjernet oss fra døden som tema; vi skal leve!

Men samfunnet har endret seg fra storfamiliene, til kjernefamiliene - mor, far, eventuelt en av de (noen ganger to av hver osv) og 2.5 barn. Vi bor ikke sammen på samme måte som før; institusjonaliseringen (om man kan kalle det det) har frigjort oss fra storfamiliene, og vi har offentliggjort og organisert omsorgen slik at vi kan tilpasse hverdagen til våre jobber og karrierer - til den nye samfunnsstrukturen.

Vi skal leve, men ikke sammen.

Resultatet for svært mange gamle er da ensomhet. Familiene bor langt borte, venner og bekjente dør, og på institusjonene blir man stuet sammen med mennesker man ofte aldri ville ha kastet bort tiden på, om man hadde et valg. De pårørende får et pusterom, der omsorgen for den gamle og syke blir tatt hånd om av profesjonelle.

Men den offentlige omsorgen koster penger, og i vår tid er effektivitet mer verdt enn kvalitet. Joda, det snakkes om de gode omsorgstjenestene, hvor kvalitet og effektivitet skal hånd i hånd. Organisasjonene, som f.eks. Norsk sykepleierforbund, kjemper for at deres medlemmer år mest mulig av kaka og de beste forholdene. arbeidsgiverne vil bruke minst mulig penger på best mulig måte, uten at VG og Dagbladet skriver om omsorgssvikt, hjerteløshet og utnyttelse av arbeidskraften.

Det blir en drakamp om ressursene, og midt i mellom ligger den gamle og dør. Ikke et menneske, ikke en person, men en klient, et hode - et tall.

Det er ikke lengre et spørsmål om personlige behov, om mennesker som bryr seg om hva den døende trenger, men hva som er kravene, pliktene og rettighetene. Disse samsvarer ikke alltid med den frykten og de lidelsene som dødsprossessen ofte medfører.

Ikke misforstå. Jeg skjønner faktisk at ressursene skal fordeles på best mulig, og på mest mulig effektivt vis. all den tid vi har offentliggjort omsorgen, så er ressursfordeling og effektivisering en nødvendighet, selv om det høres kaldt ut. Men det som jeg finner så trist, skammelig og pinlig, er at samfunnet ennå ikke har tatt seg råd til å si:

"Man skal ikke dø alene!"

Noen av mine tegninger

Judas Priest. Oslo spektrum, 14.06.11

Jeg fikk med meg Priest forrige gang de spilte i Spektrum, og var middels fornøyd. Halfrod virket sliten, og klarte ikke å gjøre sangene overbevisende, og lyden var ikke veldig god.
Denne gang var min datter på 13 og min stedatter på 23 med. Den yngste har vist seg glad i min musikksmak, mens den eldste derimot heller nok ville sett Lady Gaga, antar jeg da. Men, hun ble med for moro skyld, så jeg var litt spent. Skulle dette bli en broket opplevelse for den yngste og en gørr nedtur for den eldste, og skulle jeg igjen føle skuffelsen over gamle helters forfall?

Nei. Kort sagt: Judas Priest rocka Spektrum, og Halford viste seg som The Metalgod.

Jeg er ingen erfaren konsertgjenger, og min musikalske sans er vel omtrent på høyde med Olga Marie på en dårlig dag med ørebetennelse og halskatarr. Så for all del, ta det jeg skriver for det det er verdt.

Lyden. Jeg har ennå ikke vært på en konsert med særlig god lyd; det er alltid noe å utsette på ting. Metallica på Telenor f.eks. synes jeg var en nedtur, men Judas Priest i går hadde faktisk en lyd hvor jeg valgte å røske ut øreproppene og heller nyte at trommehinnene med maltraktert av Halfords urhyl.

Showet. Det var Priest, det var metal, noen lasere og noen pyroeffekter, og det var nok. Ingen store ballonger, ingen trapesartister, annet en to lysteknikere som ikke kan kalles akrobatiske der de vinglet seg opp til sine lyskkastere over hodene våre, og ingen forseggjorte heiser og hydrauliske dingesbomser. Kun de gamle, snart geriatriske, rockerne som serverte en opplevelse i metal. Fantastisk.

Setlista. Joda, jeg hadde mange sanger jeg savnet, og sikkert noen jeg kunne vært foruten. Men summen er, at når jeg gikk fra Spektrum, så var det med et stort smil rundt munnen og jeg følte meg mett; det var som en perfekt biffmiddag, hvor tilbehøret er så godt at det egentlig ikke gjorde noe om sausen var feil, eller om det var fløtepoteter fremfor ovnsbakte.

Det var en reise i gamle og nye minner, det var en opplevelse med mine barn og min beste venn, og jeg 'sang' med etter beste evne. Begge jentene syntes det var gøy, selv hun som jeg måtte løfte opp gjennom halve konserten, fordi hun så ikke noe over svette metalheads (barn på konsert = seteplasser).

At jeg forbannet disse sikkerhetsvaktene som ikke en gang kunne komme med et eneste godt forslag for hvordan 13-åringen kunne få muligheten til se mer enn bakteppet på scenen fra gulvet, i stedet for å sialt jeg ikke hadde lov til å gjøre, det for så være.

Fra Rocka Rolla-tiden, via nesten alle albumene, til det siste albumet tok gamlingene, med oss på en mimrekonsert som varmet om hjertet, og en musikk som fikk gamle osteoporotiske skjeletter til å vifte med håret som en gang var der og Halfords karakteristiske screams of vengeance som fikk hjernen til å kollapse i møtet med flagrende trommehinner.

Som en avslutningsturné, for disse ikonene og pionerene innen metalsjangeren, gruppa som med Halford i spissen, inspirert av en lærbutikk for homser, innførte nagler, lær og feite solbriller inn på scenen, som en del av det avsluttende kapittel for Judas priest, så var dette prikken over i'en.

Heldigvis gir de seg ikke fullstendig. Det kommer album, og kanskje kan man oppleve de live igjen på en mindre og mer intim konsert.
Takk Priest. Tusen takk!

Anmeldelsen fra Aftenposten

Judas Priest dått kåm

Ulovlig, kjønnsdirskriminerende reklame...

Nesten naken Triana; hun har da sko på.

(Dagbladet): Den gigantiske Reebok-reklamen med en naken Triana Iglesias (29), kun iført joggesko, fikk Rød Ungdom til å steile. 

Nå orker jeg ikke å lete opp en lang rekke eksempler på såkalt sexistisk reklame, hvor menn er involvert, men jetter søket i går, så vet jeg at de faktisk finnes, og at de er behørlig påpekt, ja sågar anmeldt. Greit nok.

Joda, jeg skjønner at mange føler seg støtt av såkalt vakre mennesker, hvor kroppene brukes som salgstriks og svært ofte spiller de på gamle rollemønstre og kjønnsoppfatninger som for noen moderne mennesker oppfattes som undertrykkende og ikke minst avlegs. Dog, avlegs holdninger er vel ikke med i denne markedsføringsloven kapittel 1 §2. Nok om det.


Jeg er mann, og jeg støtes ikke av nakne kvinner. Tvert i mot, så synes jeg nakne kvinner er forfriskende. Jeg støtes heller ikke av nakne menn i reklame. At jeg ler inni meg over at det så tydelig spilles på skjønnhetsidealer og kropp i reklamene, uavhengig av produktene, er noe helt annet. Jeg kan altså med godvilje, sette meg inn i tankegangen til de som føler seg støtt.

Men! Jeg føler meg støtt av såkalte feminister og organisasjoner som sloss mot undertrykking av kvinner, ved å demonstrere mot strippeklubber, pornoblader og reklamer. Jeg føler meg støtt av mennesker som mener at de i kraft av sine meninger skal diktere mine holdninger omkring undertrykkelse og aksept.

Helt greit. Seksuelt ladede bilder, som f.eks. D&G kjører i sine reklamer, synes jeg ikke har noe på digre plakater i det offentlige rom å gjøre, men det er fordi jeg mener at barn skal få slippe å forholde seg til den slags. Men nakne kropper, i relativt uskyldige positurer har jeg ikke problemer med.

Når man snakker om skjønnhetsidealer som skaper usunne holdninger og tankemønstre hos barn og unge, så er det intet nytt problem. Problemet, slik jeg ser det, ligger ikke i modellenes ekstreme kropper, men i de daglige helsetipsene og slanketipsene; mediaoppslag som "Slik kommer du i bikiniform". 

Reklamene forholder seg til markedet. Hadde befolkningen likt fete mennesker med lange nesehår, så hadde reklamen spilt på dette.

Så hva skaper holdningene først? Reklamen? Kunsten? Nasjonalt helseråd?


Det er meg egentlig revnende likegyldig, for jeg kan garantere at snittet av Rød Ungdoms medlemmer har de samme skjønnhetsidealene som alle oss andre, og jeg kan garantere at de er like trangsynte og har like mange kjønnsoppfatninger som kan virke støtende og undertrykkende på oss andre som enhver strippeklubb.


Folk er folk, og idioter finner man overalt.


Jeg ble ikke støtt av Reeboks reklame. Jeg blir heller ikke støtt av AXE-reklamene, eller av Dressmans underbuksereklamer.


Det jeg blir støtt av er mennesker som kaller min estetikk for kjønnsdiskriminerende.

Hvilken farge har dere på sengetøyet?

Joda. Jeg ble forleden dag bedt om å kjøpe  stretchlaken. Fikk med en lapp og beskjed om at alt utenom svart og hvitt var greit.

Jeg får vel begynne på slutten: Da jeg var gått ut av butikken, fant jeg ut at jeg skulle sjekke lappen, og joda; selvsagt hadde jeg glemt å kjøpe stretchlaken til enkeltsengene. Så da var det bare å komme seg tilbake til den lett lattermilde ekspeditrusen. Jepp, det var en sexistisk kommentar, hovedsaklig fordi jeg aldri har sett en ekspedibokser i en butikk som selger gardiner og sengetøy, og jeg tror jeg vet grunnen. Som jeg vil komme tilbake til.

Så vel. Jeg entret denne butikken som var fylt opp med stoffting; gardiner, håndklær, ... ja. Altså, sånne ting vi finner i hyllene hjemme, på bordene, sofaen, foran vinduene osv, som vi enten bruker hver dag uten å tenke for mye på hvilken farge de har, om de er litt slitt i kantene, om de står til sofaen eller eventuelle andre ting de skal "mætsje", så lenge de oppfyller visse funksjoner:

a: de kan brukes til det de skal - jeg har faktisk hørt om duker man ikke kan bruke til annet enn pynt. Ja, selv håndklær og stearinlys finnes som rene dekorasjonsobjekter. Utrolig, men sant.
        - eller hva med gardiner som hverken skal trekkes for, eller skjermer mot sola om man gjør det?
b: de får samboeren til å glede seg over at de er der de er.
c: jeg aner ikke, men det er sikkert noe.

"Princess" het forøvrig den butikken jeg fikk beskjed om å gå til. Selv hadde jeg foretrukket - hva heter den? Ikke Nille. Noe på 'b'? Nei, drit i det. Jeg kommer kanskje på det, eller så får jeg høre med putesjefen. Men, joda, "Princess", bare dét ville få enhver heteroseksuell mann til å få akutt tøyallergi ved et evt jobbtilbud. Jeg mener, går det an å være mer rosa barnehagejente i utviklingen, når man kommer på et slikt navn?

Hva faen het den andre butikken da? Jeg var jo der og handlet inn alt jeg ikke visste jeg trengte da jeg ble skilt.

Uansett. Jeg tråkket meg inn i "Princess"-lokalene. Desperat så jeg meg rundt etter et skilt hvor det sto "stretchlaken", men neida. Skilting? Det er visst ikke for kvinner. Så jeg foretok en logisk vurdering av lokalene, scannet det umiddelbare området rundt meg og konstaterte at der ikke var noen stretchlaken, og fortsatte hastig innover i butikken, mot et område som tidligere var utenfor synsfeltet.

Det er faktisk ganske grusomt å se seg rundt og alt man ser er blomstermotiver i umulige variasjoner, og det aller verste: Smårutete tekstiler! Jeg har et eller annet feil ved synet, som gjør at når jeg ser på smårutet mønster, så begynner det å leve; hopper rundt og danser på stoffet der er printet på, og jeg blir uvel etter relativt kort tid. I tillegg, så tror visst produsenter av disse tekstilvarene at pastellfarger er en fryd for øyet.

Nei!

På min desperate ferd dukket det en nokså pen og vennlig kvinne opp, og lurte på hva jeg så etter. Jeg var nok ikke den første mannen som handlet der inne, faktisk, så var det en annen kar der som skulle hente noen varer, men de var allerede pakket inn og betalt for. Noen menn aner ikke hvor heldige de er. Men altså. Denne kvinne dukket akkurat opp, da jeg rundet hjørnet hvor jeg med rette antok at stretchlakenene befant seg.

-Jeg skal ha stretchlaken. Sa jeg, og nikket mot benken med stretchlaken.
-Ja, de er her. Svarte hun
Jeg kommenterte ikke det faktum at jeg visste det og at hun som hintende kvinne burde forstått hintet jeg prøvde meg på ved å nikke mot stretchlakenene. Men, jeg er mann og hinting er ikke min sterkeste side.

- Er det noespesielt du ser etter? Spurte hun.
- Ikke hvitt og ikke sort. Sa jeg.
- Ja, da har vi disse (her ramset hun opp de fargene som var der, og som jeg sto og så på).

I mitt hode, så hadde jeg tenkt meg blå stretchlaken, til nøds gule, kanskje til og med grønne, ikke slike pastellfarger - det er egentlig juksefarger; de er hvite farger som prøver å være noe de ikke er-, men farger som man finner i superhelt-tegneserier og i "Vi Menn."

Det var pastellfarger, bortsett fra den lilla. Variasjoner av hvitt altså, og siden jeg har handlet feil før, da jeg trodde jeg gjorde noe lurt, men som ikke var lurt likevel, så ringte jeg stretchlakensjefen og fortalte hva som var der. Utålmodig svarte hun "Ikke hvitt, ikke svart, utover det så kan du bestemme."
-OK. Sa jeg.
-Men ikke klag når jeg kommer hjem!
-Greit det, sa hun. -Men ikke hvitt eller svart!

Bare fordi man har feilet før, så sitter tilliten rimelig langt inne ja.

Så sto jeg der da, og vurderte, mens jeg snakket høyt til meg selv, men som ekspeditrusen antok var til henne - dels fordi jeg så på henne mens jeg snakket til meg selv, fordi det å snakke med seg selv i en rosa butikk som heter "Princess" er jævlig flaut.

-Hva slags farge har dere på sengetøyet? Spurte hun

Jeg så på henne med vantro i ørene. Hva slags menn er det denne kvinnen forholder seg til på daglig basis? Joda, jeg kjøpte laken og denslags da jeg ble skilt, og jeg plukket ut svart og grått. Utover det, så var det sengetøyet jeg hadde, det jeg fikk rasket med meg fra skapet - og fikk lov å ta med - da jeg flyttet. Jeg har ingen anelse om hvilke farger som er på sengen før jeg har sengen foran meg, og da må jeg også tenke "Hva slags farge er det på sengen (mer: ikke sengetøyet!)"

Laken er da sengetøy!

Jeg så på henne og sa at det aner jeg faktisk ikke, men jeg skal ikke ha svart eller hvitt. Da resignerte hun med et smil, og lot meg plukke ut de stretchlakene jeg ville. Jeg antar hun lo høyt inne i seg over håpløse menn.

Jeg kjøpte lilla. Greit nok, ikke mitt åpenlyse førstevalg, men det var det eneste stretchlakenet som faktisk hadde noe som lignet en farge, og som ikke var en variasjon av hvitt.

Jeg valgte de samme fargene på de små stretchlakene da jeg kom tilbake fem minutter etterpå.

Nå har det seg slik, at denne dagen var jeg med min ekskone og ungene, for de skulle ha litt 17.mai-klær, og det er koselig for ungene at mor og far kan tilbringe litt tid sammen slik.

Jeg fortalte henne om stretchlakenene og hvor vanskelig det var med fargene.

"Hvilken farge har dere på sengetøyet da?"

Med hjelp fra interiørsjefen: Kid interiør! Jeg visste det var noe på 'b'...right.

Amerikaner (19) i dameundertøy skal ha drept naboens pygmegeit

http://www.vg.no/nyheter/utrolige-historier/artikkel.php?artid=10084993



"(VG Nett) Ruset på badesalt skal 19-åringen ha drept og seksuelt misbrukt naboens minigeit."

Et raskt søk kom opp med lite matnyttig om badesaltets rusfremkallende egenskaper, men siden jeg ikke er vel bevandret i rusmiddelbruk utover et tidligere relativt stort forbruk av alkohol og en og annen pipe, som jeg egentlig kunne være foruten, så skal jeg ikke kategorisk nekte for at badesalt er et undervurdert rusmiddel - eller kanskje overvurdert, når man ser konsekvensene av det.

"Ifølge Charleston Gazette skal politiet ha funnet et pornoblad rett i nærheten av den døde geita."

Nå kan man jo muligens anta at det ikke var badesaltet, men den skitne verdensødeleggende pornografien som var årsaken til denne unge mannens mer eller mindre veloverveide handlinger. Man vet ikke, for det kan jo være en kombinasjon av begge disse, ja kanskje det til og med er en lang rekke faktorer som spiller med i fundamentet som kulminerte i dette nokså oppsiktsvekkende tidsfordrivet.



Det er så mange ting å tulle med i denne overskriften, men som helhet er det jo helt vannvittig. Bare tilfeldighetene; en lite dyrevennlig undertøysfetisjist som ruser seg på badesalt og kommer over en intetanende pygmégeit (pygmegeit!) og et pornoblad (det sies lite om innholdet og eierskapet til pornobladet). 

Det er nesten som når man skal over en vei klokka elleve om kvelden, kledd i badebukse og overrasket av en snøstorm i juli, og man har knapt nok sett en bil, men akkurat da kommer det en traktor med en tredve kilometer lang bilkø fra dagens amcartreff bak seg, hovrav ingen har trafikkvett nok til å slippe en hypoterm stakkar over veien. Selvsagt kræsjer traktoren med en pygmegeit og forårsaker en kjedekollisjon med påfølgende eksploderende amerikanske biler, og man ender til slutt opp på Haukeland med forbrenninger, forfrysninger og hornet til pygmegeita skutt opp i rektum.

Tenke seg til å ende opp i Bergen med et pygmegeithorn i ræva!

Hva var det jeg sa? - Helsevesenet og overtidsbruk.

Ikke bare de private nei.
Her er hva jeg skrev om saken tidligere.

Utopi? Arbeiderpartiets partisekretær og antakelig de andre rikspolitikerne lever i en litt annen verden enn oss andre ser det ut til.

Man sitter på Stortinget og i sentrale ledelser og sprer om seg med fagre ord og prinsipper, som i praksis er umulig å etterfølge på stramme budsjetter. Om Stortinget innførte et DRG-system for brukere av kommunenes helsetjenester, og en lovbestemt bemanning pr. bruker jfr diagnoser og pleiebehov, så hadde man kanskje kunne kommet uønskede deltidsstillinger og uvettig vikarbruk til livs - i alle fall nesten.

Men inntil den dagen da politikerne sentralt tør å trekke hodene sine opp av sanden og få tungene sine ut av velgernes rumper, og faktisk sette opp retningslinjer for hva den offentlige helsetjenesten skal inneholde og budsjettere realistisk i forhold til de standarder man ønsker å holde, så vil helsepersonell fortsatt kunne jobbe til krampa tar de, om de ønsker det eller ikke.

Politikerne pisser oss i ørene og prøver å å lure oss med å tro at en golden shower består av gull og ikke ammoniak og andre avfallsstoffer. Det er derfor du våkner opp som en 80-årig pleietrengende bruker av helsetjenestene våre, og lukter nettopp piss.

Skjær i tissen til gutta, men ikke til jentene!

Omskjæring av guttebarn som standardtilbud?
OK! Jeg ser forskjellen i skadeomfanget, det er ikke det jeg reagerer på.

"Omskjæring av gutter er blitt praktisert i flere tusen år og er et vanlig inngrep i hele verden. I Norge blir slik omskjæring praktisert på et religiøst og tradisjonelt grunnlag av muslimer og jøder."

Et genialt argument for å tillate et krirugisk inngrep på en intetanede menneske, som ikke har begreper, kunnskaper eller evner nok til å kunne forsvare seg mot et fysisk overgrep i Guds navn.

"- Vi vil sikre at dette blir gjort på en forsvarlig måte også i Norge, og vi vil at det skal tilbys uten kostnader for foreldrene, sier Dale."

Javel. Så burde man kanskje likestilt dette forslaget til å gjelde begge kjønn?

Kanskje man skulle grunnlagt en religion som går ut på at mennesker er den største trusselen mot alt liv, og innført sterilisering av alle fruktbare medlemmer. Riktignok er det ikke en praksis som har tusenårige tradisjoner, men det er vel ikke et helt uvanlig inngrep (dog kanskje ikke på barn), men fordelene er jo mange: Hindre overbefolkning, stoppe spredning av uønskede gener og som bieffekt kan man kopulere i vei uten fare for befruktning med påfølgende spredning av kjønnssykdommer som enten fører til sterilitet og/eller død.

Fullstendig sleivspark? Vel, jeg synes ikke at unødvendige kirurgiske inngrep på barn er noe man under noen omstendigheter burde godta, og skal man kjempe mot religiøs undertrykkelse, så må vel å forby omskjæring av gutter, såvel som jenter, være blant de mest konkrete tiltakene vi som en human nasjon kan komme opp med.

Så vil argumentene med at da vil de ta barna med til Sverige, eller andre uland, å få det gjort, uten norsk kvalitetskontroll. Vel, det er vel det som skjer med de stakkars jentene som får underlivene sine maltraktert av de samme galningene, men kommer det noen tilbud om sikkerhet og ansvarlighet til disse?

Neppe.

"– Her knuses Frp og Høyre sitt utstillingsvindu for eldrepolitikken i Oslo. Høyre og Frp har ivret etter å privatisere eldreomsorgen. Nå ser vi hva som skjer når markedstenkningen får fritt spillerom og anbudsvinnerne får holde på uten kontroll, sier Aps helsepolitiske talsmann Tore Hagebakken."

Ikke bare Adecco
Viser til et tidligere blogginnlegg jeg skrev om saken.

Det hadde vært fint om arbeidstilsynet kunne tatt en titt på arbeidsforholdene i vårt offentlige helsevesen, og kanskje, men bare kanskje, ville sosialistene trådt litt mer stille gjennom salaten når de fordømmer private institusjoner.

Dog: At Staten skal etterforske seg selv og komme frem til en objektiv vurdering er vel kanskje like mye en utopi, som å tro at helsevesenets arbeidere skal noensinne bli tatt på alvor av ledelsen.

Hr. Hagebakken: Du sa?

Kvinnekamp, kvinnekropp og kvinnekultur?

Kronikk: Uten en tråd

Leste egentlig bra raskt gjennom kronikken til KadraYusuf, mest fordi dette er det skrevet mye om allerede.

Dog, det er interessant dette med kjønnsidealer, skjønnhetsidealer og linken opp mot likestilling. Kommentarene til artikkelen, som jeg også bare skummet gjennom, er vel også oppgulp av gamle argumenter og gjentakelser av alle ting sagt før.

Men jeg festet meg med en kommentar: "Men i dag er synet på kvinner i teknisk sektor tøffe, uredde og ressurssterke, mens menn i helsesektor er svake, feige og lite ressurssterke."(Trude 67) -
Etter ti år i helsevesenet som sykepleier, så føler jeg meg ikke som lite ressurssterk, hverken på jobb, eller i det private. Jeg skal rett nok si, at jeg er nokså lei av frasen "godt at det er menn som vil jobbe i det yrket."

Men altså: kvinnekropp og kvinnekamp. At kvinner åpent kan spille på sin kropp, som de selv føler for å gjøre, må da være en tegn på at kvinnekampen har kommet langt? Man skal ikke gå langt tilbake i tiden for å se hvordan kvinners kropp og kvinners uttrykksform ble gjemt bort og stemplet som syndig og hva som verre er, og man kan kaste et kort blikk på samfunn rundt om, der kvinner må dekke seg til og gjemmes bort, fordi deres kropper blant annet er for fristende til å vises frem.

Videre: Kropp og skjønnhet er i alle kulturer en faktor som spirer til fordeler, makt og personlig fremgang, eventuelt det motsatte - dette gjelder for begge kjønn, men kanskje aller mest for kvinner. Hvorfor det er slik, kan man jo spekulere i, men man kan vel teorisere over at menn altfor lett blotter seg i hytt og gevær inntil det kjedsommelige og vel alltid har gjort det. Hvorfor reagerer ikke feministene på at når Kristian Kjelling portretteres i ukebladene, så er det alltid i bar overkropp? Om de virkelig mener at kroppsfiksering er negativt?

Faktum er uansett, at skjønnhetsidealer og fremstillingen av disse, ikke er noe nytt. At kvinner i dagens vestlige verden viser mer hud enn tidligere, og i forhold til visse andre kulturer, er vel like mye et tegn på frihet, som det er et tegn på tradisjonelt kvinnesyn; at kvinner er pene å se på og at kvinner liker å bli sett på.

Det er vel kanskje viktigere i dagens kvinnekamp å fokusere på hvilke rettigheter kvinner har i verden og i dagens samfunn, og  hvordan man kan endre visse avvik til det bedre, enn å beklage at Tone Damli kler av seg? Det er vel mer viktig å fokusere på at mange kvinner ikke kan gjøre det samme uten å risikere å bli steinet av sin far?

Når det gjelder likestilling, så bør man vel kanskje snart gå vekk fra begrepet "kvinnekamp" og heller gjøre det om til "kjønnskamp"; der menn og kvinner kan samles om å kjempe for sine rettigheter til å være nettopp kvinner og menn innenfor egne preferanser, fremfor at man skal påtvinges roller og bli uglesett om man velger å gjøre ting utenfor de gitte samfunnsnormer.

Likestilling i Norge per i dag, bør i utgangspunktet ikke være et problemområde. Kvinner og menn skal og bør selvsagt ha de samme rettigheter og vurderes utifra sine ressurser; ikke sine kjønnsorganer og sine "definerte" roller. Det må være lov for en kvinne å være "tradisjonell", være hjemme med sine barn og stelle sitt hus, uten at hun blir sett på som reaksjonær. Men, det må være like greit for en mann å gjøre det samme uten å bli sett på som revolusjonær.

Jeg har ingen anelse om hva Maureen Dowd har sagt eller sier, og jeg kunne ærlig talt ikke bry meg mindre, men det som er interessant fra mitt ståsted i denne debatten, og kvinnekampen generelt, er vel at kvinner er kvinnenes verste fiende, fortsatt.

Hoppjentene

Det hende det kommer noe fornuftig fra Stoltenberg også
"- I dag er jo det en selvfølge, og hele den debatten virker bare rar og gammeldags. Jeg er overbevist om at det samme vil skje med debatten om hvorvidt kvinner bør få hoppe på ski i OL."


Jeg er ikke voldsomt sportsinteressert. Joda, jeg synes det er artig med mesterskap, i moderate doser, og når norske utøvere gjør det bra så kjenner jeg en viss stolthetsfølelse, til tross for at jeg ikke har noen grunn til det. Det jeg liker best med det, er å se enkeltindivider (også i lagsport), blomstre og virkelig yte sitt potensiale, som f.eks. Bjørgen, Pølsa, Mørk (håndballjentene) og Koss, for å nevne noen.


Og jeg trives med storkjefta skrytepaver slenger med leppa; og er like fornøyd når de vinner som når de taper.


Men, altså. Hoppjentene. Er det virkelig mulig å skulle ha denne debatten? Man skulle vel nærmest ta det for gitt at damer og menn har de samme grenene å delta i, når vi nå klisjémesssig sagt har rundet 2011, vel 40-50 år ute i kvinnefrigjøringens æra (eller noe slik, jeg bryr meg ikke så voldsomt om det heller).


Sagen, og hennes venninner, har stått for en æreverdig kamp, synes jeg, men en kamp som er fullstendig absurd; en kamp som på ingen måte burde være nødvendig å kjempe. Jeg kan ikke forstå at det blandt publikum er noen som mener at hopprenn for kvinner ikke burde være lov, så hva er faktisk problemet? Om det er publikumsvennlig? At det er farlig? All sport er farlig; jeg antar at selv sjakk (om det er en sport) er farlig på sin måte; for eksempel trykksårskader på rumpeballene og dyp venetrombose, og publikumsvennligheten kommer an på forholdene som gis.


Dessuten så jeg i går, at damene kler hoppdrakten langt bedre enn herrene, sånn apropos publikumsvennlighet...

Min datter, 23 år...

To år igjen, så er hun et kvart århundre faktisk.

Ok, så er hun ikke biologisk, men i snart 20 år har hun vært en del av livet mitt, og det er da mer enn hva mange kan si om sine biologiske foreldre.

Ikke alltid like lett, ikke alltid like moro, men livet ville vært et langt kjedeligere sted uten min kjære Ingamay.

Mange fine stunder har vi hatt og selv om jeg "bare" har vært Even - stefaren, så har jeg alltid følt et slektsskap med denne jenta, full av liv og lyst. Jeg er svært takknemlig for å være en del av hennes liv, og selv om jeg sikkert kan takke flere av mine grå hår for hennes påfunn, så har hun vært og vil alltid være min datter.

Så, kjære Ingamay. Gratulerer med dagen. Ikke glem Påtidemann, og når du er nedfor, så husk sangen "Det bobobobler Ingamay".

Jeg er veldig stolt av deg.

Tog Gun - tidenes homsefilm!

Quentin Tarantino spiller rollen som Sid i filmen ”Sleep with me”, hvor karakteren har en "diskusjon" om  filmen Top Gun, med Tom Cruise i hovedrollen, og om hvordan denne filmen er om en manns kamp med sin egen homoseksualitet:

Klipp fra sleep with me (youtube) 

Sid: You want subversion on a massive level. You know what one of the greatest fucking scripts ever written in the history of Hollywood is? Top Gun.

Duane: Oh, come on.

Sid: Top Gun is fucking great. What is Top Gun? You think it's a story about a bunch of fighter pilots.

Duane: It's about a bunch of guys waving their dicks around.

Sid: It is a story about a man's struggle with his own homosexuality. It is! That is what Top Gun is about, man. You've got Maverick, all right? He's on the edge, man. He's right on the fucking line, all right? And you've got Iceman, and all his crew. They're gay, they represent the gay man, all right? And they're saying, go, go the gay way, go the gay way. He could go both ways.

Duane: What about Kelly McGillis?

Sid: Kelly McGillis, she's heterosexuality. She's saying: no, no, no, no, no, no, go the normal way, play by the rules, go the normal way. They're saying no, go the gay way, be the gay way, go for the gay way, all right?

That is what's going on throughout that whole movie... He goes to her house, all right? It looks like they're going to have sex, you know, they're just kind of sitting back, he's takin' a shower and everything. They don't have sex. He gets on the motorcycle, drives away. She's like, "What the fuck, what the fuck is going on here?"

Next scene, next scene you see her, she's in the elevator, she is dressed like a guy. She's got the cap on, she's got the aviator glasses, she's wearing the same jacket that the Iceman wears. She is, okay, this is how I gotta get this guy, this guy's going towards the gay way, I gotta bring him back, I gotta bring him back from the gay way, so I'll do that through subterfuge, I'm gonna dress like a man. All right? That is how she approaches it.

Okay, now let me just ask you - I'm gonna digress for two seconds here. I met this girl Amy here, she's like floating around here and everything. Now, she just got divorced, right?

All right, but the REAL ending of the movie is when they fight the MIGs at the end, all right? Because he has passed over into the gay way. They are this gay fighting fucking force, all right? And they're beating the Russians, the gays are beating the Russians. And it's over, and they fucking land, and Iceman's been trying to get Maverick the entire time, and finally, he's got him, all right? And what is the last fucking line that they have together?

They're all hugging and kissing and happy with each other, and Ice comes up to Maverick, and he says, "Man, you can ride my tail, anytime!" And what does Maverick say? "You can ride mine!" Swordfight! Swordfight! Fuckin' A, man!

Dette er jo bare så bra. Husker ikke så mye av resten av filmen.

Nedtelling til ny jobb fortsetter 2

Denne vakten husker jeg ennå, nesten som en film.

Helvetesnatt på sykehuset

Som nattevakt gjennom ti år opplever man mangt og meget, og det er tider man lurer på om man har valgt seg feil jobb, utdanning og om man i det hele tatt er rett mann på rett sted. Det er tider da det å sitte i gravemaskin virker langt mer fristende enn å ”jobbe med mennesker”, som det jo så fint heter.

Jeg er så heldig at jeg aldri har måttet oppleve pasientrollen i særlig stor grad; ikke vært akutt innlagt på sykehus, hvor jeg har blitt stilt de samme spørsmålene om og om igjen, opplevd at det å få et glass vann ofte kan virke som en vanskelig oppgave, at personalet gjør tingene på fullstendig ulikt vis, og ikke vite hva som er det rette, ikke få medisiner til rett tid, om man er så heldig å få de rette dosene eller i det hele tatt de rette medisinene, undersøkelser som blir utsatt, undersøkelser som gir komplikasjoner, og jeg har ikke opplevd å bli lagt på tremannsstue med mennesker som snorker, lukter vondt, hoster, er redde, roper, gjør fra seg på de merkeligste steder og vis og/eller blir akutt dårlige og kanskje til og med dør.

Men jeg er så heldig at jeg har vært den som står oppe i alt dette, hvor rutiner og prosedyrer, lover og regler, samt kravet om å alltid respektere mennesket bak diagnosene, setter sine naturlige begrensinger; man kan ikke si til gamle, demente fru Hansen, at nå må hun se og holde kjeft Iikke kan man ukritisk dope henne ned og ikke har man mulighetene til å flytte henne vekk fra de vanskelige situasjonene, for på enerom nr. 1 ligger Herr Nordmann og dør av kreft, på enerom nr. 2 ligger fru Larsen med oppkast og diaré; om man er så heldig å ha enerom på avdelingen.

Selv på natten må mange pasienter ha sine intravenøse væsker og medisiner, mange må følges opp i forhold tilbl.a. blodtrykk, blodprøver og urinproduksjon. Mange mennesker blir engstelige på natten; uvant sted, mange lyder og ikke minst mange merkelige mennesker. Nattero på sykehus er ikke alltid gjennomførbart.

En natt hadde min kollega og jeg 11 pasienter, hvorav vi tok i mot 3-4 stykker, flere var eldre damer som gjerne må tisse både titt og ofte, flere fikk infeksjonsbehandling, noen var hjertesyke og en herremann ble akutt svært dårlig, forvirret og livende redd, sint og hva man gjerne kan kan kalle fullstendig rabiat. Jeg sto med legen og svettet over denne pasienten, mens min kollega svettet ute blant de andre med bekken, medisiner og pasienter som trengte hjelp til de minste ting. Callingen til legen pep ustanselig, og kollegaer rundt om på huset ringte og spurte om han ikke kunne komme og se til andre pasienter, og jeg freste ”Du blir her!”

Midt oppe i alt dette fant en av våre paisenter, som hadde ligget nærmest i koma i 14 dager, på at nå var det på tide å våkne og å stå opp. Med to venekanyler, blodtynnende behandling, så kan jeg bare si at det var mye blod på det rommet. Veldig mye blod.

Alle pasientene pustet når vi dro hjem, men ingen hadde sovet særlig godt, og nå ventet en dag med røngtenundersøkelser, gastroskopier, blodprøver, legevisitter, mer medisiner, bleieskift og stell i seng, for å nevne noe.

Selv gikk jeg ut i den nye dagen og sa ”Fy faen for en natt. Heldigvis er det bare tre netter til før jeg har fri.”

Nedtelling til ny jobb fortsetter

Fant noen dokumenter på jobbmappen min, som jeg tenkte jeg skulle dele.

Herr Bjerkeli på jobb.

Kilt!

Fra KK

Gjorde et par korte søk på google vedr kilt, mote og skjørt for menn, og resultatet var relativt nedslående.

Men, for all del, først og fremst: Kilt; et skotsk "bunadsplagg", folkedrakt, som man ganske så sikkert kan diskutere "lovligheten" å kle seg i, jfr bunadsreglene og bunadspolitiet. Dog: vi har folkedrakter, som hvem som helst kan bruke uavhengig tilhørighet, og det samme kan vel også sies om kiltene, f.eks. denne fra manillusion:

Man kan vel ikke kalle denne for tradisjonell skotsk folkedrakt.

Og, så: "Kilt", la oss for all del kunne kalle det skjørt, selv om det i utgangspunktet er snakk om et tøystykke surret rundt livet, ikke ulikt sarong. Skjørt for menn! Så kan kiltene ennå forbeholdes tradisjonsrike keltere.

Men, altså. I mine korte søk, så kom jeg over et par-tre diskusjonsforum, der det bl.a. ble sagt: "kilt er sexy - på skotter." Dem om det, men saken er at skjørt for menn, til tross for at det anatomisk sett er lagt mer fornuftig for menn å bruke skjørt enn bukser, og til tross for at det rent praktisk sett er mange klare fordeler for voksne virile menn, så er det tilsynelatende vanskelig for menn/gutter, å velge dette.

Selv har jeg i skrivende stund, i hvertfall, fem kilter. Eller rettere sagt, en kilt og fire kiltlignende plagg; skjørt for menn. Blant annet en av mine mest brukte: en arbeidskilt fra Blåkläder:

Denne har jeg brukt mens jeg har jobbet i hagen og selv om det er visse ulemper å ha på seg denne når man bruker motorsag, så er det et herlig arbeidsplagg. Min mor var likevel ikke overbegeistret nede på avfallsdepoet, da jeg troppet opp i Blåkläderen min, og ungene og deres venner stusser litt; "Hvorfor har du skjørt på deg?" spør vennene. "Det er ikke skjørt, det er kilt!", repliserer mine avkom. Jeg gidder egentlig ikke å forklare lengre, men sier bare at jeg synes skjørtene mine er kule. Men, de venner seg til det, disse ungene. De synes likevel jeg er rar i utgangspunktet, så jeg overrasker ikke.
Det skal sies: Hjemme, med barn i huset, så kler jeg meg anstendig under kilten/skjørtet.

Det er litt synd at kilt/skjørt for menn, ikke er mer utbredt i vårt motebilde, for det er tidvis en dyr affære å gå til anskaffelse av disse plaggene, og siden det er mye Goth-stil over plaggene man får kjøpt i butikkene som fører de, så begrenser det seg litt. Jeg vil helst ha plagg som kan brukes i hverdagen, og da er ikke hodeskaller og lenker i hytt og gevær min foretrukne stil.

På den annen side, så er det fint at man ennå kan skille seg litt ut i en alder av nesten 40.

Strippere: reis eder!

Demonstrasjoner verden over!
Riktignok gammelt nytt, men da jeg på dagblodets nettsider skrollet meg nedover etter å ha tagget demonstrasjoner, så kom jeg over denne ikke lengre like aktuelle, men i mitt hode, like viktige saken som den forhåpentlige demokratiseringen av verdens diktaturer.

Nå er det vel kanskje ikke like grusomt å få seg hengt ut på nett som kirkegjenger, som det å bli hengt ut som strippeklubbgjenger; av en eller annen merkelig grunn.

Her til lands, så ser vi jo de samme taktene fra den mer rødgrøntfargede siden ( http://www.dagbladet.no/2011/02/06/nyheter/politikk/kvinnepolitikk/regjeringen/prostitusjon/15329663/ ). Der politikere med sine ærverdige moralske faner, under parolen om å beskytte kvinner mot trafficking, og også tilsynelatende mot seg selv. Den første er jo grei; slavehandel er avleggs og bør kun forbeholdes de som frivillig ønsker seg inn i slaveyrket - jeg kjenner noen.

Den andre derimot, er mer problematisk. Som mann, så ser jeg jo at kvinner bør beskyttes mot seg selv, men samtidig så har man tross alt en viss grad av frihet her til lands, der man i all hovedsak skal kunne følge kardemommeloven. Jeg ser ikke helt hvordan stripping kan skade andre, enn en selv jfr moralske fordommer fra omgivelsene, i alle fall ikke der det er frivillig og noenlunde gjennomtenkt.

Har man lyst til å stå på en scene, kle av seg og vise seg frem i fødselsdrakten (dog uten blod og talg) for en gruppe siklende menn (evt kvinner, men i all hovedsak menn), så er det for meg helt greit. Ikke at jeg ønsker dette som en yrkeskarriere for mine døtre, men den tid den sorg.

At det er en moralsk fordervelse i å selge sex ( i den aller videste betydning), er forsåvidt et greit standpunkt; man ser jo tabloidene som selger sex på forsidene hver eneste dag og man kan jo se på dette som en degenerering av journalistikken og nyhetsmediene generelt. Men, jeg synes dette er helt greit: det er gjennom det moralske forfallet vi får fremgang - det er da menneskene reiser seg og står på sitt: retten til å styre andre, vs retten til å styre seg selv, retten til å beskytte andre mot seg selv vs retten til å beskytte seg selv mot andre.

Jeg elsker moralsk forfall!

Søndagsmorra

Jeg er egentlig litt i tvil når det gjelder søndager. Særlig de søndagene jeg ikke jobber. Ikke er jeg kristen, så detå holde hviledagen hellig blir mer som en god retningslinje, men jeg tar gjerne hviledagen når det måtte passe meg, ikke Gud. Så er det søndagsstemningen; denne stille før stormen følelsen - bare at stormen aldri kommer, om man ser bort fra mandagen da.

Så sitter man her da, og lurer på hva man egentlig skal, burde og ønsker å ta seg til med, om noe. Jeg liker å forholde meg til det siste, og ender stort sett alltid opp med å kun gjøre det jeg blir bedt om, uten å like det noe større. Men, jeg har på en måte en slags rastløshet i meg, som gir meg en følelse av at jeg burde i det minste gjøre noe hyggelig, gjerne familierelatert; litt oppbyggelig på en måte.

Da kan man jo selvsagt begynne å tenke, om man tror på slikt, å tenke at det er Gud som vil at du skal snu deg vekk fra dine syndige veier, og ta deg en tur på bønnemøte. Men heldigvis, så tror jeg ikke på slikt, og regner med at gjennom hele uka, med jobb, skole og alt det som skjer i en travel familiehverdag, så er det et behov å gjøre noe koselig med ungene som man kjenner på. I alle fall om man er noenlunde familieoppegående og ikke ligger fyllesjuk på en eller annen sofa.

Men, som alltid i vår tid: Når i tvil, bruk pc.

Ha en god søndag.

Adecco Helse kan bli politianmeldt - men hva med kommune og stat?

http://www.abcnyheter.no/norge/110218/adecco-helse-kan-bli-politianmeldt
To utdrag fra artikkelen:
"– Vi mottok tips om brudd på arbeidstidsbestemmelser og overtid ved Ammerudlunden i forkant av NRK-innslaget. Generelt er det ikke ukjent med dobbeltvakter og utstrakt bruk av overtid innen helsevesenet, sier Lund." (min utheving)

"– Her knuses Frp og Høyre sitt utstillingsvindu for eldrepolitikken i Oslo. Høyre og Frp har ivret etter å privatisere eldreomsorgen. Nå ser vi hva som skjer når markedstenkningen får fritt spillerom og anbudsvinnerne får holde på uten kontroll, sier Aps helsepolitiske talsmann Tore Hagebakken."
Nå vet jeg ikke om forholdene ved Ammerudlunden er langt verre enn andre steder, men Ap og SV skal vel trå noe varsomt fører de altfor standhaftig bruker ord som "knuses" i denne sammenhengen.

Etter ti år i Stat og fylkeskommune, samt noe erfaring fra kommune rundt om, i det offentlig eide helsevesenet, så kan jeg si at bruk av dobbeltvakter og overtid er på ingen måte ukjent fra den kanten. Nå er jeg av den oppfatningen at folk skal få kunne jobbe det de lyster og orker, under den forutsetningen at det ikke går utover kvalitet og at det ikke oppleves som et press fra arbeidsiver.

Valget mellom å gå dobbeltvakter og ulovlig overtid, har jeg selv opplevd flere ganger, og også gjort det. Har gått 4 timer over, etter 10 timers nattevakt, og jeg har gått nattevakt etter kveldsvakt. Og jeg er ikke alene. Men det er mer å sette fingeren på:

I en sak som dette, så vil jeg også trekke frem problemet med underbemanning i helsevesenet; der det så og si finnes ingen krav til pleiebemanningen pr bruker. Som én sykepleier kan du være fagansvarlig for alt fra 1 til 90 pasienter avhengig av hvor du jobber. I mitt tilfelle vil jeg som sykepleier snart stå ansvarlig for pleien til 64 brukere på det meste, da selvsagt med god og adekvat hjelp fra 3 hjelpepleiere; 16 pr pers.

I barnehagen der jeg jobbet, for en halv mannsalder siden, var det et krav om én voksen pr 8 barn inne i barnehagen.

På min nåværende arbeidsplass kan jeg risikere å ha ansvaret for 10-11 pasienter, som pr definisjon er akutt og kritisk syke, mange med høy pleiefaktor og kompliserte symptombilder. Normalt skal vi ha ansvaret for 5 til 8, men det er ikke alltid man får leid inn ekstravakter. På andre avdelinger, hvor man også har akutt og kritisk syke pasienter, kan man ha ansvaret for 10 og flere pasienter som en del av en normal arbeidsvakt.

Det er på et offentlig sykehus, på en vanlig sengepost, nær sagt ingen begrensinger på hvor mange pasienter man skal kunne skvise inn på en avdeling; på korridor, undersøkelsesrom, dagligstuer osv, fullstendig uten tanke for hvor mange pasienter det er forsvarlig for en sykepleier å ha ansvaret for. En avdeling kan ha 30 pasienter og to-tre nattevakter som fast belegg, samt man kan fint legge inn 5-6-7-8 pasienter på korridor, _uten_ å øke bemanningen, dels fordi man får ikke tak i folk, men hovedsaklig fordi man skal "holde budsjettene".

Så kjære politikere, alle sammen; røde, grønne, blå, gule og lyserosa; dere kan ta deres partikritiske røster og deres solidaritetsprinsipper, deres økonomiske retningslinjer og deres selvrettferdige masturbasjoner, og rulle de sammen i en altfor stor stake og tre analåpningene deres sakte men sikkert nedpå. For det er på samme måten dere rævkjører alle de som sliter helsa sønder og sammen i deres fantastiske offentlige helsetilbud.

"Knuser", sier du hr. Tore Hagebakken. Uttrykket med å ikke kaste stein i glasshus må vel mildt sagt være noe du, under litt hyggelig tortur, burde lære deg å forstå.

Piss meg i høyreøret, for etter 15 år i pleieyrket, så er det venstre fullt.