NRK: Sykepleierne bruker for mye tid på dokumentasjon.

I en sak på NRK's morgennytt, basert på en artikkel i Aftenposten får vi vite at sykepleierne bruker i snitt 8 timer i uka på å dokumentere  den jobben de gjør; tid som kunne vært brukt på pasienter.

I en bisetning får vi også vite at der man før kunne ringe til fysioterapeut, må vi nå henvende oss skriftlig.

Relaterte artikler:
Rapporter blir sjelden lest
Jeg bruker 12-15 timer på rapportering

Dokumentasjon først: Dokumentasjonen er pleiernes kommunikasjonsverktøy der de planlegger, rapporterer og legger til rette en mest mulig effektiv behandling av den enkelte pasient. Den skal sikre kontinuitet, sikkerhet og kartlegging av pasientens helsetilstand, og den er ofte mangelfull om noe annet fordi pleierne ofte må prioritere direkte pasientkontakt fremfor å dokumentere det som skjer.

Dokumentasjonen skal altså være et verktøy som gjør pleien mer effektiv, målrettet og individuell; en bedre pleie.

Når det gjelder fysioterapi, så mener jeg det er et større problem at det ikke er et krav om en egen fysiotjeneste i institusjonene, som kan sikre en vedvarende, målrettet fysioterapeutisk behandling av mennesker som så absolutt har enorme behov for trening og terapi, et tilbud pleietjenesten på ingen måte har forutsetninger til å ivareta.

Om NRK i det hele tatt skulle bry seg med å lage en sak om hvor lite tid pleierne har til pasientene, så burde de lage en sak om bemanningssituasjonen i institusjonene rundt om i landet. At det på et sykehjem er en bemanning på 1:15-20 (en pleier på 15 til 20 pasienter) om natten er ikke uvanlig.

Det finnes kun anbefalinger om krav til antall pleiere pr pasient, det er ingen krav om hvor mange pasienter en pleier skal ha ansvaret for, og det er i mange institusjoner rundt om hvor man hører om pasienter som dør alene fordi det ikke er penger til fastvakt i livets sluttfase.

Kravet er  visstnok at det skal være "forsvarlig drift". Hva som er forsvarlig for en økonom er tydeligvis veldig annerledes enn hva jeg mener er forsvarlig.

En pleiers hverdag går med på å hjelpe pasienten med stell, påkledning, mat, aktivisering, pleie av ulike tilstander og problemer. Man skal takle adferdsproblematikk, vold og trusler, og man skal forholde seg til ulike psykiske tapsreaksjoner som depresjoner. Man skal  Noen pasienter er mer oppegående enn andre, men poenget med et sykehjem er at her bor mennesker som ikke er i stand til å bo hjemme selv med besøk av hjemmetjeneste.

Det er vel godt å vite at den pleieren som serverer bestemor frokost i timen før har hjulpet en 4-5 pasienter med dobesøk og sårskift, fordi det ikke er penger eller krav til eget kjøkkenpersonell.

Det er jo ikke noe å bry seg om at pleierne bruker tid på å vaske klær, rullestoler og så videre i stedet for å pleie pasienten, fordi det ikke er penger til en renholdstjeneste som gjør noe annet enn å vaske gulv og toaletter.

Det er fint at pleierne må prioritere basisoppgaver som mat og toalett fremfor aktiv trening og aktivisering, hvilket fører til immobilisering og sykdomsforverring, fordi det ikke finnes noen fysiotjeneste eller aktivitører som kan noe annet enn bingo og brodering til folk som er istand til å komme seg ned på Aktiviteten mer eller mindre på egenhånd.

Jodda, jeg skjønner det er begrenset på hva vi kan bruke av midler på helsetjenester, men da må det også være politkere som har baller nok til å si "Sykehjem er dødens forgård, og for å holde budsjettet bør beboerne dø raskest mulig med hjelp av mest mulig morfin.", og legge de etiske og kvalitetsmessige krav til sykehjemsdrift i forhold til dét.

Skal vi opprettholde den livskvalitet og etikk som det blir predikert fra politisk hold, så må det også prioriteres økonomisk.

Helse koster penger. MANGE penger! 

Norge TAPTE mot Island. HA HA HA!

Marerittstart for de norske foppalherrer!

(Foto: Daniel Sannum Lauten, VG)

"Stå på nå gutta, dere er jo teoretisk klare for VM..eller EM...er litt usikker. Kom igjen! Spark ballen inn i det andre målet og gi meg litt arbeidsro her!"

Ok. Jeg er ingen foppalfan, selv om jeg som supporter for Runar Jenter 7 tar helt av, men det er noe helt annet.

Overskriften "Vi taper for et lag vi burde ha slått", slår meg som til dels arrogant med tanke på at vi ha har slått Brasil (ja jeg vet litt foppalhistorie - skyt meg!), som vel er et lag vi ikke burde kunne ha slått under noen omstendigheter - rent teoretisk.

Til dels latterlig, i og med at vi med norskblå øyne går inn i hver eneste kvalifikasjonsrunde med innstillingen: "Det er teoretisk mulig å komme til sluttspill, dersom atte om atte hvis." Det er en teoretisk mulighet for absolutt alle (vi slo jo Brasil) kan komme til et sluttspill. Kanskje ikke alle på en gang, et ville vært litt merkelig, men hver sin gang. F.eks. om et lyn drepte alle de andre lagene, så kunne hvem som helst ha blitt verdensmestre.

Og, så er det til dels litt patetisk denne troen på at det norske herrelandslaget skal klare det.Jeg overhører stadig supportere som spekulerer i hvordan Drillos burde gjøre det. hva han gjorde/gjør feil, og hvem som burde/ikke burde spille, og hvilke lag vi burde slå og ikke slå, for å komme til VM, EM eller hva det nå enn måtte være. Beklager, men de norske herrer er ikke gode nok.

De eneste utøverne her til lands som hevder seg i toppen av tradisjonelle herreidretter av internasjonal interesse er kvinnene.

Så Frem til Drillos tar seg en kjønnskorrigerende operasjon, så må vi nok bare infinne oss med at dersom vi kvalifiserer oss til et sluttspill av noe slag, så har vi jævlig flaks! Og dessverre er det få som vinner noe som helst på pur lykke; man skal være litt god også.

Puppelinni skal danse!

Linni Meister til skal vi danse!

Jeg er glad for at programmet ikke heter "Skal vi synge".

20 års fengsel for overfallsbarbering

Saken er altså at en gruppe amishfolk, som er dypt uenige med andre amishfolk som er dypt uenige med de igjen, har gått rund og klippet skjegget til de amishfolka som de var dypt uenige med, fordi skjegget i amishmiljøet har en viktig symbolsk betydning.

Lederen for de onde amishfrisørene sier at han burde få lov til å straffe kirkens folk, siden Staten kan straffe folk for å bryte bl.a. trafikkregler. Noe sier meg at enkelte kirkeledere setter rimelig stor pris på seg selv.

Samuel Mullet, som sjefen sjøl heter, tok med seg tre sønner, en svigersønn og andre (ikke definert i artikkelen) familiemedlemmer og klippet i vei fordi han var misfornøyd med at hans bannlysing av åtte familier som ikke likte lederstilen hans, ble omgjort av et kirkemøte. Altså, har man bannlyst noen, så har man bannlyst noen, og det burde vel være regler som i magi, at den som kaster en forbannelse må være den som opphever forbannelsen, ellers så kan jo hvem som helst komme og ødelegge alt arbeidet man gjør.

Skulle bare mangle.

Det som er spennende her, er at de risikerer 20(!) års fengsel etter tiltalen hatkriminalitet motivert av religiøse uenigheter.

Her til lands kan man få, om man er så uheldig og blir dømt, f.eks. få 14 dager til 5 år for grov uaktsom voldtekt... 

Punk, pupper, Madonna m.m.

Jeg beklager å være sent ute med denne, men bedre sent enn aldri.

Medlemmer av Pussy Riot dømmes til to års fengsel for å ha forstyrret offentlig ro og orden, motivert av religiøst hat da de med sang ba jomfru Maria om å drive Putin ut av presidentkontoret. To av medlemmene har flyktet fra Russland, og rekrutterer nå nye feminister til nye aksjoner.

Undertegnedes favorittfeminister Femen er selvsagt på barrikadene for de "blasfemiske" punkerne, og stiller opp med motorsag og det man vel kan kalle nedskjæring av religiøs innflytelse.

Madonna,  som ganske så sikkert ville følt seg hjemme med både band og feministgruppa,

 er blant (visstnok) flere kjendiser som protesterer mot rettsforfølgelsen, mens flere russiske kjendiser ber russere om å samle seg rundt den russisk ortodokse troen. Den russisk ortodokse patriark Kirill sier Russland er blitt utsatt for en religiøs fornedrelse av bandet.

Jeg tror forøvrig Madonna kunne skremt selv Putin av hesten; sjekk de ryggmusklene! Oh.

Femen har selvsagt svart patriarken med følgende ordspill: Kill Kirill. 

Maner kanskje ikke ikke til fred og forsoning med slike vittigheter, men i et land som lokalt i St. Petersburg har fått vedtatt en lov som sier noe slikt som at det er ulovlig å spre propaganda i form av offentlige handlinger i favør for homofili og transseksualitet for ungdom under 18 år, så er det kanskje ikke så rart at man uttaler, og annet, seg i relativt ekstreme ordlag.

Jeg lurer litt på om det er blasfemi mot jomfru Maria, eller om det er blasfemi mot Putin jentene er dømt for?

The Amazing Spiderman...not

IMDb's omtale.

Det var med stor spenning jeg som fan av Edderkoppen (Spider-Man) tok med ungene på denne nye filmen om en av Marvels absolutt største personligheter.

Den originale historien om den nerdete og sjenerte foreldreløse Peter Parker,  kjærlig oppdratt av sin onkel Ben og tante May og mobbet av sine medelever, som ble Spider-Man etter et bitt av en radioaktiv edderkopp, er i den siste filmen gjenfortalt med Hollywoods elendige sans for tåpelige melodramaer.

Peter Parker var en nerd. Han hadde ikke et atletisk ben i kroppen, i alle fall ikke beskrevet i den første historien. Han ble bitt av den radioaktive edderkoppen ved en tilfeldighet på en vitenskapelig demonstrasjon for skoleelever, og oppdaget at han hadde fått overmenneskelig styrke, superspenst og reaksjonsevne, samt evnen til å klatre på vegger og den mystiske edderkoppsansen, som varsler ham om fare.

Videre forteller historien at han brukte evnene sine til egen vinning, opptredte på TV etter å ha blitt oppdaget av en manager på en brytekamp der den lille gutten med en nettingmaske ydmyket en diger bryter. Så oppblåst av seg selv lot han en ransmann flykte, selv om han kunne lett ha stoppet ham. Politimannen som forfulgte mannen spurte hvorfor han ikke hadde stoppet tyven; han kunne ha spent ben på ham, eller holdt ham en kort stund.

Edderkoppen svarer: Sorry, pal! That's your job! I'm thru beeing pushed around --by anyone! From now on I just look out for number one--that means--me! (sitat Amazing Fantazy #15 P8)


En kveld, noen dager senere, kommer Peter hjem etter å ha opptrått som Edderkoppen og ser politiet hjemme hos ham, og får vite at onkel Ben er død. Skutt av en innbruddstyv som politiet har omringet i et varehus.

Peter svinger seg ned til varehuset som Edderkoppen, og overmanner tyven. Den samme tyven han lot unnslippe fordi han var en egoistisk tosk.

Med visse modifikasjoner, men ikke helt i ørska gjenfortalte i 2002 regissør Sam Raimi denne historien i filmen Spider-Man med Tobey Maguire. Jeg syntes den ble gjort nokså bra den gangen - selvsagt med visse greier å utsette: Mary Jane Watson var for eksempel ikke Parkers første kjærlighet; det var Gwen Stacy.

Så tar regissør Marc Webb (artig) tak i opprinnelseshistorien igjen. Grøss og gru.

Først av alt: Peter Parker ville kunne skate et skatebord om det stod om livet. Dette ødela nesten hele filmen for min del. Dernest skaper han en bakgrunnshistorien om at faren til Peter var en forsker som hjalp Dr. Connors med genspleisende teknologi for å gi mennesker evig liv - eller noe slikt.

Peters foreldre var dyktige  C.I.A. agenter som ble antatt drept av den tredje Røde Skalle (se Captain America). Parkers reddet ved en anledning Logan, kjent som Wolverine, og var altså alt annet en forskere med forkjærlighet for edderkopper.

Dernest finner hr Webb (fortsatt artig) ut at drakten trenger å endres på. Hallo! Selv Spidey selv har funnet ut at den røde og blå drakten er god nok som den er!

Riktignok tar han med historien til Gwen og Peter; det skal han ros for, selv om Gwen ikke var noen forskerspire med en relativt  høy anseelse i et multinasjonalt selskap som Oscorp; Parker og Stacy var Highschoolelever da Peter fikk kreftene sine...

...og han skal ha ros for å gi Parker nettskyterne sine. Jeg likte det!

OK. Jeg går med på at man kan forandre historiene nå man skal lage film for å få det til å passe filmformatet. Man skal også tilfredsstille kjærlighetshistoriemanien til Hollywood og man skal overforklare absolutt alt som skjer og skape all slags sammenhenger; f.eks. da Burton fant ut at Jokeren drepte foreldrene til Lynvingen (Batman). Og man skal lage en historie de man tar de mest kjente elementene fra de skrevne historiene og sette de inn i en sammenheng som varer et par timer, med en passende mengde action.

The Amazing Spider-Man er nok en kul film for de som ikke vet noe om Edderkoppen. Den blir til og med ranket med 7.7 på IMDb, en firer i VG. Ikke lunkne anmeldelser rundt om egentlig, men for min del blir filmen dårligere og dårligere hver gang jeg tenker gjennom den.

Ja, jeg er nok i overkant nerdete her, men Edderkoppen, Spider-Man, er faktisk en av de mest fasinerende figurene i superheltuniverset. Det er så mye bra man kunne gjort med ham på film, uten å ødelegge bakgrunnshistorien; det er like ille som med filmen om Wolverine, der den kortvokste hissigproppen blir spilt av en sjarmør på 190cm.

Jeg liker ikke at Hollywood ødelegger gode historier; at de utelater en del ting, og gjør små endringer for at handlingen ikke skal trekke ut i 3 dager fremfor 2 timer, er greit nok, men å ødelegge alt som er bra med fantasiverdenen uten noen mening, det er nesten deprimerende.

Fluff you hollywood, and fluff you Marc (anti)Webb! ...nå, den var artig den!

Journalist og helsesøster vettskremt av BDSM-brosjyre

BDSM brosjyre bekymrer dt.no.

SMil-Norge gir ut en brosjyre (PDF-format) hvor organisasjonen informerer om BDSM (Bondage, Dispiline, Dominance, Submessive, Sadism, Masochism), som sendes ut til helsestasjonene rundt om.

Jorunalisten Janne Jensen Sundelius, skriver blandt annet under overskriftene "Informerer ungdom ned til 13 år om sado-sex" og "Lærer unge ned til 13 år sadomasochisme", at helsestasjonene ikke kan laste ned pdf-brosjyren fordi kommunens brannmur stempler den som pornografisk, at helsesøster Trine Christoffersen aldri har fått spørsmål fra barn om BDSM og konkluderer med at hun ikke tror barn og unge er spesielt opptatt av BDSM. Videre ert helsesøsteren er bekymret over at barn kan føle seg unormale over å ikke ha prøvd dette.

NRK-vestfold har visstnok rapportert at helsesøstrene er skeptiske til brosjyren, uten at dette utdypes i artikkelen, og jeg finner i alle fall ikke etter et raskt søk noe om dette på NRK sine nettsider.

Helsesøster Christoffersen tenker at heftet kan setts inn i skapet sammen med kondomene og annet informasjonsmatriell. Nå vet ikke jeg hva slags skap det er  snakk om, men det kan tolkes dithen at seksuelt matriale stues noe vekk, hvilket vil medføre at terskelen for å plukke med seg saker og ting vil heves betraktelig.

I slutten av artikkelen intervjues to unge menn, som er ensidig positive til brosjyren og påpeker et behov for informasjon omkring dette, blant annet fordi ungdom skal slippe å føle seg unormale og heller finne grovere ting på nettet. I motsetning til helsesøsterens bekymring.

Det jeg reagerer på er at journalisten stille få, egentlig ingen, kristiske spørsmål til helsesøsters holdninger, og gir et inntrykk av at brosjyren er pornografisk og antyder nærmest at den legges i fanget til 13-åringer. Med tanke på folks idioti og manglende kunnskap, både omkring seksualitet generelt og sine egne barn på dette området, så er journalisten her med på å underbygge en fordomsfull holdning til BDSM. Faren her er at foreldregrupper og andre moralister kan gå inn å legge press på helsestasjonene om å fjerne det de måtte anse som perversiteter.

Det er også betenkelig at helsesøsteren(e) uttrykker skepsis mot denne brosjyren. Om det hadde vært LLH som gikk ut med informasjon om homoseksualitet og tips hvordan man kan trygge seg for skader ved f.eks. analsex og beskytte seg mot seksuelt overførbare sykdommer, hadde det da vært snakk om at LLH informerer/lærer 13-åringer om hvordan å være homo?

Skummet gjennom brosjyren og finner den særdeles lite pornografisk. At det skrives om emner som omhandler lek med potensielt fare for skade kan nok være skummelt for mange, men faktisk er det viktig informasjon for de som måtte tenne på slikt; for de vil uansett prøve seg frem.

At man skal være kritisk også til slike brosjyrer, enten de kommer fra SMil, eller mattilsynet, er selvsagt. Og jeg har ikke noe problemer med at journalisten stille spørsmål omkring kvalitet, nytteverdi og etiske problemstillinger, men journalisten må nødvendigvis gå begge veier med sine spørsmål for å beholde en viss journalistisk integritet.

Da hjelper det lite med sensasjonsoppslag og slett arbeide.

Nå har også VG oppdaget brosjyren, og Laila Dåvøy (KrF) og Kari Toppe (Sp) lar seg forferde. Heldigvis har man fagfolk som Kristin Spitznogle, som har noe mer konstruktivt å komme med enn fordommer fra uvitende politikere som synser mer enn de vet.

Hyttekos

Så har man tilbrakt noen våte og vindfulle dager på hytta.

Heldigvis for oss alle var det noen mindre våte og vindfulle stunder, i alle fall såpass at man kunne leke litt på stranda. Selv avsto jeg fra å bade denne gangen; avhengig av en smule høyere temperatur som jeg er. Men jeg kunne jo leke litt i sanden!

Jeg liker å lefle litt med mine kreative sider. Tegning og maling går ganske så greit, og jeg har lekt litt med plastalin og cernitt, så jeg visste jeg kunne forme noe med hendene.

Sist vi var på hytta, så slengte jeg sammen en liten haug med hendene og lagde denne:

Denne gangen tok jeg med bøtter og spader og satte i gang. En dame som soler seg var idéen. At klokka var passert sju på kvelden fikk så være, og da jeg var ferdig fant jeg ut at kameraet på min nye telefon fungerte ikke så veldig godt i dårlig lys. Dagen etter var damen noe amputert og ettter et heftig regnskyll forsvant hun helt.

Så ved neste gang været tillot det, så ville jeg prøve noe enklere, lett inspirert av Skrik og hodene på Påskeøya. Det gikk jo tålelig greit, selv om jeg til neste gang også skal ta med malekoster. Å blåse bort overflødig sand fører gjerne til sand i munn og øyne, og ikke bare hos figuren.

...og så håper jeg på sol og varme, slik at jeg også kan få vist meg frem der jeg leker med bøtter og spader.

Sex, biler og kollektivtransport!

I håp om at mine facebookvenner hadde noen gode idéer om hva jeg kunne skrive om, så ba jeg om et tema. At det etter noen timer kun kom 6 forslag gjør vel at jeg heller burde gjort en selvransakelse over mitt sosiale liv, men siden jeg er altfor lat og har altfor dårlig selvinnsikt, så gidder jeg ikke å bry meg.

Men, man tar hva man har, eventuelt hva man får, og gjør det beste ut av det.

I dagens grønne politiske klima, så er det enkelte politiske fløyer som mener at vi burde ferdes mer kollektivt, som med tog, buss, trikk osv osv. Og tanken er jo god; dess flere mennesker man frakter pr enhet, dess mindre utslipp får man, og man sparer miljøet. At dyrehold er mer forurensende enn bilparken skal jeg ikke si noe om, men man burde vel kanskje introdusert den samme kollektivtanken i landbruket? En bonde forurenser mye mindre enn 10 små? Og hva med kjæledyrene? Hva med å ha statlig eide kollektivdyr, hvor man – med avgifter selvsagt (man er da i gNore) – kan leie en hund, katt, gris osv. Så slipper man dsse fryktelige historiene om kjæledyr som blir avlivet eller etterlatt fordi man skal på ferie.

Men altså, man skal gjerne ta bussen, eventuelt trikk, tog eller lignende, for å komme seg dit man skal. Særlig praktisk er det jo ikke med det kollektivtilbudet man har pr i dag. Man kan ikke forvente å komme i tide på jobb, om man i det hele tatt kommer dit, og bor man i for eksempel Sandefjord, så kan man i hvertfall ikke ta trikken. Skal jeg kjøre kollektivt på feire, så har jeg ikke råd til å ta ferie, ikke med det bøttelasset med unger som jeg har; for familierabatt får man ikke når man har over gjennomsnittet antall barn.

Et annet aspekt er det sosiale miljøet på for eksempel en buss. De pakkes gjerne til randen, og det er ingen krav il hygiene for å ta bussen, ei heller nasjonale standarder for mengde parfyme man kan klaske på seg før man går ombord i en velfylt buss. Personlig er jeg ikke overbegeistret for parfyme, og fjortisunger, som man jo ofte finner på bussen, sliter tydeligvis med luktesansen for om man forviller seg ombord i en buss som tilfeldigvis frakter unger til og fra skolen, så kan man få visse assosiasjoner til diverse lugubre tyske arbeidsleiere.

At man ikke har råd til varmt vann og såpe kan jeg faktisk akseptere, men likevel så burde man heller investert i (les; stjålet seg) en sykkel og heller brukt busspengene på en flaske lano for liten og stor. Man kommer seg likevel raskere frem på sykkel enn med buss, og man får trimmet seg litt, hvilket for enkelte pepsimaxdrikkere nok ville vært en fordel.

Så jeg kjører heller bil. Jeg kjører en gammel forurensende hitlerbil; Volkswagen. Ikke en boble, for da ville jeg ikke fått plass til ungene og alt rotet mitt. Bilen er en gammal lørje, som av ungenes venner karakteriseres som kul – hovedsaklig på grunn av seteplasseringen – og som nesten alltid beveger seg når jeg vil, ikke ulikt toget.

Jeg må innrømme at jeg ikke kan så mye annet om bil, enn hva jeg får med meg på Top Gear. Hva slags bil burde man kjøpe, hva er mest fornuftig i henhold til sine behov osv?

Selv kjører jeg Caravelle, også kjent som pinsevennbussen, smithebussen og lignende. Jeg er så ufattelig kjedelig at jeg liker store biler. Jeg skulle likt en større motor i min -94 modell 2.4 liter diesel, men man tar hva man får/har, og gjør det beste ut av det. For det er mange fordeler med en minibuss. Man får plass til mange fulle kvinner. Man får plass til mange barn. Man får plass til alle sine barn og alle deres ting, samt sine egne, og fortsatt ha plass til armer og bein. Og vil man ha sex i bilen, så er det meget upoblematisk og man unngår kramper på runn av uheldige stillinger.

Ofte, når jeg ser på Top Gear, så tar jeg meg i å ønske meg en kul bil. En med stor motor, liten plass. Folkevogn er jo greit nok det, men det er litt kult når man hører og ser BMW'ene svi gummi ut av gårdsplassen i nabolaget. Jeg klarer å lage hjulpsinn på grus og våt asfalt, men det er liksom ikke like kult – ja, jeg er litt barnslig når det gjelder slikt.

Utover det, så kan jeg si om BMW at jeg anser de som kjører BMW er noen av de mest irriterende menneskene på veien. Er de unge, så er de en fare for fotgjengere i boligstrøk og er de middelaldrende, så er de i tillegg en fare for sine egne barn i baksetet. Så med all respekt for meg selv, så går jeg nok for en minibuss neste gang også; med min bil, en Multivan, så kan jeg til og med slå setene ut til en stor seng, slik at mange kan ha sex samtidig. Veldig praktisk. Så BMW? Du kan sikkert kjøre fortere enn meg, men jeg kan ha det mer morsomt!

På varme sommernetter, så kan man jo velge å kjøre til festen, sove i bilen og kjøre hjem sånn etterhvert. Bakdelen er jo at enten må man ha med seg sovepose, og gjerne en ekstra kropp å varme seg på, for det er ikke så mange varme sommernetter lengre. Faktisk, så er det ikke så mye sommervarme i det hele tatt. I fjor gikk våren over til høst og i år, så kan det se ut som sommeren var ca midt i mai.

Jeg liker sommeren. Jeg liker at det er så varmt at jeg ikke orker noen ting, stort mer enn å være på stranden. Faktisk, så flyttet vi fra Ålesund til Sandefjord delvis på grunn av været. OK, det regner og blåser ikke like mye på Østlandet som på Vestlandet, men etter noen år med antisommere og en høst/vinter/vår som lignet altfor mye på sunnmørsværet, så begynner jeg å bli litt lei. Faktisk, så kan man undre seg på hva som fikk de første «nordmennene» til å bli værende når kulden slo til.

• Å, det var deilig med litt kulde etter en middels varm årstid. Fantastisk pent hvordan alt fryser til og man må drepe alt vilt for klær og brenne opp alt av trær i området for å overleve. Det gir liksom et avbrekk fra det å kunne sløve i sola der nede nærmere ekvator. La oss følge isen! Kjempelurt!
• Ja, og se! Jeg kan lage et smilefjes i snøen!

Idiotiske fortidsfolk. Og så vikingene da, som reiste tilbake! Etter at de herjet, plyndret og drepte folk og fe der nede i Frankrike og Tyskland, ja selv Italia tok de seg til.

• Nei, folkens nå får det være nok piker vin og sol. La oss reise hjem til sure kvinnfolk og kulda!
• Ja, og så kan vi lage smilefjes!

Idiotiske vikinger.

Så vokser man opp da, i den troen på at vinter er gøy; hvit jul, skiglede og peiskos, bare for å oppdage som voksen og gjeldstynget, at det faktisk er langt mer sludd, sørpe og klesvask, enn lek og moro.

Eneste fordelen med snøen er at man ser hvor folk har pissa, men med vannklosetter, så er det ikke lengre en nødvendighet med snø. Og den snøen som kommer ned nå, blir så fort grå og slushy, at man knapt nok ser hvor bikkjene driter. Dog, gul snø kan jo også brukes til å gi et mål på hvor godt hydrert man til enhver tid er: Jo gulere snøen er, jo mer bør man drikke – perfekt når man har fest.

Jeg tror at en av grunnene til at folk fant ut at vinteren var litt grei, var sex!

De bodde jo gjerne i det man kan kalle kollektiv, og kroppsvarme er jo en enkel måte å få varmet, ikke minst på grunn av friksjonen som gjerne oppstår under de rette omstendighetene.

På den måten sparte man sikkert en god del ved, og man fikk jo flere å varme seg på etterhvert. Med tanke på at testikler ikke trives altfor godt i varmen, så vil jeg tro at dette var fertile folk også. Litt trist for de som ikke var så heldige når det gjelder fysiske attraksjoner kanskje. Muligens her uttrykket kald skulder kom fra også? Man hadde jo sikkert en del forventninger knyttet opp mot sine evner i så måte, når man bodde så tett opp mot hverandre, og jeg vil tro at enkelte skilte seg ut på både den ene og andre måten, så prestasjonsangsten var nok tidvis stor.

Eller kanskje ikke? I et åpent samfunn hvor alle kjenner hverandre på alle måter, så var de nok få overraskelser man kunne by på, om det var som sengevarmer eller annet.

Nå i våre tider, er det jo gjerne media, idealer og myter som setter mange av de forventninger man har når man møtes. Mannsidealet er gått fra å tjene penger, banke kjerring og barn og ellers være sjef, til å kunne snakke om følelser, vaske hus, tjene penger, fikse bil, bygge hus, ha barnetekke og i tillegg være en oppmerksom og god elsker. Kvinneidealet er stort sett bestemt av den enkelte kvinne i forhold til den aktuelle partner, men de skal kunne velge om de vil være husmødre, karrierekvinner, eller begge deler – mest det siste. Det er veldig populært visstnok, dog ikke blant kvinnene selv. Men hva kvinner vil og ønsker, det vet de knapt selv.

Men altså, er man god nok? I hine tider, var det klare retningslinjer for hva man burde være flink til, avhengig om kjønnet pekte utover eller innover. Nå er det egentlig ingen som vet hva som er bra nok, men i forhold til det uttrykte politisk korrekte idealet, så er man god nok uansett hvor god man er, men det er det egentlig ingen som tror på. Så alle, i alle fall noen, går rundt med en stadig angst for å ikke kunne strekke til. Jeg tror nesten det var greiere før; da visste man i alle fall om man var en taper eller ikke. Nå vet man det ikke før man tilfeldigvis får høre at noen har sagt at noen mener noe om ens person. Eller at rommet plutselig blir stille når man forteller en vits.

Hva kan man så konkludere med?

Jeg har ingen anelse. Vi er her fordi våre forfedre var noen kåte tullinger uten særlige sosiale antenner. Sommeren er kald og vinteren er våt fordi min gamle bil sikkert forurenser like mye som en ku. Folk lukter vondt, og forventer at man kan være med i en tettpakket buss likevel og ser man en BMW på veien, så bør man gjemme seg.

...og vi kan lage smilefjes i snøen!

Skrivesperre og jobbens sommerfest.

Edru på fest!

(Bilde "lånt" fra facebook. Ansiktene er sensurert av meg)

Så sitter man her en søndags morgen...

...og prøver å finne inspirasjonen til å skrive noe, i alle fall for meg, morsomt. Jeg har allerede greiet ut om ingenting, og konkludert med at ingenting er ingenting og dermed kan det ikke være noe som heter ingenting, og begrepet burde dermed legges vekk fra språket. Så ingenting kan jeg liksom ikke skrive om lengre.

Noenting kunne jo vært greit å skrive om, men jeg er litt avhengig av et tema og så kan jeg heller gjøre mer eller mindre vellykkede digresjoner som ikke alltid har noe særlig med temaet å gjøre, men det gjør ikke så mye. Jeg liker digresjoner, og det er noe av moroa med å snakke med fulle folk, for mer enn ofte er det ingen sammenheng mellom før og etter pustepausene.

Forrige helg var jeg på sommerfest, og jeg var meget usammenhengende, så når jobben arrangerte sommerfest denne helgen, så konkluderte jeg med at edruelighet var et relativt fornuftig valg. Det er på mange måter ganske morsomt å være edru på fest – dog på mange måter ikke, for det er faktisk ganske deilig å ikke skjønne at det som blir sagt er fullstendig vrøvl. Nå liker jeg veldig godt vrøvl, men fyllevrøvl kan være ganske slitsomt når man har bevisstheten intakt til enhver tid, så neste gang tar jeg meg nok et aldri så lite glass vin.

Men det skal sies, at det var fryktelig hyggelig å være sjåfør til en gjeng berusede kvinner som betalte turen med gode klemmer. Jeg liker gode klemmer, særlig av kvinner, så akkurat det aspektet gjør at man absolutt burde vurdere å være sjåfør flere ganger, men det kan jo være at jeg klarer å sjarmere meg til noen klemmer selv om jeg ikke kan være til noen praktisk nytte for noen. Det er da lov å håpe i alle tilfelle. Jeg liker klemmer.

Noe av det morsomme med å være edru på fest er at man får med seg ganske mye, og man kan til og med huske det man får med seg. Det er jo et absolutt pluss. En spesielt hyggelig ting jeg fikk med meg i helgen var et skikkelig rumpeklask. Jeg liker rumpeklasking bortimot like godt, tidvis bedre, enn jeg liker klemmer, og det er noe med å se pene kvinner rise hverandre – alternativt en kvinne ise en annen, og selv om dette kun var et enkelt klask, som hørtes godt over drittmusikken som kvinner spiller, så kan man jo bare leke videre i hodet sitt. Det gir sikkert bilder i mitt hode som ikke nødvendigvis faller i aller beste jord hos de aktuelle aktørene, men denne gangen var jeg i det minste uskyldig i handling. Det er ikke alltid.

Musikk ja. Herregud så mye grufull musikk som lages, og som spilles på fest. Herregud så forferdelig lite motiverende det er å hoppe rundt til slikt møl; særlig når man er skikkelig taktløs i bokstavelig forstand og har i overkant sperrer mot å bevege seg til musikk blant folk. MEN! Det er ganske gøy å se på. Særlig når man i mitt yrke har kolleger som i all hovedsak har pupper. Når eierne av puppene hopper, så kan man tidvis få Baywatch-flashbacks; musikken er jo minst like dårlig som skuespillet, og dansen er ikke akkurat av høyeste kvalitet med x antall enheter alkohol under BH'en. Jeg liker pupper minst like godt som jeg liker klemmer og rumpeklasking – jeg er mann! Jeg har rundet 40 og er for gammel til å late som noe annet enn at jeg, bortsett fra sport og øl, liker de typiske ting menn liker.

Kvinner og TV, gjerne kombinert, og ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. I tillegg liker jeg rock. Jeg liker ikke popmusikk, med visse unntak.

Så når jeg er edru på fest, så liker jeg å sitte slik at jeg hører minst mulig og ser mest mulig. At jeg da kan fremstå som en festbrems for så være; jeg er for gammel til å bry meg. Men neste gang, så får noen andre kjøre!

Nakne feminister kidnappet?

Femenaktivister kidnappet?

Jeg har tidligere skrevet om denne gjengen fra Ukraina; kvinnene som toppløse demonstrerer mot verdens urett og for kvinners rettigheter.

De blir selvsagt latterliggjort fra mange hold. I kommentarfeltet i artikkelen er det typiske mannsintelligente kommentarer, og mange - i alle fall noen - kvinner synes det er trist å se at kvinner må kle av seg for å få oppmerksomhet.

Dette er ikke første gang jentene er utsatt for ufine handlinger. De skal ha blitt kidnappet og misbrukt etter protest på ettårsdagen for det omstridte gjenvalget av Alexander Lukasjenko, og nå forsvinner blant annet grunnleggeren av gruppen. Selvsagt er det morsomt å spekulere i om myndighetene anser gruppen som en såpass stor trussel at de må ty til slike metoder for å skremme denne fryktløse gjengen med sterke kvinner.

Ukraina er et land ikke ukjent for mye snusk og fanteri, bl.a. i hyggelig samarbeide med Russland, og her herjer altså kvinnene fra Femen med sin kamp for demokrati og mot sosial urett. Med tanke på at dette er et land som har slitt med hvordan demokratiet egentlig skal fungere - dog også et land som med den oransje revolusjonen viste at folket kan vise makt de også - og som tilsynelatende gjerne blir pisket av Russland og vår alles mannemann Putin.

Man kan selvsagt beklage at kvinner må "nedverdige" seg til å kle av seg, men i et land der jeg antar det ikke bare er enkelt å sloss for sine og andres rettigheter, så har jo jentene faktisk klart å få en viss internasjonal oppmerksomhet for sin kamp. Vi kan jo kose oss her i vårt lille land og tåle all urett i verden så inderlig vel; for som en av kommentarene i den første artikkelen sier: "Nydelige damer. I Eva's drakt kan de for meg, protestere mot hva de vil. Nyter synet og vet med meg selv, de ingen vei kommer."

At han tydeligvis tror de gjør dette for hans skyld og ikke kan å bruke apostrof skal jeg la være å kommentere. Nok sagt om nivået på nettavisens toppkommentatorer.

Joda, jeg synes det er flott at jenter kler av seg. Joda, jeg synes disse jentene er flotte å se på. Joda, jeg flirer litt i gammelmannsgriseskjegget mitt over gale kvinnfolk. Joda, jeg synes, som mann, at dette er vel så mye underholdende som opplysende; kanskje litt mer underholdende enn opplysende.

I alle fall i første omgang. Jeg synes dette egentlig er ganske tøffe jenter, og de er ikke de eneste som kler av seg for å rette oppmerksomheten mot en god sak:

Heia Femen!

De eldre lider under streiken.

Mediene og ikke minst kommunene uttrykker nå bekymring over de eldres situasjon under streiken. Mange får ikke tilbudet de har krav på, og mange får ikke den pleien de trenger for å komme seg opp av sengen med alt det som hører til.

Kommunen er bekymret, eldre får ikke dusje, Jon støtter likevel streiken, må legge seg kl. 15:00 og får ikke stå opp om morgenen

"Ut ra helhetsbildet stilles det spørsmål til hvor akutt Statens helsetilsyn mener en situasjon må være før det gripes inn" skriver Ålesund kommune på nettsidene sine.

Jo, jeg har sympati for de eldre som stadig vekk blir lidende under manglende behandlingstilbud, men jeg blir også noe forbannet over bekymringsmeldingene fra kommunene og over oppslagene i media; hvorfor?

ordi pleiere; det være seg sykepleiere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, vernepleiere osv osv, har så lenge jeg kan huske påpekt hvor uforsvarlig bemanningen er på de aller fleste institusjoner. Det meldes om eldre som ikke får dusjet, blir aktivisert, manglende medisinkompetanse for å nevne noe. Jeg har skrevet flere blogginnlegg om nettopp dette, bl.a. om moren til Anne B. Ragde.

Man trenger ikke å lete lenge før man finner historier om eldre som vansmekter hjemme der hjemmetjenesten nesten går med stoppeklokke, og i institusjoner der toaletter blir brukt som beboerrom, eller historier om feilbehandling, mangelende behandling osv osv.

Hør med hvilken som helst institusjon eller pleietjeneste, og jeg kan garantere historier som direkte er bemanningsrelatert fra de aller fleste.

Behandling? Visste man bl.a. at det ikke er krav til et fysioterapeutisk opplegg på sykehjemsinstitusjonene? Selv om man vet at "bevegelse er liv"; når man vet at et tilrettelagt opplegg med aktivisering og tett oppfølging av personalet vil forebygge psykisk og fysisk forfall. 

Kompetanse! På svært mange eldreinstitusjoner får nær sagt hvem som helst muligheten til å jobbe for å fylle opp for sykefravær og manglende rekruttering, fordi det er om å gjøre å fylle opp antall personale på jobb. Mange steder innføres det restriksjoner for å tilkalle sykevikarer fordi det skal spares, til tross for at man har maktet å spare penger ved å ansette flere.

Jo! Jeg synes ikke noe om at de eldre skal lide unødig på grunn av streiken, og jeg synes at fagorganisasjonene også burde sagt mye om bemanning, kanskje mer om det enn lønn. De ansatte blir da like forbannet utbrente og syke, selv om de skulle fått en tusenlapp ekstra i måneden - som vel forsvinner i prisstigningen likevel.

Jeg blir altså grinete når kommunene, og media, nå går ut og skaper antipati mot streiken, når det vi hører om faktisk er hverdagen til svært mange eldre rundt om i helsenorge; det være seg om de er i sykehus, hjemmetjeneste, sykehjem eller annet. Ta en titt i speilet og spør deg selv om dere synes at deres eldre pleietrengende har det godt nok med en pleier pr hver fjerde bruker - om man er heldig!

Til media: Kanskje dere burde nyansert artiklene deres en smule i forhold til hva som faktisk er hverdagen til de stakkars ofrene for streiken, og kanskje dere burde gjøre noen nyheter på hvordan dagens helsenorge faktisk fungerer i hverdagen - ikke bare de grufulle enkelttilfellene med tabber og faenskap, men også hvilken kamp de ansatte gjør hver eneste forbanna dag for at deres klienter skal ha det best mulig med de smålige ressursene de har tilgjengelig.

Til dere som synes de streikende er slemme og burde ta til takke med det de har fordi de visste hva de gikk til etter utdanningen: Vær vennlige å stikk hodene i toalettet og trekk ned.

Til slutt, litt om fagorganisasjonen NSF og deres "kamp" for sine medlemmer.

Jeg er ikke fagorganisert. Jeg synes organisasjonene har gjort altfor lite med tanke på kampen for kompetanse og bemanning, og streikene fører sjelden eller aldri frem fordi det gjerne blir innført tvungen lønnsnemd. NSF er en tafatt og ubrukelig organisasjon som snakker på metanivå uten å ha rotfeste i den hverdagen medlemmene deres har.

Den gangen jeg var student, så startet sykepleierstudentene en lansdsomfattende aksjon for bedre lønn. Vi snakket med NSF den gangen, men så langt jeg kan huske fikk vi aldri noen offentlige støtterklæringer fra organisasjonen; et kort søk på sykepleien.no gir ingen resultater. 

Da aksjonen ble avsluttet, og vi hadde fått et tilfredsstillende resultat i forhold til de krav vi satte den gangen, ble det gryntet frem at det var urettferdig at nyutdannede sykepleiere skulle tjene mer enn de allerede ansatte. Dette ble som forventet utjevnet etterhvert, men det sier litt om hvor elendig organisasjonen jobber inn mot medlemmene sine. 

Aksjonen vi gjennomførte, er faktisk en aksjonsform som virkelig har en effekt, og som man ikke kan innføre tvungen lønnsnemd på. Den setter reell kraft bak kravene, og det er ikke en dritt arbeidsgiver, eller Staten kan gjøre noe som helst med. 

Så min oppfordring til våre dagers studenter, og også fagorganisasjoner: Søk ikke jobb eller ta ekstravakter i helsevesenet før lønna er akseptabel. 

Men også: Vi trenger et system der bemanningen står i forhold til brukernes reelle behov, hvilket kan gjøres ved at man får innført gode pleiediagnoser som setter krav til ressursbruken og en lov om minimumsbemanning per bruker som står i forhold til hvilke pasientgrupper som institusjonen til enhver tid har ansvaret for. 

Dermed kan man også bedre dokumentere det reelle institusjons- og ressursbehovet helsevesenet faktisk har, og ikke basere det på på hva økonomene fra BI synes er riktig i forhold til budsjettene.

Så "kjære" NSF. Som et av landets desidert største fagorganisasjoner, så er det kanskje på tide å fokusere mer på de praktiske forholdene i dagens helsevesen og mindre på "varme hender" og åndelig pisspreik. Etikk må også baseres på ressursbruk!

Fotball

(Aftenposten.no)

Jodda, jeg vet jo hva fotball er. 20 personer løper rundt etter en ball, hvor formålet er å sparke den inn i et mål som er voktet av de 2 siste fra hver lag; altså 22 personer til sammen som leker med ball.

Dette er da verdens mest populære sport. Tilhengerne er i alle aldre, alle kjønn og i alle sosiale lag, som f.eks. disse:

(lattr.no)

(damncoolpictures.com)

Jeg er under gjennomsnittet interessert i foppal. Jeg finner de gruelig kjedelig å se i mangfoldige timer på en gjeng med folk som løper rundt og krangler om den ballen, og ikke minst: Det er så forbannet MYE foppal! Sportssidene i våre aviser er nesten forbeholdt foppal, året rundt, og har en serie, et mesterskap eller en cup sluttet, så begynner en ny. Hele tiden. Selv i vårt lille land, er det flere pokaler, priser eller hva de nå kaller dette, enn hva jeg gidder å bry meg om å vite.

Minner litt om barneidretten, der det var en premie for alle.

Og det er blodig alvor. Man hører trenerne på miniputtlaget at dette er viktige kamper og de roper og kjefter som om verden skulle gå under om ikke treåringene gjør akkurat som de skal med ballen. Man hører i nyhetene om hærskarer av fotballfans som nærmest går til krig om de føler dommeren gjør en dårlig jobb, og ikke minst er fotballen belemret med høyreekstreme, homofobi og altfor mye øl.

Jeg liker ikke øl. Jeg liker ikke svette menn. Jeg liker heller ikke blekfete øldrikkere som prater høyt.

Det er ingenting med foppall jeg liker, og jeg er helt ærlig møkklei av å måtte se og høre om det, nær sagt hver eneste dag, om jeg ikke aktivt går inn for å slippe.

Men ikke all ballsport er gruelig kjedelig for oss som ikke har sportsgenet tildelt. Australierne er et småmorsomt folkeslag, og har med The Nude Blacks kommet opp med konseptet for oss voksne som har absolutt ingen som helst interesse av sport og er under gjennomsnittet anstendige:

(Tim Clayton)

Et rugbylag bestående hvor spillerne er nakne. Riktignok er det hovedsaklig menn som befatter seg med denne sporten,men en og annen kvinne dukker også opp.

Ja...jeg har vel egentlig ikke noe mer å si om foppal.

"Menn i skjørt og kjoler"

Jeg snoker meg ofte rundt på nettet på sider jeg så absolutt ikke burde erkjenne meg å vite noenting som helst om, men jeg gjør altså det. Sladdersider er veldig kjekt på når hjernen ikke vil samarbeide med resten av kroppen. Så havner jeg da innimellom på sider som tydeligvis er forbeholdt kunnskapsfattige liksomskribenter som får lov til å publisere fullstendig uredigerte kvasiartikler. Som denne:

MinMote.no, med skribenten(?) Jennifer Bråthen i spissen for denne artikkelen, om man vil kalle den det, stiller spørsmålet om menn i skjørt og kjoler er hot eller usexy.

Nå driter jeg egentlig i om Jennifer og andre motebevisste kvinner finner meg sexy eller ikke, eller "hot" om du vel. Smak og behag er relativt subjektivt og står gjerne i forhold til tid, sted, situasjon og person, og er for min del fulstendig tåpelig å diskutere; det være seg klær, musikk eller kvinnfolk.

Jeg er en av disse mennene som gjerne går i skjørt - eller kilt (skal man skrive om klær og mote, så er det jaggu greit å vite hva man snakker om, Jennifer) som man gjerne kaller de.

Teksten til dette bildet i artikkelen er som følger: "MENN I SKJØRT: Marc Jacobs, Vin Diesel og Ewan McGregor har valgt seg skjørt i celebre sammenhenger. Foto: Alloverpress"

Hva som kalles kilt eller ikke er for enkelte et tema for diskusjon, men den største blødmen her er at skotten Ewan McGregor på bildet går i en tradisjonell skotsk kilt. For en motekommentator å ikke vite dette er rett og slett tåpelig.

Når Jennifer så går videre å skrive "Det har vist seg at Jacobs ikke er den eneste kjendisen som har latt seg fascinere av dameklær. Skuespillerne Gerard Butler og Jared Leto, fotballspilleren David Beckham og rapperen Diddy er sett i ulike varianter av det feminine plagget."

En kilt er ikke dameklær! Om det er maskulint eller feminint kommer vel så mye an på brukeren av plagget. Skuespilleren Sean Connery er vel ikke akkurat det man kaller feminin, men han er ikke redd for å ikle seg det jennifer Bråthen kaller dameklær.

Videre når det gjelder kilt og skjørt for menn, så var det bl.a. en del av uniformer til antikkens soldater, her illustrert av Brad Pitt fra filmen Troy:

Om herr Brangelina er feminin eller ikke skal jeg ikke bedømme, men om en romersk angrepstropp putselig skulle dukke opp på Karl Johan så tror jeg ikke "feminint" ville vært det første ordet som dukket opp i hodet mitt.

Kilten er altså som nevnt en del av den skotske nasjonaldrakten for menn, og man finner pr i dag en lang rekke varianter av plagget, som for eksempel Vin Diesel har brukt:

Selv har jeg en arbeidskilt fra Blåkläder, som jeg bruker når været tillater det. Et praktisk og behagelig plagg og som er et greit alternativ når man ønsker å la utstyret dingle fritt uten å være til sjenanse for noen. At jeg ikke er sexy er vel ikke kiltens feil.

Jodda, helt greit å kommentere klesvalget til folk. Helt greit å synse omkring disse klesvalgene. Helt greit å  ikke like klesvalgene og å gi de terningkast også. Men vær så snill å vit noe som helst de mest grunnleggende fakta om det man skriver.

Mvh Even, stolt bruker av kilt og skjørt.

Støtteerklæring til Anne B.

Anne B. Ragde anmelder bydelsansatte for grov uforstand og tjenesteforsømmelse.

Jeg vet ikke mer om saken enn hva som står i artikkelen, så jeg skal ikke gjøre meg noen konklusjoner om den. Men jeg kan gjøre meg noen betratninger om samhandlingsreformen og kvaliteten i norsk kommunehelsetjeneste.

Først og fremst, så vil jeg påpeke at jeg er veldig for samhandlingsreformens idégrunnlag; riktig behandling, pleie og omsorg på rett nivå. Sykehuset skal behandle akutt og kritisk syke, og kommunene bør ta rehabilitering, habilitering og palliativ omsorg. Altfor mange sykehjemskandidater, og døende (ja, jeg vet jeg er kynisk), opptar plass på sykehusene på bekostning av de som trenger behandling. Alt for mange pasienter ligger på sykehuset for "å komme seg" før hjemreise; man bør "komme seg" i hjemkommunen!

Problemet med samhandlingsreformen, er litt typisk norsk helsevesen: Mange gode idéer, meninger og prinsipper, som ødelegges av en fullstendig mangel på ressursforsytåelse. Ta for eksempel pleie- og omsorgsdelen i det gnorske helseuvesen:
Vi har en mengde etiske prinsipper og lovfestede rettigheter om livskvalitet og pleietjenester, men det blir ikke fulgt opp med ressurser fordi kommuneøkonomiene tillater det ikke. Selvsagt kan dette prioriteres, men da som oftest på bekostning av de andre store budsjettslukene i kommunene; skole og sosiale tjenester. Jeg kan garantere at lovene og prinsippene blir brutt hver eneste dag på nesten hver eneste institusjon over hele landet.

Rehabilitering? I min kommune, Sandefjord, har vi 11 rehabiliteringsplasser.  Da jeg søkte på Sandefjord Rehab, så fikk jeg vite at en nattevakt skulle gå alene, med tilkallingshjelp fra hjemmetjenesten, på de 11 pasientene. På en korttidsavdeling som ble driftet på det nedlagte sykehuset gikk nattevakten alene på 14 pasienter - en avdeling som ofte tok i mot pasienter fra sykehuset, ikke ulikt samhandlingreformens idéer. Korttidspasienter er i utgangspunktet rehabiliteringspasienter, eventuelt habiliteringspasienter, som skal hjelpes ut av en kortvarig forverring av tilstander.

Enhver som har en smule innsikt i rehabilitering vet at behandlingen går 24/7, gjennom trygging og gjennomtenkte treningsopplegg som skal gjøre pasienten mest mulig selvstendig - hvilket også innebærer at hjemmesituasjonen må tilpasses behovene. Det hjelper lite å trene med hjelpemidler på instituson som man ikke har tilgang på dit man eventuelt ender opp, apropos Anne B. Ragdes historie.

Mange av disse brukerne krever det vi kaller for en til en (1:1) pleie, det være seg av fysiske og/eller psykiske årsaker.

Når da institusjonene, i all sin forfalne prakt, med fasiliteter fra det glade 60-tallet, der 3 toalett og en dusj på 20-30 brukere ikke er av sjeldenhetene og bemanningen er så lav som det er mulig å få det uten at det kalles uforsvarlig, så sier det seg selv at mange, veldig mange, får sin rehabilitering unødvendig forlenget, eller bortkastet. Unødvendig mange skades, eller i verste fall dør, fordi de ikke får den oppfølgingen de trenger ofte på grunn av lav bemanning, lite tilrettelagte fysiske forhold og utdaterte hjelpemidler.

I samhandlingsreformen regner man med at mye av den behandlingen som gis på sykehusene skal kunne videreføres på sykehjemmene, men det er i mange institusjoner ikke nok faglærte til å kunne sikre at f.eks. sykepleiefaglige oppgaver, som intravenøs behandling, blir kvalitetsmessig fulgt opp.

Men det aller, aller verste i den kommunale institusjonstjenesten for de eldre er det faktum at mange blir imobilisert, sansedeprivert og må på daglig basis forholde seg til naboer de normalt sett ikke ville utstått; naboer som kan dø når som helst, som er forvirrede, uten grenser for anstendig oppførsel og så videre, uten reelle muligheter for å velge seg aktiviteter som hadde gitt avbrekk fra den daglige monotonien.

Andakt og bingo er liksom ukens høydepunkter. Moro for enkelte, fullstendig meningsløst for andre.

Institusjonene bør finansieres i forhold til pleienivået, ikke bare antall brukere, og all diagnostisert behandling i institusjon bør bli refundert jfr et DRG-system - dette bør gjelde all behandling som forordnes av lege, som sådan fysikalsk behandling m.m.

Jo, jeg håper Anne B. Ragde får erstatning. Jeg håper hennes historie får flere pårørende og brukere til å gå til det samme skrittet. Enten må Stortinget gi slipp på prinsipper og rettigheter som helsevesenet ikke kan følge opp, eller så må det også bevilge ressurser slik at våre eldre og uføre kan få den behandling og oppfølgingen de har rett på.

Må de toppløse heltene sone?

(foto hentet fra www.espress.am)

Toppløse ukrainske rebeller må kanskje sone i fengsel for å ha fornærmet det indiske trikoloren, skriver India Today.

Heltene fra Ukraina demonstrerte mot det Dagbladet beskriver som et indisk horestempel på østeuropeiske kvinner som drar til bl.a. India på ferie. India Today skriver "The government has reportedly asked the country's diplomatic missions in Ukraine, Russia, Kazakhstan and Kyrgyzstan to tighten the overview of visa applications by women aged 18- 40 in an attempt to curb the inflow of sex workers to India."

En slik uttalelse kan selvsagt ikke gå hen uimotsagt, og de feministiske heltene fra Femen tok selvsagt ansvar og krevde en unnskyldning og at India heller stenger sine bordeller fremfor å diskriminere de østeuropeiske kvinnene.

Nå skal det vel sies at kvinnene bommet litt med "Ukraine is not a brothel." Saken var vel at India angivelig fungerer som et bordell, men legger angivelig skylda på de østeurpoeiske jentene som angivelig kommer dit for å jobbe som prostituerte.

Nå må de kanskje sone fire år i fengsel for å ha fornærmet det indiske flagget.

Nå er det på tide for kvinner verden å vise sin solidaritet for denne gruppen!

Nakne feministers rettferdige kamp mot all urett!

 Foto: AFP PHOTO/ SERGEI SUPINSKY

Dagbladet ser ut til å følge feministgruppen Femen nøye. Grunnen kan nok være at, som dagbladet sier det, "De ukrainske feministene i organisasjonen Femen er kjent over hele verden for sine hyppige og ikke minst yppige demonstrasjoner." (man må jo bare elske dagbladet for deres intelligente formuleringer og ordleker - de spiller no mye wordfeud på desken der), men jeg liker å tro at hovedårsaken er de viktige sakene som Femen kjemper for og mot, alt etter som. Dagbladet er jo en seriøs avis, som ikke tar lett på kvinnekampen og ei heller spotter den ved å objektifisere kvinnenes byrstpartier til fordel for de viktige budskapene for å selge aviser og annonser.
  
Femen demonstrerer ofte, bl.a. mot  Vercase-visning i Milano, mot høye gasspriser, mot indisk horestempel, ofte mot Putin, mot den hviterussiske presidenten, hvor de ble arrestert og tvunget til å strippe, mot hverdagskriminalitet, mot svineinfluensahysteri og veldig mye annet.


Med mottoet "Vårt oppdrag er å demonstrere og nakne bryster er våre våpen", så har de, ikke bare for Dagbladet, fått mye oppmerksomhet når de tropper opp for å sloss mot urett og alt som er galt med verden. Femen er selvsagt også å finne på sosiale forum som facebook, twitter og man finner de selvsagt på youtube.

Jeg reiser meg for denne gruppen som har åpnet øynene mine for fordelene ved feminismen, og vil heretter følge deres kampe med argusøyne.

 Foto: AFP PHOTO/GENYA SAVILOV

 Foto: Reuters/Denis Sinyakov/Scanpix

 Foto: Sergej Dolsjenko/EPA

 

Laber periode

Inspirasjonen har vært nede en stund, men nå har også jeg anskaffet meg wordfeud!

Mine drømmer om den norske pleieomsorgen

Det diskuteres heftig i avisene, da kanskje særlig i vg.no for tiden - vg har jo begynt sin nasjonale angrepskampanje mot norsk helsevesen. Helt på sin plass ja, men jeg savne en noe balansert journalistikk, som tar debatten på alvor og ikke en som bare skal selge aviser og som stjeler kommentarplass på nettsidene. Jeg heier faktisk på VG her, men som sagt, man blir litt deppa over å lese om alle som dør, glemmes og sendes som pakkepost.

Jeg skulle gjerne sett en løsningsorientert debatt omkring vår nasjons eldreomsorg. Hvordan vil vi ha det, og hvordan kan vi få det slik? Når debatten kommer opp, skylder stortingspartiene på kommunepartiene, og man slenger ut fagre ord om tæring etter næring, innsatsstyrt finansiering, lov om helsehjelp, prinsipper, teorier og så videre. Joda, vi trenger slike debatter også, men hvor er den debatten som tar brukerne på alvor? Da tenker jeg ikke bare på pasienter, beboere og klienter, men også de ansatte; pleierne og de driftsansvarlige.

Som eksempel kan man se på barnehagene: De har regler for hvor mange ansatte det skal være pr barn, og hva slags kompetanse disse skal ha. I eldreomsorgen finnes ikke et slikt reglement; kun anbefalinger, som ikke tar til høyde for individuelle pleiebehov hos den enkelte bruker. Vi husker jo stoppeklokkedebatten som gikk i hjemmetjenesten i ulike kommuner for en tid tilbake - hvordan kan man finne en standardtid for pleien? Det avhenger av kompetansen til pleieren, kjemien med brukeren og brukerens behov og ønsker.

Det er ikke kompetansekrav til pleierne utover at visse oppgaver skal gjøres av ansatte med en viss kompetanse, men det er ikke alltid at disse er på jobb, fordi ikke ale turnuser tar til høyde for hvem som er på jobb, bare at det er nok folk, særlig gjelder dette ved sykefravær, noe det er ganske mye av i eldreomsorgen.

Jeg har en drøm!

...om et lovverk som sikrer et minimumskrav til et gitt antall klienter, og et lovverk som sier noe om bemanning i forhold til pleietyngde og funksjonsnivå. Jeg drømmer også om en finansiering fra sentralt hold som tildeles kommunen i forhold til den enkelte klients diagnostiserte pleiebehov, for på denne måten å sikre at eldre med pleiebehov får dekket sine rettigheter om nødvendig helsehjelp, uavhengig av kommuneøkonomi generelt. Driften av helsetjenestene, institusjoner, hjemmetjenester osv, står kommunene selv ansvarlig for. På denne måten fjerner man ikke lokal styring, men styrker evnen og samtidig kravet til forsvarlige helsetilbud. Via samhandlingsreformen skal dette ikke være en utopi å kunne få til.

At pleiestaben på denne måten i større grad kan sikres en noenlunde forutsigbar og trygg arbeidshverdag, er også en mulighet.

Jeg har en drøm om krav til kompetansebygging innenfor de felter en enkelte pleie-og omsorgstjenesten forholder seg til. Obligatorisk undervisning og revitalisering av kompetanse, tuftet på sentrale føringer. Dette kan man bruke internt personell til, og behøver ikke å koste all verden, om man har en gruppe interne undervisere som kan bruke ny kunnskap i sammenheng med lokale erfaringer og realiteter.

Jeg har en drøm om et system som sikrer nødvendige ressurser til det arbeidet man er pålagt å utføre, når dette arbeidet faller utenom de daglige rutiner; som f.eks. palliativ behandling i hjemmet, eller i forhold til akutt sykdom, uten at dette belaster den enkelte enhets økonomi på bekostning av det eksisterende tilbudet. Når det leies inn fastvakt for et døende menneske, eller et menneske med et forbigående økt pleiebehov, så burde ikke dette belastes enhetsøkonomien, men komme som et eksternt tilskudd for en viss tidsperiode inntil annet vedtak foreligger.

Jeg har en drøm om at pleiestabens faglige anbefalinger får konsekvenser for dersom de ikke blir hørt, slik at dokumentasjonskravet blir fulgt opp med vilje og en følelse av nytteverdi.

Jeg har en drøm om at fysikalsk behandling og ergonomisk oppfølging er en rettighet alle brukere av pleietjenesten har, og at beboere i institusjoner med høy pleiefaktor har rett på aktivisering utover det grunnleggende pleiebehovet.

Jeg har en drøm om at politikernes fagre ord og lovnader ved valgene blir fulgt opp med krav om etterfølgelse, slik at vi slipper tåpelig valgflesk og løgner. Som en kontrakt mellom valgvinnerne og velgerne, som ved brudd vil få konsekvenser i forhold til styringsrett. Dette vet jeg er en utopi.

Min drøm er altså at jeg og mine kolleger kan gå på jobb vitende at brukernes og egne rettigheter, plikter og krav følges opp med adekvate ressurser.

Min drøm er altså å kunne være på jobb uten å måtte si "vent litt", eller "det har jeg dessverre ikke tid til" når mine klienter ber om ting som jeg tar for gitt i min egen hverdag.

Min drøm er altså at jeg og mine kolleger kan gå hjem fra jobb med en følelse av å ha strukket til, og kunne slappe av uten å hele tiden ha tanken om at "det skulle jeg ha gjort".

Min drøm er altså at de eldre med behov for pleie og omsorg, opplever mer av det siste og har behov for mindre av det første.

Så vesle politikerdust. Hva blir det til?

Demente Tor (79) frøs i hjel - ingen overraskelse desverre

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10069362

Alle institusjoner, det være seg sykehus, sykehjem, eldresenter osv osv, har redusert bemanning på natten, naturlig nok. Det skjer jo som oftest ikke like mye på natten som på dagen, og det er slik det skal være. eg har jobbet ved et relativt velbemannet sykehus, og også der har pasienter stukket seg vekk og noen ganger med uheldige konsekvense. Jeg har sågar opplevet å komme inn på rom der pasienten har dødd iløpet av de to-tre timene det var gått mellom tilsyn. Ingen særlig god oppevelse egentlig.

Men til eldreomsorgen: Slike historier som artikkelen forteller om kommer ikke som noen overraskelse på noen i helsevesenet, og det er flere av oss som har påpekt en lange rekke faremomenter i forhold til beredskap på natt. Jeg er selv nattevakt på 12. året, og har vært i mange diskusjoner omkring antall nattevakter, og beredskapen på nattestid. Svaret man får fra nærmeste leder er som oftest: "Jeg ser det, men jeg får ikke midler til det." Og svaret man får fra ledelsen høyere i systemet er stort sett svada, og det koker alltid ned til økonomi. Greit nok.

Det er et misforhold her. Mellom de forventninger vi har til de offentlige institusjonene, de forventningene vi har til prinsippene rundt menneskeverd og -respekt og hva som er praktisk mulig. All den tid det er mennesker det dreier seg om, så vil det skje uhell; vi kan ikke sikre oss mot alt mulig. Som i denne historien:

 Jeg tolker Tor som en relativt velfungerende mann, men muligens begynnende dement, som av en eller annen grunn (og der er mange av de - samlebetegnelsen kalles "akutt forvirring"), fant det fornuftig å klatre ut av vinduet sitt og desverre endte opp med å fryse i hjel. Problemet synes å kunne vært unngått med en nattevakt.

Joda, godt mulig utfallet kunne blitt annerledes med en nattevakt, men ikke nødvendigivs. Det går på natten ikke sjelden 2-3 timer mellom hvert tilsyn. Tor kunne gjerne ha vært ute i 2-5 timer før han ble funnet uansett; jeg sier ikke at fraværet av nattevakt forsvares av dette, men at problemet er langt mer enn manglende personell.

Det er en rekke begrensninger på hva helsepersonell kan gjøre i forhold til overvåkning; at vi åpner døren og fysisk går inn til beboere er helt greit. At man innstallerer et alarmsystem som varsler når beboeren berører gulvet av en elller annen grunn, eller at det er alarmer på vinduer og dører, det er ikke greit - da må det bl.a. fattes vedtak om samtykkekompetanse og ikke minst er det snakk om  økonomi.

Det er en lang rekke regler som sier noe om låste dører, selv i en tid der teknologi enkelt kan ivareta brannsikkerhet.

Så er det snakk om verdighet: Man skal være rimelig sikker på at en person ikke vet hva han/hun vil, eller i stand til å ta vare på seg selv, eventuelt vurdere konsekvensene av sin adferd i forhold til sin situasjon, før man går inn med tvangsvedtak, eller overvåkning. Jeg opplever brukere som ikke ønsker tilsyn om natten fordi de blir vekket og jeg har opplevet de som er blitt livredd for denne ukjente fyren som sniker seg rundt på natta - gjerne samme person.

Jeg har gjennom mange år som nattevakt påpekt at sikkerheten er potensielt dårlig for pasientene om nettene; at man ikke har muligheten til å holde kontinuerlig oversikt av alle er en sak, men dersom det skjer akutte tilfeller eller ndre personellkrevende hendelser, så vil det være en lang rekke brukere som ikke får tilsyn på lang tid, fordi man opererer med minste minimumsbemanning hvilket i hovedsak går mer på fysiske omgivelser, enn hvilke pleiebehov brukerne har, eller hvor mange de er.

Jeg takker avisene for at de setter fokus på tilstandene rundt omkring i gNores helsevesen, men jeg etterlyser en noe balansert journalistikk. Når tilfellet Tor dukker opp, så hadde det vært fint å vite mer om bakgrunnen til at bemanningen var som den var, og om det var noen spesiell grunn til at disse trengte døgnkontinuerlig bemanning.

Jeg etterlyser også i denne sammenheng, intervjuver fra politikere og styreadministratorer, om hva som kan gjøres. Hva sier fagforbundene? Hva sier de som kan gjøre noe som helst med saken? De er vel mer interessante å høre fra enn oss som skriver i kommentatorfeltet?

...og ikke minst et ord fra Jensemann om hans gylne eldreomsorg - eller er det greit at det glimrer uten å være gull, Jens?

"- Nei, det kommer ikke til å skinne av eldreomsorgen. Det jeg har sagt er at vi ikke kommer til å gi skattelette før det skinner av eldreomsorgen. Det er mange store og uløste oppgaver her. Ikke minst blir vi, om ikke så mange år, over dobbelt så mange eldre over 80. Vi må bruke store penger, sier Stoltenberg."
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=594681

Jeg føler på gikta at det kan gå lang tid før skattelettet kommer.

Bakovervendte barn i bil? "Ja!" sier jeg

(Foto: tv2.no. Min bil er ikke så nye som dette)

 

http://www.bt.no/nyheter/okonomi/--Babykos-feilinformerer-2654255.html#.TzogqlFlySo

"Butikken Babykos AS på Kokstad i Bergen reklamerer i en rekke annonser for at forovervendte barneseter er tryggere enn bakovervendte seter. Det skriver Trygg Trafikk på sine hjemmesider.
I flere av annonsene konkluderer barneutstyrsbutikken med at bakovervendte seter fører til «større fare for kollisjon». Trafikkmedisiner Inggard Lereim mener dette er livsfarlig feilinformasjon.
- Dette er den mest villedende markedsføringen av barnesikringsutstyr vi har sett, sier direktør Kari Sandberg i Trygg Trafikk."

Jeg har riktignok en relativt stor bil; en Caravelle multivan. Gammel og lunefull, riktignok, men når den virker, så er den en nytelse for en familiemann (evt -kvinne). Plass til det meste av barn og bagasje, sykler, akebrett og strandsaker, ja hadde jeg vært en ivrig griller, så kunne jeg ha lempet med meg en passelig stor gassgrill med beholder, samt stoler bord og kjøleskap, og likevel hatt plass til barna - så det så!

Men til saken. Bakovervendte seter. Da jeg kjøpte bilen, så var jeg rimelig skeptisk til at tre av setene var bakovervendte. Plassen mellom setene var formidabel i forhold til min tidligere Caravelle der begge stereadene bak var forovervendte, men hva med bilsyke og grinete unger?

Vel, alle mine mistanker ble gjort til skamme. De bakovervendte setene er favorittplassene til de samme, tidvise misfornøyde kranglefantene, og bilsyke blir de ikke mer enn tidligere. God, luftig plass mellom setene, og muligheten for småtrolla til å kommunisere mellom kranglene, gjør at reisene våre er langt mer behagelige enn tidligere. En tur fra Sandefjord til Glomfjord, da riktignok med bare to barn med, var helt fantastisk; ingen diskusjon om hvor grensene for "min" plass på setet, og de kunne til og med spille spill på foldebordet mellom setene.

Sutrete barn i bil er en del av hverdagen. Det får man som forelder bare forholde seg til og evne å overse mas. Den gang da jeg kjørte sedan, så hadde jeg barnesetet bakovervendt mot førersetet, eller bedre: I førersetet. Der nådde jeg enkelt avkommet når hun mistet flaske, kjeks eller gudene vet hva, fremfor å skulle strekke meg enda lengre bak. I tilfelle airbag, så er dette faktisk ganske enkelt å slå av på de fleste biler, og den voksne, passasjer som fører, har mye bedre tilgang på barnet. Men uansett slik eller sånn, så har føreren av bilen plikt til å følge med på trafikken, ikke i det som skjer i bilen.

Egentlig burde alle bakseter vært bakovervendt, oppstår det noe å bekymre seg for, så bør man uansett stoppe bilen med en gang, for om de er snudd den ene eller andre veien. Forovervendte barn, og også voksne, er mer utsatt for nakkeskader, selv ved "normale" hurtigstopp, også etter barnesetealder. Flere bilfabrikanter prøver å utvikle biler der alle sitter med ryggen mot kjøreretningen, så det er vel noe i det Trygg Trafikk  hevder.

Det produsenten indirekte sier er jo faktisk at barn ikke har noe i bil å gjøre, eventuelt ukonsentrerte bilførere...